Helt enig med deg Bodil. Håper det er flere som finner fram til denne boka som ble en favoritt hos meg.

Har vært å sett i bokhyllene mine blant de uleste bøkene. Der står Kameliadamen av Alexandre Dumas d.y..
Kameliadamen, fr. La Dame aux Camélias, roman (1848) av Alexandre Dumas d.y.; også dramatisert. Dumas' roman danner også grunnlaget for Verdis opera La traviata, og har vært filmatisert flere ganger, mest kjent er George Cukors amerikanske versjon (1937) med Greta Garbo i tittelrollen og Robert Taylor som Armand.

'Kameliadame' var i en årrekke betegnelse på elegante damer med tvilsomt rykte.

Jeg ser her på Bokelskere at det står det er Dumas d. e. som har skrevet boka, men det er feil i følge andre kilder.
Dette blir mitt forslag til lesesirkelen.

Ett skritt av gangen. Slik er det her også:) Man må ta ting i eget tempo.

Når de døde prøver å bestemme over ditt liv ...

Ikke alltid lett å ta egne valg.

Bretts liv blir satt på prøve da moren hennes dør. Brett jobber i familiefirmaet og får ikke den jobbstillingen hun hadde sett for seg. I stedet får hun vite gjennom morens testamentsfullbyrder at moren hennes hadde funnet en liste som Brett skrev som tenåring. Hun hadde funnet det og tatt vare på det. Hennes avdøde mor vil at Brett skal gjennomføre listen over ønsker i livet Brett skrev for flere år siden. Men hvordan skal Brett klare å gjennomføre det siden noen av punktene er håpløse, og ønskene har vel forandret seg med årene? Vil hun følge trofast denne listen?

Man vet hva man får av chick - lit
Når man leser en slik bok, er det lite som overrasker. Chick - lit er vel sjangeren jeg leser minst av. Grunnen til det er enkel: opplagt, mye overdrivelse og mye av det samme skjer. Dette er egentlig mer roman enn chick - lit, men skrivemåten har så mye chick - lit over seg. Tonen har mye overdrivelse og dramatiserer ofte av noe lite. Et lite problem blir gjerne til noe større. Det er slik jeg ser på chick-lit sjangeren, men jeg sier ikke nei til variasjon og ta en utfordring.

Dette er langt fra min mørke komfortsone. Som kjent er jeg ikke spesielt glad i lystige, men også sårbare "finn deg selv" romaner. De blir ofte klisjefylte og det vanlige man får. Det gjelder også denne. Her får vi en romanfigur som håper på å bli verdsatt, men istedet må hun gjennom noe hun egentlig ikke vil, og spørsmålene er: Kommer hun til å fullføre morens ønske? I så fall, kommer hun til å gjøre det fordi moren ønsker det, eller er det for Bretts egen del? Mye skjer underveis, og man klarer ikke å la være å undre hva man selv ville ha gjort og reagert i samme situasjon.

Det betyr ikke at det er nok i en slik roman. Denne type roman er ikke dype eller særlig filosofiske. Heller lettlest og stort sett vektløs. I slike romaner er det veldig opplagt hva som skjer videre. Vi finner det ut lenge før hovedpersonen selv vet hva som foregår og hvordan dette vil slutte. Det som prøver å overraske, blir avslørt for tidlig. Det byr på lite utfordringer for lesere.

Sorg og tap
Det boka skal ha ørlite ros for er sorgen hovedpersonen Brett føler for morens bortgang. Hvordan takler man sorg og bortgang? Det er jo en kjent sak at man takler og håndterer sorg og tap på forskjellige måter. Det varierer veldig fra person til person. Hvordan går man videre i livet etter å ha mistet noen i livet sitt som har betydd så mye? Og mye av vendingen livet har tatt får Brett til å spørre seg om hun har tatt riktige valg i livet.

Ellers er det ikke så mye mer å nevne om En liste for livet, for som nevnt er dette ikke en dyp roman og ikke særlig tankevekkende, men heller en "man vet hva man får" bok. En perfekt bok hvis du vil finne noe å lese til våren/sommeren, eller bare vil ha noe å flykte fra hverdagen med.

