Jeg leste den ferdig tidligere denne uka og jeg er en kresen leser, men denne ble jeg positivt overrasket over. Kos deg:)

Jeg gleder meg sånn til OL er over slik at det går an å finne noe å se på tv igjen. Det er jo ikke noe på de andre kanalene heller. De sender bare gamle serier fra 90 tallet mens OL herjer på tv2-kanalene. Så gleder meg til tv-guiden kommer til vanlige rutiner slik at det blir andre ting å se på enn repriser for oss som er allergiske mot OL. Jeg er bare så lei av OL. Så det er bra de bare er en gang hvert fjerde år. Takk og lov for det. Syns det er så mye sport ellers i året også. Det må da være måte på. Phew. Det var sytet fra meg:)

Denne uka så langt har jeg lest ferdig Hypnotisøren av det svenske ekteparet Lars Kepler. Ville egentlig ikke lese den for liker som regel ikke bøker som er rost opp i skyene, men denne ble jeg positivt overrasket over. Meget bra krim. Så filmatiseringen i kveld for jeg var så nysgjerrig (selv om bøkene alltid er bedre), men jaggu jeg ble skikkelig skuffet over filmen gitt. Filmen kuttet ut nesten halve persongalleriet (mange som var viktige i historien) og gjorde historien for lettvint. Det eneste som var bra med filmen var Mikael Persbrandt:)
Men kommer nok til å prøve meg på flere Kepler bøker for det siden jeg tross alt likte boka så godt.

Bøker som jeg skal konsentrere meg om i helga som er påbegynte er: De 500 av Matthew Quirk. Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård. (Er ennå ikke ferdig med den siden den er på over 1000 sider, men jeg koser meg og gruer meg til å lese siste side og serien er over. Det blir vemodig). Og jeg har så vidt begynt med og skal forstette i Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll.

Så det blir litt thriller, prosa og selvbiografi på meg i helga. Har ikke noe i mot det for jeg liker litt variasjon:)

PS: Leste Gone girl av Gillian Flynn og jeg ble mektig skuffet. Syns ikke plottet var noe originalt, tåpelige karakterer og veldig fortsigbart. Ville gi henne en sjanse til ved å lese boka Mørke rom, men den var heller ikke noe bedre. Så hva som er greia med Gillian Flynn skjønner jeg ikke. Jeg er jo glad i krim og thrillere, men disse bøkene for meg ble for tynne og oppskrytt. Er likevel nysgjerrig på hva du syns om Gone girl til slutt. Det var dessverre ikke bøker for meg. Men, men ... kan jo ikke like alt.

God helg til deg også:)

Min helgelektyre er godt tilårskomne bøker, noe som ikke er uvanlig her i huset. Den jeg har begynt på heter Fromont & Risler - Roman fra Pariserlivet, min utgave er fra 1932, boka skrev Alphonse Daudet i 1874.
Neste bok ut er Blaaskjæl av Gabriel Scott, min utgave er fra 1923, og den henger så vidt sammen. Det er tydelig det er en godt lest bok, og kanskje er det en riktig god bok også.

Tarantella er en vanskelig roman å sette en bestemt merkelapp på. Den beste merkelappen man kan sette på denne romanen er at romanen er en slags krimroman, siden man finner denne romanen som regel i krimhylla på biblioteket og at romanen er bygget opp som en tradisjonell krimhistorie. Til forskjell fra mange av de klassiske krimromanene; det vil si at en forbrytelse har skjedd, en etterforsker undersøker saken og forbryteren får sin straff, så mangler Tarantella en etterforsker i denne historien.

Etterforskeren blir dermed leseren som gjennom tre deler blir presentert for "flere" personer i del en (Edderkoppen), deretter må koble disse personene sammen til tre personer i del to (Giften) og koble de tre personene inn i en trekant drama i del tre (Byttet).

