Bokelskere.no

Treet i hagen

jeg lærte å skrive
forbokstavene
rissa jeg inn i strupen din

jeg lærte å spikre
snekra hjertet ditt
ei fuglekasse med fluesnappere

jeg spikka fløyte
av ei grein
den ga ikke fra seg en lyd

jeg lærte å lese
raka bladene dine
brukte dem som bokmerker

raslinga
gjennom det åpne vinduet
lærte meg å skjelve

Under to øyne

i huset sitter ei jente
tegner sine egne øyne
de skal være perfekte
de skal hvile blikket på henne
hun skal legge tankene fra seg
i ei synlig og hvileløs vilje

Handelsmannen vog opp den vesle kaffiposen, og spurde likesælt medan han passa vekta:
-Vori ut og rodd att?
-Nei.
Mattis og sa det stutt og likesælt, medan det lo inni han. Slik skulle store ting talast om. Rett nok hadde denne same handelsmannen sagt så og så bak ryggen på ein nyleg, men ein fekk sjå bort frå det. Likeins vara han seg for å kjøpe drops desse første gongene - kva var vel kamferdrops no? Han gjekk ut av døra med kaffi og sukker, som han var ein tømmerhoggar frå ville skogen.

Hun lot den hengslete kroppen synke ned i søkket i sofaen, med et glass whisky i den ene hånden og i den andre en sigarett hvor den lange asken klamret seg til tuppen som om den samlet mot til å foreta et sprang.

Privatetterforsker Gunnar Stranda var en mann av få ord. At han hadde en gullfisk som sin nærmeste venn, virket fullkomment naturlig.

Et foreldreløse barn lærer seg å overleve. Man lærer seg tidlig å skjule sine følelser, og hvis smerten blir uutholdelig, graver man en hule i hodet sitt og gjemmer seg der.

Ved siden av sengen ligger en håndveske, en sort stringtruse - like omfangsrik som en tanntråd - samt et par Jimmy Choo-sko i størrelse 37.

Jeg driver rundt noen dager, gjør ingenting. Det er august. Jeg står på hjørnene i Briskebystrøket og ser på menneskene helt til de ser på meg.

Av og til skulle eg ønskja at vi menneske fekk ein sjanse til å spola tilbake for å gjera om på eit av dei vala vi gjorde.

Eg blir liggjande bak ein traktor. Har vore så oppteken av eigne tankar at eg merka ikkje kvar han kom frå. Eg berre registrerar dette monsteret med kvasse spyd retta mot meg. Fanden sjølv sit med brei rygg og let som om han ikkje ser meg, eller han er like langt inne i sitt eige som det eg er.

En sitring løp over panna mi og festet seg i øyelokkene. Fortsatte videre til den hadde fått knipetak i hele kroppen. Mellomgulvet snørte seg, helt til noe sprakk og angeren fargela hver ny tanke jeg hadde.

Hendene og føttene sluttet å være en del av kroppen min. Jeg kjente meg som et gigantisk hjerte, en svulmende formløs klump som pumpa ut tårer som hadde ventet i tjue år.