Jeg vet hvordan det er, dessverre. Vi får bare holde ut. :o)

Takk for det. Ja,det er det. Fantastisk bok og tradisjon. De dødes tjern er ikke min favorittbok, men det er den beste norske kriminalboken:) Favorittforfatteren er Stephen King og begge passer ypperlig for påska. Jeg leser De dødes tjerner hver påske fordi den har skrekk, suspense, krim, og en hel dose atmosfære, og det beste med den er at det er en bok jeg aldri går lei av:)

"Ny" amerikansk forfatter på norsk!

Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang.

Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer".

"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser.

"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)

Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ...

Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...

"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene.

Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)

Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen.

Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.

Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)

Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.

"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"

"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)

"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ...

"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!

Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme.

Chilensk råskap i novelleform

Alejandro Zambra (f. 1975) er en chilensk poet og romanforfatter. Han ble født i Santiago, men vokste opp i Las Terrazas i Maipú. Zambra studerte ved Instituto Nacional General José Miguel Carrara og ved University of Chile, hvor han tok en grad i latinamerikansk litteratur. Senere tok han en master ved et universitet i Madrid, og etter dette fikk han doktorgrad i litteratur. I dag underviser han i litteratur ved Diego Portales University i Santiago. (Kilde: Wikipedia)

Zambra debuterte med sin første diktsamling i 1998, 23 år gammel. I årene fra 1998 til 2013 har han utgitt til sammen åtte bøker (i alle fall dersom jeg kan stole på Wikipedia) - i alt tre diktsamlinger, tre romaner, et essay og herværende novellesamling. Novellesamlingen "Mine dokumenter" kom ut på Solum forlag tidligere i år.

"Mine dokumenter" har allerede rukket å gjøre seg bemerket ved at den har blitt anmeldt i flere norske aviser allerede. Stikkordet som går igjen er at det nå er slutt på magisk realisme i latinamerikansk litteratur. Novellesamlingen byr nemlig på den ene brutale novellen etter den andre. Alt med et lett gjenkjennelig chilensk uttrykk, fordi det politiske bakteppet, som også vi nordmenn kjenner så godt, hele tiden anes, mer eller mindre direkte. Pinochets diktatur (1973 til 1990) utgjorde det meste av Zambras egen oppvekst.

"Mine dokumenter" inneholder 11 noveller, og allerede titlene på disse bærer bud om at mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Blant annet har en av novellene tittelen "Instituto Nacional", skolen der Zambra i sin tid gikk selv. Her gis lærerne det glatte lag.

"De første månedene på Instituto Nacional var forjævlige. Lærerne sørget for å få fortalt oss gang på gang hvor krevende denne skolen var; de ville ha oss til å angre, til å vende tilbake til nærskolen nede i svingen, som de pleide å si, hånlig, i den evig arrogante tonen som kunne ha gjort oss fnisete, men som skremte oss.

Jeg vet ikke om det er nødvendig å presisere at disse lærerne var noen skikkelige rasshøl. ... De var hensynsløse og middelmådige. Dumme og frustrerte mennesker. Spyttslikkere. Pinochet-tilhengere. Møkkafolk. Men jeg holdt på å fortelle om nummer 34 og ikke om de idiotene vi hadde til lærere. " (side 106)

Samtlige elever ble tiltalt ved nummer, mens lærerne selv hadde både fornavn og etternavn. Novellen handler tilsynelatende mest om nummer 34, klassekameraten som hadde dumpet og gikk året om igjen. Hvilket var en skam, en pinlig affære. Det fascinerende med hele novellen er hvordan nummer 34 ikke lar seg affisere av dette, men har hodet høyt reist - enda han enda en gang skal komme til å dumpe ... For novellens jeg-person er det en gåte hvordan nummer 34 faktisk får lov til å gå samme klassetrinn om og om igjen. Han må ha forbindelser på skolen ... Mens underteksten forteller noe helt annet, nemlig at han nettopp ikke har det ...

Tittelnovellen "Mine dokumenter" har helt åpenbare paralleller til forfatterens eget liv. Fortellinger - muntlige og skriftlige - går igjen som en rød tråd i novellen, som avsluttes med "Faren min var en data, moren min en skrivemaskin. Jeg var en tom side og nå er jeg en bok." (side 29)

Enkelte av novellene er så brutale at det gjør vondt å lese dem. Som "Takk", hvor en chilensk mann og en argentinsk jente opplever å bli ranet for alt de eier og har, og hvor fokuset til slutt er en overveldende takknemlighet fordi ranerne har latt dem leve, slik at livet kan gå videre ... I en annen novelle voldtas en kvinne gang på gang, og får på den måten sitt seksualliv for evig og alltid redusert til noe mekanisk som hun ikke på noen måte klarer å forbinde med kjærlighet.

I "Minner tapt, minner skapt" møter vi Yasna, kvinnen som skjøt faren sin i brystet og kvalte ham med puten. Før var hun ingenting - nå er hun en som har drept, som sitter i fengsel og som venter på matrasjonen sin. Som om det tross alt er bedre enn ingenting ...