Av den grunn kan kanskje merkelappen krimroman være en feil merkelapp på denne romanen, etter at man har lest den og lekt litt etterforsker. En riktigere betegnelse er kanskje en slags psykologisk thriller, siden leseren må være litt psykolog i leseøyeblikket. Eller sagt på en annen måte: du starter som etterforsker, men ender som psykolog fordi du lurer på hvorfor de menneskene handler som de har gjort.

Til tross for at Tarantella er en roman på bare 162 sider, er denne romanen dessverre ikke for alle. Man får best ut av romanen hvis man har lest en del krim, thriller og spenningsromaner i tillegg til å ha lest og har studert klassisk litteratur som Forbrytelse og straff. Dette er ikke en bok for lettvektere, siden det krever litt mer av deg enn bare å lese for å bli underholdt.

Ja, "Ut i verden" er neste bok, så er det "Min universitetstid". Men boka "Barndom" er den beste synes jeg, en hjerteskjærende og en utrolig god bok.
Under OL har de hoppet i RusSki Gorki. En stor russisk forfatter som til og med har fått hoppanlegg oppkalt etter seg, ikke dårlig det.

Nei, det var ikke min type bok heller gitt. Jeg liker britisk humor, men liker visst det bedre på skjerm enn i bokformat. Dessuten hadde hun ikke samme humor som meg. Syns hun ble for masete og hysterisk enn morsom. Jeg ble glad da jeg var ferdig med den. Den var rett og slett et ork å gjennomføre:)

Satirisk om opplysningstidens vitenskapsmenn

"Die Vermessung der Welt" utkom i Tyskland i 2005. Boka har siden blitt oversatt til 46 språk, og er den mestselgende tyske utgivelsen noen sinne etter Süsskinds "Parfymen". Boka utkom på norsk under tittelen "Oppmålingen av verden" i 2008, og på engelsk under tittelen "Measuring the World" i 2006. Daniel Kehlmann (f. 1975) hadde så vidt rundet 30 år da boksuksessen var et faktum, og denne er siden inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Selv hadde jeg hatt denne boka stående ulest i bokhylla i et par-tre-år inntil jeg nylig ble oppmerksom på at forfatteren skulle komme til Norge i forbindelse med Gyldendals lansering av hans siste roman "F". Dette førte til at jeg kastet meg over boka, slik at jeg skulle være mest mulig forberedt til forfatter-bokbadet på Litteraturhuset. (Denne linken fører til mitt referat av intervjuet med forfatteren på Litteraturhuset tirsdag 18. februar 2014.)

Innledningsvis kan det være grunn til å presisere at "Oppmålingen av verden" handler om to personer som faktisk har levd. Den ene er Alexander von Humboldt (f. 1769 d. 1859), en tysk vitenskapsmann som dro på forskningsreiser til Sentral-Asia og Mellom- og Syd-Amerika, hvor det særlig var området langs Orinoco og Amazonas han utforsket. Han reiste sammen med Aimé Bonpland, og på reisene sine samlet de mange ukjente planter og trær som de tok med seg tilbake til Europa. (Kilde: Wikipedia.) Den andre er Carl Friedrich Gauss (f. 1777 d. 1855), en genierklært tysk matematiker, astronom, geodet og fysiker. (Kilde: Wikipedia.)

"Daniel Kehlmanns form er nesten skisseaktig. Han kommer med megetsigende detaljer, men overlater mye til fantasien. Han gjennomgår ikke biografiene langsomt og metodisk, men dveler ved enkelte punkter (ikke alltid de mest opplagte) og hopper over mye. Han viser subtilt hvor begrensende berømmelsen virker på de to personene. Begge er "øyer" (med litt hjelp fra Kehlmann); de lever i sin egen verden og er besatt av tanken om å skaffe seg kunnskap." (sitat fra "1001 bøker ...)

Vi følger de to geniene parallelt til å begynne med, inntil deres skjebner flettes sammen i 1828. Da hadde de i all hovedsak gjort unna det meste av de bragder som hadde gjort dem berømte i sin samtid. Etter dette drodler de over sine ulike måter å betrakte verden på.

