Synes at The Girl Who Loved Tom Gordon/Piken som elsket Tom Gordon er en av de svakeste bøkene jeg har lest av ham og syntes heller ikke at den var noe skummel. Så den er ikke en av hans beste. Har lest noe av Darren Shan og han er ikke så verst, men synes ikke han er noe drøyere enn Stephen King. Men det er om å prøve seg frem og utforske forskjellige forfatterskap og finne ut hva man liker og ikke. Det er det jeg har gjort og gjør. Selv om jeg leser fra mange forskjellige sjangre, og liker andre forfattere også, så er og blir Stephen King min forfatterhelt:) Sånn er det bare. Så det er bare å utforske videre, enten om det er bøker av Stephen King eller av andre. Og gjerne gi meg tilbakemelding om du bestemmer deg for å lese noe mer av Stephen King, og håper du finner noe som fascinerer enten det er bøker av ham eller noen andre:)

PS: Stephen King er ganske produktiv han også. I en periode ga han ut to bøker i året og måtte bruke et annet navn:)

Sjeldent å komme over sterke oppfølgere som denne.

Roland er fremdeles på søken etter Det mørke tårn, men møter mange hindringer på sin vei. Han befinner seg på en strand og oppdager at han er i fare. Han må vekk derfra siden situasjonen er som den er, han er i dårlig stand, og han oppdager tre dører fra ingensteds. Alle de tre dørene leder inn til vår verden, nærmere bestemt i New York City. I hver dør møter han nye karakterer; dopmisbrukeren Eddie, noe ustabile Odetta og morderen; Jack. Vil han noen gang finne Det mørke tårn og kommer han til å støte på den beryktede the man in black noen gang igjen?

En morsom tilfeldighet
Å beskrive denne boka er en utfordring fordi den er nokså surrealistisk og det er mye som skjer på en gang, samtidig må man plukke ut det viktigste og ikke røpe noe. Det med at det er plutselig dører som dukker opp på et mystisk vis og som leder til et spesielt sted minner meg litt om Brødrene Dal, og det er litt komisk å tenke på da Brødrene Dal og Stephen King ikke har noe til felles. Dette er ingen komedie, snarere tvert i mot. Dette er fantasy, nærmere bestemt dark fantasy og det er ikke godt å vite hva man får. Det er også et interessant konsept at Roland kommer fra en ødelagt westernverden og inn i vår verden. Det er også interessant å lese om hvordan han blir kjent med disse karakterene han møter og om dilemmaer som oppstår underveis. Det er også spennende at King tar opp menneskelige problemer som aldri forandrer seg med tiden.

Man blir også bedre kjent med Roland og man får et større inntrykk av ham enn i den første boka. Han viser mer av sine sterke og svake sider, og at han prøver å rettferdiggjøre problemer på sin måte. Han er en mystisk figur som man blir stadig nysgjerrig på, og man undres av hans besettelse av Det mørke tårn. Hvorfor er det så viktig for ham å finne Det mørke tårn og hva er det som er så spesielt med det?

Ingen tid for pusterom
Mange vil nok oppleveThe Gunslinger, første bok i serien noe treg, men det hadde jeg ikke noe i mot for den hadde mystikk og atmosfære så det holdt, mens andre bok; The Drawing of the Three har mer action og suspense. Det er noe som skjer hele tiden. For noen kan nok denne oppfølgeren bli vel surrealistisk og kanskje noe småsær, men synes ikke at det gjorde noe. Det er lett å følge historien, man roter seg ikke bort i hverken hendelser eller navn og at litt underlige ting skjer, skader ikke. Dette er ikke "vanlig" horror som Stephen King er mest kjent for, men det han skriver er nesten like underlig.

Stephen King fyller 69 år i morgen (21.sep), og det er rart å tenke på at han begynte å skrive på denne serien da han bare var 19 år. Det virker så lenge siden og likevel holder serien seg så godt. Også spesielt at enkelte temaer, som blir nevnt i denne oppfølgeren er aktuelle den dag i dag.

