Sannhetens opprør
Da forfatteren fylte 20 år forandret han navnet sitt fra Eddy Bellegueule til Edouard Louis.
Vanskelig oppvekst
Han hadde vel sine grunner til å forandre navnet sitt for oppveksten hans var alt annet enn enkel. Hans selvbiografi blir fortalt som en roman, hvor han beskriver hvor annerledes han var i forhold til de andre han vokste opp med. Han ble oppfattet som mer feminin enn andre og ble derfor sett på som "det svakeste ledd". På skolen ble han kraftig mobbet og hjemme skjemtes foreldrene over ham. De beskriver han som en annen når de snakker om ham med andre. De vil ikke innrømme for hverandre eller seg selv at sønnen deres er annerledes. Foreldrene hans er begge i jobb, men de tjener ikke all verdens og må ofte berge seg med det de har. Likevel holder Eddy hodet høyt hevet til tross for all motgang, fordi han vil ike at andre skal se ham "svak". En dag gjør han et opprør mot foreldrene og drar på flukt.
Dette er en bok som har vekket mye oppsikt, spesielt i hjemlandet hans Frankrike siden oppveksten hans har vært ekstremt vanskelig på mange måter, og måten han beskriver fattigdommen på. Han er en fyr med mye guts også med tanke på at han har skrevet bok om sine opplevelser. Samtidig lar han være å tenke på hva andre mener om det. Til tross for at han er en modig fyr som virker svært uredd, og dette er en sterk bok var det noe med fortellermåten som ikke rørte helt, fordi selvbiografien ble opplevd ofte underveis mer som oppramsende enn fortellende. Fortelleren grep ikke nok tak og utfordret ikke like mye som forventet. Man klarer ikke helt å føle det som står der. Det er ikke noe i følelsesregisteret som beveger på seg mens man leser. Noe som er synd med tanke på alvoret i innholdet.
Å stå opp for seg selv
Dog er det noe befriende å lese om noen som står opp for seg selv, gjør det som føles rett uten å tenke på hva andre måtte mene om det. Å vite hvem man er og hva man vil er ofte ikke enkelt og da er det bra at de som vet hvem de er og vet hva de vil med livet, gjør noe med det og viser hvem de er. Mange er jo en smule redd for å bli dømt av andre av en eller annen grunn, men av og til må man bare slutte å bry seg om det, og Farvel til Eddy Bellegueule er et godt eksempel på det. Man trenger selvfølgelig ikke å gå så langt som å bytte navn, men det er sunt å gi blaffen i hva andre tenker om seg selv og være seg selv uansett.
Det er ikke lett å skrive om en slik bok med tanke på alt det foratteren har opplevd, og det forfatteren er god på er beskrivelsene av hvor nedlatende folk rundt ham var og hva han følte da han var svært ung. Det er både realistisk og lett å forestille seg. Men utover boka mister innholdet det preget, å beholde tyngden og holde leseren fast. For den delen ble fortalt fortellende og ikke oppramsende, som resten av boka føltes. Vanskelig å forklare dette, men den første delen om de yngre årene ble fortalt med dybde, mens resten føltes oppramsende og ikke like personlig til tross for at det er det. Det er bare det at den dybden fra tidligere i innholdet manglet. Den forsvinner underveis. Denne boka får meg til å tenke på filmen Billy Elliot siden han og Eddy er noe like. Jeg har sett filmen og den var på en måte mer opprørende og hadde mer råskap i seg. Den krøp mer under huden, det var det jeg savnet i Farvel til Eddy Bellegueule. Billy Elliot og Eddy er både like og ulike, men de er begge ikke redd for å gjøre et opprør og vise verden hva de står for.
Farvel til Eddy Bellegueule er er en ærlig liten bok på bare 173 sider, men det er mye som skjer på de få sidene, altså. Selv om boka ikke traff meg helt i hjerterota, i forhold til mange andre,er dette likevel en god bok. Det hadde heller ikke skadet om den hadde vært enda mer provoserende. Det er tålelig fordi boka er for tynn til å bli ordentlig provosert og ekstra godt kjent med både Eddy og familietilværelsen. Man vil jo bare vite mer om Eddy og alt etter å ha lest boka.
Bøker av Stephen King er best på engelsk for han mister sin fantastiske og særegne skrivestil på norsk. Det blir ikke det samme.
Minnene av deg etterlater meg med en hamrende uro. En følelse av panikk, splittelse og usikkerhet.
Tomhet.
Formørkende og desperate tanker som nekter å gi slipp. Jeg kan enda kjenne duften av deg. Lukten av deg kveler meg. Holder meg fast. Ditt nyvaskede hår. Din rene og friske kropp. Tiden da du kysset meg god morgen, gikk ned på kjøkkenet og satte på kaffetrakteren. Den tiden er forbi.
For alltid.
Men skyggene, de mørke uklare skyggene, er holdt i live. Det sies at de døde ankommer et bedre sted, men jeg liker å tro at du hadde det best hos meg. Kvelder hvor du lå i fanget mitt, tok en pustepause, snudde deg opp mot meg og smilte. Det er nettopp de stundene jeg kunne betalt alt hva jeg eier og har for å få oppleve igjen. For du var det mest verdifulle for meg. Du gjorde vanlige dager uvanlige. Gjorde små gleder store. Ga triste stunder håp og gode stunder mening.
Du var min store drøm, men har blitt mitt største mareritt.
Sammen er vi oss, pappa
Finnenes mektigste fiende er mismotet, sørgmodigheten, den bunnløse apatien. Tungsinnet svever over dette ulykksalige folket, opp gjennom årtusenene har det lagt alle finner under seg og gjort folkesjelen dyster og alvorlig. Bedrøvelsen har så til de grader festet grepet at mange finner ser døden som eneste mulige redning fra angsten. Svartsinnet er en bitrere fiende enn selve Sovjetunionen.
"Kollektivt selvmord", av Arto Paasilinna.
Jeg var på vei ned trappen i en fem-etasjes leiegård litt øst i byen; jeg hadde besøkt min eldre søster, det hadde ikke vært hyggelig, hun hadde for mange problemer, de fleste av dem innbilte, men det gjør jo ikke saken bedre. Jeg har aldri vært særlig glad i henne, hun har aldri hatt høye nok tanker om meg. Så grunnen til at jeg hadde besøkt henne var at ett av problemene hennes var reelt nok: Hun hadde falt og brukken den venstre hoften.
Fra første novelle "Jeg er ikke sånn, jeg er ikke sånn", i samlingen "Askildsens beste: 18 noveller utvalgt av forfatteren" av Kjell Askildsen.
Humor blandet med alvor ...
En hovedkarakter med et annerledes perspektiv på livet
Irma Dahl er ingen vanlig kvinne. Hun er morbid og søker det andre styrer unna. Hun jobber foreløpig som telefonvakt hos Kirkens SOS hvor hun prater med folk som ringer for å lufte sine problemer. Den jobben blir ikke som hun hadde håpet på og de rundt henne blir sjokkerte og vantro over hennes uttalelser. Irma vil nemlig at noen med virkelige selvmordstanker skal ringe henne, men det skjer ikke, og det kjeder henne. Ved en tilfeldighet finner hun seg en ny jobb og blir begravelsesagent hos Wulffs begravelsesbyrå, noe som er ypperlig for henne. Hun må sjonglere sin nye jobb, rollen som mor og dele på sønnen (som har lett for å skjemmes over henne) med barnefaren som ikke lenger bor sammen med henne. Hun har gått over streken med ting før, som har satt familien på prøve og hun må stadig bevise for sin tidligere mann at hun er egnet som mor, og at hun også tar ansvar for seg selv. Hennes nye jobb som bregravelsesagent byr på sine utfordringer og hun må gjøre så godt hun kan å være både mor samtidig som hun prøver å passe inn i omgivelsene uten å ødelegge for seg.Vil hun noen gang lykkes med det hun gjør og finne seg til rette i livet?
Dette er en spesiell bok på mange måter. Det har blitt gitt ut en del humorbøker tidligere, blant annet Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson, men det er ikke mange humorbøker som er blitt utgitt av den mørke sorten. Derfor er Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten), mer spesiell enn andre humorbøker fordi den er ikke bare full av sarkasme, men har også en dose av mørk humor. En mørk humor som lett kan misforstås av andre. Irma minner litt om meg. Vi har begge en mørk og noe drøy humor selv om vi ikke mener noe vondt med det. Noen har mer galgenhumor enn andre. Sånn er det bare.