Historien fortelles nokså fragmentarisk, og dette gjør at man virkelig må konsentrere seg for å få med seg alle krumspringene i historiene.

Humoren er til stede absolutt hele tiden og den sniker seg inn i alle scenene underveis, og gjør dermed boka til en uhøytidelig harsellering med opplysningstidens vitenskapsmenn.

"I september 1828 forlot landets største matematiker sin hjemby for første gang på mange år for å delta på Den tyske naturforskerkongressen i Berlin. Selvfølgelig ville han ikke dit. I månedsvis hadde han vegret seg, men Alexander von Humboldt hadde vært hardnakket, så han i et svakt øyeblikk og i håp om at dagen aldri ville komme hadde sagt ja.

Nå gjemte professor Gauss seg altså i sengen. Da Minna ba ham om å stå opp, vognen ventet og det var lang vei, klamret han seg til puten og prøvde å få sin kone til å forsvinne ved å lukke øynene. Da han åpnet dem igjen og Minna fortsatt var der, kalte han henne plagsom, innskrenket og sine sene års ulykke. Da heller ikke det hjalp, slo han teppet til side og satte føttene på gulvet." (side 7)

Der Gauss er sky og helst vil være for seg selv, der er Humboldt mer verdensvant og sosial, skjønt ingen av dem er spesielt glad i andre mennesker eller er spesielt elskverdige for den sakens skyld. På tidspunktet for deres møte er Humboldt for lengst en berømt mann på grunn av dine landemålinger i Latin- og Mellom-Amerika. Vi får senere også innblikk i disse reisene, og hva hans oppdagelser kostet ham av slit, ikke minst i form av insektsbitt og annet som følger med når man oppholder seg i en tropisk regnskog. Det de to geniene har felles er en dyptfølt og altoppslukende interesse for vitenskapen og den evige og umettelige jakten på kunnskap. De er villige til å ofre nær sagt alt for vitenskapen - ja, selv livet settes på spill, særlig for Humboldts vedkommende.

Hos Gauss fører kjærligheten til vitenskapen til at han knapt er til stede i sitt eget liv, og overhode ikke interesserer seg for ting som skjer utenfor hans eget hode. Selv på bryllupsnatta stopper han midt i akten for å notere ned en liten genistrek, av frykt for at dette skal bli borte for ham dersom han ikke passer på. Etter litt for mange barnefødsler dør kona dør i barsel, og han gifter seg nokså raskt med hennes venninne - rett og slett fordi han innser at han ikke har råd til å skaffe seg en hushjelp. Litt for sent skjønner han hvilket feilgrep dette er, og etter bryllupet skyr han hjemmet som pesten. Brudens drømmer og skuffelser hører vi intet om ...

"Således gikk livet gjennom stadier av voksende tildekking av dets organisasjon, helt til det gjorde det sprang som man trygt kunne kalle det største mulige: fornuftens lynnedslag. Frem til da fant det ikke sted noen utvikling i grader. Den nest største krenkelsen av mennesket var slaveriet. Men den største at det skulle stamme fra apene.

Menneske og ape! Daguerre lo.

Humboldt la hodet bakover og syntes å lytte etter sine egne ord. Forståelsen av kosmos var kommet svært langt. Med kikkerter utforsket man universet, man kjente jordens oppbygning, dens vekt og dens bane, hadde bestemt lysets hastighet, man forsto havets strømmer og livets betingelser, og snart ville man ha løst den siste gåten, magnetkraften. Enden på veien var i sikte, oppmålingen av verden nesten avsluttet. Kosmos ville være et forstått kosmos, alle den menneskelige begynnelsens vanskeligheter, som angst, krig og utbytting, ville høre fortiden til, og her måtte nettopp Tyskland og ikke minst forskerne i denne forsamling yte det fremste bidrag. Vitenskapen ville føre til en velferdens tidsalder, og hvem kunne vel vite om den ikke en vakker dag endog ville løse dødens problem. Noen sekunder senere sto Humboldt ubevegelig. Så bukket han." (side 197)