Det å skrive om oppfølgere er utfordrende, det er det ingen tvil om. Av og til er det så mye man gjerne vil nevne og drøfte om, og samtidig vil man ikke røpe noe for ikke å ødelegge moroa for de som ikke har lest serien. Så man prøver å finne balansepunktet uten å gå over grensa. Det jeg kan si om The Drawing of the Three er at det er en meget spesiell bok. En av de mest spesielle jeg har lest på lenge og den har noe unikt over seg som er vanskelig å forklare. Den må oppleves. Det er en rar, sær, spennende og merkelig oppfølger. En av de sterkeste og beste oppfølgerne jeg har lest på lenge. Det er ikke ofte man kan si om oppfølgere generelt, og jeg er spent på fortsettelsen. Krysser fingrene for at det holder seg på samme nivå.

Så beklager på forhånd om denne anmeldelsen virker noe rotete og kanskje diffus, men som sagt så vil jeg ikke røpe noe og dette er en bok man må oppleve for å skjønne hvor spesiell den er. Spesiell på en god måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så flott at du bestemte deg for å lese noe av Stephen King og fin omtale du har skrevet:) Piken som elsket Tom Gordon er ingen favoritt hos meg, men godt at du likte den:) Delte meninger kan også være spennende:) Håper du kommer til å lese mer av Stephen King og takk for at du delte din omtale med meg. Hvis du bestemmer deg for å lese mer av ham så gjerne del dine meninger med meg, bare hvis du vil. Det er bare hyggelig og fint at du gir bøkene hans en sjanse:)

Jeg har muligens "kompliserte organiserte" bokhyller. Jeg har sortert etter målgruppe, sjanger, og engelske bøker og norske/oversatte bøker for seg. Synes det er mer "oversiktelig" istedet for alfabetisk orden:) Og sorterer samtidig etter fargene på bokomslagene ...

Man kan ikke like alt, heller ikke når det gjelder bøker av forfattere man liker.

Etter noen års stillhet og endelig kom John Hart tilbake med ny bok, men det ble dessverre ikke et gledelig gjensyn, i hvert fall ikke for min del. Noe som er kjipt siden jeg er glad i forfatteren ellers, men dette ble bare et gigantisk mageplask. Det er som om man har gledet seg til noe, også blir det ikke helt som man har forestilt seg det. Det er en skikkelig nedtur. Og så prøver jo man å ikke ha forventninger for da er det lettere å ta sorgene på forskudd. Ikke lett å finne den balansen hele tiden.

Mange problemer på en gang
Elizabeth Black er i hardt vær om dagen etter en avgjørelse fra hennes side, så hun er ikke spesielt populær for tiden av den grunn. Hun tok livet av to kidnappere for å redde en jente, men ikke alle er enig i dømmekraften hennes og hvordan hun håndterte den saken generelt, så hun må forsvare seg til tross for at hun reddet et liv i tragedien. Samtidig blir et spøkelse fra fortiden sluppet ut etter mange år i fengsel som skaper mer bryderi for henne. Kommer hun til å vinne tilliten til sjefen og medarbeiderne sine igjen eller vil de alltid tro at hun skjuler noe for dem? Som om dette ikke er nok, blir et lik funnet i et gudsforlatt sted, bokstavelig talt i en nedslitt kirke langt ute i huttuheita.

Så det er mye som skjer fra alle kanter og det er småspennende partier her og der, men det er ikke nok. Selv om Elizabeth ikke er særlig godt likt av de andre i boka, får jeg sansen for henne for hun står på sitt og gjør det som kreves av henne. Hun gjør det som føles er rett for henne. Hart skriver fremdeles godt. Han er fremdeles meget god på karakterbeskrivelser og atmosfære, men her var han ikke like god som før når det gjelder spenningsnivå og thrillerfaktorer, som er hans sterke kort ellers. Syntes ikke Syndenes forlatelse var like interessant som de andre bøkene jeg har lest av ham; Ved elven og Brødrene fra Iron House som er sterke bøker på hver sin måte og som virkelig er spenningsbøker. Dette bleknet i forhold til det han tidligere har skrevet og det er synd siden man er glad i forfatteren ellers, men forfattere har tross alt sine oppturer og nedturer de også.

