Høres ut som sunn motkultur, eller rettere sagt natur, som jo blir mer og mer motkultur, uansett hvor mye vi måtte skryte av å løpe i skogene. Og det er akkurat dette jeg etterlyser, en måte å skrive om sex på som gjør begrepet sex alene, slik det vanligvis forstås, veldig reduksjonistisk. For det er jo voldsomt, vi stiller alt til skue: psykiske og fysiske skavanker, komplekser, funksjoner; og selvfølgelig det til vanlig godt skjulte og akk så problematiske begjæret. Sex i populærkulturen er fasade, og bare dèt. Virkelig sex er pur eksistens. Har hørt om denne boka før, men nå ble jeg for alvor nysgjerrig. Takk!

Hehe. Ingen sannhetspretensjoner nei. Prøver å senke min og andres terskel for å si vanvittige ting her på bruket. Samtidig tilføre "noe", og jeg mener definitivt det er noe i det jeg skrev, selv om jeg sikkert kunne forsvart et diametralt motsatt synspunkt med tilnærmet samme iver og obskurantisme. Takk, "nietzschemann" vil neppe sikre deg en karriere i reklamebransjen, men jeg har en viss anelse om at du ikke vil dit heller, og kanskje var det nok til at jeg plukker ned Lawrence fra hylla en av disse dagene.

Kun dårlige eller tvetydige sexerfaringer kan bli god litteratur.

Er det ikke gjennom sex -praksis, teori og fantasi- vi (som ikke er mordere) aller hardest konfronteres med vår avstand til kulturen? Det er dette forfatterne bør ta tak i, mener jeg. Det er dette som gjør sex potensielt like tragisk som fantastisk (ofte på en og samme gang). Når sex gjennomsyrer kulturen, slik det kan hevdes at er tilfelle i dag, gir dette seg utslag i seksuell praksis så vel som i (og på grunn av) språk, symbolikk og lovverk. Normalisert sexkultur er kjedelig, herunder også mye av dens seksuelle praksis. Grafiske skildringer av en udelt positiv sexopplevelse er selvforsterkende, ikke-meningsbærende sexkultur. Kjedelig litteratur, da det kun speiler samfunnet. Og vulgært. Som Se og Hør og stand-up-komikk. Sett sex opp mot kultur, og du er inne på noe. Urmennesket i kamp med normene. Klart man må skrive om sex. Det er altfor dramatisk til å la være.

Det virker på meg som om mange, og her inkluderer jeg ikke deg, ønsker et svar som kan gjøre dem istand til å innta et klart moralsk standpunkt. De ønsker å vite hvem som har mest rett, så å si. Nøytralitet? Det nøytrale kan bare være de mest veldokumenterte fakta, hendelser man vet har funnet sted, beskrevet som om det var sett med øynene til en fullstendig amoralsk observatør, men selv dette er vanskelig å tenke seg (og er ikke også moral nærmest en iboende egenskap ved språket?), om krigen i 1948 kan man for eksempel knapt si annet enn at en krig har funnet sted (dersom man da ikke også problematiserer begrepet krig), siden hver side har sitt navn på krigen og hver sin gjengivelse av hendelsesforløpet. Slike fakta vil være uinteressante for folk flest og ha begrenset nytteverdi utover det å sikre et par poeng ekstra på den lokale pubquizen.

Skal man gå videre må man oppsøke og forsøke å forstå begge narrativene. Et narrativ som omhandler menneskelig handling vil alltid, eksplisitt eller implisitt, bære i seg moralske dommer. Det er slike narrativer, gitt oss gjennom morsmelka, vi bruker for å rettferdiggjøre de fleste av våre handlinger som invidid og kollektiv. Valgte vi noen gang å bli en del av det norske narrativet? Hvordan kan vi stå utenfra og velge et fremmed narrativ som vi vil sympatisere mest med, uten å ha vært en del av det selv? Svaret er vel at vi gjennom valget tilkjennegir våre egne politiske og moralske preferanser, og det er akkurat det høyre- og venstresiden i norsk politikk gjør (og som, jeg holdt på å si henholdsvis, er resultatet av historiske tradisjoner og utvikling, det er verdt å merke seg at det tok lang tid før venstresiden fant sin sympati med Palestina). Israel gjør som de gjør fordi de må, Palestinerne det samme. Som med alle andre konflikter står valget ditt mellom moralsk arroganse og komplett desillusjon. Jeg er ikke sikker på hva som er å foretrekke.

Jeg har vært i området et par ganger, om det skulle ha noe å si, men ovennevnte resonnement er ikke betinget av det.

Jeg har kun lest Israel, og det er en usedvanlig godt balansert bok, men den handler ikke primært om konflikten mellom israelere og palestinere. Jeg vil imidlertid anbefale Åshild Eidems bok - "Spillet om Gaza". Den er meget god og bidrar til å øke forståelsen for kompleksiteten i denne konflikten.

Skulle ønske jeg hadde tidssonen din. Jeg gjør alt for å kvele dagene, men istedet er det dagene som kveler meg, haha, jeg får ikke til å få tiden til å gå fortere. Det er kjipt.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Heaven av Christoph Marzi. En av de bedre urban fantasy bøkene jeg har lest i det siste. For mange andre har skuffet meg.

Og jeg skal lese videre i Min kamp 5 av Knausgård, og har planer om å komme meg lenger inn i boka Girl in the woods av Jennifer McMahon, den har fått litt lite oppmerksomhet i det siste, for andre bøker har kommet i veien. Og jeg har så vidt begynt på Mørke grener av Nikolaj Frobenius som virker spennende så langt.

Ellers skal jeg holde meg unna sport. Er allergisk mot sport og idrettutøvere. Jeg er ikke interessert i hva de får til og ikke:) Så jeg skal holde meg unna nrk kanalene denne helga også.

Og her blåser det kraftig og lite med snø. Just the way I like it. Ja til kraftige vindkast og lang høst istedet for snø. Snø er så upraktisk av mange grunner:)

God helg til deg også:)

Er det mulig å leve uten hjerte?

Tenåringsgutten David elsker å være på takene i London. Hoppe fra tak til tak og nyte utsikten derfra. Men han blir nesten fra seg av sjokk da han hopper bort i en jente han ikke ser i skyggene som betrakter stjernene gjennom et teleskop. Han kolliderer med henne i mørket. Han har ikke forestilt seg å møte noen andre på et tak av alle steder. Han får vite at denne jenta heter noe så spesielt som Heaven, og hun påstår at det er noen menn som er ute etter henne. Menn som har stjålet hjertet hennes. Ikke på den romantiske måten, men praktisk talt skråret den ut og stjålet den på en kirurgisk, ulovlig måte. Uansett hvor morbid denne historien hennes virker, bestemmer David seg for å hjelpe denne helt spesielle jenta som er i live til tross for at hun ikke har hjerte, og han vet hvordan det er å være alene. Men han aner ikke hva slags farer som møter dem.

Jeg hadde ingen forventniger til Heaven siden jeg har lest en del urban fantasy bøker i det siste, som lenge har vært oppbrukt og middelmådige, i mine øyne. Det å ha for store forventninger er heller ikke særlig bra, så jeg tror i dette tilfelle at det stemte at man kan bli positivt overrasket når man ikke har for store forventninger på forhånd, eller man slipper å bli så skuffet ... Men i dette tilfellet ble jeg en sjelden gang positivt overrasket over en bok fra denne spesielle sjangeren. Jeg har blitt mer kresen til det jeg leser for tiden selv om jeg leser fra alle mulige sjangre. Man blir kanskje mer kresen etter alderen? Hvem vet ...