"Oppmålingen av verden" er en fascinerende bok om mange av de viktigste og store oppdagelsene som ble gjort for et par hundre år siden, og ikke minst om livsbetingelsene som ble vitenskapsmennene - ja, for det var kun menn på den tiden - til del. Dette er fortalt med intellektuelt vidd, slik at det hele fremstår i et fornøyelig lys. Når boka tidvis opplevdes som noe tung å komme gjennom, var dette fordi historiene er noe springende fortalt og at setningene til tider er så mettet med meningsinnhold om nokså avanserte vitenskapelige tankerekker. Antakelig vil det være en fordel å lese boka to ganger, fordi man da i større grad vil kunne få fullt utbytte av alle detaljene.

Etter å ha lest denne boka sitter jeg i all hovedsak igjen med en opplevelse av å ha lest noe høyst originalt, som ikke ligner noe som helst jeg har lest tidligere. Kehlmann er elegant i språkføringen, og det forhold at han hele tiden krydrer historiene med humor og satire, gjør det til en fornøyelse å lese denne nokså rare, lille boka. Samtidig vil jeg hevde at innholdet i boka er så vidt vanskelig tilgjengelig til tider at det faktisk forundrer meg at den har blitt en bestselger. Dette er nemlig - slik jeg ser det - en bok for de spesielt interesserte og sånn sett ikke en bok som vil fenge flertallet av lesere. Til det er den nok litt for spesiell. Da har jeg faktisk mer tro på at hans siste roman "F" vil få et bredere publikum.

Det som gjorde absolutt størst inntrykk på meg er beskrivelsene av disse to hovedpersonene og alle deres ekskapader, og fremstillingen av dem som to høyst merkverdige nerder med heller få sosiale antenner og evne til å oppføre seg i tråd med datidens etikette. Humboldt som tror at det meste han ikke forstår kan gjøres mer forståelig ved å måle det, og Gauss som den personifiserte eksentriker.

Daniel Kehlmann måtte tåle en del kritikk da han utga denne romanen. Ikke minst kom en rekke eksperter på banen og protesterte mot flere av detaljene i hans fremstilling. Da Daniel Kehlmann tidligere denne uka besøkte Litteraturhuset, fortalte han at deler av kritikken rett og slett var feil. Ord han har lagt i munnen på hovedpersonene har de faktisk skrevet selv, og dette har Kehlmann hentet fra konkrete kilder. For øvrig er han ikke den første som dikter seg inn i virkelige personers liv. Mange har gjort det før ham, og den forfatteren som først og fremst står klart for meg som en det er naturlig å sammenligne Kehlmann med, er faktisk Per Olov Enquist. Så er det kanskje ikke tilfeldig at Kehlmann har mottatt P.O. Enquist-prisen ... Å skrive dels fiksjon og dels biografi er etter min mening en spennende genre for dem som behersker dette. For leseren er det som å få dobbelt opp: i tillegg til å bli underholdt, er denne typen bøker også lærerike!

Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset tidligere denne uka, er jeg ikke det minste i tvil om at jeg skal fortsette å dukke ned i bøkene han har skrevet!

Helt til slutt: "Oppmålingen av verden" er filmatisert!

Ja, ikke sant. Det er nok kanskje lett å si om noen klassikere De sier den boka er god, men jeg har ikke lest den (og i mange tilfeller kommer en heller ikke til å gjøre det) Så det er nok noe i det han sier den godeste Hemingway, at:
Et klassisk verk er en bok som folk roser, men aldri leser

Da har jeg endelig somlet meg til å lese noe av det svenske ekteparet Lars Kepler jeg også. Bedre sent enn aldri. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves ...