Felles for novellene er at fortellerstilen er svært presis og beskrivende. Her pakkes lite inn. Fortelleren vet imidlertid mindre enn oss lesere. Vi innvies i et perspektiv som gjør oss mer allvitende enn fortelleren. Dette - underteksten - blir likevel etter mitt syn alt for tydelig, som om forfatteren ikke våger å ta sjansen på at vi vil forstå poengene av oss selv.

Noe av det jeg kanskje likte dårligst, og som kom tydeligst frem i novellen "Familieliv", som handler om en mann som har fått som jobb å passe katten, støvsuge og vanne noen inneplanter mens familien er utenlands, er de overtydelige avslutningene. En historie bygges opp, vi møter flere personer, hvor alle har ulike perspektiver på det som skjer. Så kommer familien hjem til slutt, og et helt annet bilde dukker opp ... I novellens siste setning kræsjer to perspektiver, men dette skjønte vi jo allerede i det som kom forut. Uansett blir fortellingen en påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hvordan våre narrativer påvirker andres virkelighetsoppfatning, for så plutselig å bli revet bort. Hva var det egentlig, det vi opplevde? Var det virkelig eller bare en drøm?

Jeg er selv en leser som blir svært nysgjerrig hver gang det kommer ut bøker om og fra andre kulturer. Dessverre kommer det litt for mange såkalte "dameromaner" skrevet av forfattere i eksil, og hvor det handler om å reise tilbake til morens/foreldrenes hjemland for å finne tilbake til røttene sine. Slike romaner går det tretten på dusinet av for tiden. "Mine dokumenter" er definitivt ikke en slik bok!

"Mine dokumenter" inneholder sterke historier om livet i Chile - på godt og vondt. Derfor krever novellesamlingen at man ikke "rusher" gjennom den, men lar hver historie få tid til å synke inn. Selv brukte jeg litt tid på denne boka, og jeg måtte også få den litt på avstand før jeg klarte å skrive om den. Jeg har lest en del litteratur fra Latin-Amerika i løpet av mitt liv, og registrerer at fortellerstilen har endret seg i årenes løp. Selv er jeg ikke i tvil om hvorfor det er slik. På et kontinent hvor tettheten av diktaturer har vært stor, måtte sannheten pakkes mer inn. Metaforbruk og historier fordekt i "magisk" realisme er/var virkemidler som ofte tilførte historier dobbelt bunn. Folket eller folkene er ikke vant til å kunne si ting rett ut, slik de er, fordi det er/var forbundet med stor risiko. Folk har forsvunnet for godt for mindre forseelser enn det ... Nå har det politiske landskapet endret seg betydelig, i alle fall i Chile, som er et av de mest vellykkede landene i Latin-Amerika. Akkurat hvor fritt og demokratisk landet er blitt, synes godt i Zambras noveller. Her er det nemlig svært så brutale skildringer, særlig av det som en gang var (les: Pinochet og hans vanstyre), og lite pakkes inn. Nå er det stuerent å kritisere det som har vært, uten å risikere noe som helst. Det kan imidlertid bli litt for brutalt også. Selv må jeg si at jeg gleder meg til tidspunktet da den Latin-Amerikanske litteraturen beveger seg et hakk videre, der antydningens kunst blir mer fremtredende.

Alt i alt er dette en novellesamling som jeg anbefaler sterkt!

Og jeg har i dag begynt på De dødes tjern av André Bjerke. Den boka har jeg lest hver påske siden ungdomsskolen. Det er en tradisjon;)

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med Maestro av Geir Tangen, og i går begynte jeg på Du av Caroline Kepnes som jeg skal fortsette med og jeg skal fortsette med Night Shift av Stephen King. Har som håp å begynne på både Dukkhuset av M.J. Alridge og Vinternatt (norske kriminalfortellinger) utvalgt av Nils Nordberg.

Blir ikke ferdig med alt dette i helga, men håper å bli ferdig med noen og kanskje begynt på noen. Det er ikke tiden det står på. Det er det rikelig av så det blir en rolig påske her også. Det blir i hvert fall ingen skiturer på meg for å gå på ski er det verste jeg vet:)

God bedring og god påske:)

Kan de sterkeste bånd ryke?

Tvillinger krangler også
Tvillingene Jude og Noah har et utrolig sterkt bånd. Mon skulle tro at det båndet ville vare evig for som kjent er tvillingbånd sterkere enn noe annet vennskapsforhold. Til tross for deres sterke bånd, er de meget forskjellige. Jude er den frittalende og joviale. Hun blir lett kjent med folk og er ofte den som prater for dem begge. Noah er stikk motsatt. Den stille og som har lett for å trekke segt tilbake. Han foretrekker å tegne i eget selskap. Gjenskape virkeligheten gjennom kunsten.