God skikkelse i hardt vær
Det er vanskelig å påpeke nøyaktig hva som er "galt" med boka, men den fenget rett og slett ikke, og temaet var heller ikke medrivende. Det føltes ikke som en John Hart bok på noen måte. Opplevde de andre bøkene hans som mer strammet opp enn denne. Liker at flere ting skjedde på en gang, men likevel var det litt dvask og flere partier var uinteressante. Er ikke spesielt glad i kvinnelige autoriteter eller autoriteter generelt, men fikk sansen for Elizabeth Black som er omtrent det eneste positive med denne boka. Hun står på sitt og viser sin menneskelige side til tross for at ikke alle er like fornøyde med det hun gjør og hvordan hun er. Hun prøver å stå gjennom det hele i denne vanskelige tiden hun gjennomgår. Man får sympati for henne.

Vet ikke helt hva mer jeg skal si om boka for jeg ble så utrolig skuffet. Endelig en bok av John Hart og så tenker man etter at den er ferdiglest; "Var det alt?" Det er den følelsen man sitter igjen med. Det er leit. Har sett at den har fått en del firere og femmere som er svært positive terningkast i mine øyne, men føler virkelig ikke at Syndenes forlatelse var på det nivået. Jeg dømmer ikke noen som likte boka, bare så det er sagt, slik at det ikke blir noen misforståelser. Alle har rett til å like de bøkene de liker og omvendt, og det er noe jeg alltid respekterer. Denne boka hadde bare ikke den samme kraften som de tidligere bøkene hans og ga ikke den samme lesegleden. Plottet var bare ikke interessant nok og ikke mange karakterer fascinerete like mye som i hans tidligere bøker, og følte at en del av suspensen var fullstendig borte.

Jaja ... uansett, jeg gir ikke opp John Hart på grunn av denne boka. Jeg vet han kan bedre og jeg har fremdeles lyst til å lese hans andre bøker jeg ennå ikke har lest: Det siste barnet og Løgnenes konge. Og så håper jeg at han kommer sterkere tilbake neste gang,

Fra min blogg: I Bokhylla

Man forventer mer av science fiction enn dette ...

"John" og "Henri" er ofte på flyttefot. Så fort de hører noe merkelig eller mistenktsomt, må de dra et annet sted og bytte identitet fordi de ligner på helt vanlige mennesker, men det er de ikke. De kan ikke avsløre deres virkelige identitet da livene deres står i fare. Det som er greia er at en krig oppsto på planeten Lorien og noen av dem var så heldige at de klarte å flykte fra Lorien og til vår planet. Her må de holde seg skjulte fra "Mogadorians" som da gikk til angrep og er nå på jakt etter de få gjenlevende som flyktet fra planeten Lorien og søkte tilfukt hos oss.

Interessant konsept, men slapt gjennomført
Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor boka ikke falt i smak eller, helt ærlig så var det ganske mye som gjorde at en god del trakk ned. For det første var det fortellerstemmen fortalt fra hovedpersonens perspektiv. Perspektivet i seg selv var ikke problemet, men hans "stemme". Til tenåring å være virket han noe barnslig og lite selvstendig. Skjønner jo at det er mye som skjer med ham som er nytt og uforståelig, men likevel. Han virker lite rasjonell og ikke spesielt løsningsorientert. Han "lener" seg for mye på "Henri". Dessuten har "John" også veldig lite personlighet. Man blir ikke så godt kjent med ham til tross for at han er hovedpersonen i boka. Han forsvinner litt i seg selv og handlingen, selv om det er mye med, og i ham og rundt ham som skjer. Han og "Henri" må late som de er helt vanlige mennesker, til tross for at "John" samtidig må bli kjent med hans nye evner. De oppholder seg i Paradise i Ohio lenger enn andre steder de har vært hittil, så "John" har aldri hatt venner eller følt seg hjemme noe sted tidligere. Han forelsker seg i en jente ganske fort (den peneste jenta på skolen, selvfølgelig), og får for første gang venner, men selv om alt ser bra ut foreløpig, må han alltid være på vakt og hvor lenge varer denne "lykken"? For han vet at noen er ute etter ham og de kan slå til når som helst og hvor som helst.