Humoren blir oppbrukt
Gjennom Irmas nye jobb og fra hennes perspektiv får vi et godt innblikk i hvordan begravelsesbransjen fungerer. Ting man egentlig ikke tenker på fra før. I Irrmas jobb oppstår det også alvorlige og komiske stunder. Man vet aldri hvor man har henne og hun overrasker. De rundt henne vet ikke hva de skal tro om henne heller. Av og til gjør hun ting man ikke blir helt klok på, og ikke minst er hun impulsiv og er ikke redd for å gå nye retninger i livet. Både Irma Dahl og handlingen er småmorsom og engasjerende fra begynnelsen til halvveis i boka da ting begynner å stoppe opp. Den sære humoren som treffer noe i starten blir etter hvert monoton og gjentagende, og man blir ikke like sjokkert over Irma lenger. Man blir for vant til henne at hun hverker provoserer eller engasjerer lenger. Piffen i boka dabber etter hvert av. Hverken hovedkarakteren, humoren eller handlingen er ikke like snerten hele veien, og det er skuffende. Boka trenger mer fart og spents, også når det gjelder humoren.
Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) er en humoristisk bok med mørk undertone som kan sjokkere noen og være til glede for andre. Jeg tåler det fint for har en veldig morbid humor selv. Problemet er som sagt at humoren kan underveis bli monoton og man går etter hvert lei av både hovedkarakteren og uttalelsene hennes. Det er sjeldent at humorbøker og komedier virkelig er festlige og underholdende, og blir heller masete. Det samme skjedde det med denne boka bare at begynnelsen var noe småmorsom frem til midtveis. Denne boka ville ikke ha tatt skade av ekstra sprøhet og enda mer vågale situasjoner for det er tålelig. Ja til noe enda mer sjokkerende og en større dose "galskap" i slike bøker. De som har sansen for humorsjangeren fra før av vil nok sette pris på Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) og like denne boka bedre enn meg.
Min favorittbok gjennom alle tider. Så kort, så dyp, så bred, så trang. Beskrivelser i særklasse!
Velkommen som ny lesehelgtrådstarter:)
Jeg leser Vinternatt (norske kriminalfortellinger) utvalgt av Nils Nordberg, og Steinengler av Kristina Ohlsson. Tar vel litt tid før jeg blir ferdig med Vinternatt for den er på over 700 sider. Har lest mange tykke bøker før så er ikke redd dem, de tar bare litt lenger tid. Steinengler blir jeg kanskje ferdig med i natt. Når jeg blir ferdig med Steinengler skal jeg begynne på The Outsiders av S.E. Hinton, som sikkert de fleste har hørt om:) Mer rekker jeg vel ikke å starte på i helga:)
Mine favoritter var Grøsserne av R.L. Stine, Nancy Drew bøkene og Stephen King. Jeg likte også Roald Dahl, spesielt Heksene. Jeg begynte å lese mørk litteratur da jeg var svært ung;)
Den syriske poeten og essayisten Ali Ahmad Said Asbar (f. 1930) er mannen bak pseudonymet Adonis (eller Adunis). Han er født i Syria, og har studert filosofi. Adonis er ansett som en av den arabiske verdens største poeter, og han har skrevet over 20 bøker på arabisk og er oversatt til en rekke språk, kan vi lese på forlagets nettside. I 1985 bosatte han seg i Paris, og der bor han fremdeles den dag i dag. Han nevnes stadig som en kandidat til Nobels litteraturpris.
"Vold og islam" består av ni samtaler med marokkanske Houria Abdelouahed (f. 1975), psykoanalytiker, oversetter og forfatter. Hun har blant annet oversatt en rekke av Adonis´ bøker til fransk.
Min utgave av Adonis "Vold og islam" er så full av eselører etter gjennomlesningen at jeg nesten ikke helt vet hvor jeg skal begynne når jeg skal forsøke å gi en liten teaser, slik at flere skal få øynene opp for denne høyst interessante boka. Derfor starter jeg like godt med begynnelsen.
"Profeten Muhammeds død ble fulgt av opprettelsen av det første kalifatet og islams forvandling til et politisk regime. Religionen selv har vært brukt i kampen om makten. Folket, som var "ett" omkring profeten, opplevde splittelser, uenighet og kriger. Islam ble da en ideologisk krig, og Koranen ble tolket i funksjon av de ulike interessene. Slik oppsto kulturen omkring hadith og idjmâ (konsensus).
Dagens islam er denne historiske islam.
Denne samtaleboken handler om denne islam og kulturen derfra. For å unngå enhver forveksling vil vi si at den utelukkende dreier seg om denne politiske islam fra opprettelsen av det første kalifatet til våre dager." (side 7)
Det første kapittelet i boka har tittelen "En vår uten svaler", og det er den mislykkede arabiske våren det siktes til. Hva var det som egentlig gikk galt, lurer Houria Abdelouahed på.
Adonis er helt på det rene med at det arabiske samfunnet trenger en radikal forandring. Problemet i forhold til den arabiske våren var imidlertid at denne forandringen støtte imot det evinnelige spørsmålet om religionen og makten ... Konsekvensen av den arabiske våren har stort sett vært katastrofal. I stedet for å destabilisere de diktatoriske regimene, har opprørene endt i ødeleggelser. Særlig er dette tilfelle i Syria, forfatterens hjemland.
"Men en revolusjon som vil være en forandring, kan ikke ødelegge sitt eget land. Det er sant at regimet var voldelig, men rebellene burde ha unngått å kaste landet ut i kaos. På toppen av det hele kom fundamentalismen tilbake, bedre organisert og grusommere enn før. Fra håpet og ønsket om å oppleve lysere dager, vippet man over i obskurantismen. Og istedenfor en forandring som bærer håp i seg, opplever vi en sann katastrofe. Dessuten sies det ikke et ord om kvinnenes frihet. Går det an å snakke om en arabisk revolusjon, hvis kvinnen fortsatt skal være fange av sharia? Vendingen mot religionen gjorde denne våren til et helvete. Hele bevegelsen er blitt forklart ideologisk og utnyttet til ideologiske formål." (side 13)
Noe av det som opptar Adonis mest, kanskje fordi han selv er poet og er opptatt av arabisk kulturarv, er det nedslående faktum at den islam fundamentalistene forfekter, er en religion uten kultur. Arabere flest er dessuten svært uvitende om sin egen kulturarv g kulturens utspring. For eksempel finnes det ikke noen skapende arabisk kultur som bidrar til å forandre verden, slik det finnes mange eksempler på i resten av verden. Islam er gammelt og lukket, og islam trenger verken verden eller kulturen, ettersom den selv er den absolutte kultur, hevder Adonis. Alt som er annerledes, forbannes. "Den tenker som måtte ønske å ta avstand fra religionens klassiske oppfatninger, tillates ikke lenger å tilhøre fellesskapet." (side 37-38)
Med tanke på det som eksisterte forut for islam, representerte islam et tilbakeskritt for den arabiske kulturen. Det handlet ikke bare om kvinners rettigheter, kunst og kultur, men også om mangfoldet som den arabiske kulturen var så rik av.
"Islam trenger gjennomtenkning. Det som skiller den fra jødedom og kristendom, er fraværet av drapet på grunnleggeren." (side 41)
Vold er rikelig beskrevet i alle de tre store monoteistiske religionene. "Likevel er volden i Bibelen forbundet med et folk som har opplevd trelldom og eksil. I kristendommen henger volden sammen med grunnleggelsen av Kirken. Volden i islam er derimot spesielt erobrerens vold." (side 48)
Mens Koranen er full av voldelige tekster, finnes i følge Adonis ikke et eneste vers som innbyr til tenkning, eller noe som forteller om fordelene ved å bruke fornuften eller åndsevnene sine i betydningen skapende åndsevner.
"For kvinneligheten er, i likhet med poesien, i sit vesen imot religionen. Poesien er det motsatte av religiøsiteten. Hvorfor? Fordi religionen er et svar. Poesien er derimot et spørsmål, og dermed det diametralt motsatte av makten. I så måte finnes det en sterk affinitet mellom poesien og kvinneligheten. Islam har bekjempet begge deler. Islam har omgjort seksualiteten og islamisert kvinneligheten. Den har forvrengt kvinneligheten ved å gjøre den til en eiendom eller en ting som kan eies. Kvinnen tilhører ikke seg selv lenger. Hun er blitt mannens gjenstand. Islam har på radikalt vis skilt det mannlige fra det kvinnelige." (side 83)
I følge Adonis er det å si sannheten å utsette seg for trusler, fordømmelse og forfølgelse. I "våre land", påpeker han, risikerer man livet så snart man begynner å tenke over denne kulturen. (side 89) Den arabiske våren har igjen satt utviklingen tilbake, idet den spede begynnelsen til en modernitet i islam er i ferd med å bli tilintetgjort.