Jude og Noah har et tett bånd helt til de er tenåringer da nesten alt forandrer seg og de må tilpasse seg i nye omstendigheter. De glir mer og mer fra hverandre, og samtidig prøver de å holde på fasaden. På grunn av familieomstendigheter blir ikke noe som før, og sjalusi kan ødelegge både vennskap og søskenforhold. Tvillingene bytter på å fortelle fra hvert sitt perspektiv, og de tar med de viktigste punktene i livet, forandringene som velter om mest.

Viktige temaer er ikke alltid nok
Denne boka har fått mye skryt verden rundt, og er elsket av både ungdommer og voksne. De har falt for både handlingen og språket, noe som er en gåte. Handlingen er meget forutsigbar, tvillingene oppfører seg mye yngre enn det de er, og språket er overdramatisk og prøver å fremstille det som poetisk og vakkert, men det blir som regel kleint. Det blir for mye av alt og det blir da kvelende i lengden. Mange har falt for denne skrivestilen, men for noen kan det bli for overdrevent. Forfatteren prøver for hardt å gjøre teksten levende og spille på leserens følelser, men av og til blir man ikke helt overbevist. Det boka skal ha skryt for er at den tar opp viktige temaer som homofili og ensomhet, det er det ikke mange ungdomsbøker som nevner. Det er temaer mange ikke snakker høyt om, og selv om man ikke sliter med noen av delene så får man kanskje en forståelse for begge temaene underveis mens man leser. Det er bare sunt å sette seg inn i andres perspektiv av og til. Men viktige temaer i en bok er ikke alltid nok. Man skal overbevise, dra leseren inn i historien og la leseren føle det man leser, men det er ikke alltid det skjer, og da er det noe som mangler. Det er ikke nødvendigvis nok til å gjøre en bok god og uforglemmelig.

Som sagt er det mange som har forelsket seg i denne ungdomsboka og klamret seg fast til den. Den har uten tvil et godt utgangspunkt og tar opp viktige temaer, men av og til er det umulig å bli enig med alle når det gjelder meninger. Alle faller ikke for det samme av og til, men det er lett å forstå hvorfor mange har forelsket seg i denne boka, men likevel blir man ikke fan selv.

Jeg gir deg sola er en bok som har fått mange fans og truffet mange rett i hjertet, men for noen andre kan Jeg gir deg sola bli noe slitsom. Av og til kan det bli for mye overdrivelse at man ikke klarer å føle noen form for sympati mens man leser. Beklager for kort anmeldelse denne gang, men det er egentlig ikke noe mer å si om saken. Jeg havner muligens på noens svarteliste etter denne bokanmeldelsen, men det får jeg bare leve med ...

I forhold til antall medlemmer vil jeg tro at det er et fåtall som har vært så uheldige å få uønskede post-meldinger.
Kjedelig for oss andre da som har benyttet å sende meldinger til personer en ikke følger... Blokkeringsknapp vil vel være det aller enkleste å gå over til som de andre også er inne på.

Er det virkelig så mange som blir plaget at det må lages slike hindringer for de aller fleste her inne?

Er det mulig å endre seg selv fra å være en drittsekk til en bedre person?

Sær hovedkarakter
Møt Eddie (Edgar Paasche). Han er ikke som alle andre. Han er en lagerarbeider og truckfører med sine sære meninger, og blir ofte betraktet som usympatisk. Livet dreier seg ofte om fest og øldrikking med kompisene. Han er også vel direkte. Dametekken derimot er ikke all verdens å skryte av. Han er kanskje en ganske ung drittsekk, og uansett alder, gammel eller ung, går det an å forandre seg eller er det for "sent" uansett? Er man som man er for bestandig? En dag møter han en uforglemmelig person. Kan denne personen få Eddie på andre tanker, eller er alle personer upåvirkelige for hans del?

Geir Sætre har skrevet en bok om en manns ego og han skriver det med både humor og alvor. Denne boka får meg til å tenke på Fifty Shades of Grey (som jeg aldri har lest, men hørt mye om) og Sex og singelliv (som jeg ikke er fan av). Dette er en slags "krisebok" for menn i romanform med en dose humor. Mange menn virker å være veldig sikre på seg selv i enhver situasjon, men er de virkelig det eller er det bare en fasade?

For mye av det gode?
Dette er muligens ikke en bok for alle. Mange tåler vel bøker med fyll, masse sexprat og sær humor. Av og til kan det bli litt vel mye av alt dette i boka. Noen liker det, andre ikke. I enkelte partier slår humoren an, og man får argumentasjoner som man ikke glemmer med det første, men ofte underveis føles boka likevel anstrengende. Det bli mye av det gode. Svært mye er ganske urealistisk og det er også meningen med boka. Karakterene er overspilte, handlingen noe pompøst og humoren funker kanskje ikke på alle. Dette er en utrolig sær bok som er vanskelig å beskrive. Dett er er en typisk bok man må bare lese og avgjøre selv fordi den er veldig absurd og man vet aldri helt hvor man har karakterene hen for det skjer stadig noe underveis. Man klarer ikke å ta boka alvorlig, noe som altså er meningen.