Har lest boka, og kan si at det er ei god bok med mye symbolikk. Min bok er fra 1977 , 380 sider, Bokklubben. Den er oversatt fra engelsk. Står ikke at den er forkortet.
I forordet står det :
*Kemal debuterte i 1953 med romanen "Magre Memed" og ble snart Tyrkias mest avholdte og leste dikter. "Tistlene brenner" utkom i 1969 og regnes som hans hovedverk til nå. Den er en frittstående fortsettelse av debutromanen og kan altså leses som en selvstendig beretning.
Han har gitt ut romanen Legenden om de tusen okser, god bok det også.

Rå finsk slektskrønike fra debutant!

Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen.

I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv.

"Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn.

Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14)

I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv.

Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var helt spesiell.

"Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63)

Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker.

Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir.

"Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159)

Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet.

Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill.

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.

Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ...

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter.

Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg!

Lesingen har gått litt trått denne uka. Det har ikke noe med bøkene å gjøre, men av og til er det perioder da lesingen går tregere enn andre ganger, men likevel leser jeg hver dag selv om det ikke har blitt mange sidene denne uka.

Jeg leser: Metro 2033 av Dmitrij Glukhovskij og Den syvende demonen av Øistein Borge. Jeg tror jeg blir ferdig med Den syvende demonen først og da skal jeg begynne på Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel. Flere bøker i helga blir det vel ikke fordi jeg må jo lese ferdig bøkene også;)

Håper det vil gå lettere med å komme deg på plass i flyttingen snart og få orden i kaoset;)

En uvanlig roman som minner om et leksikon bestående av essays.

Gledelig "gjensyn"
Knausgård har jeg lenge vært fan av (selv om jeg er større fan av Stephen King). Jeg utsatte å lese Min kamp bøkene hans lenge for jeg var lei av å høre om dem hele tiden og bestemte meg til slutt å lese dem etter at stormen hadde lagt seg, og jeg angrer ikke et sekund. Jeg likte Min kamp bøkene hans mye bedre enn forventet, og jeg har stor sans for hans brutale ærlighet. Skuffelsen var stor da han etter Min kamp bøkene var utgitt påsto at han ikke skulle skrive mer, men heldigvis ombestemte han seg.

Dette er helt annerledes enn Min kamp bøkene. Om høsten er et slags leksikon da han ventet på at et av barna hans skulle komme til verden, og forberedte barnet verden ved å forklare hva diverse ting er i enkle kapitler. Han beskriver blant annet solen, skumring, tenner, frosker, piss, blod, lyn, senger, løv og mye annet. I hvert kapittel beskriver han noe nytt alt fra kroppsdeler, til dyr og været og skriver det på essayaktig vis, og hvert kapittel er på bare to-tre sider. Så han forklarer ting presist og effektivt. Dette er altså en lett bok å komme seg gjennom.

Like personlig, men viser mer sentimentalitet
Knausgård skriver igjen personlig innhold og gir perspektiv på ting. Min kamp og Om høsten er to helt forskjellige sjangre. Virkelighet bærer preg på begge, men på forskjellig måte. Om høsten er som en blanding av personlig brev og leksikon hvor han forklarer sin ufødte datter hva som venter henne når hun kommer til verden. En fin tanke i grunn, men er det noe jeg misliker å lese om så er det graviditet. Sentimentale bøker og filmer inneholder gjerne graviditet og det er så klisjeaktig som det går an å bli, og å lese om graviditet er et tema ikke alle er interessert i å lese om, i hvert fall ikke jeg. Bøker og filmer der graviditet er i fokus er ofte ubehagelig fordi bøker og filmer der graviditet er i fokus ofte fisker etter sympati. Det er ikke alle som er interessert i graviditet eller er glade i barn, og kan da oppleve dette som "masete" eller typisk.

Så dette er en helt annerledes bok enn det Knausgård har skrevet tidligere. Her skriver han med mer sympati, og er heller ikke ute etter å sjokkere på noen måte. Noe som er litt uvant fra hans side. Forfattere har jo selvfølgelig flere sider av seg selv de også som alle andre.

Om høsten er den første boka i en serie på fire der alle titlene refererer til de fire årstidene. Om høsten er lettlest, gir litt perspektiv på det hverdagslige man vanligvis ikke tenker over og innholdet har noe poetisk over seg. Selv om denne første boka i en ny serie er temmelig ulik enn Min kamp serien, så kommer jeg selvfølgelig til å få med meg de andre bøkene i denne serien også, for de er jo tross alt skrevet av Knausgård. Det er en god grunn nok i seg selv.