Den romantiske delen i urban fantasy sjangeren, er ikke noe nytt og er som forventet, men jeg satte pris på konseptet, det som ikke hadde med romantikk å gjøre. Mennene som var ute etter henne fordi hun er det første offeret deres som er i live uten hjertet, David og Heavens konstante redsel og deres flukt. Hvem kan de stole på, og hva skal de gjøre, og hvor lenge kommer hun egentlig til å leve uten hjerte? Så denne romantikken dem i mellom var utenfor min interesse, men jeg likte hvor mørkt og dystert dette konseptet var i forhold til andre urban fantasy bøkene jeg har lest oppgjennom årene. Det er også forfriskende at en mannlig forfatter hiver seg innpå denne sjangeren fordi det er altfor mange urban fantasy forfatterinner i disse dager. Det er forfriskende at en mannlig forfatter stepper inn i denne sjangeren og maler et mørkere og dystrere urban fantasy bilde enn det de kvinnelige forfatterne i samme sjanger har gjort de siste årene. Christoph Marzi leverer en mørk, dyster og en historie full av mystikk og atmosfære som jeg har savnet litt hos de kvinnelige forfatterne som skriver i denne sjangeren. De legger mer vekt på romantikken enn selve spenningen/saken i boka/serien. Sånn sett var det befriende og forfriskende å lese boka Heaven.

Heaven: Feenes by er en herlig og forfriskende urban fantasy bok for lesere som ønsker noe lettvint, spennende, og som har en dose av mystikk og suspense i seg. Christoph Marzi har skrevet en annen bok i samme sjanger og den heter: Memory: Drømmenes by. Selv om karakterene i denne boka ikke er med i neste bok, skal den likevel leses. Etter denne fikk jeg lyst til å lese mer av Christoph Marzi fordi han vet å beskrive atmosfære og han gjør karakterene sine meget levende. Så selv om disse karakterene ikke er med i neste bok, tror jeg likevel at neste bok ikke er så verst heller. Det gjenstår å se.

Å, du skriver så bra Marit, skulle bare ønske at jeg følte det samme. Jeg klarer ikke å bli så begeistret som du, for jeg klarer ikke å bli revet meg. Synest begynnelsen er for treg og utmalende til at jeg blir betatt. Personbeskrivelsene er forsåvidt ok men det ligger liksom i kortene hvordan en del av fortsettelsen vil bli for noen av personene. Kanskje tar jeg fryktelig feil, noe jeg håper, for jeg ønsker jo å få en god leseropplevelse.
Har lenge hatt lyst til å lese romanen, men har liksom ikke vært klar til å begynne på den. Jeg er optimist, og vil tro det vil gå bedre etter hvert.

Sjokkerende og grusom

"Dette er historien om Israels voldsomme angrep på Gaza vinteren 2008-2009 slik vi opplevde det. De omfattende israelske angrepene på palestinske institusjoner og sivile var trolig blant de mest brutale i palestinernes nyere historie. Angrepene var ikke minst rettet mot barna i Gaza. Mer enn tre hundre barn ble drept og over 1600 skadd."(side 9)

Slik innleder forfatterne sin bok, som handler om deres opphold som leger i Gaza. De ankom Gaza fra Egypt nyttårsaften 2008, og de israelske angrepene hadde da pågått i fem dager. Krigshandlingene skulle pågå frem til 18. januar 2009, og det er dokumentert at ca. 1 400 palestinere mistet livet. I tillegg fikk intrastrukturen store skader. Mads Gilbert og Erik Fosse var der (som leger utsendt fra NORWAC) mens dette skjedde, men de opplevde primært angrepet som leger og vitner på et sykehus. De vet hva de så der: nemlig at opp mot 90 % av alle skadde som ankom sykehuset var sivile, og at urovekkende mange av disse var barn. Små barn. Det de opplevde har ikke bare blitt dokumentert i boka "Øyne i Gaza". Deres vitnemål bidro også til å åpne verdens øyne for det som faktisk skjedde under krigen, hvor israels fremtoning var særdeles brutal og med mange brudd på folkeretten. Gaza, hvis befolkning har en gjennomsnittsalder på 17 år, er i realiteten et eneste stort barnefengsel ...

Fordi ord og retorikk er forbundet med makt, er legene svært bevisste på sin begrepsbruk. I stedet for å snakke om "Palestina-konflikten", snakker de om "den israelske okkupasjonen av Palestina", de snakker om "okkupert Palestina" og de kaller de israelske "bosettingene" for det de rent faktisk er - nemlig "okkupasjon". Dessuten peker de på hvordan bruken av begrepet "terrorisme" farger våre syn på konflikten. Den vestlige verden har tidligere konsekvent kalt Hamas for en terroristorganisasjon, mens israelernes handlinger har blitt betegnet som forsvar. Sett fra palestinernes øyne er det derimot israelerne som er terroristene ...

Det har vært skrevet en del bøker om konflikten mellom Israel og Gaza, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza". Åshild Eidem har ikke vært i Gaza mens krigshandlinger pågikk, og hennes bok er derfor helt annerledes enn Gilbert og Fosses "Øyne i Gaza". Mens Eidem har vært opptatt av en slags nøktern balanse, ble nok dette en atskillig større utfordring for Gilbert og Fosse, som så det hele fra en helt annen synsvinkel - mens de bokstavelig talt druknet i døde og skadde.

Innledningsvis i boka får vi en innføring i bakgrunnen for konflikten mellom Israel og Gaza etter at Hamas kom til makten. Det er en historie om handelsblokader og matmangel og nød for det palestinske folket. Mens det f.eks. følger av folkeretten at alle land med kyststriper har herredømme over eget sjøområde 200 nautiske mil ut i havet, nekter Israel Gazas befolkning å dra lenger enn tre nautiske mil ut i havet med fiskebåtene sine. Dette har ført til at tilførselen av mat som inneholder proteiner er kraftig redusert. Fra Israels side kalles dette å ivareta en sikkerhetssone, fordi palestinerne er truende til å smugle inn våpen og annet fra sjøsiden, som i neste omgang kan benyttes i krigen mot Israel. Og når man også legger til at det ligger ubenyttede gassfelt i Gazas territorialfarvann, ressurser som antakelig vil gjøre dem til en markant deltaker i verdens olje-og-gass-marked, så skjønner vi kanskje at det hele også handler om penger og makt.

Det har tidligere vært kamper mellom Israel og Hamas, men i juni 2008 inngikk de våpenhvile.

"Hamas gjorde alt for å sikre våpenhvilen. Før våpenhvilen sendte ulike palestinske grupper mellom 150 og 250 raketter inn i Israel hver måned. I perioden juli til oktober 2008 ble det sendt elleve raketter far Gaza inn i Israel.