Utrolig irriterende er det at boka består av svært mange korrekturfeil. Korrekturfeil kan skje med den beste og det er menneskelig at det skjer. Ingen er feilfrie, men her er det i overkant mye skrivefeil. Ord som sitter sammen og spesielt mange ganger blir et nytt avsnitt delt opp midt i en setning. Det ødelegger flyten i lesingen. Spesielt for de som henger seg opp i slike ting og når det skjer gjentatte ganger så blir man lei og man prøver så godt man kan å overse det. Man prøver jo å ikke la det påvirke leseopplevelsen. Det er selvfølgelig heller ikke det som legges mest vekt på i anmeldelsen. I hvert fall ikke alt.

Knuste hjerter og halve sannheter er en oppfinsom roman blandet med både humor og alvor. Selv om man tåler en dose grov humor og sarkasme så blir det noe trøttsomt i lengden. Enkelte partier er morsomme og dramatiske, men underveis går man noe lei av både hovedkarakteren og smålighetene. Er sikker på at denne boka blir hysterisk morsom for noen, men for andre blir den lett masete, og man kommer kanskje ofte til å heve øyenbrynene i vantro mens man leser. Som sagt, vulgær humor og tull tåler man, men i dette tilfellet oppleves innholdet fort som noe vel "barnslig". Det positive med denne boka er at den kanskje kan gi menn leselyst og gi dem mersmak når det gjelder lesing generelt. Hvem vet?

Dette er forresten første bok i Force Manjeure - serien.

Mesterlig debutroman av Orhan Pamuk - første gang på norsk i 2012

Orhan Pamuk (f. 1952) er oppvokst i Istanbul, og han har - så vidt jeg har klart å telle - 18 bokutgivelser bak seg. (Kilde: Wikipedia) "Herr Cevdet og sønnene hans" (1982) var hans debutroman, og denne skrev han i en alder av 26 år. Fordi han i romanen skildrer overgangen fra en tradisjonell osmansk familieform til en mer vestlig levemåte, har han med god grunn blitt sammenlignet med Thomas Mann og hans roman "Buddenbrooks - en families forfall" (1901 - Thomas Mann skrev denne romanen da han var 25 år - linken fører til min omtale av denne romanen).

Både Pamuk og Mann var inspirert av sine egne familiehistorier, født som de var i det som må betegnes som overklassen, begge var unge da de begynte å skrive, begge skrev om overgangen fra gammelt til nytt og begge har mottatt Nobels litteraturpris. Fellesbetegnelsen på begge romaner må kunne sies å være slektskrønike.

Jeg har tidligere omtalt Orhan Pamuks sakprosa-bok "Istanbul" og romanen "Det tause huset" på bloggen min. Pamuks fortellerstemme er besnærende, og hver gang jeg kommer i befatning med hans bøker, undres jeg over hvorfor jeg ikke har lest mer av ham. De fleste av hans bøker som er oversatt til norsk, står nemlig i mine bokhyller. Kanskje har det med å gjøre at bøkene hele tiden taper i konkurransen med de nye bøkene som hele tiden strømmer på, og kanskje har det også å gjøre med at bøkene hans er så krevende - hva enten dette er fordi de er så tykke eller fordi det krever sin leser å komme gjennom dem av andre grunner? I alle fall tror jeg at "Herr Cevdet og sønnene hans" står i manges bokhyller, uten å bli lest.

Boka forelå første gang på norsk i 2012, og det var på den tiden jeg også anskaffet den. Jeg har nå omsider fått lest boka, og er det noe jeg håper på å oppnå med dette blogginnlegget, så er det at flere faktisk leser dette mesterverket! Og jeg lover: boka er ikke tungt tilgjengelig i det hele tatt! Den er på den annen side på mer enn 700 sider, og det i seg selv kan jo gjøre at noen hver kvier seg å gå i gang med den. Disse rundt 700 sidene er like fullt ikke en eneste side for mye når vi snakker om et mesterverk!

Romanen er delt i tre deler, hvor den første delen handler om herr Cevdet, den andre delen om hans sønner Osman og Refik og den siste delen om sønnesønnen Ahmet. Historien spenner fra begynnelsen av 1900-tallet og opp til 1970-tallet, og selv om kvinnene har biroller i romanen, er de likevel viktige.

Herr Cevdet er forretningsmann og i bokas første del, som starter i 1905, er han opprømt fordi han er forlovet med datteren av en pasja, Nigân. Det han mangler av fine gener, skal hun tilføre hans slekt, mens han skal tilføre hennes slekt penger, som de vel egentlig for lengst har mistet. Allerede - altså lenge før han har rukket å få noen barn - har han fått laget et skilt hvor det står "Herr Cevdet og sønner. Import - eksport - isenkram".