Stephen King er og blir min favorittforfatter. Men jeg har ikke lest noen bøker under hans andre navn; Bachman. Så denne skal jeg prøve å få tak i og få med meg. Takk for tips:) Min favorittbok av ham er Pet Sematary:)

Det er jeg jammen meg enig i:) Ja takk til å bo i en hytte langt til skogs med naboer ca en mil unna. Hadde ikke sagt nei til det. Du ville nok ikke likt å ha meg som nabo for jeg hører ofte på metal og heavy rock på høyt volum, men jeg bruker headphones da;) Selv om jeg bor alene;) Godt at det ordner seg slik at dere fikk lov til å flytte i andre etasje:)

Den vesle vampyren bøkene og Grøsserne var nok også mine første kjærlighet og som virkelig økte leselysten min. Så der har vi nok til felles:) De bøkene har jeg i hylla mi. Jeg har mange andre bøker i esker hos mine foreldre som jeg har sagt at de kan kaste alt etter meg bortsett fra bøkene, hehe:)

Fascinerende fotografier, men slapp historie ...

Under hele oppveksten har Jacob hørt på bestefarens fantastiske og veldig utrolige historier. Han fortalte ofte historier fra et barnehjem han bodde i, og der som barn selv bodde han sammen med andre barn som hadde rare og underlige evner. Jacobs bestefar har gamle fotografier av disse barna og Jacob tror på det bestefaren forteller. Men jo eldre Jacob blir, jo mindre tror han mindre på bestefarens rare historier. Etter en tragisk familiehendelse får tenåringen Jacob større forståelse for bestefaren. Jacob og faren hans drar til en øy utenfor Wales. Øya er isolert og har en mystisk atmosfære og det er også øya hvor barnehjemmet hvor bestefaren hans var før i tiden skal ha funnet sted. På denne øya føles det for Jacob å være på et eventyr der han vil vil få mulighet til å jobbe med tapet over bestefaren, og muligens finne ut hva øya skjuler. For han er sikker på at dette er ingen vanlig øy ...

Mye omtalt
Miss Peregrine og øyas hemmelighet er en mye omtalt bok. Den har fått mange blandete tilbakemeldinger, men har stort sett fått skryt. Miss Peregrine og øyas hemmelighet er første bok i en serie. Det har kommet ut to andre bøker allerede og tror også at fjerde bok er planlagt. Uansett, jeg har bare lest den første og det blir for meg den siste. Så jeg har ikke tenkt å lese resten av serien.

Grunnene til det er mange. Dette er en bok jeg så gjerne ville like for det virket som min sjanger. Omslaget og baksiden viser "småskumle" bilder, og boka virker som å passe horrorsjangeren, men det gjør den ikke. Innholdet viser tydeligere mysteri og fantasy fremfor horror. Det er ikke hovedgrunnen til at denne skuffer meg, men hverken bildene eller innholdet veier opp for hverandre. Bildene i seg selv er forunderlige og fascinerende, men i sammenheng med innholdet blir de bare bleike.

Noen gode utgangspunkt
Det som er styrken i boka er forholdet til Jacob og bestefaren som har et nært forhold. De har disse historiene til bestefaren hans til felles. Man blir også vitne til Jacobs forandring både som tenåring og hvordan han reagerer etter bestefarens død. For hvordan kommer man over en person som har betydd så mye? Og hvor mye vet man egentlig om sine nærmeste? Boka handler nettopp om å gå sine egne veier og stå for det man tror på, rett og slett.

Ransom Riggs har levert et spennende og annerledes konsept, men dessverre klarer han ikke å gjennomføre det hele veien. Jeg syntes det var mer spennende å se på fotografiene fremfor å lese historien, og jeg syntes ikke at evnene som barna visstnok hadde hverken var imponerende eller spesielt urovekkende. Hele historien var ikke så spennende og unik som jeg så for meg at den skulle være og det ble en nedtur. Jeg vet man ikke skal ha høye forventninger og det har jeg sluttet med for lenge siden for da blir man ikke så lett og fort skuffet.

Miss Peregrine og øyas hemmelighet hadde et uvanlig konsept som kunne ha blitt til noe større. Jeg kan godt forstå hvorfor så mange liker denne boka, men for meg ble den dessverre noe barnslig og lite engasjerende. Jeg forventet meg et fyrverkeri av spenning og en uforglemmelig bok. For min del ble det bare grei lesing og jeg likte å de gamle fotografiene bedre enn selve historien. Det ble bare ikke den spesielle leseopplevelsen man tror man vil få fra en slik bok.