En god åpningsscene er ikke nok når resten av boka ikke holder mål
Både baksideteksten og konseptet hadde noe mystisk og vekket oppsikt med en gang. Selv om jeg ikke leser altfor mye science fiction, så er det en sjanger jeg er noe nysgjerrig på, og sier heller ikke nei til en "utfordring". Men denne boka var hverken en utfordring eller som holdt på nysgjerrigheten, dessverre. Dette var virkelig tamt til en science fiction å være. Det starter bra med en spesiell åpning, men så blir det bare monotont og platt underveis. Man føler at hele handlingen plutselig står stille. Jeg krever ikke action hele tiden, og har heller ikke noe i mot saktegående bøker, men dette var rett og slett platt gjennomført på mange måter, både når det gjelder persongalleri og handling. Og noe jeg alltid irriterer meg over ungdomsbøker generelt er at noen forelsker seg i noen med spesielle evner og de blir sammen i løpet av kort tid. Hvor oppbrukt er ikke det? Det er på tide med noe nytt!

Pittacus Lore er selvfølgelig ikke et ekte navn. Det er James Frey og Jobie Hughes som står bak og hvordan to forfattere kan skrive en så platt og innholdsløs science fiction bok er for meg en gåte. I Am Number Four hadde en lovende start, men falt rett gjennom. Dette er første bok i Lorien Legacies serien og jeg har ikke tenkt å lese resten. Det frister ikke i det hele tatt. Beklager.

Fra min blogg: I Bokhylla

FOR en lytteropplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Her er linken til resten av min bokomtale.

For mye av det gode.

Gir meg likevel lyst til å utforske mer av Fjells forfatterskap.

En spesiell sak
I en eldgammel Cadillac blir bein fra en menneskehånd tilfeldigvis funnet, og det betyr en ny sak for Anton Brekke. Han blir nødt til å reise til Las Vegas av alle steder for å løse saken og det blir alt annet enn enkelt. Kommer han til å klare å løse saken eller er det allerede for sent? Og kriposetterforskeren får mye å streve med. For er det så lurt å sende nettopp ham til Las Vegas siden han har slitt med gambling før? Ikke bare bærer han press på å finne løsningen på en gammel mordsak, men han må også hamle med sine indre demoner ...

Lykkejegeren er en bok som allerede har fått mye ros fra alle kanter (og så kommer jeg, gledesdreperen ...), og jeg skjønner godt hvorfor. Dette er en hardbarket krim med fullpakket action, inneholder stor thrillerfaktor, og har flust av interessante karakterer. Så det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne boka har blitt så populær, men det kan også bli vel mye av alt. Det blir litt "over the top". Det er ikke noe galt i det, men det kan faktisk hende at for mye action også kan føles noe drepende. Det kan bli for mye av det gode. Da blir det fort for mye av alt. Det er ikke noe galt med mye action, men mangelen av undertoner blir da stor, og det merkes godt.

Persongalleriet er sterkere enn selve plottet. Det er mange spennende karakterer man vil bli bedre kjent med. Liker den interne beskrivelsen forfatteren har på enkelte og dem seg imellom. Her er det både humor, action og interessante relasjoner. Det er lett å se karakterene for seg. De blir nærmest levende.

Godt bakgrunnsarbeid
Jeg har bare lest en bok av Fjell tidligere og det var Rovdyret som jeg leste i 2014. Husker at jeg ikke likte den altfor godt. Selv om jeg ikke har lest andre bøker i denne serien og ikke lest serien fra start i kronologisk rekkefølge, så føler jeg at det ikke gjør noe. Så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene og man får god bakgrunnshistorie av hovedkarakterene, så synes jeg det går helt fint. Man blir ikke forvirret og det dukker opp en ny sak i hver bok, så føler ikke at jeg misser noe ved å ikke lese bøkene i Anton Brekke serien i kronologisk rekkefølge. Jeg blir godt kjent med både Anton og medarbeiderne hans og Antons private liv. Man får et godt inntrykk av hva slags type han er og dem han tilbringer tiden med. Jeg liker også krimbøker med parallelle historier, også der fortid møter nåtid og det gjør også Fjell på en fin måte. Det er oversiktelig og overgangene gir en fin flyt. Man blir ikke lost underveis.

Det er så mangt man kan si om Lykkejegeren, men det er vanskelig å skrive om oppfølgere uten å røpe noe, noe jeg helst vil unngå. Dermed ønsker jeg å holde oppfølgere så vage som mulig. Man vil jo ikke ta gleden fra andre som ennå ikke har lest boka, men det jeg vil si er at til tross for at jeg ikke ble helt forelsket i Lykkejegeren så er det en god og verdig oppfølger i Anton Brekke serien, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av Fjell. Han er god på karakterbeskrivelser og intern humor.

