Her er et par linker!
Bør man følge instinktet? ...
Beatrices søster blir funnet død og alle er sikker på at hun har tatt selvmord. Men hvem kjenner vel ikke henne bedre enn hennes egen søster? Beatrice drar hele veien fra New York til London for å vise at alle andre tar feil. Hun er fast bestemt på at Tess ikke har tatt selvmord. Men hvordan skal hun klare å overbevise både resten av familien og de andre at de tar feil? Hun starter sin egen etterforskning og samtidig opplever hun kulturkræsj. Selv har hun levd lenge i snobbelivet i New York, og det blir litt av en overgang å møte på sin avdøde søsters enkle liv i London.
Kjære søster er Rosamund Luptons debutbok. Jeg har lest bøker av mange debutanter i de siste årene og har ingen problemer med å lese bøker av ukjente og nye forfattere. Man kan jo ikke lese bøker av kjente og kjære forfattere hele tiden. Jeg liker å utvide horisonten som leser.
Men det er ikke den beste debutboka og heller ikke den beste psykologiske thrilleren jeg har lest. Langt derifra ... Det var mye jeg irriterte meg over angående boka. For det første irriterte jeg meg grundig over Beatrice som skal leke etterforsker. Men hun er altfor naiv til å leke etterforsker og har for dårlig dømmekraft. Hun er ikke en god nok menneskekjenner til den type jobb på fritiden. Synes heller ikke at konseptet skiller seg ut i thrillersjangeren. Synes så mange bøker fra denne sjangeren blir altfor like nå for tiden. Jeg liker psykologiske thrillere og "vanlige" thrillere, men jeg savner noe som skiller seg ut og overrasker skikkelig. Det er altfor lenge siden sist.
Det positive med boka er at at den stiller spørsmålet; bør man stole på magefølelsen eller hender det at den tar feil? Men ellers var dette en kjedelig og masete thriller. Både karakterene og konseptet irriterte meg like mye. Alt i alt, kjedelig og overdramatisk bok om et hysterisk kvinnfolk som roper ulv,ulv litt for mange ganger. Slitsom og meget forutsigbar lesing. Savner å lese thrillere som kryper under huden og som hjemsøker meg lenge etterpå ...
Norges fotballforbunds problemer med å akseptere Drillo hadde ikke noe med hans faglige kvalifikasjoner å gjøre. Hadde enda livet vært så enkelt. Manglende kvalikasjoner var aldri noen problem i fotballforbundet. Tilfellet Drillo var mye verre: Han passet ikke inn, det var saken, han var rett og slett ikke en man ønsket å ha gående rundt i forbundets lokaler. Drillo var kommunist, dessuten var han opprørsk og frittalende og, verst av alt, han var kunnskapsrik. Hver for seg var disse elementene ille nok, men sammenlagt utgjorde de en trusel mot hele hyggenivået i fotballforbundet, mot selve stilen og ånden som det hadde tatt mangeår å bygge opp, men som nå var i full blomst og levde i beste velgående i kjærlig nærhet til de magre sportslige resultatene.
Den jødiske forfatteren Joseph Roth (f. 1894 d. 1939) må ikke forveksles med Philip Roth (f. 1933) - også han en jødisk forfatter. (Jeg har tidligere for øvrig omtalt fire av Philip Roths bøker på bloggen min.)
I forlagets presentasjon av forfatteren nevnes at Joseph Roth var jødisk-østerriksk, men opprinnelig kom fra det som i dag heter Vest-Ukraina. Han var mao. østjødisk, i likhet med de fleste jøder i Europa (et viktig poeng i hans essay). Han studerte litteratur og filosofi i Wien, og han var en fremtredende skikkelse i opposisjon mot Hitler. Hans mest kjente roman er Radetzkymarsjen som utkom i 1932, men denne endte på nazistenes bokbål - i likhet med alle hans øvrige bøker, som han produserte på løpende bånd og i store mengder i løpet av sitt korte liv (se mer om dette på Wikipedia). I 1933 emigrerte han til Paris, og døde der i 1939. Han var da 45 år gammel, fattig og alkoholisert. I dag regnes Joseph Roth som en av de mest betydelige mellomeuropeiske forfattere. Essayet "Jøder på vandring" - "Juden auf Wanderschaft" - utkom i 1927. Han redigerte dette essayet flere ganger før sin død.
"Denne boken gir avkall på bifallet og tilslutningen, men også innvendingene og endog kritikken fra dem som ignorerer, forakter, hater og forfølger østjødene. Den henvender seg ikke til de vesteuropeerne som av det faktum at de er vokst opp med heis og vannklosett, utleder retten til å slå dårlige vitser på rumenske lus, galisiske vegglus, russiske lopper. Denne boken gir avkall på de "objektive" lesere som fra den vestlige sivilisasjonens vaklevorne tårn kaster lettkjøpte og surt velvillige skråblikk ned på det østlige Europa og innbyggerne der; som av pur humanitet beklager det mangelfulle kloakksystemet og av frykt for smitte sperrer fattige emigranter inne i brakker der løsningen på et sosialt problem overlates til massedøden. Denne boken vil ikke bli lest av dem som fornekter sine egne fedre og forfedre som ved et tilfelle unnslapp brakken. Denne boken er ikke skrevet for lesere som vil ta det ille opp at forfatteren behandler gjenstanden for sin framstilling med kjærlighet i stedet for "vitenskapelig saklighet", også kalt lede." (side 5 - fra forordet)
I dette essayet beskriver Joseph Roth situasjonen til de mange jødene som befant seg i Europa i tiden forut for Hitler-Tysklands jødeutryddelse, og dette gjør han med et slikt klarsyn at det vi lesere vet skjedde senere (forfatteren selv døde jo som sagt i 1939), nærmest fremstår som en "logisk" følge av det foregående. Så sterk grobunn hadde nemlig anti-semittismen i Europa. De russiske pogromene gjorde ikke akkurat situasjonen enklere. Ikke bare flommet hele Sentral-Europa over av jøder fra øst, og ikke bare hatet folk flest disse jødene, men det gjorde også mange av de fra før av godt integrerte jødene, som helst ønsket å fornekte sin herkomst og glemme at også de en gang kom fra øst.