"Et menneske som lever i det arabiske samfunnet, lider under manglende frihet: hverken ytringsfrihet eller trosfrihet eller trykkefrihet eller likestilling mellom mann og kvinne. Helt til nå har ikke det sivile, sekulære samfunn kunnet oppstå. Begrepet sekularitet er fortsatt bannlyst. Den politiske makten er hevet over friheten ... Og så lenge kampen står om makten, ikke om fremskrittet, gjør disse revolusjonene ikke annet enn å hente folk ut av et fengsel og føre dem til et annet." (side 117)
Adonis mener at det ikke finnes en moderat islam og en ekstremistisk islam, en sann islam og en falsk islam. Det er én islam! Det handler om å ha muligheten til å foreta andre lesninger (av Koranen). Dersom man velger ut de kinkigste versene og bokstavfortolker dem (slik det også er gjort i forhold til Bibelen, bare for å ha nevnt dét), er det mulig å misbruke religionen for å tilrane seg makt. Men man kan også velge seg andre vers, lese ting i sin sammenheng, lese tekstene med moderne øyne ...
Adonis går imidlertid enda lenger:
"Det trengs en ny lesemåte: fri og gjennomtenkt. Og vi er nødt til å komme ut av denne sammenblandingen av islam og identitet. Og jeg minner om to kjennsgjerninger: Da de islamske erobringene fant sted, var verden nesten tom. Den nye religionen sto ikke overfor en stor sivilisasjon ... Dermed har islam kunnet holde stand. Men i dag står den overfor en sivilisasjon som har foretatt et radikalt brudd med fortiden. Den har ikke klart å holde dialogen oppe med de moderne sivilisasjonenes landevinninger. Sånn sett tilhører islam fortiden. Historisk sett er den ferdig." (side 122)
Adonis´avstandtagen fra religionen skyldes at de utgir seg for å ha retten til den absolutte sannhet. Dessuten viser han til at språket før islams tid var vakkert og fritt. Islam innsnevret språkets felt.
Etter de ni dialogene mellom Adonis og Abdelouahed, er det et kapittel som Adonis har valgt å kalle "Et siste ord". Islams tre søyler forhindrer utvikling, slik Adonis ser det.
"I islam er bevegelsen nødvendigvis vendt mot fortiden. Fremtiden har ingen mening og eksisterer bare i lys av fortiden: Fortiden er nåtidens fremtid. Det er slik man må forstå "fremskrittet" ifølge islam: en imitasjon i praksis av det idealet som fortiden er. Fortiden er sannhetens sted. Med andre ord: Å engasjere seg i fremskrittet vil si å islamisere fremtiden med utgangspunkt i fortiden. Fremskrittsprosjektet i den islamske visjonen er å islamisere verden.
Det er slik vi forstår hvorfor islam er en religion som er uløselig knyttet til makten. Denne makten er essensielt religiøs, den rake motsetningen til det borgerlige, sekulære liv. Islam er en bevegelse innstilt på å forvandle det dennesidige til religion. Kulturen, i dens kunstneriske, vitenskapelige, humanistiske former, blir instrumentalisert for å forsvare denne makten. Slik tror muslimen at han stadig lever i lyset av opprinnelsen. Han skiller lag med tiden for å gå mot evigheten i paradiset." (side 186)
Ifølge Adonis er det et paradoks at det ikke finnes en eneste tilhenger av tradisjonell islam, maktens islam, blant de store dikterne og filosofene som har levd i verden de siste fjorten hundre årene ... Ikke én!
Så hva skal til for å få til en reell endring i den arabiske verden? Adonis er ikke i tvil: dette krever en ny lesning av islam og den arabiske kulturen. Det er nødvendig å skrive en ny historie, slik at det skapes nye forhold mellom ordene og tingene, mennesket og verden, mennesket og fremskrittet ...
Som nevnt innledningsvis - det er det politiske islam som er tema for Adonis´ bok, og akkurat dette er det viktig å ha klart for seg når man leser den, enten man er etnisk norsk, ikke-muslim eller muslim. Det ville være svært leit om en så intelligent mann som Adonis, som nettopp forfekter retten til å stille spørsmål og som mener at Koranen blir lest feil, selv skulle bli misbrukt av andre som ønsker å bruke dette til andre formål (f.eks. til å spre frykt og annet mot muslimer generelt). Jeg oppfatter ikke at Adonis ønsker å avskaffe religionen som sådan. Det er politisk islam han derimot vil til livs, samt at han ønsker at araberne skal finne tilbake til sin stolte kultur - fra før-islamsk tid.
"Vold og islam" er ingen enkel bok å forholde seg til. Den er så mangefascettert og kompleks at man skal være forsiktig med å tro at man har skjønt alt, dersom man ikke har inngående kjennskap til islam fra før av. Sitatene jeg har tatt med i min omtale av boka, gir ikke noe fullstendig bilde av de dialogene som har funnet sted mellom Adonis og Abdelouahed. Likevel er det ikke til å komme forbi at det heller ikke i Adonis´tekster finnes noen enkle svar som kan føre til at krisen i Midtøsten blir løst med det første. Hva er verst - mangel på demokrati, men tross alt orden, eller det fullstendige kaos? Og hvem er først og fremst skyld i at det er blitt slik? Feilaktig innblanding fra Vesten? Mangel på demokratiske institusjoner? Et politisert islam? Mangel på mer dyptpløyende visjoner hos opprørerne? Et maktvakuum som er overtatt av fundamentalister? Misbruk av religion? Det som i alle fall er sikkert er at det å fjerne en eller flere maktpersoner i flere land ikke har løst noe som helst. Hvis menneskene i den arabiske verden skal lykkes med å få til en radikal endring i samfunnsstrukturene, må de finne tilbake til sin kulturs opprinnelse - før islam ble innført. Her finnes mest sannsynlig svaret på hva som skal til for å oppnå nødvendige endringer. (Politisert) Islam selv gir ikke disse svarene. Å blande religion inn i dette, er og blir et feilspor - særlig fordi religionen i seg selv ikke gir individet rett til å stille spørsmål overhode ...
"Vold og islam" er en slik bok som det er umulig å legge fra seg dersom man er over middels interessert i det som foregår i den arabiske verden i dag. Den endelige fasiten etter den arabiske våren er enda ikke kjent, og nettopp av den grunn er denne boka særdeles interessant. Adonis peker også på den spesielle historien mellom den arabiske verden og vesten, helt tilbake til korstogene, som en forklaring på forutinntatte holdninger mellom øst og vest. Dette får meg til å tenke på retorikken som trekkes frem hver gang det har funnet sted en terrorhandling utført av muslimer på vestlig jord - nemlig at det skulle dreie seg om en kamp mellom sivilisasjoner. Dette kommer i veien for en åpen og respektfull dialog, og det fører dessuten blant annet til misforstått vestlig innblanding i konflikter man burde holde seg langt unna - med mindre det handler om å redde folk fra en humanitær katastrofe.
Les denne boka og bli litt klokere!
En roman om livets motgang
Når man først ser forfatternavnet er det lett å tenke på den berømte Hollywoodkomponisten John Williams, men som vi alle vet så er det ikke samme person. De har bare samme navn.
Et vanskelig og usynlig liv
I Stoner har Williams skrevet om romanfiguren William Stoner som vokser opp hjemme hos mor og far, på en gård i Missouri, USA, og de må klare seg med det de har. Foreldrene hans er fåmælte, spesielt faren så de diskuterer ikke all verdens. Williams oppgave er å hjelpe foreldrene med å ta vare på gården og ta over gården når den tid kommer. Når han er gammel nok blir han sendt til universitetet for å studere agronomi, men i all hemmelighet skifter han studieretning og bestemmer seg for å studere litteratur istedet. Han forelsker seg totalt i livet som akademiker selv om det ikke er en enkel vei å gå. For William, er livet alt annet enn enkelt og enklere blir det heller ikke. Han finner seg en kvinne i sitt liv, en respektabel kvinne og familen hennes respekterer ham ikke helt og hun selv oppfører seg kald og fjern mot ham senere i ekteskapet, og etter at han har giftet seg med kvinnen forsvinner kontakten med hans egne foreldre mer og mer. Vil livet til William noen gang bli enklere, eller kommer han alltid til å være en anonym figur som ingen kommer til å sette pris på?
Stoner ble først utgitt i 1965, og for første gang utgitt på norsk i 2014. Dette er en bok mange har forelsket seg i og holder nært sitt hjerte. I fjor var denne den store snakkisen og er det noe jeg er skeptisk på er det bøker som blir hauset opp fordi som regel blir jeg skuffet over bøker jeg leser som allerede har fått stor oppmerksomhet. Jeg får sjeldent den samme oppfatningen som andre. Men det er ikke første gang og jeg står ofte alene når det gjelder meninger. Er det bøker jeg elsker, er det bøker andre ingen har særlig sansen for og omvendt. Man blir vant til det også. Til tross for at jeg ikke ble forelsket i denne, så er det en svært god bok og jeg forstår utmerket godt hvorfor så mange har denne som en av sine favoritter. Fordi denne romanen er svært realistisk og det er vanskelig å ikke føle sympati for William.