Lykkejegeren er femte bok i Anton Brekke serien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så kjekt. Gleder meg til å høre dine meninger under utforskning av forfatterskapet:) Kos deg:)

Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire.

Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert.

Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ...

Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".

Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ...

"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den!

Her er linken til min fullstendige bokanmeldelse på bloggen min.

Men det oppleves heller ikke som rotete om hun ikke leser de kronologisk. Jeg har ikke gjort det. Man blir jo kjent med både hjemstaten hans Maine (som han ofte skriver om) og karakterer uansett. Kommer det inn en karakter fra en bok man ennå ikke har lest blir man bare desto mer nysgjerrig på den boka:)

Så gøy å høre at du blir inspirert. Det er bare å sette i gang og gjerne del din mening underveis når du undersøker forfatterskapet hans. Det hadde vært spennende:)

En bok som ikke berørte meg

Birger Emanuelsen (f. 1982) debuterte som forfatter i 2012 med novellesamlingen "For riket er ditt". Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men jeg har hatt "Historien om et godt menneske" (2015) liggende på vent en god stund. Det ble imidlertid slik at jeg fikk lest den aller siste boka hans - "Anna og kjærligheten" - først.

Anna er jordmor og i boka kommer vi tett innpå hennes arbeidshverdag på sykehuset der hun jobber. Hun har passert 60 år, og kan se tilbake på en god og trygg karriere. Nå er hun den eldste av arbeidskollegaene på avdelingen.

Underveis får vi vite at hun er enke etter Malvin, og at hennes store sorg her i livet er at hun mistet et barn mens han fremdeles var ganske liten. Siden kom det ikke flere barn.

En dag Anna er på vakt, kommer det inn en kvinne som skal føde tvillinger. Egentlig burde Anna ha blitt hjemme, for hun har feber og kan knapt stå på beina. Men hun har aldri vært syk, og føler et stort ansvar for jobben sin. Så går det nesten galt ... Og da faren til tvillingene truer med å sende inn en klage, ønsker sykehuset å dysse ned saken og fremtvinge at Anna går av med tidligpensjon. Disse to forholdene står opp mot hverandre: savnet av hennes eget barn og denne fødselen der det holder på å gå galt ... Historien er dessuten krydret med noen flere lag. Som vennskapet mellom Anna og den vesentlig yngre kollegaen Ida, og forbudt lesbisk kjærlighet. Fortid og nåtid, gammel og ung, egen og andres sorg, et ekteskap som ikke var helt slik man kanskje skulle tro ...

Det har ikke unngått min oppmerksomhet at dette er en bok som har fått store ovasjoner fra nær sagt alle de profesjonelle anmelderene og også en hel del bloggere. Så hvorfor ble jeg likevel ikke grepet selv? Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven hvor forfatteren selv leser? (Jeg har også hatt papirutgaven tilgjengelig, og kunne ha valgt å lese boka selv.) Underveis ble jeg lettere irritert over måten ordene og setningene ble betont, fordi jeg opplevde fortellingen som noe naivistisk. Dessuten ble jeg irritert pga. måten Anna ble beskrevet. Samtidig som det dveles alt for lenge med å avsløre de enkleste og mest opplagte ting i Annas liv, noe som kan gi et inntrykk av at her er det mye undertekst, opplevde jeg at det meste blir overforklart.

Jeg tror ikke på det! Og jeg ble ikke grepet. Underveis tenkte jeg at slik skriver man for barn og ungdom - ikke for voksne lesere. Det hele ble for meg for banalt og enkelt. Forfatterens egen opplesning forsterket følelsen av stor avstand mellom fortelleren og hovedpersonene i boka. Noen av tankene Anna gjør seg - denne godt over middels intelligente kvinnen som har levd et langt liv - står heller ikke til troende. Som da hun, etter å ha sluppet et ungt par forbi og ser at de har flettet fingrene sine forelsket sammen, tenker: "Tenk, fremdeles fantes det land hvor mennesker ikke fikk leie slik på gaten." I denne konteksten fullstendig uinteressant og malplassert, synes jeg ... For ikke å si banalt.