"Det finnes østjødiske arbeidere, jøder som ikke kan prute, handle, overby og "regne", som ikke kjøper inn gamle klær, som ikke går rundt med knyttet sitt og selger ved dørene, men som likevel ofte blir tvunget til å drive en nedverdigende og trist handel fordi ingen fabrikk ansetter dem, siden lovene (sant nok nødvendig) beskytter de innfødte arbeiderne mot konkurranse fra fremmede, og fordi fabrikkeiernes, men også kameratenes fordommer kan gjøre den jødiske arbeideren umulig, selv om disse lovene ikke hadde eksistert." (side 14)
Det Joseph Roth beskriver er et samfunn som stigmatiserte en spesiell gruppe mennesker, som for å overleve, ble tvunget til å tjene til livets opphold på en måte som ytterligere forsterket "grunnen til å hate dem". De fikk ikke ordinære jobber, men når de likevel brukte sin kløkt for å klare seg som best de kunne, var også dette feil og påkalte samfunnets fordømmelse. Fattigdommen gjorde at de hygieniske forholdene i de jødiske gettoene ikke var de beste, og så foraktet man dem ytterligere fordi de også var skitne.
Helt opp til langt ut i det 20. århundret kunne ikke jøder eie jord. Dette førte til at flertallet ble håndverkere og intellektuelle. Analfabetisme var ikke-eksisterende, og sånn sett skilte dette folket seg markant fra det vi vanligvis forbinder med fattigdom. Fattige ja, men ikke ressurssvake, kan man vel med stor tyngde hevde. Mangelen på en "egen jordflekk" gjorde at drømmen om et egen hjemland våknet for alvor. Å bli oppfattet som et folk i eksil gjorde dette til en konsekvens. Som Roth skriver på side 19:
"Jøden har rett til Palestina, ikke fordi han kommer fra dette landet, men fordi ingen andre land vil ha ham. At araberen frykter sin frihet, er imidlertid like forståelig som at jødens vilje til å være en trofast nabo for araberen er ærlig. Og likevel vil de unge jødenes innvandring til Palestina ligne på et slags jødisk korstog fordi de dessverre også skyter."
Joseph Roths fundering over forskjellen mellom jøder og protestantiske kristne er tankevekkende - særlig fordi de tanker han gjorde seg da essayet ble skrevet, har stor overføringsverdi til dagens verdenssituasjon.
"Enhver protestant som forviller seg inn i et jødisk tempel, må innrømme at forskjellen mellom jøde og kristen slett ikke er så stor, og at man egentlig kunne ha sluttet å være antisemitt hvis den jødiske konkurransen i forretningslivet ikke hadde vært så farlig." (side 23)
Ja, for mange ganger minner retorikken mot jødiske finansfolk og andre mer om en dårlig skjult misunnelse enn noe annet. Når man mistenkeliggjør at så mange jøder gjør det så godt i den vestlige verden, bekler maktstillinger og generelt har "litt for stor innflytelse" ... Handler dette om en reell konspiratorisk frykt over at "de" vil overta verden, eller handler det om en "god, gammeldags misunnelse"?
Jeg fant videre Joseph Roths beskrivelse av de vestlige gettoene svært interessant. Her beskriver han hvorfor så mange jøder bosatte seg nettopp i Tyskland og også Østerrike, rett og slett fordi språket var enklere å lære siden det hadde mange likhetstrekk med jiddisk, slik jeg har forstått det. Fransk var et vanskeligere språk å lære, og selv om de fleste jøder ble langt bedre mottatt i Frankrike, valgte de fleste altså likevel å bli i Tyskland. Etter hvert som det kom svært mange østjøder strømmende på flukt fra de russiske pogromene, begynte myndighetene å kreve urimelig mye dokumentasjon fra de flyktende østjødene. Beskrivelsen av hvordan østjødene ble oppfattet mer troverdige når de oppga falske opplysninger om navn o.l., fordi myndighetene møtte kompliserte jødiske (og autentiske) navn med mer mistro enn navn de selv (altså politiet og byråkratene) klarte å uttale, er riktig fornøyelig, men også trist lesning.
"Krigen har brakt mange østjødiske flyktninger til Wien. Så lenge hjemstedet deres var okkupert, gav man dem "understøttelse". Pengene ble ikke sendt hjem til dem. De måtte stå i kø på de kaldeste vinterdagene, i de tidligste morgentimene. Alle: oldinger, syke, kvinner, barn.
De smuglet. De hadde med seg mel, kjøtt og egg fra Ungarn. Man sperret dem inne i Ungarn fordi de kjøpte opp næringsmidlene. Man sperret dem inne i Østerrike fordi de innførte matvarer som ikke var rasjonalisert i landet.
Etter krigen ble de repatriert, til dels med makt. En sosialdemokratisk ministerpresident lot dem utvise. For kristen-sosiale er de jøder. For tysknasjonale er de semitter. For sosialdemokrater er de uproduktive elementer." (side 64)
Altså en pariakaste ingen ønsket når det kom til stykket ... I alle fall ikke når det ble for mange av dem.
I Frankrike derimot, og spesielt i Paris, ble jødene som sagt mottatt på en helt annen måte. Ikke bare fikk jødene leve som de ville, men de fikk lov til å være tilfredse! Barna deres kunne velge om de ville gå på jødiske eller franske skoler, og de fikk lov til å snakke jiddisk - til og med høyt på gaten. Tenk det! Og resultatet? Resultatet av at de tross alt hadde et fritt valg, var at de faktisk lærte fransk. Barna deres snakket ikke lenger jiddisk, og var dessuten meget begavede. De ble integrert i det franske samfunnet. Så skulle det siden dessverre vise seg at det også her murret under overflaten ... Men akkurat dette visste ikke Joseph Roth da han skrev dette essayet.
Joseph Roth har skrevet flere etterord til sitt essay, som han som tidligere nevnt omarbeidet flere ganger etter den første utgivelsen. I ett av dem skriver han følgende (side 113):
"Da jeg for mange år siden skrev denne boken som jeg nå ønsker å legge fram for leseren i revidert utgave, eksisterte det ennå ikke noe akutt vestjøde-problem. Den gangen dreide det seg hovedsaklig om å gi ikke-jødene og Vest-Europas jøder en forståelse av østjødenes ulykke: særlig i de ubegrensede muligheters land, som ikke heter Amerika, men Tyskland. En latent antisemittisme fantes riktignok alltid der (som overalt ellers). I sin forståelige bestrebelse på enten ikke å ville ta den til etterretning eller overse den, og i den tragiske forblindelse som hos mange, ja de fleste vestjøder, synes å erstatte den tapte og utvannede fedrenes tro, og som jeg kaller framskrittsovertro, følte de tyske jødene seg tross all slags truende antisemittiske symptomer som jevnbyrdige tyskere; på store høytidsdager i beste fall som jødiske tyskere. Noen av dem var dessverre ofte fristet til å gjøre de østjødene som hadde innvandret til Tyskland, ansvarlige for de antisemittiske instinktenes ytringer. Det er et - ofte oversett - faktum at også jøder kan ha antisemittiske instinkter ... " (side 113 - i Joseph Roths forord til planlagt nytt opplag)
Roth tar opp mange andre sider ved jødenes kultur, som at de tilsynelatende fant seg i hva det skulle være uten å yte motstand. Nå er det kanskje ikke helt usannsynlig at det som senere skjedde under krigen var for uhyrlig til at noen i det hele tatt kunne ha forutsett slike grusomheter - selv ikke i sine villeste fantasier ... Men det er jo en helt annen historie. Eller er det det?