Hypnotisøren Erik Maria Bark (ja, du leste riktig!) har egentlig sluttet å forske på hypnose og lagt den karrieren på hylla, men da en gutt blir funnet i live mens resten av familien hans er slaktet og en av søsterene hans er sporløst forsvunnet, blir Erik Maria Bark etterspurt av politietterforskeren Jonna Linna om å hypnosere den overlevende for å finne søsteren hans før det er for sent og det innebærer å få kontakt med gutten som overlevde massakren med flere knivstikk, men de trenger Barks hypnoseferdigheter for å få kontakt med gutten som ligger i sjokkstilstand.

I alt dette blir Eriks sønn kidnappet. Sammen er han, samboeren Simone og politietterforsker Jonna Linna nødt å finne ham før det er for sent siden Eriks og Simones sønn, Benjamin, lider av en alvorlig sykdom. Det kan gå riktig galt hvis de ikke finner ham i tide ....

Dette kan virke som en heseblesende bok, og det er det også. I mange krimbøker og andre bøker generelt opplever jeg ofte veldig spennende begynnelser, men så stopper det opp i midten hvor det blir nærmest tvangslesing og så tar det seg opp igjen mot slutten, men slik er det ikke med denne. Denne boka inneholder sjeldent godt driv og sidene bare fløy av sted. Jeg leste i den i to netter i strekk uten en blund på øynene (sliter med søvnmangel ellers, så det gjorde meg ikke noe), og leste i den noen dager og vips så var mursteinen på 528 sider ferdiglest på kort tid til meg å være. Selv om mange hevdet at konseptet var veldig originalt og unikt, så er jeg nok ikke direkte enig i det. Men det gjorde ikke noe siden det var så spennende skrevet så jeg rakk ikke å ergre meg over at konseptet ikke var så originalt som jeg hadde håpet på.

Det jeg likte best med Hypnotisøren er hvor mørk og dyster innholdet var (minnet meg litt om bøkene til Mo Hayder). Herlig dystert og en smule morbid. Det liker jeg. Også satt jeg pris på gode miljøbeskrivelser og karakterene var så levende at det føltes ut som om jeg sto midt i blandt dem. (Jada, jeg har livlig fantasi. Jeg kan ikke noe for det). Det var som jeg var midt i blandt dem hele tiden og hadde mine egne konklusjoner underveis.

Grunnen til at det tok så lang tid før jeg våget å lese Hypnotisøren var at jeg blir med en gang allergisk og skeptisk til bøker som får voldsomt med oppmerksomhet av den positive sorten, for jeg har en tendens til å ikke like de bøkene. Jeg vet ikke hva det er med meg og positivitet. Det er nok det at jeg og positivitet som ikke hører sammen. Sånn har det alltid vært. Også denne skuffelsen da når man har for store forventninger og så blir det ikke som man har tenkt det. Men så var det denne nysgjerrigheten da som jeg enkelte ganger ikke klarer å styre ... Så nysgjerrigheten vant, og jeg angrer ikke. Hvorfor? Dette er den første krim/spenningsboka jeg har lest på lenge som faktisk var spennende og drivende hele veien!

Hypnotisøren er en velskrevet krim med mange spennende karakterer. Noen kommer kanskje ikke til å like den fordi den kan være for mørk og brutal, og kanskje virke litt hinsides for enkelte lesere, og det er den også. Men for meg gjorde det ikke noe. Selv om boka hadde sine svakheter, var dette en forrykende og herlig mørk litteratur. Og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese mer av ekteparet Lars Kepler. Spørs om de andre bøkene deres er på samme høyde som denne eller om de bare hadde nybegynnerflaks. Det blir spennende å se.