Nei, dette var virkelig ikke boka for meg. Ikke dermed sagt at jeg mener at alle som liker den, tar feil. Jeg skjønner bare ikke hva de snakker om når boka løftes frem som varm, troverdig, forløsning i overført betydning og jeg vet ikke hva. Emanuelsen skriver utvilsomt godt, kanskje litt "for flinkt" (?), men jeg klarte altså ikke å kjenne stemningene han utvilsomt forsøker å formidle. Jeg tror at det har noe med fortellergrepet å gjøre - at fortelleren beskriver bokas hovedpersoner nærmest sett ovenfra. Dermed kom jeg aldri ordentlig i berøring med personene. Det kan selvsagt være jeg som bommer, at jeg ikke klarer å se bokas eminente sider ... Det kan også tenkes at forfatterens egen høytlesning ble feil for meg og at jeg ville ha fått et bedre inntrykk av boka dersom jeg hadde lest den selv. (Og enda har jeg ikke turt å si høyt at jeg kjedet meg underveis ... Og at jeg kanskje ikke hadde orket å høre den ferdig dersom den hadde vært særlig mye lenger enn 4 1/2 time ... )

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Om eksilets pris og savnet av en fengslet far

Libyske Hisham Matar (f. 1970) debuterte som forfatter med boka "In the Country of Men" i 2006 ("Ingen i verden" på norsk i 2007). Boka kom på kortlisten for Man Booker Prize samme år. "Anatomy of a Disappearance" utkom i 2011 ("Forsvinningens anatomi" på norsk i 2011). Jeg har omtalt begge bøker på bloggen min.

Onsdag 24. august i år besøkte forfatteren Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin tredje bok - "Hjemkomsten" ("The Return"). Jeg var der, og skal skrive om dette i et blogginnlegg i løpet av få dager.

Hisham Matar´s far Jaballa Matar var politisk dissident i Libya, og hadde for lengst flyktet fra Gadaffis terrorregime sammen med sin familie da han i 1990 ble kidnappet i Kairo. Det var Gadaffis sikkerhetspoliti som sto bak, og som brakte faren tilbake til Libya, hvor han endte i fengsel. Etter dette var det ingen som noen gang så noe mer til ham. Det lyktes likevel faren å få smuglet ut noen brev og et lydbånd til familien, og dermed visste de i det minste at han var i live. Etter 1996 hørte ingen mer fra ham. Levde faren eller var han død? Det kunne ingen vite sikkert. Håpet om at han fremdeles var i live, levde uansett videre hos Hisham, moren og broren hans, som bodde i London. Hele livet deres ble etter hvert preget av at de aldri helt ga opp håpet.

Hisham Matar skriver godt og engasjerende, og det har vært spennende å lese om hans families skjebne. Samtidig som "Hjemkomsten" handler om jakten på sannheten om det som skjedd med faren hans, handler den også om å komme hjem. Hvordan er det å leve i eksil når man aldri kan være helt sikker på at man er trygg, selv om man lever i et demokratisk land langt unna landet man flyktet fra? Og hvordan er det å vokse opp med vissheten om at faren er et annet sted, høyst ufrivillig, og neppe har det særlig bra? En far som har hatt mot nok til å sette seg opp mot et diktatorisk regime, og hvis far igjen hadde en viktig rolle i krigen mot italienerne ...

Jeg satt med en følelse av at jakten på sannheten om farens forsvinning ble fortalt bakover, samtidig som nåtidsfortellingen - reisen tilbake til Libya - ble fortalt fremover. Noen ganger var dette litt forvirrende. Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset skjønner jeg at dette har vært en krevende bok å skrive. Så kanskje måtte den bare bli slik? Tematikken er i alle fall svært interessant og dagsaktuell. Selv har jeg et umettelig behov for mer kunnskap om den arabiske våren og hva som egentlig skjedde. Her får jeg inn enda et nytt perspektiv inn i det lappverket som den arabiske våren tross alt består av.

Jeg synes det er forunderlig at boka ikke er anmeldt av noen profesjonelle anmeldere enda.

Dette er en viktig bok i vår tid! Les den!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet.

Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten".

Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ...

Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.

Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Historien om en dysfunksjonell familie

Irske Anne Enright (f. 1962) debuterte som forfatter i 1995. Den mest kjente romanen hennes er "The Gathering" ("Sammenkomsten"), som hun vant Man Booker Prize for i 2007. "Veien ved Boolavaun" ("The Green Road") kom ut på norsk tidligere i år, og dette er den tredje av forfatterens seks romaner som er utgitt på norsk. Boka ble nominert til Man Booker Prize 2015, og er kåret til Irish Novel of the Year samme år. Bøkene hennes tar ofte opp temaer rundt familieforhold, kjærlighet og sex, samt Irlands vanskelige forhold, kan jeg lese på Wikipedia. Enright er ansett som en av de fremste irske samtidsforfatterne i dag, og hun er svært prisbelønt.

I "Veien ved Boolavaun" møter vi søsknene Dan, Hanna, Emmet og Constance og deres mor Rosalind. Vi følger dem fra 1980 til 2005.

I bokas åpningsscene har eldstemann Dan bestemt seg for å bli katolsk prest, og dette fører til at moren i protest legger seg til sengs og ikke står opp igjen før etter mange dager. Hun protesterer med hele seg mot sønnens valg, og kalkulerer med at han skal ombestemme seg dersom hun bare holder ut lengst. Barna er vant til at moren setter sine egne følelser og behov foran dem, og akkurat dette særtrekket ved henne virker mot sin hensikt. Mens moren ønsker å knytte barna tettere til seg og styre deres valg, gjør de det stikk motsatte. I stedet flytter de så langt hjemmefra som de kan komme. Dvs. alle unntatt Constance, som blir værende hjemme og som tar seg av moren etter at hun blir enke. Fellesnevneren for samtlige er at de har et hat-kjærlighetsforhold til moren. Det verste som har skjedd Rosalind er at barna klarer seg uten henne, og hun synes ute av stand til å fatte at det er hun selv som støter dem fra seg.

"Veien til Boolavaun" virker ved første øyekast som en nokså lett og enkel roman, men er det faktisk ikke. Det er mange lag i denne romanen, som i tillegg til å beskrive en nokså trist familie, også er morsom. I alle fall dersom man klarer å se det tragikomiske i skjebnene som er blitt barna til del, og i hvordan dette påvirker relasjonene mellom dem. Det er blitt sagt om denne romanen at den også beskriver det typisk irske, og at det er en del symbolikk særlig knyttet til morens erke-irske navn Rosalind. Min oppfatning er at selv om mye av dette går under radaren hos de fleste av oss, reduserer ikke dette leseropplevelsen.

Det er noe allmenngyldig og svært gjenkjennelig ved typiske dysfunksjonelle familier med en sterk og sentral matriark. Selve "plottet" - at alle barna kommer hjem til jul og at dette fører til at en haug med gamle skjeletter ramler ut av alle skapene - er i seg selv ikke så originalt. Jonathan Franzens roman Korrigeringer har noe av den samme tematikken, men der slutter også det meste av likheten. For der Franzen er kjent for sin satiriske tilnærming, der fremstår Enright som mer jordnær og realistisk. Begge har imidlertid med et barn som har homofil legning, og begge har med barn som ikke har fått det til i livet. Jeg opplever imidlertid persongalleriet i Franzens romaner som nokså "skrudde" og noen ganger også karikerte, mens dette aldri slo meg under lesningen av "Veien til Boolavaun". Det familiære dramaet i denne romanen er dessuten nokså lavmælt, og dermed meget troverdig.

Jeg opplevde romanen som godt skrevet, og satte pris på Enright´s presise beskrivelse av persongalleriet, som er kjemisk fritt for klisjéer og stereotypier. Dette var en bok som fikk meg til å tenke, også lenge etter at siste side var lest. Jeg anbefaler den varmt!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Håper jeg forklarte det på en forståelig måte:) Det er mange gode forfattere der ute, men det er ingen som skiller seg ut som Stephen King når det gjelder fortellermåte:)

Godt å høre. Det er sjeldent at noen er enig med meg, så kjekt når det av og til skjer:) Da er man ikke helt alene om alt bestandig;)

Nettopp:) Det er neste umulig for en oversetter og andre forfatter å kopiere hans særegne fortellerstemme. Han er svært detaljrik og når man leser hans bøker er det nesten som om han snakker direkte til deg, men hvis du leser ham på norsk, så mister teksten den gnisten, på en måte. Han har en helt særegen måte å skrive på som er vanskelig å beskrive.