Jeg vil på det sterkeste anbefale dette lille essayet! Særlig i vår tid er det mye av det tankegodset Joseph Roth legger frem, som har klare paralleller til andre tendenser i vår tid. Så pass at det er grunn til å lure på om menneskeheten må ha noen å se ned på og trakassere for å føle seg vel ... Når man kan eksternalisere egne problemer og utfordringer over på andre mennesker og folkegrupper, frifinner man jo seg selv som årsak til problemene. Som en humorist en gang harsellerte med i en populært videosnutt på nettet for noen år tilbake: "Kan du skylde på noen? Problemet løst!"
Ellers vil jeg fremheve at det Joseph Roth her omtaler som antisemittisme er hva jeg oppfatter som begrepets reelle innhold. Det er en form for rasisme rettet mot en helt spesiell folkegruppe - i dette tilfellet jødene - verken mer eller mindre! Selv blir jeg nemlig veldig oppgitt over at manglende støtte til staten Israels politikk og krigshandlinger (eller forsvar eller hva man måtte mene om dette) blir definert som antisemittisme. Det kan selvsagt handle også om dét, men i bunn og grunn føler jeg at begrepet da blir misbrukt.
Min klare anbefaling er: Les dette essayet og bli litt klokere!
Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg må lese Radetzkymarsjen. Denne boka er dessverre ikke lenger å få tak i på norsk, så jeg har skaffet meg den engelske utgaven.
Aldri godt å vite hva man kommer over på Internett ...
Originaltittelen "Missing you" refererer til 80 - talls låta av John Waite med samme tittel, og den låta har stor betydning for bokas innhold. Savner deg av Harlan Coben handler om etterforsker Kat Donovan som har sine sorger i privatlivet. Hun gir aldri opp etter å finne ut hvem som er den skyldige for å ha drept hennes far for flere år siden og hun har klart å "komme over" eksforloveden hennes som forlot henne uten forklaring for nesten 18 år siden. Hun har ikke en gang fortalt hennes gode venninne om eksforloveden. Under et oppdrag får Kat beskjed om å opprette en falsk profil på en datingside. Ved en tilfeldighet kommer hun over en profil av hennes eksforlovede. Grunnen til at Kat undersøker denne datingsiden hvor mennesker søker etter kjærlighet online er at mange mennesker med profil derfra har av en eller annen grunn forsvunnet i virkeligheten. Er datingsiden i fare for et utspekulert nettverk som vil disse menneskene noe vondt? Og tør Kat å ta kontakt med eksen hennes igjen?
Jeg har lest mange bøker av Harlan Coben oppgjennom åra. Når han er på sitt beste skriver han svært gode og intense bøker, men forfattere har også sine oppturer og nedturer som vanlige mennsker. I det siste må jeg si at bøkene av Coben har dalt litt. De er dessverre ikke like intense som før, og det er et savn, men jeg gir ikke opp bøkene hans av den grunn. Regner med at han får tilbake gnisten igjen.
Det jeg hadde problemer med denne boka; Savner deg er at den var altfor langsom, og til tider kjedelig. Til og med hovedrollen Kat Donovan var det ingen fres i. En person uten personlighet. De andre karakterene var ikke spesielt interessante de heller, og ikke noe med konseptet var hverken overraskende eller spennende. Det var nesten som å se en episode av Catfish (som jeg faktisk liker å se på). En realityserie som gir flere eksempler på at man vet aldri hvem man kommuniserer med/kommer over på Internett. Ikke alle er den de gir seg ut for å være ...
Savner deg var slapt og uengasjert levert av Coben. Trist å være lettet over å bli ferdig med en bok, men sånn er det noen ganger. Kjedelig og forutsigbar lesing dette, dessverre. Mine favoritter av Harlan Coben så langt er The Woods og Hold Tight. Det er gode bøker med mye spenning.
Jeg er fremdeles ikke i samme "tidssone" som dere, merker jeg. En time for meg er som en hel uke. Jaja.
I kveld blir jeg antagelig ferdig med Skyggene i Sal 31 av Ingvild Sørensen og min nye nattlektyre er Du er her av Anne Ch. Østby som jeg har kommet et stykke i. Blir jeg ferdig med en av disse skal jeg begynne på Der regnet faller av Catherine Chanter. Litt blandet drops.
Ps: Jeg også er glad i å lese om og se dokumentarer om seriemordere. Det er spennende.
Håper formen din er bedre og det virker som du har fått leselysten tilbake:)
God helg.
Hva får man når man blander Robinson Crusoe med science fiction og thriller sjangeren? Jo, man kan få en historie som Marsboeren som handler om Mark Watney som blir etterlatt alene på planet Mars etter en støvstorm fordi alle trodde han døde da han truffet av noe under stormen. Men Mark døde ikke, så dermed starter hans kamp for å overleve så lenge som mulig på Mars til han blir reddet tilbake til jorden. Vi får bli med han både i oppturer, som hvordan han klarer å dyrke ekstra mat på Mars og får tak i et kommunikasjonssystem tilbake til jorda, men også mange nedturer både for han selv og de som prøver å hjelpe han.
Marsboeren en historie som er vanskelig å sette et bestemt merkelapp på. Man kan si at dette en science fiction roman om en mulig fremtid hvis man hadde hatt Mars ekspedisjoner fra 1997 og utover. Men samtidig er den realistisk siden dette kunne ha beskrevet måneferdene som dermed gjør det litt vanskelig å kalle denne romanen en ren science fiction. Til tross at språket og fremstillingen er typisk for thrillere og minner litt på forfattere som Jo Nesbø, Nic Pizzolatto og Dan Brown, så er Marsboeren på mange måter mer uthriller bok siden det ikke er noen som jakter etter noen f.eks. på grunn av hevn. Hvis jeg skal trekke frem en svakhet ved boken, så vil jeg si at slutten på mange måter blir for brått tradisjonell og kunne vært litt lengre. Marsboeren er en av de beste romanene som har blitt skrevet på lenge.