Følge strømmen eller gå egne veier?
Motgang er en del av livet og noen får mer motgang enn andre. Det er lett å relatere seg med William til tross at man har forskjellige liv. Man vil at han skal få det bedre selv om ting til tider ser svært mørkt ut. Han er bare en vanlig fyr, med et helt vanlig liv som vil gjøre det bra, men livet er ikke ensporet og man vet aldri hvordan ting kommer til å bli. Under hele boka sliter William med avgjørelser. Skal han ta avgjørelser som gjør foreldrene hans og de andre rundt ham fornøyde, eller skal han ta egne avgjørelser som kanskje kan skape større trivsel for hans egen del? Skal han dra ut i den første verdenskrig som de to gode kameratene hans gjorde, eller skal han leve livet sitt som før på universitetet? Hele tiden tæres han på hva som er "rett og galt" avgjørelser. Skal man leve etter hva andre mener er "best" å gjøre eller skal man gå egne veier? Det er ikke alltid lett å vite hva som er det beste å gjøre og da må man bare lytte til seg selv og magefølelsen.
Stoner er en nøktern og realistisk roman om en fyr som er lett å relatere seg til og få full forståelse for. Dette er et godt eksempel på hvor monotont livet av og til kan virke, og likevel forsøke å overleve så godt man kan. Det jeg savnet mest med boka er å bli enda bedre kjent med William til tross for at det er lett å relatere seg til ham. Hva jeg mener er at han kan lett bli for anonym, at det er av og til vanskelig å "få tak på ham", og at han nesten er som en skygge av seg selv, men samtidig er det lett å forstå hva han føler og går gjennom. Selv om Stoner ikke ble en storfavoritt, så er det en bok man ikke glemmer så lett og som er vel verdt å ha i samlingen.
Det blir ikke tid til så mye lesing for tiden, men holder på med 2 bøker. Det er Stenansiget/ Thea Marie av Vilhelm Krag og så leser jeg biografien om August Strindberg av Olof Lagercrantz
Takk for forståelse. Jeg er ingen nettroll og har heller ingenting å skjule, men synes alltid det er skummelt å gi bort sitt fulle navn bestanding, spesielt online. Jeg har vel alltid vært overforsiktig av meg:) Vi er vel ikke lynraske noen av oss, men det er greit og vi forstår hverandre. Blir uvant med lesehelgtråd av noen andre i dag. Det blir ikke det samme:( Men det er godt at du fortsatt stikker innom for vi har mye til felles:)
Dette er ikke en biografi om bandet The Supremes, men en roman om helt andre, hverdagslige kvinner i fiksjonens verden...
Trekløveret
Helt siden de gikk på High School sammen har de tre kvinnene; Clarice, Barbara Jean og Odette holdt sammen både på godt og vondt. Av alle de andre i et lite sted i Indiana, kalles de for The Supremes, muligens fordi også bandet med samme navn også besto av tre kvinner. Men de i boka er bare tre helt vanlige kvinner som har et sterkt bånd knyttet til hverandre. Hver søndag etter kirketid møter de opp ved deres faste bord på spisestedet som heter Spis så mye du orker. Kvinnene er nå i femtiårene og kjenner hverandre like godt som seg selv.
Denne boka har blitt beskrevet som en roman som vil få deg i kjempehumør og gi deg skikkelig lyst til å gripe dagen. Syntes boka var alt annet enn de beskrivelsene. Hva som er så morsomt, storartet og spesielt med Søndager med The Supremes er og blir en gåte. Skrivemåten var alt annet enn inspirerende. Om det er oversetteren sin feil eller ikke er vanskelig å si. Fortellermåten opplevdes som monotont istedet for fargerikt, karakterene er traurige og lite levende, og handlingen er drepende langsom.
Både elsket og "hatet"
Forfatteren prøver for hardt å beskrive disse tre kvinnene og de andre karakterene som varme, festlige og tankefulle karakterer uten å lykkes. Humoren treffer ikke, de tre kvinnene blir veldig fort dramtatiske, og av en eller annen grunn klarer man ikke å like hverken hovedkvinnene og heller ikke de andre karakterene som dukker opp underveis. Som leser finner man ikke noe til felles med noen av dem og man klarer ikke helt å sette seg inn i deres situasjon. Det er vanskelig å bli sentimental nok til å le og "føle" med dem. Det er umulig å leve seg inn i handlingen fordi hverken karakterene eller handlingen er spesielt levende. Det blir som å lese en bruksanvisning som man egentlig ikke er interessert i å lese, og man blir nærmest likegyldig. Man ser det hele utenfra istedet for å bli dratt inn i handlingen, og det er et savn. Har sett at Søndager med The Supremes har blitt både elsket og "hatet", men mest elsket, og lesere har stort sett forelsket seg i både boka og hovedkarakterene, og som sagt så klarer ikke denne leseren helt å forstå det. Det er en fin historie med koselig konsept, skjønner det, men av og til er det ikke nok. Boka gir ikke de samme inntrykkene som beskrevet.
Søndager med The Supremes kan være en fin bok å få med seg i denne lysere og noe varmere årstiden hvis man vil ha noe lett og lystbetont. For andre blir det nok en noe klein og smårar leseopplevelse. Les og vurder selv. Jeg ble hvert fall ikke imponert, dessverre ...
Hei, og beklager for sent svar fra meg:) Ina heter jeg, så vet du i alle fall navnet mitt:) Jeg er ikke den som etterlater navnet mitt overalt på nettet for vil ikke at min fremtidige arbeidsgiver (hvis jeg i det hele tatt får noen) får vite hva jeg driver med på fritiden:) Fordi de som kjent søker på google. Samtidig er jeg litt sær:)
Godt at vi kommer til å holde kontakten for det er du jeg har mest kontakt med her inne, så det er godt å vite at den ikke blir brutt:)
Skjønner, sånn er det med formen og helsa. Den må gå først noen ganger, og vi forstår. Vi er så forståelsesfulle her inne, så:) Av og til må vi bare ta ting etter formen, sånn er det noen ganger. Det er ingen vei utenom. Og det er bare å sende meg pm når du føler for det. Er jo hyggelig å beholde kontakten:)
Victoria Bø (f. 1972) har studert språk og statsvitenskap, har en mastergrad i internasjonal politisk økonomi og har gått på forfatterlinjen i Bø. Hun har undervist i kreativ skriving, og har tidligere jobbet som journalist, politisk analytiker og forskningsassistent. Så langt har hun utgitt fire romaner og en barnebok. "Adresse Alberta" er hennes siste roman. Etter flere år i utlandet har hun flyttet hjem til Norge igjen. Nå er hun forfatter på heltid.
"Speilbildet mitt glodde på meg som om vi aldri hadde sett hverandre før. Det var ikke bare skrammen jeg hadde i panna. Det var hårfargen. Den rant i gule grimer nedover ansiktet mitt. Det hjalp ikke at lysstoffrøret hadde fått samme sjuken som komfyrklokka mi og blinket ustanselig, heller. "Platina" stod det på pakken med naturfarge May hadde prakket på meg. Men håret var gult. Jeg trakk i tuppene og grep etter saksa." (side 5)
Bokas jeg-person heter Jenni Land. Hun kom til Alberta i 18-19-årsalderen, og ikke lenge etter traff hun Carl. De giftet seg og overtok familiegården etter hans familie. Jenni mistet sitt første barn, ei jente, før sønnen Thomas noen år senere meldte sin ankomst. Jenni og Carl var gift i 30 år, og slik hadde Jenni ønsket at det skulle ha fortsatt ... Men så fant Carl seg en annen kvinne, bestilte en enveisbillett til Arizona og forsvant ut av livet hennes. Jenni har tre måneder på seg til å pakke ned sine eiendeler og rydde gården, som skal forpaktes bort. Hun står bokstavelig talt på bar bakke etter nesten et helt liv sammen med mannen hun trodde at hun skulle bli gammel med. Hun ønsker å stable et nytt liv på beina, få seg en jobb og finne et sted å bo. I mellomtiden blir Thomas med faren til Arizona ... I og for seg sjenerøst gjort av Jenny, men samtidig får vel heller ikke Carl og den nye kvinnen i hans liv akkurat de hvetebrødsdagene de hadde drømt om.
"Andre ville sikkert ikke ha savnet mannen sin.
Men Carl, han var jo mitt menneske i verden.