Det er nok snart 20 år siden jeg las boka. Har ikke fått med meg alle episodene av serien, men det jeg har fått med meg har vært helt ok.
I mine øyne er boka er et mesterverk, med en vrimmel av mennesker og handlinger.
Vil anbefale de som ønsker å begynne på Krig og fred at de leser den jevn og trutt helt til slutt uten for lange opphold. Dette fordi det er mye som skjer og mange mennesker å forholde seg til.

Skjønner problemet så da er det vel godt å komme seg til etasjen over. Jeg bor heldigvis i en en etasjesbygg og har heldigvis ingen boende over meg, og slipper tramping og annet bråk. Og jeg bor heldigvis i et veldig rolig strøk på bygda. Det er nesten ikke en gang en bil å se en gang, kanskje fem-seks biler å se i løpet av en dag og bussene som går hver time. Så man blir ikke forstyrret av trafikk heller:)

Jeg også var stor fan av R.L. Stine. Han leste jeg mye av både Grøsserne og Fear Street bøkene, og så hver eneste epiosde av Grøsserne:) Har ikke sett filmen ennå, men det skal jeg:) Jeg leste mye R.L. Stine før jeg gikk over til noe mørkere som Stephen King:)

Jeg også var med i Grøsserklubben og det var høydepunktet i måneden:) Bøker og kule stæsj i samme pakke. Det var stas. Jeg har alle grøsserne bøkene i hylla og jeg har noe av stæsjet jeg fikk av grøsserklubben fremdeles:) Har hele tiden vært en leser fra jeg var liten, men tror det var Grøsserne og Den vesle vampyren bøkene som økte leselysten:)

Er spent på Metro 2033 jeg også. Har lest en del dystopiske thrillere som har skuffet, men håper ikke denne gjør det:) Lykke til med flyttingen og husk å ta det med ro underveis:)

Et helvetes kunstnerliv

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger" i 1983. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker. Mange av dem er novellesamlinger, og med unntak av en barnebok er resten - åtte i alt - romaner. Lindstrøm slo for alvor igjennom - i alle fall overfor en bredere leserskare - etter at hun i 2011 mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie". Jeg hadde i alle fall ikke hørt om henne før dette. Siden har jeg kun lest novellen "Kysset" fra novellesamlingen "Gjestene", som i 2014 utkom som CD-singel på Lydbokforlaget, men jeg har et par novellesamlinger liggende på vent (bl.a. "Arkitekt"). (Linkene går til mine bloggomtaler av hhv. roman og novelle.)

Nå for tiden er det nesten ikke en eneste forfatter som ikke før eller siden skriver en avslørende bok om seg selv - alltid under sjangeren "roman" slik at forfatteren beholder sin kunstneriske frihet til å dikte. Med unntak av Karl Knausgårds selvutleverende sekstett Min kamp, oppfatter jeg likevel de fleste bøker av denne typen som noe pyntede versjoner av forfatterens liv. Det vi leserne får vite, er godt silt, og det går en grense mot privatlivets fred. Vi kommer hit, men ikke lenger. Forfatteren skal tross alt leve videre i vårt lille land etterpå ...

Desto mer overraskende når jeg/vi kommer over en roman som "Fra vinterarkivene", der vi virkelig kommer på innsiden av en kunstnerfamilie med i overkant mye problemer. Underveis får jeg nemlig følelsen av å få vite det meste, også det mennesker vanligvis på død og liv ønsker å holde skjult for omverdenen. Dypest i de fleste mennesker lever et ønske om å bevare verdigheten, og da er det mange ting man ikke ønsker å stå åpent frem med. Forfatteren har i et intervju om boka uttalt at hun endret navnene på alle, bortsett fra sitt eget navn og mannens. Dette gjorde at hun følte seg friere til å dikte.

Forfatteren Merethe er gift med Mats. Han er en depressiv (male-)kunstnersjel som røyker hasj for å komme seg gjennom dagene. Og det stopper ikke der. I tillegg er han bipolar, og har en mor som er schizofren og en far som er alkoholiker. Hennes familie er heller ikke funksjonell. Merethe elsker mannen sin høyt, og det er aldri noe tema at hun vil gå fra ham. Snarere er hun redd for at han skal bli borte for henne. For han har ikke lyst til å leve når depresjonene herjer i kroppen hans. De har delt så mye, og dessuten har de to døtre sammen.