Herr Cevdet blir tilkalt til sin brors dødsleie. Broren lider av tuberkulose, og han er virkelig dårlig. Forholdet mellom brødrene er dårlig, fordi de har så ulike ståsteder. Mens broren Nusret er en revolusjonær, som ønsker at sultanen skal styrtes, er Cevdet bare opptatt av forretningene sine og sitt forestående bryllup.

"Hver gang de møttes, skammet han seg over seg selv og forsøkte med harde ord og fornærmelser å få herr Cevdet til å bli den som skammet seg. Siden herr Cevdet hadde fått føle dette, gang på gang, og utmerket godt visste hvor vanskelig det var for dem begge å oppholde seg i det samme værelset, kom hans sjelden på besøk. Hver gang han gjorde det, snakket de litt sammen; herr Cevdet insisterte på at den eneste måten å bli kvitt denne hardnakkede sykdommen, var å legge seg inn på sykehus, og broren svarte hver gang at sykehus kun var bygd for å sende folk i graven, og at han som lege visste dette meget godt. Deretter ville de bli sittende en stund i taushet. Herr Cevdet pleide å legge pengene, som han hadde puttet i en konvolutt, i et hjørne og forlate leiligheten. Etter å ha lest brevet fra den armenske kvinnen nok en gang, begynte han å sammenlikne den avdøde morens sykdom med brorens." (side 24-25)

Da broren til slutt dør, har herr Cevdet lovet å ta seg av sønnen hans Ziya. Han skal etter hvert bli en nokså besværlig person å forholde seg til.

Det osmanske riket falt sammen som en følge av første verdenskrig. Kalifatet ble avskaffet i 1923, og Mustafa Kemal Atatürk (f. 1981 d. 1938) grunnla det vi i dag kjenner som Tyrkia. Han gjennomførte omfattende reformer for å sekularisere samfunnet, slik at det nærmet seg det som ble oppfattet som europeisk standard. Dette politiske bakteppet aner vi i Orhan Pamuks bok, gjerne gjennom samtaler mellom hovedpersonene. Mens det tidlig i historien var oppsiktsvekkende å ville ønske å styrte sultanen, merker vi gradvis utover at det hele snur. Særlig tydelig kommer dette frem gjennom leting etter meningen med tilværelsen, noe særlig herr Cevdets sønn Refik streber med. Han ønsker seg et annet liv enn det faren hadde, der alt bare handlet om å gå på kontoret, tjene penger, sove middagshvil og snakke om uvesentligheter med mennesker av den nokså enkle sorten. Refik ønsker noe mer. Han ønsker å ta del i noe som betyr noe.

Pasjadatteren Nigân er med fra begynnelse til slutt, inntil hun blir dement og til sist dør. Hun har i mellomtiden tilført familien til herr Cevdet klasse og stil. Brytningen mot det moderne liv skildres nydelig, der særlig døtrene lider under de skiftende samfunnsforholdene. Skal de få velge ektefeller av kjærlighet, eller skal de følge tradisjonene hvor det er familien som velger en passende ektefelle for dem? Hva vet egentlig en svermerisk ungpike om viktigheten av å være i stand til å tjene penger? Som da Ayse forelsker seg i en "simpel" fiolinist ... Hva kan nå han tilby en jente som henne, når det kommer til stykket? Forbindelsen må for enhver pris stanses, og Ayse sendes i mellomtiden ut av landet.

Krysspresset og de ulike strømningene i samfunnet skildres aller best i samspillet mellom Refik og hans to kamerater. Ömer, som har vært i Europa, og Enver som snakker uten filter ... Mang en gang kræsjer de tre vennene sammen, og vi undrer oss over hvordan de kan fortsette å være venner. Her forbindes ekteskapet med det konforme, og Refik utfordres. Hva tror han på? Hans ekteskap med Perihan gjennomgår den ene prøvelsen etter den andre, samtidig som de blir vitne til Osmans utroskap ... Når man lever så tett på hverandre i et gammelt herskapshus, faller ikke så mye som en knappenål til gulvet uten at alle vet det. Skal man tie, eller konfrontere? Refik og Perihan velger en annen utvei: de flytter for seg selv. Også dette er et tegn i tiden - at storfamilien ikke nødvendigvis må bo sammen gjennom hele livet ...

Underveis følger vi familiemedlemmene gjennom Sultanahmet, Beyogly, Üsküdar, Taksim, Galata, Pera Palas Hotel m.m. Steder som vekker gjenkjennelse hos meg, som har vært i Istanbul og som ble svært betatt av denne byen. Dette alene tilførte romanen noe helt eget for meg, uten at dette gjør meg inhabil når jeg skal vurdere romanens litterære kvaliteter - bare for å understreke det!

Romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" er og blir mesterlig! At Pamuk skrev denne romanen i en alder av 26 år, imponerer meg dypt. Persongalleriet er meget troverdig, og han har her tegnet dypt psykologiske portretter av familiemedlemmer i en nokså typisk overklassefamilie i Istanbul fra den osmanske tiden og frem til dannelsen av det moderne Tyrkia. Kompleksiteten i romanen er sterk, og her skildres mange konflikter som oppstår i en brytningstid som pågår over mange år. Styrken i romanen er langsomheten i fortellingen og at det faktisk tar 700 sider å fortelle historien. Her skjer ikke endringene over natten, og nettopp dette er faktisk noe av essensen i romanen.