Jeg så ikke for meg at det kunne komme noen annen som kunne fylle hele plassen etter Carl. Vi delte så mye historie. Vi hadde sett hverandres årstider skifte. Vi hadde sett følelser flomme og trekke seg tilbake. Vi hadde sett de innerste roterommene i hverandre. Jeg visste hvem Carl var. Svakhetene hans, jeg kjente dem også. Men jeg har kanskje ikke anlegg for irritasjon, jeg likte fellesskapet vårt, samarbeidet om Thomas og nærheten om nettene også, det rommet som var bare vårt.
Og som den nye kjæresten hans hadde flyttet inn i nå." (side 166-167)
Jenni får seg en sesongbetont jobb i Folketellingen. Hun reiser ut til folk i distriktet for å få dem til å fylle ut folketellingsskjemaer. På den måten kommer hun i kontakt med andre mennesker som hun tidligere ikke kjente. Som fru Summer, en eldre kvinne som bor for seg selv, langt fra folk, og som hun redder fra en ganske trist skjebne etter et slag. Dette igjen fører henne i kontakt med den norske studenten Siren, fru Summers bror og en nevrotisk papegøye som viser seg å være uhyre sjelden. Plutselig får livet hennes et innhold. Noen trenger henne, og hun betyr plutselig noe. Dermed blir hverdagene med Carl, der hun uten egentlig å skjønne det selv, nærmest visnet bort og mistet det som tidligere hadde vært attraktivt ved henne, så fjerne ... Hun begynner å leve igjen!
Så skjer det noe med søsteren Anne-Lise hjemme i Norge - forhold som gjør at hun må vurdere hvem og hva hun skal leve for. Valgmulighetene står ikke akkurat i kø for henne, siden hun verken har fast jobb eller kapital å lene seg på.
"Før trodde jeg at det var hennes feil at livet mitt ikke hadde hatt denne lettheten som andre så ut til å ha i sine liv.
Det er en slags blekhet i relasjonen mellom oss.
Man kunne kanskje kalle det våpenhvile, selv om vi to aldri hadde ligget i krig med hverandre. Men jeg kriget med søsteren min om en plass i mors hjerte. Det hadde jeg visst siden jeg var helt liten. At mesteparten av plassen i hjertet til moren min var opptatt, det var lite igjen til meg. Anne-Lise hadde førsteplassen, størsteplassen." (side 201)
"Adresse Alberta" er en nokså stillferdig roman om å bli forlatt etter mange års ekteskap, og så måtte orientere seg på nytt for å finne fotfeste et annet sted. Kanskje rommer sorgen over å ha mistet også håp om noe nytt og bedre? Nærmest som en skjult gave inni katastrofen? Victoria Bø skriver lett og ledig, og hun treffer godt og presist på det typisk såre hos mennesker i sorg. Persongalleriet er nydelig beskrevet - på godt og vondt - og historien som sådan fremsto meget troverdig. Jeg vil anta at mange vil finne mye gjenkjennelse her.
Selv om jeg likte romanen godt, savnet jeg likevel mer motstand i teksten. Jeg opplevde for eksempel historien om Siren som litt overfladisk, og skulle gjerne ha kommet tettere på henne. Hva var det egentlig som foregikk mellom henne og kjæresten? Samtidig vil jeg berømme forfatteren for å holde tilbake andre steder, fordi hun dermed unngikk å kjøre på med klisjéer. For er det noe denne romanen ikke er, så er det klisjéfylt. Tvert i mot fremstår oppbruddet og nyorienteringen som realistisk. Selv om romanen først og fremst handler om kvinner, er dette ikke en typisk "dameroman". Victoria Bø skriver bedre enn som så! Jeg har ingen problemer med å anbefale den!
Avslutningsvis nevner jeg at jeg tidligere kun har lest "Teresa Birnas bortgang" av Victoria Bø. Den romanen likte jeg enda bedre enn "Adresse Alberta". Jeg tror det skyldes at jeg opplevde den som mer eksistensiell og intens.
Forfatterne bak boka "49 myter om Kina" er Stig Stenslie (f. 1975) og Marte Kjær Galtung (f. 1976). Han har doktorgrad i statsvitenskap og har utgitt flere bøker om Midtøsten. Hun er sosialantropolog, og har tidligere utgitt "Kina. Folket, historien, politikken, kulturen". Begge er ansatt i Forsvaret.
Østen generelt og Kina spesielt har i grunnen alltid interessert meg. Likevel er det ikke før det siste året at jeg har vært i Kina; først i Hong Kong i fjor høst og nylig i Beijing nå i vår. Jeg har hittil laget ti blogginnlegg om Hong Kong, og ett om Beijing. I 2012 skrev jeg om Arne Jon Isachsens bok "Kinas vei", og jeg har skrevet flere innlegg om Torbjørn Færøvik og hans bøker. Ellers kan jeg nevne noen kinesiske forfattere jeg i årenes løp har festet meg ved: Xinran, Yu Hua, Yiyun Li, Yan Lianke, Amy Tan ... bare for å nevne noen. Og så er jeg veldig glad i kinesisk film, med skuespillere som Gong Li som en av mine store favoritter - i tillegg til at Zhang Yimou og Zhang Yuan er regissører som alltid vil få mine sanser skjerpet hver gang deres filmer dukker opp i min vei. Jeg nevner også et par Dogwoof-dokumentarfilmer om Kina: "Last train home" og "On a Tightrope". (Alle linker peker på mine bloggomtaler av hhv. bøker og filmer.)
Egentlig hadde jeg planer om å få lest "49 myter om Kina" før Beijing-turen, men slik ble det ikke, dessverre ... Da jeg imidlertid først kom i gang med boka, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Så spennende er stoffet fremstilt, og så interessant fant jeg det jeg leste. Stenslie og Galtung er dyktige fortellere, og måten de setter ting i perspektiv på, gjorde meg atskillig klokere under lesingen. Egentlig koker alt ned til en setning som står på bokas vaskeseddel: "Kanskje er ikke landet så fremmed likevel."
Boka er delt i fire. Den første delen tar for seg myter om historie og kultur, den andre delen om ideologi og politikk, den tredje delen om samfunn og økonomi og den fjerde og siste delen om forholdet til omverdenen. En for en avkles den ene myten etter den andre. Noen er skapt av mennesker/stater som ønsker å skape et fiendebilde av Kina - andre er skapt ved at kinesiske myndigheter kanskje ikke har vært de flinkeste til å tenke på omdømmet sitt før de agerer i verdenspolitikken.
Bildet av "den typiske kineser" ble skapt for mange århundrer siden. Den venetianske oppdageren Marco Polo (f. 1254 d. 1324) hevdet å ha vært i Kina, noe det er god grunn til å stille seg meget tvilende til. For hvorfor inneholdt hans reisebeskrivelser ingenting om den kinesiske muren, skrifttegnene, kvinnenes snørte føtter eller te-kulturen? Marco Polo skapte like fullt myten om kineserne som et mystisk og svært fremmedartet folk.
Forfatterne skriver om hvordan oppfatningen av Kina har svingt i årenes løp. Etter innføringen av kommunismen ble landet betraktet som et underbruk av Sovjetunionen, og en vesentlig bidragsyter under den kalde krigen. Etter Maos død åpnet Kina seg gradvis mer og mer opp, men landets omdømme fikk et kraftig slag for baugen etter massakren på Den himmelske freds plass (Tiananmen-massakren) i 1989. Da Kina ble med i "krigen mot terror" etter 11. september 2001, kom landet atter inn i verdensvarmen.
I de senere år har den kinesiske økonomien gått så det suser - parallelt med den vestlige finanskrisen - og Kina investerer villig vekk i mange land. Dette har på nytt skapt økt frykt for Kina - fordi landet kan bli for mektig og skape ubalanse i verdensfreden. Da Norge tildelte fredsprisen til dissidenten Liu Xiaobo i 2010, ble opplevelsen av manglende oppfølgning av grunnleggende menneskerettigheter atter forsterket. Dette var ikke en sak som styrket Kinas omdømme i verdensopinionen. Samtidig demonstrerte Kina at landet har makt til å gi sine fornærmede følelser alvorlige økonomiske konsekvenser for et lite land som Norge.
"Selv om det offisielle Kina i mange sammenhenger er vanskelig å forstå og like, er det kinesiske folket lettere å sette pris på og å bli glad i. ... Regimet i Beijing sliter med et dårligere renommé enn nasjonen. ..." (side 22)
I den delen av boka som handler om historie og kultur, tas en rekke myter opp til analyse. Er det f.eks. korrekt at Kina har 5000 års uavbrutt historie? Og med historie refereres det til skriftlige kilder - ikke muntlige overleveringer. Betyr det at Kina kalles "Midtens rike" at kineserne har grandiose tanker om seg selv som verdens midtpunkt? Går kinesisk historie i sirkler - dvs. at den gjentar og gjentar seg selv? Har Kina ingen krigerkultur? Og enda verre: er kinesisk kultur virkelig uforenlig med demokrati? Og var Mao et monster? Nei, nei og atter nei!