Så kjekt å se at flere har funnet frem til denne boka! Hvis du skal til Istanbul, anbefaler jeg også Orhan Pamuks bok "Istanbul"!
Jeg var i Istanbul påsken 2012. Det var helt fantastisk! For en by!
Jeg har laget noen blogginnlegg fra turen min. Her er linken (til mine fire innlegg om Istanbul) i fall du skulle være interessert!
Boka er et eksempel på at folk takler sorg på hver sin måte ...
Hovedpersonen (som man aldri får vite navnet på) finner faren sin død når han drar tilfeldig på besøk hos ham. Han drar sin vei igjen uten å fortelle noen at faren hans er død og fortsetter livet sitt som før. Later som ingenting. Besøker venner. Fester. Og drar på jobb. Han fortrenger tankene ved å være sammen med kompiser og av og til møter han tilfeldige kvinner som han har one night stands med. Vil han noen gang fortelle resten av familien og andre, at faren hans er død?
Dette er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. En bok "uten" mål og mening, på en måte, men samtidig litt småinteressant. Men det jeg hadde problemer med boka var at jeg ble aldri ordentlig kjent med hverken hovedpersonen eller bipersonene. Greit at hovedpersonen er navnløs, men savner mer beskrivelse på hvordan han ser ut, for å gjøre lesingen mer levende og følte jeg aldri ble helt klok på ham. Det virker bare som han driver meningsløst fra sted til sted i hjembyen. Vi får ikke vite hvorfor han har så lite kontakt med familien ellers og jeg får ikke nok bakgrunnshistorie av ham til å få et sterkt nok inntrykk. Det var et savn. Skjønner jo at det er hans måte å kjempe mot sorgen på, men savnet mer helhetsinntrykk av hovedpersonen for å få et bedre bilde av ham.
Savnet også at forfatteren brukte mer avsnitt. Han delte ikke en gang teksten opp i kapitler og da virket lesingen ekstra langdryg, (selv om boka bare er på 248 sider). Boka virket å være bestående av en lang tekst uten særlig mye oppdelinger. Jeg ber ikke om for mye oppdelinger, men skulle ha vært oppdelt slik at man fikk litt mer pause under lesingen. Det hadde gitt lesingen en mer naturlig flyt. Men det forfatteren skal ha skryt for er hvordan han fremstiller ensomhet, usikkerhet og kulde på en troverdig måte, slik at man som leser føler et lite snev av sympati for både hovedpersonen og folka han har rundt seg.
I fjor var en lang natt er en kort og mørk roman som blir for anonym for meg. Med det mener jeg at jeg blir ikke ordentlig kjent med karakterne i boka og historien er for "kjedelig". Det er altfor lite som skjer og da blir boka ekstra langsom. Dette blir en meget kort anmeldelse for min del. Grunnen er at boka som sagt, bare består av 248 sider og jeg kan ikke skrive for mye om den uten å avsløre noe. Og jeg vil jo ikke avsløre noe som helst. Kjedelig og tung bok å komme seg gjennom til tross for at dette er en tynn flis av en bok.
Godt at leselysten din er tilbake. Vet hvor kjipt det kan være når den er vekk.
Jeg har kommet godt i gang med Apple Tree Yard av Louise Doughty og jeg skal lese videre i Needful Things av Stephen King. Den har tatt litt tid siden den er på 933 sider. Og jeg leser litt tregere på engelsk, er ingen sinke, men har det heller ikke travelt med den. Kommer nok til å bli ferdig med både Apple Tree Yard og Needful Things i løpet av helga siden jeg er godt i gang med begge. Og jeg rekker nok så vidt å begynne på Skyggene i sal 31 av Ingvild Sørensen.
Så her er det litt forskjellig denne helga også. Og det har nettopp tordnet og regnet kraftig her. My type of weather, så håper det blir en lang høst. Det er min favorittårstid. God helg:)
Hva galt kan skje under en sjakkturnering?
Det mange ikke vet om meg er at jeg er interessert i sjakk. Spiller ikke sjakk selv (gjordet det litt før i tiden som fritidssyssel), og jeg kan i det minste grunnreglene. I de siste årene har jeg sett alle sjakkturnerninger som har gått på tv. Da sitter jeg og følger med fra 6 - 8 timer (det varierer litt hvor lenge spillet varer fra gang til gang). De dagene turneringene er på tv, følger jeg med på hele sendingen, hver dag til turneringene tar slutt. Det er den eneste "sporten" jeg følger med på. Alt annet sport ser jeg ikke bortsett fra Superbowl (finalen i amerikans fotball som er en gang i året), men bortsett fra det er jeg totalt allergisk mot sport. Jeg er interessert i sjakk for jeg synes det er spennende å følge med på neste trekk, og gjette det underveis og det er også fascinerende å se konsentrasjonen til de som spiller sjakk. Jeg fulgte også selvfølgelig med på Norway Chess i juni, men synd at Magnus Carlsen gjorde det så innmari dårlig ...
Forfatter David Klass har selv vært tidligere sjakkspiller i ung alder, og han er også filmmanusforfatter, og han har blant annet skrevet filmthrilleren Kiss the girls (med Morgan Freeman i hovedrollen). David Klass er både filmmanusforfatter og han skriver bøker for ungdom. Boka Stormesteren er en av dem.
Stormesteren handler om Daniel Gudding som er håpløs i alt, til og med i sjakklubben han er medlem i på skolen. Gjennom folk fra sjakklubben får han vite at hans egen far, en gang i tiden var stormester i sjakk. Hvorfor har ikke Daniels far sagt det selv? Hvorfor har han ikke fortalt at han en gang i tiden var et geni i sjakk? Hvorfor holder han det hemmelig? Daniel får vite at han får være med i en familieturnering i New York (selv er han fra New Jersey), men bare hvis han lover sjakklubben at faren blir med og spiller på turneringen også. Hvordan skal Daniel klare å overtale sin far å bli med på en sjakkturnering og samtidig avsløre hans fortid uten at det blir "bråk" av det?