I følge kildene var planen for "Operasjon Cast Lead" (Operasjon støpt bly) allerede lagt da våpenhvilen ble inngått. Kjernen i operasjonen skulle være å bombe og invadere Gazastripen for å ødelegge infrastruktur og lamme Hamas. Samme dag som det amerikanske presidentvalget, 4. november 2008, gikk israelske styrker inn i Gaza ved den palestinske byen Deir Al Balah, som er administrasjonssenter for midtre del av Gazastripen. Hensikten var, ifølge Israel, å ødelegge en tunnel som Hamas angivelig skulle bruke for å kidnappe israelske soldater på en grensestasjon 250 meter unna. Seks Hamas-medlemmer ble drept i angrepet. Israel hadde brutt våpenhvilen etter fire skjøre måneder. Hamas svarte umiddelbart med å sende 35 raketter inn i Israel. Hamas tilbød på nytt våpenhvile i november, men det ble avvist av Israel.

Om formiddagen 27. desember 2008 startet det nye voldsomme angrepet på Gaza."(side 47)

Etter at Mads Gilbert og Erik Fosse ankom Gaza, skulle deres tilværelse dreie seg om liv og død - ustanselig forsøke å redde livet på mennesker som ankom, mange så hardt skadet at livet ikke sto til å reddes, mange med minimale sjanser for overlevelse ... På en rørende måte skildres palestinernes verdisyn - at så lenge det var håp, gjorde de alt - absolutt alt - de kunne for å redde det som reddes kunne. Beskrivelsene av skadene, halvdøde barn som ropte på mamma, pårørende som sørget for pleie av sine sårede familiemedlemmer, dødsfall ... er så grusomme at det er til å grine av. Og det verste av alt er faktisk dette med de fjernstyrte dronene som hele tiden svevet over Gaza, og hvor de israelske soldatene faktisk kunne se hva og hvem de skjøt på. Som barna som var sendt opp på taket av bygningen de bodde i for å leke, fordi det ikke var trygt på gata ... og så ble de beskutt og drept likevel, med uhyggelig presisjon ... Hva skal man tenke og tro etter å ha lest dette?

Et palestinsk folk som føler seg fullstendig rettighetsløst sto i sentrum for begivenhetene, og på et visst tidspunkt var de norske legene så sjokkerte at de tenkte at de måtte få fortalt verden hva de var vitne til. De befant seg innenfor de samme murene som palestinerne i Gaza, på et sted uten vestlig presse og hvor de høyt utdannede palestinske pressefolkene ikke hadde særlig kredibilitet i den vestlige verden ... De kunne dermed informere så mye de bare orket, men ble likevel ikke trodd.

Etter å ha vært vitne til alle de skadde sivile, alle de skadde barna - i det hele tatt alle de menneskelige tapene på palestinsk side - og hørt mange historier om israelske soldaters grusomheter, begynte det gradvis å gå opp for legene og forfatterne av boka at i alle fall noe av det de hørte måtte være sant. For egentlig skulle jo barna og kvinnene, ja - de sivile i særdeleshet - ha vært skånet for krigshandlingene. Men fordi alle palestinerne i Gaza var terrorister for de israelske soldatene, skulle de faktisk tas - de var legitime mål for angrep, skade og drap (side 271).

"Det skulle bli staten Israels president, fredsprisvinneren Shimon Peres, som tydeligst blottstilte den israelske politiske og militære målsetningen med Operasjon støpt bly for all verden:

"Gjennomføringen av den aktuelle operasjonen har gått 90 prosent etter planen," oppsummerte Shimon Peres fire dager før "operasjonen" var over.

I sin tale til den amerikansk-israelske lobbyorganisasjonen The American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) i Beit Hanassi i Jerusalem 14. januar 2009 - mens bombene fortsatt regnet over Gaza - røpet han Israels egentlige plan:

"Israels mål er å gi folket i Gaza et så hardt slag at de mister appetitten på å skyte på Israel. Det er det hele."(side 271)

Dermed innrømmet han faktisk at det å drepe sivile - også små barn - var en del av planen ...

Etter massiv internasjonal kritikk mot Israels angrep på Gaza er det gjennomført noen granskninger. Disse har avslørt grove brudd på folkeretten ... Det er imidlertid lite som tyder på at Israels ledelse tar dette innover seg ...

"På mine mange reiser gjennom Israel og i okkupert Palestina får jeg ofte en følelse av at israelerne lever i en verden helt forskjellig fra vår. Det selvrettferdiggjørende selvforsvaret er allestedsnærværende. Segregeringspolitikken praktiseres åpenlyst og uten blygsel som om det er slik verden skal være. De omfattende kontrollene på talløse "check-points", den høye, nakne og grufulle muren, den omfattende militariseringen og væpningen av det sivile israelske samfunnet, todelingen av nær sagt alle rettigheter og den stadige utvidelsen av okkupert land gjennom tallrike nye ulovlige kolonier - alt er organisert med pinlig nøyaktighet og en nesten uutholdelig arroganse."( side 278)

"Palestinerne i Gaza sitter med en absurd dom. De har ikke gjort noe galt, de har aldri fått og får aldri saken sin prøvd for noen domstol. De sitter med en straffeutmåling som ikke har forankring i noe lovverk, verken nasjonalt eller internasjonalt. De har ingen ankeinstanser og ingen rett til benådning. De er fengslet sammen med sine barn, barnebarn og oldebarn. Fengselet har til enhver tid 40 000 gravide kvinner. Ufødte som fødte barn får aldri vite om de noen gang kommer ut. Fangevokterne er uberegnelige og kyniske. Med utspekulert ondskap straffes alle fangene for handlinger de overhode ikke har ansvar for eller kontroll over. Redslene kan ikke forstås fra utsiden. Hadde noen virkelig forstått dem, ville dette vært stoppet for lenge siden, fangene sluppet fri og fangevokterne straffet."(side 281)

Jeg kommer i grunnen ikke på så veldig mye mer å si ... Ikke annet enn at dette har vært rystende lesing, og at jeg har felt noen tårer underveis i lesingen, som i all hovedsak har vært lydbokbasert. Jeg har imidlertid papirutgaven av boka også, og det har vært et verdifullt supplement til lesingen å kunne bla i denne boka, se på bildene, lese enkelte avsnitt om igjen. Jeg er full av beundring for den innsatsen Mads Gilbert og Erik Fosse har gjort, både som leger og forfattere av "Gazas øyne". Og jeg deler i aller høyeste grad deres bekymring for opinionens kortvarige interesse for menneskelige lidelser som rammer andre langt unna vårt land ... Legene kom seg ut av Gaza til slutt - (for)fulgt av raketter fra Israel, som de så vidt slapp unna. Man er ikke antisemittisk selv om man fordømmer en krig som denne! Og det er ikke dermed sagt at ikke palestinerne også har sine svin på skogen! Men det er noe med den uendelige voldsspiralen som ingen ende vil ta, og som rammer så mange uskyldige. Når blir nok nok?

Og så avslutter jeg med sitater fra hhv. Jonas Gahr Støre og Kåre Willoch, som fremkommer av smussomslaget på boka.

"Når krigen raser, blir de sivile stemmeløse. Erik Fosse og Mads Gilbert var i Gaza som leger i januar 2009. I tillegg formidlet de det de så. Det var ikke deres plikt, men det var deres ansvar. Når militærmakten stenger alle stemmer ute, blir de få som trenger igjennom, ekstra sterke - og viktige." Jonas Gahr Støre, Utenriksminster AP

"Israel holdt journalister borte da de påførte folket i Gaza ufattelige lidelser. Men to norske leger var der. Deres sterke beretning kaster flomlys over en brutalitet som også skader Israel, og hindrer fred." Kåre Willoch

Israel - et stridens land ...