"Mao fortjener en streng historisk dom. Og forsøk på å trenge inn i hans psyke er en oppskrift på å selge bøker. Men dette bidrar i liten grad til forståelsen av denen skjellsettende perioden i Kinas historie, eller av Mao." (side 67)
Det fantes også positive sider ved Maos politikk, skriver forfatterne. Han samlet Kina etter tiår med okkupasjon og borgerkrig, han utviklet industri og infrastruktur og la slik fundamentet for den økonomiske veksten for hans etterfølgere. Andelen av lesekyndige gikk opp fra 20% til over 65 %, og den gjennomsnittlige levealderen ble doblet. Disse tingene er viktig å ta med for å forstå hvorfor så mange kinesere er mer positiv til Mao enn vi kanskje tror.
Bokas andre del, som handler om ideologi og politikk, starter med myten om at kommunismen er død. Det er den ikke i Kina, selv om innholdet i ideologien er endret i årenes løp. Her gjelder det å ha partiboka i orden dersom man drømmer om å gjøre karriere.
"Kommunismen er hellig og kan ikke røres. Årsaken er at regimet bruker ideologi for å legitimere sin rett til å styre. Mens den verste forbrytelsen i dagens Kina er å organisere politisk opposisjon mot partiet, er den nest verste å stille spørsmål ved dets ideologiske standpunkter. Ideologien er i stadig utvikling, og kommunistisk tankegods tilpasses landets skiftende behov. Partiets dogmer utvikles innenfor rammene av Den sentrale partiskolen og de tallrike statlige tankesmiene, som for eksempel Det kinesiske akademiet for samfunnsfag (CASS) med 2200 ansatte. Partiet investerer også mye ressurser i å gi sine millioner av medlemmer solid ideologisk skolering. For hvert opprykk må alle partimedlemmer innom partiskolene, hvor de oppdateres på de siste ideologiske føringene fra toppledelsen." (side 74)
Ekstra interessant fant jeg kapitlet som tar for seg kinesiske mediers frihet til å trykke kritiske nyheter. Det er faktisk en myte at kinesiske journalister hele tiden må veie sine ord på gullvekt for å unngå å bli arrestert. Temaer som klima, miljø, korrupsjon og brudd på grunnleggende rettigheter er i dag hverdagskost for kinesiske avislesere - og nyhetsstoffet er viktig for at politikerne skal kunne vite hva som skjer rundt i det enorme landet. Generelt kan man si at desto høyere opp i systemet eierne av aktuelle avis befinner seg, desto friere står avisen rent journalistisk. Det er enklere for en hovedstadsavis å kritisere lokale forhold et sted enn for en liten lokalavis å kritisere Beijing-politikerne.
For øvrig avkles også myten om at Falun Gong kun er en bevegelse uten formell organisasjon eller politisk agenda, som kun dreier seg om qigong, pusteøvelser og meditasjon. Så kan man selvsagt mene at det er forkastelig at Falun Gong forfølges og forbys i Kina, men det er altså ikke uten grunn eller helt vilkårlig at bevegelsen er forbudt. "At det er mulig å forklare hvorfor Falun Gong blir forfulgt, innebærer selvsagt ikke at det er rimelig å forsvare det." (side 101)
Ingen kan styre et land over tid uten legitimitet. Det viser historien gang på gang. Lederskapets evne til å sikre stabilitet og økonomisk vekst for folket, er i så måte avgjørende. At partiet også kan vise til solide økonomiske resultater sikrer legitimitet. Dessuten evnen til å gjenreise folkets stolthet! "I motsetning til hva Jagland hevder, er det grunn til å tro at store deler av den kinesiske befolkningen støtter Kommunistpartiet." (side 115)
I bokas tredje del om samfunn og økonomi kommer forfatterne inn på hvorvidt kineserne er et homogent folk. Da boka ble skrevet i 2012/2013, var det 1,34 milliarder kinesere i Kina. Hvert femte menneske på jorda er kineser. Men selv om det er mye som binder kineserne sammen, er det store forskjeller mellom dem som bor i nord og sør, i vest og i øst. Selv om 90% er han-kinesere, er Kina en flernasjonal stat. Offisielt er det 56 ulike etniske grupper i Kina. Mest sannsynlig er det i realiteten mange flere. Og selv om mandarin er det offisielle språket, er det svært mange ulike dialekter som innbyrdes er så forskjellige at kineserne ikke forstår alle. Syv språk inngår i det som regnes som kinesisk: wu, kantonesisk, xiang, hakka, min, gan og mandarin.
"Ideen om at "Kina Inc." er i ferd med å kjøpe opp verden, etter direktiver fra myndighetene i Beijing, er ... feilaktig, og er - satt på spissen - en moderne utgave av forestillingen om "den gule fare". Frykten for kinesiske investeringer skiller seg ikke vesentlig fra frykten en hadde for japanske oppkjøp i Vesten, særlig i USA, på 1980- og 90-tallet. Japanske selskaper var også ofte statseide, og ble følgelig betraktet som instrumenter for skumle japanere med intet mindre enn verdensdominans for øye. Kinesiske selskaper er i ferd med å bli formidable konkurrenter for vestlige selskaper. Men disse selskapenes mål er i all hovedsak kommersielle. De ønsker å få markedsandeler både hjemme og ute. I likhet med alle andre multinasjonale selskaper i verden." (side 145)
Og det er da jeg tenker: hvorfor blir det ikke ramaskrik av at amerikanske selskaper kjøper opp alt lokalt initiativ og etablerer Espresso House - for å ta ett eksempel - overalt? Mangfoldet i lokalmiljøet blir drept, og det pøses inn penger på i utgangspunktet ikke drivverdige kafeer som selger dritt-kaffe, uten at det affiserer eierne det minste. Slik kan de holde det gående i årevis, inntil vi ikke har noe annet valg enn å gå på Espresso House, fordi det ikke finnes alternativer ... hvis vi absolutt vil på kafé ...
Det var faktisk oppløftende å lese at heller ikke påstanden om at Kina har et økonomisk balletak på USA stemmer. Tvert i mot er begge land gjensidig avhengige av hverandre, og dette balanserer hårfint. Det er noe med at dersom du skylder banken en million, er det ditt problem. Dersom du skylder banken 100 millioner, er det derimot banken som har et problem ...
Det siste kapittelet handler om myter om forholdet til omverdenen. Her avkles myter om at kineserne er rasister (bildet er i alle fall mye mer nyansert), at Kina koloniserer Afrika og at det 21. århundret tilhører Kina.
"Kinas historiske comeback er imponerende. Men så lenge Beijing ikke lykkes med å bedre landets internasjonale omdømme - og bli mer tiltrekkende for andre land, er det lite sannsynlig at det 21. århundre vil tilhøre Kina." (side 178)
Det er heller ingen grunn til å "frykte" at kinesisk vil bli det nye verdensspråket, selv om flest mennesker i verden snakker kinesisk. Årsaken er at språket er for vanskelig, og at engelsk er så grunnleggende etablert som verdensspråk i de fleste skolesystemer i verden.
Er det grunn til å frykte Kina militært? Nei, mener forfatterne. Fremdeles når ikke det kinesiske forvarsbudsjettet det amerikanske til knærne. Dessuten har USA 662 militærbaser i utlandet, mens Kina ikke har noen. Antall formelle militærallianser for Kina 1 - for USA minst 50. Osv. ...
Trodde du at Kina er en klimaversting? Det er jo det vi hører rundt forbi. Kinesiske myndigheter er imidlertid opptatt av miljø- og klimaproblemer, og landet er i ferd med å bli en mer aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid.
"Den største innsatsen gjøres innenlands, men også internasjonalt er Kina i ferd med å bli en mer aktiv deltaker. Myndighetene innser at det trengs internasjonalt samarbeid for å møte klimautfordringene. De trenger ikke å bekymre seg for å bli gjenvalgt, og har større rom for å ta upopulære avgjørelser - kanskje nettopp det som trengs for miljøet." (side 192)
Blander Kina seg aldri inn i andre staters indre anliggender? Vel ... også dette er en myte som ikke stemmer. Men virkemidlene er nok noe annerledes enn det vi normalt forbinder med innblanding (les: invasjon). Press og påvirkning er virkemidler kinesiske myndigheter tyr til, jf. det som skjedde etter at fredsprisen ble tildelt en kinesisk dissident. Beijing bruker også belønning for å få andre stater til å gjøre som Kina vil.