Ps: Jeg glad er for at jeg rakk å lese ferdig boka for på førstkommende fredag skal en av C MORE - filmkanalene vise filmatiseringen av boka. Jeg tviler på at den er noe særlig, for bøkene pleier jo som kjent å være bedre enn filmatiseringene, men jeg skal gi filmen også en sjanse, spesielt siden Mikael Persbrandt er med. Han er rå! Likte han best i krimserien Beck, men han virker som en sta og bestemt fyr som gir blaffen i hva folk sier og mener. Liker folk som går sine egne veier og som tør å være sarkastisk og på grensen til kynisk også utenfor sine roller. Han virker ikke som en fyr som følger strømmen. Så det skal bli spennende å se ham i rollen som hypnotisøren Erik Maria Berk og hvor tro filmatiseringen kommer til å være mot boka. Det gjenstår å se! Noen som har sett den?

Takk til deg Kjell, du har gjort en utmerket jobb til glede for oss. Håper du også har hatt utbytte av dette selv om du har jobbet og lagt til rette for oss. Vi kom til dekket bord takket være din innsats.
Et klassisk verk er en bok som folk roser, men aldri leser har Ernest Hemingway sagt.

Men nå er vi flere som har lest Middlemarch

Leste den for noen år siden, men den sitter i meg ennå. Det er en bok som hjemsøker deg lenge etter man har lest den. Herlig bok!

Akkurat nå er det å la være å tenke i det hele tatt så går det bra:) Så holder meg til bøker så ofte jeg kan:)

Takk. Jeg prøver så godt jeg kan:) Bøker er det eneste positive jeg har i livet nå for tiden så jeg klamrer meg fast til dem:)

Her kan du lese flere kommentarer om Klokken i Makedonia Det er synd at ikke alle kommentarene legger seg sammen om den samme boka. Det er synes jeg er en stor svakhet i systemet, og som burde ordnes opp i.

Flott Kjell, du gjør en super jobb for oss. Takk skal du ha :)

Legg inn en ny en da, så har vi flere å velge mellom :)

Jeg er ikke sikker på om Klokken i Makedonia egner seg i en lesesirkel her, føler den kommer i kategorien lett underholdning, (men en skal aldri si aldri)
Men du verden, det er ei forrykende humoristisk bok da, og som mange kvinner får et forhold til, og det er også de som liker den best, tror jeg. Skulle ønske jeg hadde den ulest, for gullkornene står i kø og latteren sitter løst, i allefall gjorde den det hos meg

Kognitiv svikt vet jeg alt om og har slike perioder selv og vet det ikke er kjekt. Hater livssituasjonen jeg er i nå så jeg sliter med kognitiv svikt nå i skrivende stund. Derfor vil jeg lese enda mer. Vil heller lese mer enn å tenke mer:) Får ofte negative tanker fordi jeg har alltid vært en negativ person. Derfor prøver jeg å lese så masse som mulig for å koble ut:) Det er i hvert fall min måte.

Fornøyelig om politisk renkespill i en liten engelsk småby

J.K. Rowling (f. 1965) hadde syv Harry Potter-bøker bak seg da hun skrev "Den tomme stolen" ("The Casual Vacancy") i 2012. Dette er hennes første voksenroman, og av en eller annen grunn er dette en bok man enten trykker til sitt bryst eller tar fullstendig avstand fra. Persongalleriet er stort, og småbymentaliteten som beskrives i boka er lite flatterende. Jeg tipper at det i all hovedsak er disse to forholdene som gjør at man enten faller av eller rett og slett misliker boka. Selv hører jeg blant dem som synes den er storveis, selv om jeg for øvrig likte svært få av personene som er med i boka.

Vi befinner oss altså i byen Pagford, som ligger i Sør-England. I bokas åpningsscene har Barry Fairbrother, medlem av byens sogneråd, bestemt seg for å ta med kona ut på en bedre middag - mest for å kompensere for sin dårlige samvittighet for å ha vært så lite til stede for henne i den senere tid. Barry brenner nemlig for så mye, men helst for andre ting enn familiens anliggender. Ekteparet rekker ikke å sette seg til bords før Barry faller om og dør. I ettertid antar man at det er et aneurysme i hodet som har sprukket.