Jeg har aldri lest noe av David Klass før, og selv om Stormesteren var en del forutsigbar, inneholdt den svært fargerike karakterer som reddet innholdet. Noen er skrullete og boka har også et snev av alvor, spesielt når det angår forholdet til Daniel og faren hans. Kommer de til å drive enda lenger fra hverandre som før eller vil de lære hverandre å kjenne på ny? Og Daniel får vite en hel del om farens fortid på godt og vondt. Ikke alt er like bra å få vite, men han er tross alt Daniels far. Dette er egentlig ikke en bok å le av, men det er noen karakterer som bemerker seg og som skaper liv i boka. Det kan føre til noen komiske episoder.
Stormesteren er en fin bok med mange interessante karakterer og inneholder noen smågale øyeblikk, og de som er yngre enn meg vil nok le mer av den (det skal mye til for å få meg til å le). Og man trenger ikke å like/interessere seg for sjakk på forhånd for å like boka.
Lovende konsept, men det blir dessverre fort kjedelig ...
Aarons far har fått en ny jobb i Liberville, dermed flytter de til et annet sted (Libercasa) for å komme nærmere jobben hans, og Aaron begynner på en ny skole. Aaron merker fort at han ikke passer inn på den nye skolen. De andre virker kanskje en smule "snobbete". Alle de andre er fra Libercasa, og Libercasa er et kvartal hvor det tekniske er det nye av det nyeste. Han føler seg fort som en outsider. I begynnelsen tror Aaron at det er på grunn av faren at de har flyttet, men finner ut at det er på grunn av ham selv. Lokalets kjente oppfinner, Julian Libermal vil nemlig ha hjelp av Aaron med hans nye maskin. Han hevder at denne nye maskinen skal gjøre mennesker gode, 100% gode, men Aaron er en skarp gutt. Snart finner han ut sannheten om folkene, stedet og maskinen. Alt lover alt annet enn godt ...
Denne ungdomsboka har et godt utganspunkt og levende karakterer. Det er lett å se dem for seg og man får kjenne karakterene på godt og vondt. Men det tar utrolig lang tid før handlingen "begynner". Boka er på nesten 500 sider og da forventer man i det minste litt spenning, men det tar altfor lang tid før noe i det hele tatt skjer. Det tar nesten 200 sider før det skjer noe som helst og underveis tar det lang tid i mellom før hver gang noe skjer. Innholdet har for mange dødpunkt. Derfor kunne forfatteren godt ha kuttet ned en god del sider for det er ikke alt som er like viktig å ha med og av og til blir det veldig mye forklaringer på hvordan ting er før det faktisk skjer noe. Det er nesten som om forfatteren serverer meg handlingen med teskje og det er unødvendig irriterende.
Jeg likte karakteren Aaron godt. Han virket som en nøktern og observant fyr. Selv om han er hovedrollen, så krever han ikke oppmerksomhet og holder seg i bakgrunnen. Og selve handlingen kunne ha vært så mye bedre hvis det hadde vært mindre forklaringer og at konseptet kunne ha vært enda uhyggeligere, mørkere. Da tror jeg den ville ha falt mer i smak for meg.
Dette blir en kort anmeldelse for min del til tross for at boka er på nesten 500 sider, men det er egentlig ikke mye å si før man avslører noe og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Aarons maskin hadde noen gode episoder og hendelser, som dessverre nesten druknet i treg begynnelse. Jeg skulle ønske det var mer fart og flyt i handlingen. En god bok for all del, men ingen favoritt. Neste bok i serien heter Aarons hevn. Den har jeg og den har jeg lyst til å lese til tross for at førstebok var litt langsom, men jeg vil lese noen andre bøker først før jeg leser den.
Italieneren Curzio Malapartes (f. 1898 d. 1957) egentlige navn var Kurt Erich Suckert. Han var journalist, dramatiker, forfatter og diplomat. Han trivdes imidlertid best i rollen som en frittalende forfatter og journalist enn som diplomat.
Navnet Malaparte betyr "ond/feil side" - i motsetning til f.eks. Bonaparte som på italiensk betyr "god side". (Kilde: Wikipedia) Valget av navn var neppe tilfeldig, for når vi leser hans bok "Kaputt", skjønner vi at dette er en mann som helst går motstrøms. At diplomatiet ikke gikk glipp av en stjernekandidat skjønner vi dessuten svært raskt, for her pakkes ingenting inn.
I årene 1921 til 1956 utga Malaparte ni bøker. "Kaputt" utkom i 1944, altså mens andre verdenskrig fremdeles pågikk. Akkurat dette er verdt å merke seg når man leser hans bok. Han forutså langt på vei hvordan det kom til å gå, uten å kjenne fasiten selv. Ikke for det: at Tyskland var på vikende front da landet begynte å tape i øst, måtte være åpenbart for alle og enhver på den tiden. Det oppsiktsvekkende ligger vel mer i at han fikk utgitt boka mens krigen fremdeles pågikk. Hans hjemland var jo Tysklands allierte, og var det noe man ønsket kontroll over på den tiden så var det offentlige ytringer mot makthaverne.
For øvrig henviser jeg til Wikipedias presentasjon av Curzio Malaparte, som er vel verdt å få med seg. Her fremgår det også at han i 1951 utga en bok om Proust. "Kaputt" inneholder en del Proust-sitater i første kapittel av boka (se side 572).
Oversetter Anne Arneberg opplyser i etterordet til boka (fra side 564 til 572) at "Kaputt" raskt ble en internasjonal bestselger da den kom ut i Italia 1944. Fire år senere kom den ut på norsk på Aschehougs forlag. Det fulgte mye debatt i kjølvannet av utgivelsen, men siden ble boka glemt. Da boka atter ble utgitt i Italia i 2009, førte dette til en opphetet diskusjon om forfatteren, som på grunn av sin tilknytning til fascistpartiet ble ansett som et lite aktverdig menneske.
"Malaparte var stort sett bare lojal mot sin egen troløshet, og en av de sterkeste kampsakene hans blir den han også lufter i forordet i denne boken; forfatterens rett til å skrive akkurat hva de vil uten å bli straffet for ytringene sine. Da han skrev dette forordet, hadde han akkurat vært gjennom en nesten slapstickaktig omgang med arrestasjoner." (side 566)
Malaparte begynte å skrive på sin roman/krigsreportasje sommeren 1941, mens han reiste rundt som journalist. I første omgang fulgte han felttoget mot Russland, og siden var han innom de fleste landene som Tyskland hadde okkupert - i tillegg til at han også var innom Finland. Han skrev i smug, og når man leser boka hans, er det enkelt å skjønne hvorfor. Hans fremstilling av krigens grusomhet og menneskenes brutalitet passet virkelig ikke inn i propagandaen som ble spredd for å holde motet oppe både hos soldatene og folket for øvrig i en tid da det begynte å bli åpenbart for noen hver at det ikke ville være mulig å vinne krigen.