Hanne Eggen Røislien (f. 1975) er religionshistoriker med doktorgrad i religionsvitenskap på det israelske forsvaret. Hun er en av Norges fremste Israel-kjennere og hun har tidligere gitt ut boka "Bosettere på Hellig Grunn: En reise blant jødiske nybyggere" (2006). "Israelerne" er hennes andre bok. På smussomslaget til denne boka kan man videre lese at hun også har jobbet andre steder i Midtøsten - i Hebron (2001) og i Kuwait og Irak (2003). I 2020-2011 ledet hun "Midtøstenskolen" i Radioselskapet på NRK P2.

Da jeg kom over denne boka for en tid tilbake, var jeg ikke sen om å anskaffe meg den. Jeg opplever det nemlig vanskelig å orientere meg i Israel-Palestina-konflikten, fordi det verserer så mange ulike fremstillinger og påståtte sannheter at det ikke er godt å vite hva man skal forholde seg til. Når en av Norges fremste eksperter på Israel kommer ut med bok, ja - da er det bare én ting å gjøre: løp og kjøp! Og det selv om boka som sådan ikke handler direkte om konflikten mellom israelske jøder og palestinere ... Indirekte handler den imidlertid i aller høyeste grad om dette - i alle fall på den måten at vi får innblikk i en del holdninger som preger meningmann i Israel - i den grad noe slikt i det hele tatt finnes i et land som er så sammensatt med mennesker bokstavelig talt fra hele verden.

I bokas forord sier forfatteren følgende:

"Denne boka handler om de israelerne som ikke når avisoverskriftene, men som lever sine liv i skyggen av den israelsk-palestinske konflikten. Det er en bok om de jødiske israelerne, skrevet av en som kommer utenfra. Den handler ikke om de drøyt 25 prosent ikke-jødiske gruppene som bor i Israel. Palestinerne, som riktignok utgjør omtrent 20 prosent av statsborgerne, er ikke tema for denne boka. Dette er heller ikke en bok om den israelsk-palestinske konflikten, om forholdet mellom Norge og Israel eller den norske debatten rundt den israelsk-palestinske konflikten. At disse perspektivene er utelatt, betyr naturligvis ikke at de ikke er viktige, men at jeg har valgt å fokusere på majoriteten av israelerne - altså jødene - som sterkest identifiseres med og preger staten Israel."(side 12)

Når jeg skal referere fra Røisliens bok, vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Hun er nemlig innom så mange temaer at det er fristende å sette seg ned og nærmest lage et referat. Det skal jeg imidlertid ikke gjøre.

Boka handler kanskje først og fremst om forfatterens møte med høyst ulike israelere - alt fra mennesker hun ble kjent med da hun i sin ungdom valgte å jobbe som frivillig i en israelsk kibbutz, til mennesker hun har møtt som sivil observatør og forsker. Kibbutzene er ikke lenger hva de en gang var, og er det noe som i alle fall fremgår med all tydelighet så er det at israelerne langt fra er en homogen gruppe. Ikke bare er det et sterkt skille mellom ortodokse og sekulære jøder - sistnevnte ikke mer religiøse enn en gjennomsnittlig nordmann - men det jødiske folket kommer i tillegg fra alle kanter av verden og drar med seg sine høyst ulike kulturer når de ankommer Israel. Forskjellene preger også bosettingsmønsteret i Israel, idet de religiøse og mest positive til krigføring mot palestinere stort sett har valgt å bosette seg i Jerusalem og omegn, mens de sekulære og "anti-krig-jødene" har valgt Tel Aviv. Av de i alt nesten 7,5 millioner innbyggere i Israel, bor nesten halvparten i Tel Aviv.

Jødene deles grovt sett i tre kategorier. De som dominerer styre og stell i Israel er i all hovedsak askenasim (jiddisk ord for "tysk"), dvs. jøder med røtter fra Vest-Europa og USA. Så har man misrachim, dvs. jøder som har sine røtter fra Midtøsten og arabiske land, og så har man sefaradim, dvs. jøder som hovedsaklig kommer fra Spania, men også i noen grad fra Nord-Afrika (etter å ha blitt fordrevet fra Andalucia på 1400-tallet). Svært mange som har bosatt seg i Israel er etterkommere av overlevende etter Holocaust, og denne arven preger det jødiske samfunnet i svært stor grad fremdeles den dag i dag.

"At det nettopp var de europeiske jødene - askenasene - som på mange måter la hjørnesteinene for Israel, har preget samfunnet siden. De har dominert kulturen, såket, institusjonene som ble bygget - ja, hele samfunnsstrukturen. Og det til frustrasjon for - noen vil også si på bekostning av - immigrantene som senere kom fra de arabiske landene. De sefardiske og misrachiske jødene har måttet arbeide for anerkjennelse og innflytelse helt siden staten ble opprettet."(side 220)

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg mens jeg leste denne boka var hvor forskjellige israelerne faktisk er. Her møter vi alt fra jøder som mener at alle arabere er potensielle terrorister til jøder som er sterkt i mot sitt eget lands krigføring mot palestinere, og som mener at vold bare avler mer vold og minst av alt fred. Jeg vet ikke helt hva jeg innbildte meg på forhånd, men det var på en måte veldig ålreit at også dette perspektivet kom frem i boka.

Så hva er egentlig en israeler?

"Selve betegnelsen israeler betyr strengt tatt veldig lite." David lener seg tilbake på stolen og trekker på sluldrene. "En israeler er en person med israelsk statsborgerskap. Men utover det er betegnelsen "israeler" en nærmest innholdsløs merkelapp som skjuler et vell av undergrupper med et mer - eller kanskje særlig mindre - godt forhold seg imellom ... Og jeg har ikke engang begynt på politikken! Den hersens politikken. Det er mer enn bare litt uenigheter om sosial-økonomisk styringsform som skiller oss her - det er gud eller ikke gud, okkupasjon eller ikke okkupasjon, leve eller dø!" David sukker. "Israelerne er så forskjellige at jeg nærmest vil foreslå at dersom du vil finne ut hva som er ordentlig israelsk, må du bare slå opp ordet "heterogen" i synonymordboka. Da får du opp ord som blandet, assortert, mangfoldig, broket og diverse. Dét er israelerne i et nøtteskall."(side 72)

Få land i verden har et så av avansert system som Israel for å kategorisere sine egne innbyggere. Å falle innenfor eller utenfor spesielle kategorier er helt avgjørende for hvilke statsborgerlige rettigheter man kan oppnå. Er man f.eks. palestiner, får man ikke delta i det israelske forsvaret. Jødiske israelere må derimot belage seg på å bruke tid i forsvaret - menn har tre års verneplikt, mens kvinner har ett års verneplikt. Dette forsinker både utdannelse og muligheten til å etablere seg med familie. Hvert år må mennene belage seg på en måned i forsvaret, hvilket vanskeliggjør det å drive egen forretning - bare for å ta ett eksempel. Dessuten gjør dette det israelske samfunnet veldig spesielt - med en befolkning hvor nesten alle har et forhold til forsvaret og krigføring. Er man derimot ortodoks, slipper man unna all verneplikt. Og mens motivasjonen for å kjempe i det israelske forsvaret har vært historisk høy, er denne nå på vikende front. Det forhold at det er krig en gang og bestandig - f.eks. med Hizbolla i nord (i 2006) og Hamas i Gaza (vinteren 2008 - 2009) - skaper en opplevelse av "et svekket forsvar som mangler dømmekraft og går inn i konflikter de ikke kan vinne". (side 147) For mens noen mener det er galt av Israel å okkupere mer av palestinernes land, mener andre at de oppfyller Guds plan ved å sørge for at jødene igjen får herredømme over gamle bibelske områder ... Synet på jødene som Guds utvalgte folk varierer dessuten - alt fra at dette er en byrde og bare det, til at dette gir dem rett til å ta sitt eget land tilbake, selv om dette fører til at palestinerne må vike.