"49 myter om Kina" inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har vært innom i dette innlegget. Boka er virkelig interessant og lærerik, og spesielt satte jeg pris på alle nyansene som kom frem underveis. Allerede i tittelen - at boka handler om myter - får vi en pekepinn om at formålet er å utfordre oppleste og vedtatte "sannheter" om Kina. Ved å gå bak mytene, lete etter opprinnelsen og ikke minst utfordre motivene til dem som har fremsatt diverse påstander, får vi et helt annet bilde av landet. Selvsagt kan det ikke stikkes under en stol at kinesiske myndigheter sliter med et omdømmeproblem i forhold til hvordan de håndterer grunnleggende menneskerettigheter. Samtidig er landet kanskje - selv om vi ikke liker å innrømme det - blant de mest "vellykkede" diktaturer i verden. Et diktatur som har vært i stand til å fornye seg og tilpasse seg moderne samfunnsstrukturer etter hvert som det har blitt nødvendig. Hva skjer dersom Kina raser sammen? Det tør vi ikke en gang å tenke på ...
Etter å ha vært i Kina er jeg blitt enda mer nysgjerrig på landet, og jeg håper at jeg vil få flere muligheter til å reise til dit i fremtiden. Jeg har også lyst til å lese mer om landets kultur og politiske situasjon, og har flere bøker liggende på vent.
Jeg anbefaler "49 myter om Kina" for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva Kina egentlig står for! Forfatterne har et solid belegg bak sine vurderinger og analyser, noe ikke minst det imponerende noteverket bakerst i boka viser med all tydelighet.
Hva er det som får forfattere til å skrive akkurat den ene eller den andre historien? Hva inspirerte dem? Har de spesielle ritualer for å komme i gang? Må de ha en egen skrivestue? Hvor utbredt er det egentlig å få skrivesperre? Hva var avgjørende for dem i skriveprosessen? Hvorfor er det så viktig å holde innholdet i en pågående skriveprosess hemmelig? Spørsmålene vi har lyst til å stille forfatterne - særlig dem vi bryr oss ekstra mye om - er mange. Selv synes jeg akkurat dette er det aller mest spennende ved å være til stede på Litteraturhuset o.l. for å overvære forfatterintervjuer, eller å være til stede på boklanseringer der forfattere snakker om bokprosjektet sitt. Hva er det som får nettopp ham/henne til å "tikke og gå"? Og hvorfor ga de aldri opp - selv da det var som mest besværlig, dette å skulle livnære seg som forfatter?
"Skrivehistorier" inneholder over 50 slike historier - med to unntak utelukkende om norske forfattere. Jeg ble selv forbauset over mangfoldet mens jeg studerte innholdsfortegnelsen i boka, og ikke minst ble jeg forbauset over at jeg ikke har kjennskap til alle sammen. I min enfoldighet trodde jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over norske forfattere ...
Det har vært tankevekkende å lese om hvor langt inne enkelte bokidéer satt, hvor fort det ikke kunne ha blitt noe av bøker jeg selv har lest, hvordan det er å få refusert et romanprosjekt men med beskjed om å jobbe videre med noen få av sidene i manuskriptet fordi "der var det noe" ... Mange måneders jobb rett i vasken, og bare å begynne på nytt ...
En del av forfatterne er også innom dette med å skrive på spesielle steder. En dro til Island for å komme i gang med et grandiost romanprosjekt, mens en annen reiste til Venezia. Atter en annen reiste til Roma ... Felles for samtlige var at de ikke fikk skrevet en eneste linje mens de var bortreist. Noen forfattere fungerer dessuten best ved ikke å være forfatter på heltid, men alltid ha for dårlig tid til å skrive, alltid ha lengselen i seg etter å skrive når sjansen byr seg. Da en av forfatterne sa opp jobben sin, stoppet også skrivingen opp. Først da han kom seg i jobb igjen og fikk faste rammer i livet sitt, gikk skrivingen av seg selv.
Og hva tenker forfatterne om hva de skriver?
"Det som opptar meg mer og mer, er hvordan språket kan bli i stand til å ta opp i seg følelser, erfaringer og forståelse. Mer og mer er det dette jeg interesserer meg for i min egen skriving, hvordan noen få ord, noen få setninger, ofte ganske enkle, kan bære med seg sammensatte og motsetningsfylte erfaringer. Jeg er ikke opptatt av å skrive på den ene eller den andre måten, jeg trenger ikke å være for en viss type litteratur og imot en annen. Jeg prøver å komme unna alle litterære ideologier og forretningsideer, jeg tror at for meg er det bedre om jeg kan klare meg uten. Skrivingen må bare være i kontakt med det som er levende. Ingen kan håpe på noe bedre enn det, antakelig. Det som lever er i bevegelse, det er uavklart, uferdig, uavsluttet og alltid i en slags krise." (Geir Gulliksen - side 90 - 91)
Vakrere kan det vel neppe sies! I alle fall er det noe av dette jeg selv er ute etter når jeg leser bøker. Er aktuelle bok befolket med levende og troverdige personer, eller er det hele stereotypt og klisjéfylt? Hva gjør boka med meg? Får den meg til å tenke, eller gir den alle svarene på et fat? Berører den noe viktig, noe som betyr noe? Noe eksistensielt? Eller er det "bare" ren underholdning? Noen vil ha det også - men ikke jeg. Noen bøker kan få meg til å grine, og tidligere trodde jeg at dette betydde kvalitet. Med tiden har jeg skjønt at det kanskje bare betyr at forfatteren har brukt virkemidler på meg og andre lesere - svært bevisst. Mest imponerende er det når forfattere klarer å skrive om triste ting uten at teksten fremstår som sentimental.
Anders Bortne sier det slik på side 101:
"En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal."
Øyvind Vågnes skal rydde i sin mors bøker i forbindelse med at hun skal flytte. Moren skal bestemme hvilke bøker som skal med og hvilke som ikke skal med. Der og da blir han oppmerksom på at både han og moren hadde en hang til det triste. (side 107)
Ja, hva er det egentlig med det triste? Jeg er slik selv. Såkalte morobøker som f.eks. "Hundreåringen som forsvant ut av vinduet" eller noe slikt - jeg lo ikke en eneste gang. Jeg opplevde boka som tåpelig. Uten at jeg er et menneske uten humor, bare for å ha understreket det! Humor kan imidlertid bli så utrolig platt når den overspilles.
Vidar Kvalshaug har forsøkt å sammenfatte hva skriving egentlig handler om på side 125:
"Det handler om å se. Ikke skrive mye eller ofte, ortografisk korrekthet, allitterasjonsmaraton eller at noe skal være korrekt gjengitt eller lineært fortalt. God skjønnlitteratur er ofte skakk eller foregir å være det. Skriving handler om å se og høre, om blikket, å lytte alt inn til noe som vil ut i fingertuppene. Om den samme ekstatiske følelsen som en forelskelse - eller om rutinen som holder lunk i en tekst."
Men som han sier senere i teksten: Faren er å bli en som lytter kun for å bruke - ikke som venn, menneske eller borger ...
Torgrim Eggen skriver humoristisk om berømte og beryktede skrivehoteller på side 147:
"Chelsea Hotel i New York er kanskje det fremste. Jeg har aldri skrevet på noen av disse (har aldri trodd noe særlig på magi), selv om jeg har besøkt flere av dem. Mandarin Oriental i Bangkok har en "forfatterfløy" med suiter oppkalt etter Joseph Conrad, W. Somerset Maugham og Noel Coward. (Barbara Cartland, som skrev mengder på Oriental, har underlig nok ikke fått noen suite.) Teen var god, jeg følte ingen stikkende skrivekløe, men fikk derimot veldig lyst til å melde meg på Orientals tredagers-thai-kokekurs. Da jeg besøkte hotellet i Davos der Thomas Mann skrev Trollfjellet, kjente jeg imidlertid at det nappet litt."
Eggen beklager seg over at slike forfatterhoteller har en tendens til å bli veldig dyre, så han oppfordrer vordende forfatterspirer til å finne sitt eget lurvete hotell - om ikke annet for å hjelpe hotellbransjen videre ... Tenk å få en suite oppkalt etter seg fordi man har skrevet en berømt roman nettopp der?
Levi Henriksen finner inspirasjon til å komme i gang med skrivingen igjen ved å ta turen innom badstua i svømmehallen i Kongsvinger. "Egentlig kan det meste folk sier til meg, ende i bøkene mine. Jeg er på jobb hele tida, og føler ingen skrupler ved å bruke slike historier folk forteller, vel å merke innenfor anstendighetens grenser." (side 185-186) Dermed skulle vel badstu-besøkende på Kongsvinger være grundig advart dersom Levi Henriksen kommer gående ...