At Malaparte må ha vært en karismatisk og sjarmerende mann skjønner vi, for han får innpass over alt. Han er i stand til å oppføre seg i tråd med tidens konvensjoner både i overklassens selskaper og blant fattigfolk. Dermed får han også tilgang til mye informasjon, og skriver om det. Blant makthaverne i Tyskland og Italia var han ikke populær. Leserne elsket imidlertid reportasjene hans. Han skrev lett og ledig og interessant, og akkurat slik opplevde jeg at boka hans også var. Visst er "Kaputt" tykk, men ikke tro at den er vanskelig tilgjengelig av den grunn! Boka er den reneste page-turner!
"Tyskerne avslører seg selv ved matbordet, enten fordi maten og vinen gjør dem varme eller på grunn av en selvtillit de får av ikke å være alene, eller på grunn av en ubevisst trang til å bevise overfor seg selv at de ikke er redde. De tør opp og begynner å snakke om sult, henrettelser og massedrap med en pervers glede som ikke bare røper bitterhet, sjalusi, skuffet kjærlighet og hat, men også en ynkelig og merkverdig trang til selvfornedrelse. Den uforklarlige edelmodigheten som finnes hos de undertrykte, syke, svake, forsvarsløse, hos gamle, kvinner og barn, fornemmer tyskerne og misunner og frykter den, kanskje mer enn noe annet folk i Europa. Og de hevner seg. Det ligger en form for tilstrebet selvfornedrelse i tyskernes arroganse og nådeløse brutalitet; en dyp trang til å svartmale seg selv og en ubønnhørlig hang til selvhat i deres gåtefulle "angst". (side 117)
Under sine reiser møter Malaparte elendigheten som krigen frembringer. Her idealiseres på ingen måte krigen. Den er kun demoraliserende, og når du tror at verre enn dette kan det rett og slett ikke bli - vel, så kan det faktisk det. Beskrivelsen av døde mennesker, enten bukket under for sult, kulde eller med en kule eller flere i kroppen, som blir likplyndret av mennesker enda lenger nede på rangstigen (gjerne beskrevet som sigøynere), er illevarslende når man funderer over hva som egentlig er menneskers sanne natur. Hva bor i oss når vi blir utsatt for et tilstrekkelig sterkt press av det virkelig eksistensielle slaget? Er vi bare dyr, eller endog verre? Da Malaparte en gang forsøker å gripe inn for å stanse galskapen, blir han møtt med et "Ro Dem ned! Det er nok til alle!" - som om også han var en av likplyndrerne som forsøkte å sikre seg sin del av byttet ...
"I gatene løp flokker av jøder forfulgt av soldater og rasende borgere bevæpnet med kniver og jernstenger, gendarmer slo gatedører inn med geværkolbene, vinduer sprang plutselig opp, og kvinner i nattkjole og ukjemmet hår fektet med armene og skrek. Noen kastet seg ut av vinduene og traff asfalten på fortauene med et dumpt klask. Soldatene kastet håndgranater inn i luftegluggene til kjellerrom der mange mennesker forgjeves hadde søkt tilflukt ... " (side 181)
At jødeutryddelsen skulle være noe hemmelig som "ingen visste om" mens dette pågikk, blir stadig dementert i historiske kilder. Når Curzio Malaparte skriver så åpent om dette, og det i en bok som kom ut mens krigen fremdeles pågikk, skjønner man enda mer hvor skammelig det er at så mange av datidens politikere påsto at de ikke visste. Behandlingen av jødene hadde aldri for øvrig vært mulig uten at hvermannsen i alle land hadde medvirket! Bare når et tilstrekkelig antall mennesker så vekk og unnlot å gripe inn, kunne selv et despotisk styresett få legitimitet bak sine handlinger.
Når denne boka i tillegg til å være både rå og brutal, også blir fremstilt som vakker, er dette blant annet fordi den også inneholder sekvenser som viser menneskets sans for estetikk og bordets gleder. Som når han på side 256 legger ut om rødvinen fra Bourgogne - "(i)ngen vin er så jordisk som rødvinen fra Bourgogne". Beskrivelsen av denne vinens fortreffeligheter er poesi.
" ... ingen vin passer bedre til skumringen og er så fortrolig med natten som vinen fra Nuits-Saint-George, som selv i navnet er dyp og funklende som en sommernatt i Bourgogne. Den glitrer blodig på nattens terskel, som solnedgangens ild på horisontens krystallklare rand. Den tenner røde og blålige glimt på den purpurfargede jorden, i det fortsatt varme gresset og løvet med den døende dagens smak og aroma. De ville dyrene kryper dypt inn i jordhulene sine når natten faller på, villsvinet braser med mye rasling i et kratt, fasanen med den korte tause flukten svømmer gjennom skyggen som allerede flyter over skog og eng, og den smidige haren glir langs den første månestrålen som på en utspent sølvline. Dette er burgundervinens time. I denne timen i denne vinternatten, i rommet som er opplyst av snøens trøstesløse skjær, vekker den fyldige lukten av Nuits-Saint-Georges liv i minnet om sommerkveldene i Bourgogne, om nettene man tilbrakte på den ennå solvarme bakken."
Det er vakkert! Så vakkert at man får lyst på et glass rødvin fra Bourgogne! Og det kan trengs for å fordøye denne brutale boka, som tar pulsen på et Europa i krig, som er der mens det skjer og som skriver om det mens det skjer. Det er nesten som om vi er der selv, og opplever krigen sammen med forfatteren. Innimellom med en del tankevekkende dialoger og sitater ...
"Det mest skremmende ved krigen", sa Louise, "er jo nettopp det vakre ved den. Jeg liker ikke å se monstre smile." (side 345)
I en annen dialog med Louise forteller Malaparte om opprinnelsen til ordet kaputt. (side 349) Ordet stammer fra det hebraiske ordet koppâroth, som betyr offer.
Historien om de jødiske kvinnene som gjemte seg i kornåkrene for ikke å bli voldtatt eller drept - eller helst begge deler - av tyske soldater, er gruoppvekkende. Soldatene visste at de var der, og løsnet noen skudd inn i åkeren fra tid til annen. Kvinnene stappet halm i munnen på de sårete for at de ikke skulle skrike og røpe hvor de befant seg.