Jeg følte virkelig at jeg ble litt klokere av å lese denne boka, og jeg ser heller ikke bort fra at jeg om ikke alt for lenge kommer til å lese den om igjen. Røislien er meget kunnskapsrik, og tettheten på viktige og interessante poenger i denne boka er høy. Det er særlig bredden, perspektivene, nyansene og det fraværende svart-hvitt-bildet som fascinerte meg ved lesningen av denne boka. Her møter vi det meste; ja, i noen grad får vi bekreftet noen fordommer om Israel som et kompromissløst land i krigføringen mot palestinerne, men vi får også øynene opp for at vi må unngå å generalisere og skjære alle over en kam. Kanskje må det rett og slett en revolusjon til for å endre på det politiske systemet slik at også de kritiske røstene slipper til når viktige politiske valg skal tas?

Dette er en viktig bok som alle som interesserer seg for Midtøsten bør få med seg! Røislien skriver svært godt, og hun fremstiller stoffet meget levende. Jeg anbefaler boka varmt!

Kjærlighetens og lengselens encyklopedi

Hilde Østby (f. 1975) debuterte med romanen "Leksikon om lengsel" i 2013. Ja, det er faktisk en roman, selv om boka består av 29 små historier, hver og en refererende til bokstavene i det norske alfabetet og med en ditto tilhørende overskrift. Historiene sys sammen av den tilstedeværende "redaksjonen", som forfatteren har valgt å kalle Liv Vestby. Dette for å skape en slags distanse til bokas egentlige forfatter, og gi det hele et skinn av objektivitet - i den grad det selvsagt er mulig ... Gjennom de 29 historiene har hun dermed forfattet verdens første og eneste leksikon om lengsel. Historiene henger tilsynelatende ikke sammen, men som forfatteren sier på side 11:

"Redaksjonen velger heller å se dette leksikonet som en orgelfuge av Bach, der pipene klinger sammen i kontrapunkt, med uavhengige melodier som kanskje lyder vakkert idet de krysser hverandre, uten at det bærer på noen skjult mening. Det er bare slik fugen, eller altså livet, er."
Når man skal si noe om denne boka, hva den handler om, er det altså et vell av historier å ta utgangspunkt i. Historier de fleste av oss - i alle fall de bokelskende blant oss - i større eller mindre grad allerede kjenner til, men som forfatteren alias "redaksjonen" alias Liv Vestby har laget sin egen lille vri på. I et intervju har forfatteren uttalt at alle historiene er fiksjon, men med et snev av noe gjenkjennende, slik at vi hele tider blir sittende igjen med en opplevelse av at "ja, slik må det ha vært!"

Jeg har på ingen måte lyst til å spoile boka, fordi leseopplevelsen avhenger av alle overraskelsene underveis, men kan nevne at det er god grunn til å tenke gjennom vår egen romantiserte oppfatning av verden. Kanskje handler det vel så mye om våre innerste lengsler, fordi mange av historiene først og fremst handler om uforløst begjær og lengselen etter kjærlighet, snarere enn fullbyrdelsen av den. Kjærligheten inntrer som kjent først på et senere stadium, fordi den i tillegg til begjæret inneholder elementer som respekt og trygghet. I Hilde Vestbys univers - unnskyld: i redaksjonens univers - reduseres det meste til ulidelig begjær, kroppssekreter og uforløste drømmer, etter at et blikk, kjærlighetens første blikk, har utløst et hav av lengsler i oss etter noe mer. Ja, hva da? Å få tilfredsstilt et kroppslig begjær - et begjær mange kan drepe for, men som altfor mange rett og slett dør av - helt for egen maskin - i denne boka ...

Vi får høre historien om Dante Elighieri og hans forelskelse i Beatrice Portinari og om hvordan dette inspirerte ham til å skrive La Divina Commedia, om den egentlige historien om Romeo og Julie - eller Mariotto og Gianozza som de egentlig het, om Jeanne d´Arcs skjebne, sannheten om Lolita - som slett ikke var så ung som man vil ha det til, historien om Venus fra Milo - kvinnen ingen våget å nærme seg fordi hun var så guddommelig vakker, men som ble forevighet i en statue av marmor og som i dag kan beskues på Louvre i Paris ...

Innimellom byr redaksjonen på seg selv og sitt eget kjærlighetsliv, for ikke å si mangel på sådan etter hvert ... Saftige historier fylt til randen av emosjoner - ja, såpass at man underveis med god grunn kan stille spørsmål ved hva kjærlighet egentlig er, om ikke en dæsj kroppslig begjær, ikke rent lite uforløst lengsel og mangel på mulighet til å få det hele ned på jorda ...

Morsomt var det også - som i historien om Anne Boleyn som gjorde sin fremtidige ektemann - ingen ringere enn enn kong Henrik XIII, han med alle konene - avhengig av kaffe, den gangen en meget eksotisk og sterkt avhengighetsskapende drikk, men som altså endte med å miste ham:

"Syv år senere kunne kongen gifte seg med Anne, etter at Boleyn-familien hadde ruinert seg på importen av kaffebønner og kongen hadde utviklet en kraftig koffeinavhengighet. Det engelske kongehuset hadde brutt med paven i Roma og var i en spent diplomatisk situasjon med en rekke europeiske land. Og selv om Anne var en smart kvinne, var hun ikke klok nok til å opprettholde kongens koffeinmisbruk etter bryllupsnatten - hvorfor skulle hun det? Nå hadde hun ham jo, nå var han jo endelig hennes! Bare tre år etter bryllupet ble Anne halshugd, falskt anklaget for incest med sin egen bror. Kongen skulle ikke bare få henne drept, men også sverte hennes rykte så det ble svartere enn kaffe. Sannheten, den grusomme sannheten som kvinner etter henne bør lære av, var at hun hadde undervurdert koffeinabstinensens virkninger og skuffelsen til en mann som trodde han var forelsket, men som oppdaget på bryllupsnatten at han i stedet var dømt til evig hodepine."(side 104)

Underveis i lesingen ble jeg både fascinert, fikk latteren i halsen, koste meg med detaljene, måtte lese enkelte historier om igjen ... og om igjen ...

