Bokelskere.no

Charlie dro opp kjolen og viste frem et par hårete hvite bein over støvlettene.
- Det hjelper ikke så mye, Charlie. Husk at dette er gamle fine vestkantfruer vi snakker om.
- Å, de elsker homoer. De elsker oss. De vet det bare ikke selv.
- Har du ikke en vanlig genser, og en vanlig bukse?
- Herregud Mia, nå knuser du ytringsfriheten her. Jeg er kunstner, et vandrende åndsverk, vet du det?
- Jeg tror fruene kommer til å blande sammen åndsverk og åndssvak hvis du tropper opp i det der.

Hun må ha født barnet i Auschwitz. Og det får meg til å tenke på en strofe fra Louis MacNeices dikt, Prayer before Birth, som ble skrevet under andre verdenskrig.

I am not yet born; O hear me,
Let not the man who is beast or who thinks he is God
comeback near me.

Hun kunne vise raseri bare ved måten å sitte på, vridd skjevt på stolen, stiv i ryggen, mens hun knuget håndvesken i fanget, hatten hennes som hadde fasong som en brioche med et stykke svart netting rundt pullen, var satt på snei over de ufødde krøllene.

Hun var en enorm person av ubestemmelig alder. Hun var iført en sekkefarget tweedkjole med belte stramt strukket i livet, noe som fikk det til å se ut som om hun var pumpet opp til bristepunktet i bryster og hofter, og hennes korkfargede legger stakk ut foran henne som to enorme sponser fra en tønne.

Og ved siden av kaminen sto det en dyp, lav lenestol av falmet sinoberrød plysj, noe skrot han hadde funnet en morgen på fortauet utenfor huset. Den hadde ligget nesegrus i en ynkelig uverdig stilling, som om den hadde prøvd, men ikke klart å vakle seg hjem etter en natt på fylla.

Jeg kjente henne da hun var en småjente og lekte med dukker. Hun pleide å snakke så strengt til dem at at jeg trodde de skulle begynne å grine.

Aldri verden om hun skulle flytte inn i Simons hus etter at de var gift. Kjøkkenet var smalt som en takrenne, og badet var i første etasje, innenfor kjøkkenet. Huset lå rett på fortauet også, så folk kikket inn i stuen når de gikk forbi.

Charlie kjente igjen symptomene : verbale angrep prellet av ham som regn på en paraply. Og han hadde det åndsfraværende uttrykket i øynene, så du nesten kunne se at tannhjulene i hjernen snurret rundt og rundt....

Du er nødt til å øve deg på å være din egen bestevenn, sa jeg. Ville du ha bedt bestevennen din om å jobbe hvert eneste øyeblikk, eller ville du synes at han fortjente å slappe av og hygge seg litt innimellom?

Hun var hemmelighetsfull, sjalu, med en voldsom besittertrang, led av forfølgelsesvanvidd og var en storartet og hengiven hypokonder.

Jeg hørte svak musikk innenfor fra radioen ; et palmehageorkester spilte smektende melodier, som kunne fått karameller til å smelte...