Uansett hvor store drømmer personene i Pamuks roman har, ender de alle opp nokså desillusjonerte. Kanskje fordi de ikke klarer å finne balansen mellom det som tradisjonelt har preget kulturen i Istanbul og alt det nye som presser på? Hvem er de og hva vil de egentlig? Kanskje har ikke tiden blitt moden nok for å finne svaret på slike eksistensielle spørsmål, skjønt det ligger et håp et sted her om at herr Cevdets barnebarn Ahmet kan bli den som finner ut av det hele ...

Denne romanen krever en hel del av en som leser til å begynne med, før lesingen nokså raskt går helt av seg selv. Først og fremst er nemlig dette en historie om en families streben gjennom skiftende epoker, der det gjelder å tilpasse seg endringer dersom man fremdeles ønsker å være på høyden. Gjennom menneskene i boka tegnes et bilde av landet de bor i, hvor vi hele tiden aner et historisk og politisk bakteppe som likevel ikke får hovedfokuset i romanen. Dette er nemlig først og fremst en roman om menneskene i Istanbul - det vil si herr Cevdets familie og dens nærmeste krets. Orhan Pamuk er svært beskrivende i stilen, men fordi det er et samfunn som er nokså annerledes enn vårt, følte jeg at det var nødvendig med en mer deskriptiv fortellerstil enn hva jeg vanligvis foretrekker. Vi snakker uansett ikke om en forfatter som undervurderer sine lesere ved å "overforklare" alt som skjer. Styrken ved boka er beskrivelsen av samfunnet og tidskoloritten. Dessuten vil jeg trekke frem den psykologiske innsikten forfatteren viser i sine beskrivelser av persongalleriet. Noen av personportrettene gjør at man trekker på smilebåndet, uten at jeg vi si at Pamuk drar det så langt at han beskriver stereotyper. Han skriver poengtert og presist, uten å dvele for mye ved detaljene.

Hvor mange ganger har ikke vi lesere opplevd at en forfatter slår gjennom for alvor, og så kommer alle tidligere romaner ut på nytt? Kvaliteten er dessverre ofte svært vekslende. Men altså ikke her! Orhan Pamuks debutroman holder en høy kvalitet! Selv om kjennere av hans litteratur kanskje kan innvende at han først senere har vist seg å beherske metafor-kunstnen og antydningens kunst til fingerspissene - for alt jeg vet ...

Som tidligere nevnt håper jeg at flere blir fristet til å lese denne boka! Den er virkelig verdt din tid! Jeg ble i alle fall dypt fascinert og grepet av historien!

Jeg har lest to bøker av Jodi Picoult og det er Nineteen minutes og Historiefortelleren. Jeg likte Nineteen minutes best og anbefaler den hvis du ikke har lest den:)

I går kveld ble jeg ferdig med Everest av Odd Harald Hauge. Og jeg har begynt å lese Maestro av Geir Tangen. Jeg skal fremdeles lese The Diviners av Libba Bray som jeg begynte på i forrige helg. Hvis jeg blir ferdig med en av de to skal jeg begynne på Night Shift av Stephen King. Stephen King er jo min favorittforfatter som jeg leste mest av på ungdomsskolen og videregående så jeg skal bli flinkere til å lese bøker av ham nå også:)

Selv er jeg på en måte ikke klar over at det er påske snart for jeg har ikke noe tidsbegrep for tiden. Selv om jeg ikke har noen jobb å gå til så står jeg opp tidlig hver dag likevel (mellom 4 og 6 på morgenen), men har ikke noe påskefølelse eller noe så vanskelig å forestille seg at det er snart påske.

Blir man aldri kvitt fortiden? ...

Store forviklinger
Erling Verner er kamermann og frilanser som samarbeider med NRK. Både han og samboeren hans jobber for NRK og de har sine problemer. Hun setter ham etter hvert på prøve. Samtidig prøver han å passe inn i jobben, noe som er vanskeligere enn gjort. Fordi han har gjort noen dårlige valg i livet som han ikke klarer å slutte med og som setter ham i enda større risiko. Samtidig får han to oppdrag samtidig; Være med på Nobels fredspris angående dens produksjoner, og dokumentere en del branner som oppstår og som virker å være påsatte. Gamle bygninger i Oslo som blir utsatt for mistenkelig ild. Som sagt har Erling Verner gjort dårlige valg i livet (dop) som fremdeles påvirker ham, og det gjør til at han havner i søkelyset angående to forbrytelser som oppstår og ting forvikler seg til det verre.