"Leksikon om lengsel" er en uhyre original (fragmentarisk) roman, totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere. I tillegg er den svært intelligent konstruert, full av humor, og med mange spark i alle retninger (både mot menn og kvinner, mennesker av høy og lav rang i datidens samfunn, unge og eldre). Her lyves det friskt over en lav sko! Samtidig avkles mye av mystikken rundt kjærligheten med henvisning til ren biologi og kjemi. Hvor mye unødvendig lidelse mennesker har påført seg selv i den tro at de har oppfattet verden korrekt, mens de har misforstått det hele så fullstendig! Og så dukker selvsagt det evige spørsmålet opp: hvor mye kjærlighet er det oss forunt å få oppleve i løpet av et skarve liv?

Noen ganger var historiene såvidt grove og saftige at dette fikk meg til å kaste et blikk på sidemannen på bussen (hvor jeg leser mange av mine bøker), for å se om vedkommende hadde fått med seg hva jeg faktisk satt og leste - mens rødmen steg opp i kinnene mine ...

Slutten av romanen fungerte ikke helt for meg, fordi den virket kunstig og konstruert. Men bortsett fra dette - en fantastisk leseopplevelse fra ende til annen! Forfatteren skriver godt, og det skal bli spennende å følge henne fremover. "Leksikon om lengsel" er virkelig en bok jeg anbefaler varmt!

Takk! ;-)

Et referanseverk om 22. juli 2011

Jeg har fulgt Åsne Seierstads (f. 1970) forfatterskap fra begynnelsen av 2000 og frem til i dag med stor interesse. Tidligere har jeg kun omtalt "De krenkede" (om de krigstraumatiserte barna fra Tsjetsjenia (2007)) på bloggen min, men Seierstad har også skrevet om Irak-krigen (i "Hundre og en dag" (2003)), om Afghanistan og kvinnenes situasjon etter USAs invasjon ("Bokhandleren i Kabul" (2002)) og om Serbia ("Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia" (2000)).

Det har nå gått nesten 2 1/2 år siden 22. juli 2011, og jeg har i denne perioden ventet på en bok om terrorhandlingene og hovedpersonen bak disse, som jeg faktisk har hatt lyst til å lese. Jeg har ikke hatt lyst til å lese om Fjordmannen, om rettsnotater fra dag til dag, forsvarerens bok, om massemorderens private e-poster el.l. Derimot har jeg ventet på en bok som sammenfatter det hele og trekker noen linjer fra begynnelse til slutt, uten nødvendigvis å foreta dyptpløyende analyser av hva som faktisk skjedde. Tiden er nok fremdeles ikke moden for en analytisk bok av det virkelig dyptpløyende slaget. Og skulle det mot formodning ha kommet en slik bok, som jeg ikke har fått med meg, er jeg takknemlig for tips! Jeg bør vel også nevne at lesing av Seierstads bok har fått meg til å bestille Erika Flatlands bok "Året uten sommer" fra Bokklubben. For øvrig kan det være interessant å merke seg at det så langt har utkommet om lag 40 22. juli-bøker.

Åsne Seierstad har ikke møtt terroristen selv, og har etter hva jeg har forstått kun hatt ett møte med hans mor, rett før hun døde av sin kreftsykdom. I siste kapittel ("Slik ble boken til", side 523 flg.) redegjør hun for hvordan hun jobbet med boka og hvordan alle impliserte har fått lese det hun har skrevet om dem. Seierstad var dessuten til stede under den 10 uker lange rettssaken mot terroristen. Det er derfor med noe undring jeg i det siste har fulgt med i media hvor det fra enkelte hold har kommet påstander om ærekrenkelser, fordi forfatteren angivelig skal ha tolket politiavhør og annet i sin bok. Ja - tenkte man at forfatteren ikke skulle kunne tilføre sin egen bok eget tankegods, men kun operere med rene referater uten å stille noen kritiske spørsmål underveis? I så fall ville vel ikke boka ha vært interessant i det hele tatt, tenker jeg ...

"En av oss" handler om en håndfull av de berørte i forbindelse med 22. juli 2011. Foruten terroristen selv og noen av menneskene rundt ham, møter vi familien Rashid som endte med å miste sin elskede datter Bano i forbindelse med massakrene på Utøya. En kurdisk familie som rett før 2000-år-skiftet flyktet fra Irak for å kunne leve i fredelige Norge ... Vi treffer også noen AUF´ere fra Nord-Norge, som var på Utøya den 22. juli. Ikke alle kom levende fra det.

Terroristens mor hadde en vanskelig oppvekst, som skulle prege henne gjennom hele livet. Seierstad gir oss likevel ikke noe eksakt svar på det vi alle lurer på: var det arv eller miljø som skapte terroristen? Altså: var han ond eller ble han slik? At han var et spesielt barn hersker det derimot liten tvil om. Etter at forholdet med terroristens far skar seg, klarte moren å etablere seg på Nedre Silkestrå. Vi blir kjent med en gutt som ikke hadde lett for etablere varige vennskap, og som var innom taggermiljøet i Oslo i noen essensielle ungdomsår, inntil heller ikke guttene i dette miljøet ville ha noe med ham å gjøre. Så forsøkte han seg i Fremskrittspartiets ungdomslag - uten at han klarte å hevde seg. Det tegnes et bilde av en ung mann som hele tiden gir andre skylden for sine nederlag, og hvis ene og altoverskyggende drøm er å bli rik på en-to-tre. Men en av oss var han aldri, og akkurat dette var det som ble hans problem. Dermed fikk han aldri noen korrektiver fra omgivelsene etter hvert som han forleste seg på høyreekstremistisk tankegods på nettet.

Hjemme på Silkestrå, der han vokste opp, oppholdt han seg mye på gutterommet - eller promperommet, som han kalte det. En periode etablerte han et firma som spesialiserte seg på å forfalske vitnemål og attester, og i denne perioden tjente han faktisk flere millioner kroner. Da media begynte å fokusere på dette, følte han at det begynte å brenne under beina hans, og deretter avsluttet han selskapet. Noe det har vært skrevet lite om er terroristens tilknytning til Frimurerlosjen. Her har det lyktes forfatteren å få innblikk i forhold vi har hørt lite om fra før av.

Så fulgte noen år hvor terroristen endte med å flytte hjem til sin mor. Det som bare skulle vært midlertidig, endte med å bli en permanent tilstand over flere år. I disse årene muret han seg inne, spilte krigsspill og leste seg opp på antiislamittiske nettsider. Og det var nå hans idéer om Arbeiderpartiet som årsak til multikulturalisme og det som verre var, virkelig tok form. Han begynte å skrive på sitt manifest, og planla dessuten i detalj hvordan han skulle lage en bombe.

Selv om jeg ikke fulgte saken fra dag til dag i media, er lite av det som kommer frem i Seierstads bok egentlig veldig nytt - kanskje bortsett fra morens rolle i det hele, som ikke har vært særlig kjent for andre enn dem som faktisk fulgte rettssaken og fikk innblikk i terroristens barndom, problemene familien stred med osv. Dessuten får vi vite mer om to-tre av ungdommene som ble drept på Utøya, og deres familier - også familienes reaksjoner på det som skjedde etter 22. juli. Det som uansett er fint med boka er at Seierstad setter alt som skjedde sammen til et helhetlig bilde, slik at man gjennom å lese hennes bok fint kan få et overblikk. Fordi hun også har tatt med kildene hun har brukt i forbindelse med skriving av boka, kan interesserte nokså enkelt finne frem til andre bøker man har lyst til å lese om terrorhandlingene.