Mange av forfatterne plages av manglende tro på seg selv - og kanskje mest av alt at den kritiske sansen skal forsvinne. Nicolai Houm spør seg selv: "Hvis den kritiske sansen forvinner helt - begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?" (side 192)
Senere sier han på side 197:
"Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver, er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikerne. Jeg må skrive fordi jeg vil det, fordi det er givende. Og jo ... ok ... en del av meg kommer alltid til å skrive for å prøve å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløringen: Det gjelder alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er et allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt ..."
Hvor mye legger forfatterne av seg selv i tekstene sine? Med andre ord: hvor mye er forkledd selvbiografi og hvor mye er ren fiksjon? Det som ofte slår meg når jeg leser meg opp på ulike forfattere, er alle likhetstrekkene mellom romanene de har skrevet og deres eget levde liv.
Ola Innset sier dette på side 215:
"Skillet mellom diktning og virkelighet er ikke så skarpt som vi noen ganger tror. Ikke det at diktning og virkelighet ikke er to vidt forskjellige ting, for all del, det ville vært en tåpelig ting å påstå. Men vi mennesker må forstå virkeligheten, og selve forståelsesprosessen ligner ikke så rent lite på diktning. ... Fortellinger om forfattere som skriver sitt eget liv og forsøker å unnslippe sitt eget narrativ, eller filmer som Stranger Than Fiction, hvor Emma Thompson skriver en bok hvor Will Ferrell er hovedpersonen, men også et virkelig menneske og derfor må forsøke å overtale henne til ikke å drepe ham på slutten av boka, slik hun gjør i alle bøkene sine, fordi hun skriver tragedier, og så videre ... "
Simen Ekern er en av de få i denne boka som ikke skriver romaner, men sakprosa. Han er innom temaet blanding av sjangere - som memoarer, reiselitteratur, fiksjon, historie, essayistikk og poesi - og nevner i den forbindelse forfattere som W.G. Sebald og Ian Buruma. I deres bøker - og også i Ekerns egne saksprosabøker - er grensene glidende.
Innimellom forfatterhistoriene er det små snutter med diverse temaer, hvor det ikke fremgår hvem som har skrevet disse. Jeg antok likevel uten videre at det var redaktøren av boka, Nils-Øivind Haagensen, som sto bak disse. Det handlet blant annet om Haruki Murakamis frykt for å dø før et manus er ferdigstilt, om hvor bøker hører hjemme, om Jorge Luis Borges´overbevisning om at man blir lykkelig av å lese bøker og at enhver følelse vil finne sitt eget, bestemte uttrykk ... bare for å ha nevnt noe.
"Skrivehistorier" er en artig, interessant og tankevekkende bok om hva det vil si å skrive. Forfatterne som har deltatt i prosjektet byr rikelig på seg selv, og forteller både om suksesshistorier og tabber. Vi får innblikk i tilblivelsen av mange kjente bøker, som nesten ikke hadde blitt noe av hvis ikke en liten tilfeldighet hadde satt i gang inspirasjonen hos vedkommende forfatter. De fleste av oss har antakelig en slags romantisk tanke om hva det vil si å være forfatter. Dette blir i så fall grundig avmytifisert. Å skulle livnære seg som forfatter er beinhard jobbing, og krever alt! Likevel understreker de fleste at de må skrive for å føle seg som et fullverdig menneske. Ja, en av forfatterne i boka ble til og med syk da han la skrivingen til side. Først da han begynte å skrive igjen, løsnet de psykosomatiske plagene i kroppen.
Det er en berikelse av bøker som dette gis ut! Med fare for å virke klisjéfylt - jeg sier det likevel: dette var kos, kos og atter kos, fra perm til perm! Nå var riktignok ikke alle innleggene like interessante, men det var likevel nok å ta av! Denne boka anbefaler jeg gladelig videre til andre leseglade personer!
Det er godt å høre at du kommer til å titte innom, og jeg skjønner deg godt. Det er ikke alltid jeg føler for å kommentere bestandig jeg heller når jeg ser interessante tråder, og derfor må vi gjøre det som føles er best for oss selv. Når ting føles som tvang er det ikke gøy lenger. Så man må gjøre det man føler er riktig:) Godt å vite at du fremdeles kommer til å stikke innom bokelskere slik at kontakten ikke blir helt brutt, og god bedring:)
Det var uventet og trist nyhet:/ Fint at noen andre overtar, men det blir ikke det samme:/
Natt til onsdag ble jeg ferdig med Night Shift av Stephen King. Samme natt begynte jeg på Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh som jeg skal begynne på. Siden forrige helg har jeg lest i Dukkehuset av M.J. Arlidge som jeg også skal fortsette med. Tro kanskje jeg blir ferdig med den i kveld ... Neste bok på leselisten er Vinternatt (norske kriminalfortellinger) - utvalgt av Nils Nordberg, men tror ikke jeg rekker å begynne med den før neste uke.
Takk for alle innlegg og håper du titter innom selv om du ikke lenger kommer til å ha ansvaret for denne tråden:)
Uventet ekspedisjon ...
Martin er Audis reklamemann. Han er egentlig eventyrer, og Audi hyrer ham til å reklamere for dem i ekstreme situasjoner. Selv er han desperat etter en ny ekspedisjon for det er en stund siden sist. Fra spøk til virkelighet kommer denne utfordringen; at han skal komme seg opp til toppen av verdens høyeste fjell, Mount Everest, til tross for at han er ingen erfaren klatrer, men han får heller ingen valg. Han blir med på ekspedisjonen med beryktede Sir Richard Lawrence og noen andre som består av svært forskjellige personligheter, og som har hvert sitt motiv for å nå toppen. Utfordringer står i kø, både når det gjelder vær, rasfare og høyde, men også hvordan man forholder seg til hverandre og sherpaene. Vil de klare å komme seg til topps, eller blir det bare forhindringer?
En thriller som faktisk er spennende
Det er ikke mange thrillere som er så spennende som de skal ha det til. Fra denne kanten leses det mye skrekk og thrillere, men det er sjeldent at noe gir inntrykk eller engasjerer. Det skjer bare noen få ganger, men Everest er en av de få gode thrillerne som er både troverdig og som holder på interessen hele veien. Denne leseren har det dessverre lett for å kjede seg, Det er ikke alle bøker som holder på interessen, til tross for at ingen bøker blir avbrutt, så denne boka føltes for en gangs skyld ikke ut som tvangslesing fordi lesingen gikk av seg selv uten at det føltes ut som om man måtte lide seg gjennom det. Det er sjeldent fordi det er ofte vanskelig å finne bøker som man blir dratt inn i.
Forfatter Odd Harald Hauge har selv vært på Mount Everest og det var i 2007. Han kom seg ikke på toppen fordi han og de andre som var med måtte snu på grunn av at værendringer kunne oppstå, og de måtte snu for sikkerhets skyld. og de måtte også komme seg ned i god tid. Til tross for at han ikke nådde toppen, kom han seg langt opp og hans erfaring vises godt i denne thrilleren. Man vet godt om forholdene til vær, rasfare og hvordan man takler høyde eller ikke fra før, men det er ofte lett å ikke tenke på at det må klatres i små etapper, det kreves mye samarbeid, prøve å ha med seg kun det viktigste og være i god form.
Å sprenge grenser
Ofte er det fascinerende å tenke på hva som gjør at folk vil for alt i verden bestige Mount Everest. Er det for å overvinne frykten? Gjør de det for å bevise noe for seg selv eller andre? Er det for å få et navn og bli kjent for noe stort? Hva er greia? Det er veldig fascinerende både når man leser om Mount Everest og når man ser filmer og dokumentarer om det. Det er spennende at folk velger å gå litt lenger enn andre samme hva motivet er. De gjør alt for å overgå seg selv. Det er både inspirerende og gåtefullt på en gang.
Det er ikke bare omgivelsene som vekker interesse i boka, men det er også karakterene. De er spennende hver for seg på hver sin måte, og vi blir godt kjent med dem alle på godt og vondt. De har sine småkrangler og blir man noen gang godt nok kjent med noen? Karakterene som var mest givende å lese om var Sir Richard, Martin og Mark. Den ene dagen er de "perlevenner" og neste dag tåler de nesten ikke trynet på hverandre. Det er ikke alltid godt å vite hvor de har hverandre hen, noe som også er meningen. Det er en fin kontrast mellom samholdet og omgivelsene. Ikke alt er helt til å stole på.
Everest er en troverdig thriller om frykt, selvransakelse, mistillit og prøve å gjøre de rette valgene. Boka er full av atmosfære, består av levende karakterer og miljøbeskrivelsene er så gode at det føles ut som om man er der selv. En kald og ubehagelig thriller som er litt utenom det vanlige.