Forfatter Jarle Sten Olsen debuterte med denne boka i 2014, og det er et godt førsteinntrykk. Thrilleren er stødig, det er mye som skjer, men likevel er det enkelt å holde tråden med det hele. I dette tilfellet var persongalleriet mer fascinerende enn selve handlingen. Som kjent er det karakterer som bærer handlingen, men i dette tilfellet var karakterene sterkere enn handlingen. Man blir mer nyrsgjerrig på karakterene enn det som skjer rundt dem. Underveis blir man også usikker på om man skal like karakterene eller ikke. Som leser blir man ikke helt enig i de valgene karakterene tar.

Mye erfaring fra virkeligheten
Det er ingen tvil om at forfatteren har mye erfaring innen TV-produksjon. Han har selv jobbet innen TV-produksjon opptil flere år og det vises i boka. Vi får mye innføring når det gjelder både produksjon og kamerabruk, og hvor viktig timing er for å få ting å klaffe. Mange må samarbeide og man må være veldig fokusert for at ting skal gå som planlagt i TV-produksjon, så her er det snakk om disiplin. Til tross for at det blir en del innføring om dette så går det ikke ut over handlingen. Det blir ikke satt en demper på det av den grunn og alt er forståelig og enkelt forklart. Tittelen Steady kommer fra Steadycam som er et kamera som er mer bevegelige enn andre kameraer. Du kan filme som du vil og likevel er bildene stødige. Man kan bevege på kamerane uten at bildene blir utydelige av den grunn.

Boka består av flere hendelser og perspektiver. Ikke alt var like interessant å lese om. Det beste var å følge Erlings perspektiv for han blir man mest kjent og får en viss sympati for selv om han tar noen dumme valg av og til. Han er tross alt bare et menneske han også som prøver å gjøre sitt beste. Det litt morsomme er at Erling og en annen hovedperson har mye til felles enn de selv aner.

Steady er en bra debutantthriller som er vel verdt å få med seg. Det er en realistisk bok med levende karakterer, så regner med at dette ikke blir første og siste bok av denne forfatteren.

Akkurat det er jeg enig i. Ville ha foretrukket å lese om vikingtiden istedet for å leve i den epoken. Ville ikke overlevd særlig lenge likevel;) Har lyst til å lese noe om vikingtiden så får gjøre litt research etter valg av bok:)

Når overnaturlige hendelser blir en stor del av hverdagen ...

På grunn av morens nye jobb, må hun og Jon flytte og det er ikke hvor som helst. De flytter til en øy som ikke er spesielt stor og hvor alle kjenner alle. Det er ikke mye som skjer der, men øya har i det minste et ungdomshus som Jon havner i en dag han utforsker øya. Der er det et band og bandmedlemmene er på samme alder som ham, og det ene medlemmet i bandet er jente. Den nye læreren til Jon styrer bandet og han har også ansvaret for ungdomshuset, men hvorfor i all verden er alle så opptatte av å komme seg ut av ungdomshuset før kl. 19:33? Samtidig møter Jon stadig vekk på en dement kvinne som han ikke vet hvem hun er og som prøver å fortelle ham noe, men hva og hvorfor?

Fin veksling mellom fortid og nåtid
I mellomtiden reiser vi tilbake i tid til 2.verdenskrig hvor en ung jente blir tjenestepike for fienden og de andre fra samme sted som henne forstår det ikke. De forstår ikke situasjonenen hennes og vil heller ikke forstå. Gjennom hele boka veklses det fra Jons perspektiv fra nåtiden og hennes perskpektiv fra fortiden. Forfatteren gjør dette på en oversiktelig og fin måte. Man roter seg ikke bort.

Tor Arve Røssland er en kjent ungdomsbokforfatter og som har skrevet mye grøss. Det er en viktig sjanger å ta vare på. Det er ikke mange norske forfattere som skriver fra den sjangeren og det er bra at noen gjør det. Fleste grøsserbøker er på engelsk, men det er kanskje ikke så mange ungdommer som leser på engelsk? Det varierer fra person til person, selvsagt. Uansett, dette er en grøsser med overnaturlige elementer. Boka består av en god, gammeldags spøkelseshistorie hvor fortid møter nåtid. Hovedpersonen prøver å finne ut hva det er det merkelige som skjer og begynner å undersøke saken. For hva er vel ikke mer spennende enn å utforske det ukjente? Grøssersjangeren skal være utfordrende, utrygg og sette fantasien i sving. Innholdet i boka har en fin grøssende atmosfære.

Forutsigbart for voksne, men kanskje skummelt for yngre lesere?
For oss voksne byr det ikke på så mange overraskelser, hverken når det gjelder handling eller relasjoner. Det er heller ikke mye som skremmer selv om noen scener har gode utgangspunkt. Historien bak er mer unik enn selve scenene i boka som skal skremme. Som sagt er nok ikke denne boka særlig skummel eller skremmende for oss voksne, vi tåler vel mer enn som så, men yngre lesere vil kanskje se seg over skulderen av og til mens de leser? Den vil nok gjøre et større inntrykk på dem enn hos voksne. Det spørs jo hvor lettskremte enkelte er. Men for de som leser mye grøss fra før av skal det vel mye til for å bli skremt. For oss voksne blir dette mer koselig grøss enn skremmende grøss.