"En av oss" er en tankevekkende og interessant bok, i tillegg til at den er lettfattelig og godt skrevet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at boka på noe vis er spekulativ, slik enkelte har hevdet etter at boka utkom. Tvert i mot er boka preget av en dyp respekt overfor de involverte - selvsagt i særdeleshet overfor ofrene for terrorhandlingene. Enkelte ganger var det vondt å lese - særlig når Seierstad beskriver det som skjedde på Utøya. Og i timene etter at terroristen var arrestert, og de pårørende lette etter sine uten å finne dem ... da kom tårene. Det var sterkt å komme så tett inn på de pårørende og deres desperasjon etter hvert som det gikk opp for dem at akkurat deres døtre og sønner aldri ville vende tilbake i live ...

Det man kanskje med rette kan være kritisk til når det gjelder Seierstads bok er at skillet mellom hennes nokså nøkterne fremstilling og forsøkene på å dikte seg inn i hodet til terroristen av og til hviskes ut. Terroristen får vel egentlig aldri en sjanse til å fremstå som det sårbare mennesket han en gang må ha vært ... Her kunne nok forfatteren ha holdt seg i skinnet og ikke bidratt ytterligere til å "monstrifisere" hovedpersonen. Hun vet ikke hva han har tenkt og gjort i avgjørende øyeblikk - ikke annet enn det som fremkommer av hans manifest, av det han har uttalt under rettssaken og det hun har kunnet lese i politidokumenter o.l. Men kritikken til tross - ingen bør være i tvil om at "En av oss" kommer til å bli stående som et sentralt referanseverk om terrorhandlingene den 22. juli 2011, og om det som skjedde forut og etterpå. Dersom man kun skal lese en håndfull bøker om 22. juli, bør i alle fall denne boka være med. Og selv skal jeg så smått begynne å orientere meg blant de hittil 40 bøkene som har kommet ut, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal bruke tiden min på.

Her er en link til bildene jeg selv tok etter 22. juli 2011.

Jepp, jeg vil heller ha indre uro eller streve med apati, så apatien forsvant heldigvis da leselysten kom tilbake, og det er sant at bøker er virkelighetsflukt, og deter heller ikke dumt tidsfordriv. Så jeg får lest en hel del for tiden, og det har jeg ingenting i mot selv om jeg misunner alle som er i stand til å dra på jobb. Og jeg er enig med deg, de vet sikkert ikke hvor heldige de er. Folk glemmer jo fort å sette pris på ting. Det er sånn vi mennesker er.

Vet hvor kjipt det er når man ikke finner noe under en utredning. Det er ikke noe gøy, men håper de ikke har gitt opp ennå, og kanskje finner noe i anledning i en annen utredning? Jeg trenger heldigvis ikke å være sengeliggende, men energien er ikke på topp, så lettvinte gjøremål går litt langsommere enn normalt, men, men. Det får ta den tiden det tar.

Vi får bare holde ut på en eller annen måte med plagene våre. Hold on be strong:)

Kan ikke akkurat fastslå at frustrasjonsnivået har dempet seg, men jeg er heldigvis ikke like apatisk når leselysten er tilbake som da når den er borte, men den indre uroen er der. Har nok med at jeg går hjemme om dagene og er lei av det. Lei av all denne ventingen og håpet om å bli bedre. Har ikke så mye tålmodighet mer. Så sånn sett har ikke frustrasjonsnivået synket, men er heldigvis ikke like apatisk når jeg leser og har leselysten tilbake enn som da når den er fullstendig er borte. Da blir jeg rådvill:) Nå er det bare den indre uro og tålmodigheten som snart renner ut og lei av tilværelsen som jeg nå befinner meg i. Vil være i jobb som alle andre i stedet for å være langtidssykmeldt for det er ikke noe for meg, men samtidig må jeg bare befinne meg i det, samtidig som jeg vet at de andre har rett. Har det vært opp til meg så har jeg bare gitt blaffen i helsa og tatt tilbake den grå hverdag som jeg lengter tilbake til.

Heldig du som er ferdig med utredning denne gang, jeg er misunnelig. Selv skal jeg ta CT om et par uker. Skal ta CT av magen og bekkenet. De har funnet ut hva som var årsaken til svimmelheten, og går til fysioterapeut for å få hjelp til å holde sjakk med det. Men har også hatt magesmerter siden fjor sommer og under gastroskopien jeg tok i fjor høst fant de ingenting, men i anledning til andre symptomer som legen fant mistenkelig knyttet til magesmertene valgte hun å bestille CT time av meg for mage og bekkenet. Så håper inderlig at de finner ett eller annet. Jeg kan leve med svimmelhet selv om det er slitsomt deg også, men magesmerter og kvalme er ikke noe gøy. Så håper det ikke blir en bomtur da.

Jeg er ikke så glad i denne årskiftet denne tiden jeg også. Først kommer det masse snø i første omgang som varer en kort stund og så er det bare sørpete. Vil heller ha en lang høst med masse vind og regn enn vinter. Har alltid vært høstmenneske:)

Du får hvile deg til leselysten, å plage seg til å få leselysten til å komme tilbake igjen funker ikke. Det funket ikke for min del. Så du får hvile deg med god samvittighet i mellomtiden, og så kommer nok leselysten tilbkake til deg igjen før du aner det:)

Jeg må uansett ha litt kaffe før jeg leser noe som helst nå selv om leselysten min er tilbake, men må nesten ha alltid kaffe mens jeg leser for lesingen blir ikke helt det samme uten og jeg har ikke tatt en eneste kaffekopp ennå i dag, selv om jeg har vært oppe i flere timer, så nå er et på tide og så lese litt utover dagen, og prøve å glemme livssituasjonen. Det er bøkene som har hjulpet meg mest mens jeg har vært og er sykmeldt i alle disse månedene selv om leselysten forsvant i to uker. Men det er alltid en hobby jeg går tilbake til. Sånn har det vært hele livet, så er glad for å ha noe å gjøre selv om dagene går trått, og lesing er jo ikke det verste man kan gjøre, selv om jeg prøver å gjøre andre ting å gjøre for å få dagene til å gå også, men det er alltid lesing som har vært den store redningen:)

Var ikke meningen at dette skulle bli langt, men det er typisk meg hver gang jeg skal skrive noe, så blir det aldri kortfattet:)

Kan hvem som helst bli spion?

Ruby er en smart og kvikk ungjente som elsker å løse kryssord, lese, legge puslespill; alt som har med logikk å gjøre. Hun liker å ha noe å bryne seg på. Hun fikk til og med tilbud om å gå på Harvard selv om hun var altfor ung som hun takket nei til. Hun vil ikke være nerd over alle nerder. Hun er ikke bare den smarteste av dem alle i hennes alder og vel så det, men hun har det også i kjeften. Hun er temmelig rappkjeftet, og hun vet godt hvordan hun skal svare for seg uansett hva slags situasjoner hun havner i. Hennes favorittaktivitet er å provosere andre og bestekompisden er Clancy. De to har mye til felles og begge elsker å se krimprogrammer på Tv.