"Kaputt" er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! Der er den for øvrig i godt selskap med Stefan Zweigs memoarbok "Verden av i går", Ivo Andrics "Broen over Drina", Claudio Magris´ "Donau", Orhan Pamuks "Istanbul" og Ian Burumas "År null - Historien om 1945". Bare for å ha nevnt noen ...
Det er selvsagt bokas litterære kvaliteter som gjør at jeg mener akkurat dette. Å lese en slik reportasje fra krigen, ført i pennen av en så observant og kritisk tenker og skribent som Curzio Malaparte var både smertefullt, oppløftende og interessant på en gang. Dette er en av de bøkene som faktisk forandrer livet ditt, som får deg til å bli klokere og mer innsiktsfull og som rett og slett må oppleves! Så får det være at boka helt sikkert inneholder mange overdrivelser og at noe er oppdiktet. Kjernen i denne romanen kommer vi likevel ikke fra: nemlig hva som skjer med mennesker under en krig. Min bestemte mening er at Curzio Malaparte på ingen måte romantiserer krig. Ingen burde være det minste i tvil om at det er stikk motsatte som er tilfelle.
Dersom du bare skal lese en bok i år - les i alle fall denne! Boka er et mesteverk!
Tyske Hans-Ulrich Treichel (f. 1952) er germanist (dvs. har studert germanske språk og eldre germansk litteratur og historie), forfatter og poet, kan jeg lese på Wikipedia (her er det den tyske siden som gjelder - den engelske er svært mangelfull og det finnes ingen norsk side om ham). Han debuterte som poet i 1979 og har siden utgitt en rekke diktsamlinger. 10 bøker, herunder seks romaner, har han utgitt i årene fra 1992. "Der Verlorene" som er originaltittelen på "Den bortkomne", utkom i 1998 (hans tredje roman). Utover dette har Treichel utgitt flere litteraturvitenskapelige essays, skrevet flere librettoer og en hel mengde med lærebøker (i følge Wikipedia). Han er meget prisbelønt i sitt hjemland.
Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den bortkomne" og "Tristanakkord" (her er en anmeldelse i Dagbladet av sistnevnte bok) som er oversatt til norsk, og jeg stiller i grunnen et stort spørsmål ved akkurat dét! Det er vel ingen grunn til å anta at Treichels øvrige bøker holder et lavere litterært nivå, eller hur ...? Det som i alle fall er et faktum er at det var nettopp "Den bortkomne" som førte til hans internasjonale gjennombrudd. Boka har til og med fått en egen side på Wikipedia (men kun på tysk)!
"Broren min satt på et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsåret, hjemme. Hjemme, det var østpå, og broren min var født østpå. Straks mor sa ordet "hjemme", begynte hun å gråte, som hun så ofte gjorde da det ble snakk om broren min. Han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. Så sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt på et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, dessuten befant han seg østpå, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham også plassen i fotoalbumet. Arnold var helt forrest i fotoalbumet, til og med foran bryllupsbildene av foreldrene mine og portrettene av besteforeldrene, mens jeg var havnet langt bak i albumet. Dessuten var bildet av Arnold ganske stort, mens bildene av meg for det meste var små, for ikke å si knøttsmå ... " (side 5)
Fortellerstemmen i boka er altså broren til Arnold. Lillebroren som ble født etter krigen, og som så langt har levd i skyggen av den bortkomne broren, han foreldrene mistet under flukten fra russerne på slutten av krigen. I et innfall av opplevd fare overlot moren sitt lille barn til en fremmed kvinne. Da faren var over, var den fremmede kvinnen og Arnold borte. Siden skulle livet dreie seg om å finne dette barnet. For så intenst var savnet etter den bortkomne sønnen at det aldri ble plass til vår navnløse jeg-person, han som i aller høyeste grad var der, levende, men som like godt kunne ha vært død fordi alt handler om Arnold ...
Til å begynne med får han vite at Arnold døde av sult under krigen. Dette gjorde ham i grunnen ganske stolt.
"Det var ikke en eneste av lekekameratene mine som hadde en død bror, for slett ikke å snakke om en bror som var død av sult under flukten fra russerne." (side 8)
Da han er gammel nok, forteller moren ham den egentlige historien. En historie som blir innledningen til en jakt på en høyst levende - og truende - bror. Fordi alt handler om den bortkomne broren Arnold, kjenner vår jeg-person en stor ulyst mot morens prosjekt. Arnold, som alle innser heter noe helt annet i dag, men som finnes der ute. Fra å ha vært hans døde bror, er han nå den ikke-døde broren, som faktisk lever der ute et sted og som bare venter på å bli gjenforent med sin familie.
Foreldrene er tause. De snakker ikke i utrengsmål, og den unge gutten overlates mye til seg selv. Inntil han blir bedt om å stille opp for kroppslige undersøkelser i jakten på det som etter hvert betegnes som hittebarn nr. 2307 ... Etter hvert som resultatene fra undersøkelsene kommer, innser han at det kanskje er mindre sannsynlig at han selv er i slekt med foreldrene sine, enn hva tilfellet er for hittebarn nr. 2307. Hvorfor kunne ikke Arnold bare ha sultet ihjel under krigen, så hadde han sluppet de ydmykende undersøkelsene, tenker gutten. Han fotograferes forfra, bakfra og fra siden som en annen straff-fange - med og uten klær. Da det viser seg at sannsynligheten for slektskap med hittebarn nr. 2307 fremstår som svært minimal, er det som om Arnold dør for andre gang. Moren gråter, og i den grad det er mulig, er vår jeg-person enda mer usynlig for dem. Her har de faktisk en sønn, men de ser ham ikke. Ikke i det hele tatt. Når moren klemmer ham, er det ikke for hans skyld, men for hennes egen. Det er seg selv hun trøster - ikke sønnen sin.
" ... når hun klemte meg var det en tung, fortvilt klem, som ble fulgt av at det skalv og grøsset i kroppen hennes. Jo mer mor skalv og grøsset, desto sterkere klemte hun meg inn mot magen, ja nesten inn i magen. Jeg torde ikke si til mor at jeg ikke ville klemmes." (side 47)
Morens håndtering av sin sorg er ekskluderende i forhold til sønnen, og lammende i forhold til omgivelsene. Guttens sorg og ensomhet er hjerteskjærende. Når han ikke får noen oppmerksomhet, blir han vanskelig.