Glimt er en bok som har mye å fortelle på få sider. Ungdommer som kanskje ikke er særlig glad i å lese, men som vil prøve å lese noe spennende eller som rett og slett vil undersøke grøssersjangeren, vil nok sette pris på denne. En fin grøsserbok for ungdom å ha med seg på hytta i påskeferien. For påska er jo den beste tiden å lese grøss og andre uhyggelig lesestoff, og når det er Halloween, selvfølgelig.

Vet ikke hvorfor, men har alltid hatt inntrykk at de norske vikingene var kanskje de mest fryktløse og ikke viste noen nåde. Synes vikingtiden er spennende uansett selv om jeg er glad jeg ikke levde på den tiden. Hadde nok ikke overlevd særlig lenge;)

Å ha masse tid for seg selv kan være greit og også en forbannelse. Jeg er venneløs og har heller ingen kjæreste så jeg er vant til å være alene døgnet rundt. Å gjøre det man vil hele tiden uten å ha en jobb å gå til er ikke så idyllisk som de fleste tror. Det kan jeg skrive under på:)

Er spent på denne Ready palyer one. Den har jeg hørt mye om de siste årene. Selv om dystopisjangeren ikke er favoritten så er det noe bra der også:)

På torsdagskvelden ble jeg ferdig med Dere finner meg aldri av Robert Wilson, og natt til fredag ble jeg ferdig med The haunting of Sunshine Girl av Paige McKenzie.

Samme torsdagskveld begynte jeg på Everest av Odd Harald Hauge, og natt til fredag begynte jeg på The Diviners av Libba Bray. Blir jeg ferdig med en av disse skal jeg begynne på Maestro av Geir Tangen. Tror neppe det blir i helga, men man vet jo aldri.

Kos deg med vikingene:) Jeg har på en følelse at de norske vikiningene var hardere enn vikinger fra andre land. Stemmer det?

Godt å høre:)

Første møte med Charles Boxer ...

Robert Wilson er kanskje aller mest kjent for boka; Et lite drap i Lisboa. Nå har forfatteren kommet med en ny krimserie med Charles Boxer i hovedrollen. Charles Boxer har tidligere vært både politietterforsker og soldat. Nå er han frilans som kidnappingskonsulent.

Mye på en gang
I Den største straffen er det veldig mye som skjer. Riksmannsdatteren Alyshia D'Cruz er bare 25 år og lever et bekymringsløst liv i London helt til hun blir kidnappet. Charles Boxer får et oppdrag om å komme i kontakt med kidnapperne og det som er så spesielt med denne kidnappingssaken er at de ikke krever løsepenger, noe kidnappere vanligvis er ute etter. Hvorfor har de da kidnappet henne da de ikke krever penger? Mens Charles Boxer prøver å komme til bunns i det, får Alyshia virkelig gjennomgå. I mellomtiden planlegger London sommer OL. Alyshias far er indisk, og han vil starte en el - bil produksjon. Har noe med alt dette noe å gjøre med kidnappingssaken eller har kidnapperne helt andre motiver? Og vil Charles Boxer klare å løse saken helt alene?

Spennende hovedkarakter
Charles Boxer er en forfriskende person. Han går sine egne veier og gir aldri opp. Han er ikke en helt vanlig fyr. Han har sine egne måter å jobbe på og en spesiell måte å straffe andre på, noen liker det og andre ikke. Han er ikke den som gir opp med det første og som lytter til sine sterke psykologiske innsikter. Og som de andre karakterene i boka har han også sine mørke hemmeligheter.

Selv om innholdet har en handling der mye skjer, oppleves det ikke som rotete eller famlende. Det er bare det at ikke alt var like interessant å lese om. Ikke alle aspektene i boka var like fengslende. At persongalleriet var meget stort, gjorde heller ikke noe. Det ble ikke forvirrende og man blir heller ikke "lost". Forfatteren skriver på en oversiktelig måte og han er meget god når det gjelder miljøbeskrivelser. Det gjør det lett å se for seg stedene karakterene befinner seg.

Den største straffen ble en stor skuffelse og ikke den krimboka man hadde forestilt seg. Det beste var Charles Boxer som var noe annerledes hovedperson i en slik krimbokserie. På grunn av ham blir også neste bok lest. Spennende hovedrolleinnehaver, men ingen fengslende handling. Krysser fingrene for at neste bok i denne serien kanskje er bedre.

PS: Dette er første bok i Charles Boxer serien.

Jeg likte den godt, ikke pga twistene, men tror jeg er den eneste som likte skrivemåten hans. Den er annereldes. Og du er ikke den eneste som står alene om en mening om bøker. Jeg har ofte ikke likt bøker andre har elsket, og omvendt. Så har ofte stått helt alene når det gjelder vurdering av bøker, men har begynt å bli vant til det;)