Rubys familie er rik og har folk til å hjelpe seg med det meste: servering av mat, vasking, rydding og annet husarbeid, slik at de selv slipper å anstrenge seg, men de er greie og hyggelige folk for det. Men en dag blir livet til familen Redfort snudd på hodet da en i mannskapet deres forsvinner, og alle møblene er borte bortsett fra telefonene og en ny butler ved navn Hitch blir sendt til familien. Det er da Ruby tar telefonen og får en gåtefull beskjed og et vilt eventyr starter. Hun får den ene ledetråden etter den andre, og blir satt på en skikkelig prøve som den kodeknekkeren hun er. Vil de få tilbake møblene igjen og kommer Ruby til å løse gåtene som stemmen i telefonen gir henne eller er hun ikke så smart likevel? Det får tiden vise.

Jeg er egentlig for gammel til å lese ungdomsbøker, men som sagt tidligere så liker jeg å holde meg oppdatert innenfor alle sjangre og målgrupper når det gjelder bøker, og jeg liker å lese variert, så hvorfor ikke? Men jeg nølte litt ved å se på det omslaget, og tenkte vel på forhånd at dette blir vel litt for barnslig for meg selv om jeg vet innserst inne at man skal ikke dømme en bok etter omslaget. Så jeg er glad jeg ga boka en sjanse. For selv om selve spionsaken ikke var altfor fengende for meg, så var det mange fengende og fargerike karakterer som var motiverende å lese om, spesielt hovedpersonen Ruby og butleren Hitch. Likte sarkasmen mellom de to veldig godt. Hun og bestevennen Clancy har også den samme sarkasmen, og Ruby er ikke redd for å si det hun mener uansett hva slags trøbbel hun havner i. Sånn sett er hun en herlig karakter på mange måter og er et friskt pust i ungdomslitteraturen.

Selv om historien ikke var like spennende som å lese om selve karakterene, er dette likevel en god spionbok for ungdom som liker action. Her er det doser av fart, thriller og spenning, pluss svartmalt humor. Dette er ingen eventyr for pyser. Så har du sansen for å lese lettfordøyd thriller med kodeknekking og farer i alle kanter, så er nok dette en bok for deg. Og jeg må innrømme at selv om historien og saken ikke var fult så engasjerende og underholdende for denne leseren, så var karakterende såpass fengende at jeg kan godt tenke meg å lese neste bok i serien for jeg er interessert i å følge Ruby Redfort videre.

Se meg inn i øynene er et godt grunnlag for en ny og spennende bokserie for unge lesere som er lei av å lese urban fantasy bøker som inneholder vampyrer, varulver, hekser og andre fantasifigurer, og som heller vil ha ekte action. Kanskje drømmer du om å bli spion/detektiv selv? Det er jo lov å drømme ...

Leselysten er kommet tilbake for fullt etter den ble borte for meg de to siste ukene i fjor. Vil aldri oppleve det igjen.

Tidligere denne uka har jeg lest ut: Min kamp 4 av Knausgård (fremdeles begeistret og jeg som absolutt ikke skulle lese disse bøkene da de først kom ut. Glad jeg skiftet mening:) Og jeg har lest ut Ruby Redfort: Se meg inn i øynene av Lauren Child. Moderne versjon av Nancy Drew. Liker Nancy Drew best, men kodeknekkeren Ruby Redfort er slett ikke verst hun heller:)

Og i helga skal jeg begynne på Min kamp 5 "sjokkerende". Men vil jo gjerne lese fortsettelsen, og jeg skal lese videre i Heaven av Christoph Marzi som jeg har så vidt begynt på. Lenge siden jeg har lest urban fantasy, og har savnet det. Og også skal jeg lese videre i Girl in the woods av Jennifer McMahon som jeg vil gjerne komme meg videre i siden den hadde en spennende start, og håper det holder seg sånn. Phew! Det ble mye å ramse opp her.

Ellers har snøen kommet tilbake. Skuffende. Den har vært borte i en måned og jeg likte det som det var. Det har ikke kommet så mye, men likevel syns jeg snø er så upraktiskså håper den forsvinner fort. Jeg vil heller ha en lang høst slik som det nettopp var.

Håper du kommer i form igjen og at leseiveren er på plass igjen om ikke alt for lenge.

God helg til deg også:)

Jeg har vært på visning av denne filmen, som har Norgespremiere 17. januar 2014, og her er min omtale av filmen.

Hvor mange ønsker ikke å forlate det livet man har nå, bare stikk av og leve et fritt liv?

Vatanen og en medarbeider har kjørt langt og i et lite uoppmerksomt øyeblikk blir de overrasket over en hare som hopper ut i veien, og de treffer på haren så vidt. Haren forsvinner inn i skogen og Vatanen er fast bestemt på å gå etter haren for å se hvordan det gikk. Vatanen finner haren forskremt i skogen med en brukket labb. Han og medarbeideren hadde like før denne ulykken hatt en krangel, og når medarbeideren roper på Vatanen, bestemmer Vatanen seg for å bli igjen i skogen med haren da han hører medarbeideren kjøre vekk. Vatanen blir bokstavelig talt forlatt med haren. Han vil redde denne haren og sammen får han og haren en spesiell connection. Haren blir knyttet til denne mannen som en hund og han blir med Vatanen på denne nye reisen. Vatanen vet ikke hvor han skal dra. Han vil ikke tilbake til jobben som han mistrives i, og han savner heller ikke kona hjemme. Istedet legger han ut på tur sammen med haren hvor de møter på den ene komiske og surrealistiske episoden etter den andre, som involverer både mennesker og dyr. Dette blir et vendepunkt for Vatanen, men kommer denne nye livsstilen til å bli bedre enn det forrige?

Dette er en bok jeg har vært svært nysgjerrig på i flere år og jeg har nølt lenge med å lese den, hvorfor vet jeg ikke, men noen bøker står lenger på ventelisten enn andre hos denne leseren, og det blir som det blir. Selv om det tok meg mange år før jeg bestemte meg for å lese den, er det jo bedre sent enn aldri. Jeg hadde høye forventninger til denne boka, og høye forventninger er jo som kjent for å være "skadelig". For man kan risikere å bli temmelig skuffet, som i dette tilfellet. Jeg hadde forventet meg en morsom og sjarmerende historie med dyr som hovedrolle. Ingen tvil om at denne historien var sjarmerende. Hvordan denne mannen tar seg av haren til envher pris og at de to får full tillit til hverandre. Men resten av boka var bare rar, eller skal jeg kalle det harry? Dette er vel den første gangen jeg kaller en bok for harry (og forhåpentligvis den siste gangen...), for det var mye som var bare tull og ikke alle episodene de havnet i engasjerte meg ikke. Boka ble ikke helt som jeg hadde tenkt for det var på en måte ikke min type humor selv om vennskapet mellom Vatanen og haren var sjarmerende.

Denne anmeldelsen av Harens år blir dessverre relativt kort siden boka er veldig smal. Den består av bare 159 sider, og jeg er samtidig redd for å røpe for mye, så jeg holder meg til en kort og saklig anmeldelse i denne omgang.

Harens år ble dessverre ikke den boka jeg hadde forventet meg. Selv om jeg liker forholdet til Vatanen og haren godt, og jeg selv er veldig glad i dyr, var det ikke nok til at denne boka havnet på favorittlista mi. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive boka, men den ble litt vel rar. Det er den beste beskrivelsen jeg kan komme på i skrivende stund. Dessverre ble jeg skuffet, men jeg har nå i alle fall lest den.