"Jeg minnet henne om far. Og jeg minnet henne også om Arnold. Men jeg kunne ikke erstatte Arnold for henne. Hadde det stått til meg, ville jeg uten videre ha erstattet Arnold for henne. Jeg kunne spise for to. Se fjernsyn også. Dårlige karakterer kom jeg også hjem med i massevis. Det trengte jeg ingen Arnold til. Men jeg var ikke nok for henne. Jeg var bare det hun ikke hadde. Jeg var fingeren i såret, saltkornet i øyet, steinen på hjertet. Jeg var i ordets sanne betydning til å grine av, men først langt senere skjønte jeg hvorfor det var slik. Den gangen merket jeg bare at mor ved synet av meg fikk et uttrykk av dyp smerte i ansiktet, og at jeg begynte å hate denne smerten like mye som mitt eget speilbilde. Jeg ble det man kaller en vanskelig gutt, utakknemlig og gjenstridig og alltid sur, som særlig plaget mor når det var dårlig med henne." (side 88)
Tematisk handler denne boka om en bunnløs sorg og på et vis også om den første etterkrigstidens slør av fortrengning. Skammen, savnene etter den eller dem man mistet, alt man ikke uten videre kunne snakke om. Men i stedet for å gjøre neste generasjon i stand til å leve, virket tausheten lammende. Det er som om hver generasjon nødvendigvis må legge kortene på bordet for at neste generasjon skal være i stand til å leve videre og på et vis bære med seg familiehistorien videre.
Her om dagen kom jeg over en meget interessant artikkel fra Vagant skrevet av Torgeir Skorgen i 2009 - under tittelen "Retten til å sørge", med undertittelen "Tyske krigstabuer hos Sebald og Treichel". Av denne artikkelen fremgår det at Treichel selv opplevde at moren like før sin død betrodde ham at hans eldste bror likevel ikke hadde omkommet under flukten fra russerne i krigens siste dager i 1945, men at han rett og slett kom bort. Hans foreldre drev en iherdig leting etter den forsvunne sønnen Gustav. Historien i "Den bortkomne" er utvilsomt tuftet på hans egne erfaringer.
Ellers tar artikkelen for seg at det først er de siste ti årene at tyske krigstabuer har slått gjennom i litteraturen. Jeg siterer fra denne artikkelen:
"Et litterært langt mer vellykket forsøk er Hans-Ulrich Treichels (f. 1952) korte og fengslende roman Der Verlorene (Den bortkomne), utgitt i 1998. Her skildres skjebnen til en østfordrevet småborgerlig familie, preget av traumer, fortielser, fortrengning og somatisering. Faren, som i begge verdenskrigene har opplevd å miste gård og grunn, slår seg opp som slakter og siden som kjøttgrossist i en sørtysk småby. Traumatisert etter å ha mistet sitt eksistensgrunnlag to ganger, kompenserer han ved stadig å bygge ut og øke sin virksomhet og levestandard. Moren forsøker på sin side å døyve traumene etter voldtekten hun ble utsatt for under flukten, med eksessivt husarbeid. Hun er imidlertid ikke i stand til å ta ordet «voldtekt» i sin munn og snakker i stedet i unnvikende vendinger om «det skrekkelige som noen gjorde med henne»."
Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som inneholder noen svært interessante analyser av boka.
"Den bortkomne" er rett og slett en perle! Ikke bare er den svært godt skrevet, men måten historien fortelles på - i en noe naivistisk stil og med et manende språk - opplevde jeg som originalt. Å vokse opp med et søsken som er død, og som får mer oppmerksomhet enn de levende, er riktig nok ikke helt unikt. Det er heller ikke unikt at de døde blir opphøyd nærmest til ikoner, fordi vi glemmer deres negative egenskaper. Det er nettopp slik sorg fungerer. Slik vil vår jeg-person aldri kunne bli så edel som Arnold. Det er ganske enkelt ikke mulig. At han så til de grader blir usynlig spesielt for sin mor, er derimot utrolig sårt å lese. Fordi vi hele tiden betrakter det som skjer gjennom øynene til den unge gutten, blir historien aldri påtrengende følelsesladet. Han forstår jo ikke alt han ser, men måten han forteller sin historie på gjør at vi lesere kan forstå. Akkurat dette grepet i historien er bokas styrke! Jeg ble sterkt berørt av historien!
Jeg er forundret over at boka ikke lenger er å få tak i på norsk. Her må det i det minste komme en pocketbok-utgivelse! Boka fortjener nemlig mer oppmerksomhet!
Jeg hadde også stor glede av å lese denne boka, det ble en favoritt bok og hos meg er nåløyet smalt.
Har også lest Geir Kjetsaas flotte biografi over den gåtefulle dikter, så den kan jeg anbefale. Blir liksom kjent med dikteren, får bakgrunnsinformasjon, noe som jeg synes er givende og interessant, og ikke minst får en et lite innblikk i Russland på den tiden.
Boka "Døde sjeler" er viet stor plass, og det er ikke så rart spør du meg.
Har Hamsun samlede verker fra 1956 og i et av bindene fant jeg skuespillene, som jeg aldri har lest. Takk til deg Kjell for nyttig info, for om ikke lenge skal disse tre leses.
God bedring, Vibeke:)
Jeg er godt i gang med Monster av Jørgen Jæger og jeg leser videre i mursteinen: Needful Things av min forfatterhelt Stephen King. Og jeg burde sove for lenge siden, men jeg og Jon Blund har ikke vært særlig venner de siste årene, haha ... God helg.
For damete for meg også. Er ikke så glad i chiclit:) Har mer sansen for mørk litteratur.
Galveston er skrevet av mannen bak den kritikkeroste TV-serien True Detective, som regnes som en av de beste krimseriene siden The Wire gikk på 00-tallet. De som tror at også hans roman fra 2010 er like genial som tv-serien, bør roe sine forventinger par hakk ned. For dette er ikke en "True Detective" historie eller en forløper til det, selv om handlingen er lagt i flere tidsperioder og foregår i samme geografiske område som sesong 1 (Louisiana og Texas). For det er en forskjellig mellom å skrive en tv-serie og en roman. Uavhengig av dette er romanen ikke bortkastet tid å lese og minner på mange måter på de siste romanene til vår egen Jo Nesbø. Spesielt Sønnen og Blod på snø. Romanen er spennende og lett leselig å lese. Passer perfekt å lese når man f.eks. venter på neste sesong av True Detective eller vil lese noe med spennende handling enten i ferien eller når som helst på vei til jobben eller før man legger seg. Boken har passe lengde på de fleste kapitlene.