Alt som skjer er fortalt nokså ukronologisk og derfor er boka til tider litt vanskelig å få helt dreisen på. For meg førte dette til at jeg begynte på nytt igjen med å lytte til lydboka, fordi jeg følte at det måtte være en eller annen forbindelse jeg gikk glipp av. Men det hadde jeg altså ikke.

I begynnelsen får vi høre at Merethe og Mats har flyttet ut av byen, inn i en enebolig. Her skal livet bli så mye enklere enn det har vært tidligere. Men selvsagt følger nissen med på lasset. De har aldri penger, og selger unna det de har for å få penger til mat. Til og med ungenes leker ...

Vi får innblikk i stort og smått som hender, og fellesnevneren er at det er mørkt. Forferdelig mørkt. Samtidig handler romanen om hva kjærlighet er. Hva man kan holde ut når det er kjærlighet der. For det er ikke lite! Tidvis gjør det også vondt å lese, særlig fordi jeg jo ikke kom unna det faktum at det her er et menneske som skriver om sitt eget liv. Slik har hun det. Fattigdommen er det minste problemet de har. Likevel blir dette nesten det største, fordi dette kanskje er det eneste de faktisk kan gjøre noe med.

Det er en sterk nerve i teksten. Den berørte meg, borret seg inn i meg og etterlot et uutslettelig inntrykk. Selv om det var en fornøyelse å høre Marika Enstad lese, ønsket jeg mange ganger at jeg hadde papirutgaven foran meg, slik at jeg kunne studere setningene underveis. Jeg merket godt at det er jobbet med teksten, og at ingenting ved fremstillingen er tilfeldig.

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvordan det er å være fattig i velstands-Norge. Jeg mener ikke "liksom-fattig" som i betydning av at man må kjøpe brukte ting i stedet for nye, at man ikke har råd til merke-varer og slikt. Jeg mener fattig i den forstand at man ikke har penger til mat. Og når begge parter i et forhold har såkalt frie yrker uten fast inntekt, og psykisk sykdom preger hverdagen, er det ofte slik det blir. Og så tenkte jeg underveis på hvorfor det gjerne er slik at to personer, som begge kommer fra dysfunksjonelle oppvekstmiljø, ofte finner hverandre. Som regel er dette fordi kun det utrygge føles gjenkjennbart og ... ja, trygt! Det er som arvesynden, som går i arv fra generasjon til generasjon. Man kommer ikke løs. Opp av dette har imidlertid en vellykket forfatter steget frem, i den forstand at hun nå blir lagt merke til og selger bøker til det brede lag av lesere.

Til alle som ønsker å prøve seg på denne boka, ønsker jeg å gi følgende råd: Ikke gi opp selv om du må lese en stund før du skjønner alt. Boka inneholder ikke en kronologisk beskrivelse av forfatterens liv. Glem for øvrig at den handler om forfatteren, for det er faktisk ikke dette som er vesentlig ved denne boka. Nyt i stedet tekstene, de litterære kvalitetene og innsikten du underveis får i det å være fattig i dagens Norge.

Dersom flere store forfattere hadde skrevet nærgående om sitt eget liv, tror jeg de ville hatt mye til felles med Merethe Lindstrøm, og det kaotiske og urolige livet hun beskriver i sin bok. Bare tenk på Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Henrik Ibsen m.fl. LIndstrøm er mao. i godt selskap med de store!

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Jeg flyttet i 2012 og aldri mer skal jeg flytte, i hvert fall ikke tanke med alle bøkene jeg er nødt til å drasse på. Så her har jeg tenkt å bli boende lenge. Så det er bra jeg er en bygdeperson og ikke et bymenneske. Tror ikke jeg ville ha trivdes i en by.

Jeg leser for tiden Red Rain av R.L. Stine (R.L. Stine er mest kjent for å ha skrevet Grøsserne/Goosebumps) bokserien som det har vært både tv serie og film av. Red Rain er denne gang en bok for voksne selv om R.L. Stine oftest skriver for ungdom. Og jeg leser In the dark av Richard Laymon. Tror jeg blir ferdig med begge i helga og da skal jeg begynne på Metro 2033 av Dmitri Glukhovsky. Flere bøker rekker jeg vel ikke å begynne på i helga selv om jeg har all verdens tid. Men det er jo monotont å lese absolutt hele tiden så jeg spiller litt dataspill og fargerlegger litt ved siden av.

Lykke til med flyttingen og håper du også får tid til litt lesing:)

Leste Kims lek i fjor og det er en god bok. Og gratulerer med dagen.

Svensk innsirkling

Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt.

Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med". Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)

Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt.

I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig?

Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?

Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting.

Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ...

"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)

Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?

"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen.

Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt.

Etter en grufull opplevelse overlever Lily Blake, men til sin store forskrekkelse oppdager hun at barna hennes er kidnappet, og hun får en stygg følelse av hvem som kan ha kidnappet dem ...

Etter en brutal kidnappingssak blir Lily satt på umenneskelig prøve. Selv om hun har sin mistanke over hvem som kan ha kidnappet barna, så er det en gåte å finne ut hvor de befinner seg og vite om de er i det hele tatt i live eller ikke. Som mor føler hun seg maktesløs og hun gjør hva hun kan i sin makt å finne dem igjen. Da det tar noe lenger tid enn antatt å finne hint eller spor hvor de kan være, synes Lily at hun ikke får god nok hjelp av politiet og tyr til andre midler. Er man desperat nok, gjør man alt man kan for å finne sine nærmeste om det har skjedd dem noe. Det er i menneskets natur.

Av og til må man ta saken i "egne" hender
Lily går så langt som å kontakte George Iron Walker som bor ganske øde og han har indiansk bakgrunn. Med hans røtter tror han at det finnes mer mellom himmel og jord. Til tross for at hun selv er en skeptisk person er hun villig til å gjøre hva som helst for å finne barna uansett hvor de er. Akkurat nå befinner hun seg i en såpass håpløs situasjon at hun må sette sin tvilende tro til side. Selv om hun ikke tror på det samme som George Iron Walker, så er hun villig til å gjøre hva som helst for å barna hennes tilbake. Hun får vite at George Iron Walker ve hvordant å påkalle Wendigo. Wendigo er en kjent amerikansk vandrehistorie; Wendigo er et halvt monster med menneskelige egenskaper. Wendigo er også kannibalsk. George Iron Walker påkaller dette vesenet, Wendigo, i håp om at det skal hjelpe dem å finne Lilys barn, men det har sin pris og det er en høyere pris Lily har forestilt seg ...

Dette er en meget spesiell horrorbok og den kan høres noe voldelig ut, men den er ikke så voldelig til tross for at den også har sine scener. Det er ikke det voldelige som overdøver og dominerer boka, bare for å understreke det, men det er atmosfæren og mystikken som innholdet virkelig skal ha æren for. Dette er en original bok som blander både horror og en kjent vandrehistorie sammen. Denne leseren er interessert i både horror og vandrehistorier, men man trenger ikke å være det i utgangspunktet for å sette pris på spenningen i Edgewise.

Fascinerende personligheter
Til tross for at vi ikke får vite så mye bakgrunn av karakterene så gjør det ikke noe, fordi det er mer enn nok til å lage et inntrykk av dem likevel og man rekker å bli kjent med dem i denne korte boka. Av og til er lite akkurat nok. Karakterene i Edgwise består av nokså svært forskjellige personligheter som gjør det hele fargerikt. Karakterene er like spennende som mystikken i handlingen.

Edgewise kan virke som en grotesk og voldelig bok, men den legger mer vekt på mystikk, overtro, og frykt. Frykten for det ukjente og hvor langt et menneske er villig til å beskytte sine nærmeste. Uansett hvor mørkt ting kan se ut, gjør man hva man kan for å overleve situasjonen. Edgewise er en bok som er full av spenning og den har en fin blanding av horror med mystikk. Edgewise fortjener mer berømmelse og jeg kommer definitivt til å lese flere bøker av Graham Masterton, og jeg har ikke lest noe av ham tidligere. Noe som er rart siden horror og psykologiske thrillere er sjangre jeg leser mest av.

Jeg vet at det ikke er meg du spurte, men jeg avbryter aldri en bok samme hvor mye jeg misliker den. Jeg har lest bøker på 600 sider og over 800 sider som jeg ikke har likt, men likevel fullført. Jeg har ikke samvittighet til å avbryte en bok og dessuten driver jeg en bokblogg og det gir meg mer driv til å fullføre bøkene. Jeg har bare ikke samvittighet til å avbryte en bok samme hvor mye jeg misliker den:) Jeg starter å lese en bok og fullfører den:)