Mesteparten av boka handler i grunnen om det som skjer kort tid etter dødsfallet. Selv om de fleste av dem som har hatt et forhold til Barry Fairbrother, er sjokkert over at han bare kunne dø sånn helt plutselig - han var tross alt bare et par og førti år - viser det seg nokså snart at alle i grunnen bare tenker på seg og sitt. For hvem skal fylle den tomme stolen i sognerådet? Et råd som snart skal ta stilling til et par svært så viktige og avgjørende saker i lokalsamfunnet ...

Vi kommer tett inn på en rekke familier, og bak de ulike fasadene skjuler det seg mangt som ikke tåler dagens lys. En familiefar driver med heleri av tyvgods, og er for øvrig det man kan kalle en "god, gammeldags drittsekk", der han tyranniserer både kone og barn. I en annen familie er kona drikkfeldig, mens mannen er utro etter noter. I en tredje familie er datteren narkoman og har barnevernet på nakken, og i en fjerde familie er heller ikke ekteskapslykken slik man ved første øyekast skulle tro. Det er små forhold i den lille småbyen, hvor alle vet det meste om hverandre. I alle fall tror de det selv. Resten får de i grunnen greie på fordi øvrighetspersonene, som egentlig har taushetsplikt, lekker med både den ene og den andre intrikate opplysningen ... og selv om ingen navn nevnes, er det aldri vanskelig å skjønne hvem det dreier seg om.

Mens det utkjempes et maktspill mellom de voksne om hvem som skal fylle den tomme stolen etter Barry, begynner imidlertid merkelige ting å skje. På sognerådets nettsider har en hacker begynt å poste urovekkende innlegg, hvor den ene etter den andre avsløres. Det forhold at hackeren opptrer som Barry Fairbrothers gjenferd, gjør ikke uhyggen noe mindre. Så lenge avsløringene ikke gjelder dem selv, flirer folkene i Pagford, for de tåler så inderlig vel den uretten som ikke rammer dem selv. Men det er bare inntil det går opp for enkelte at de er nestemann til å bli hengt ut ... Hvem er hackeren? Og hva er målet med det hele? Etter hvert får hackingen avgjørende betydning for det som skjer, slik at utviklingen styres i retning av ... ja, hva? I mellomtiden mistenker alle hverandre, og dette gjør at nervene til både den ene og den andre tynnes betydelig.

Underveis skjer det uendelig triste ting, og dette skaper en viss balanse til bokas mer humoristiske sider. Latteren setter seg til slutt fast i halsen, og erstattes av tårer - uten at dette på noen måte gjør boka til en tårepersebok. Til det er fortellerstemmen for distansert til det som skjer. Noen av de voksne fortjener utvilsomt å bli hengt ut for sin dobbeltmoral og sitt hykleri, mens andre mer fremstår som ofre man får sympati med. At hykleriet og dobbeltmoralen ikke kjenner noen grenser, fremkommer til slutt, da alle hegner om en tidligere utstøtt ung jentes ulykke - som om de aldri skulle ha gjort annet. Sånn sett kan man bli både sint og opprørt av å lese denne boka, hvis persongalleri ikke akkurat apellerer til sympatien hos leseren. Jeg er faktisk veldig imponert over hvordan forfatteren har grepet fatt i og beskrevet bygdedyret i en liten engelsk småby, der alt handler om fasade og det som synes utad, og hvor det for all del gjelder ikke å bli avslørt ...

Jeg opplevde boka som godt skrevet. Så kan man kanskje innvende at persongalleriet består av litt vel mange gemene mennesker, men kanskje er det rett og slett slik det av og til er? I alle fall når mennesker som lever tett på hverandre, konkurrerer om de samme knapphetsgodene og statussymbolene ... Og når vi ser hva politikere i det virkelige liv er i stand til å gjøre mot hverandre, så burde det kanskje ikke overraske noen, det renkespillet som finner sted i Pagford når den tomme stolen skal fylles etter Barry Fairbrothers død ...

Trond Brenne (f. 1953 d. 2013) er oppleser i lydbokutgaven, som jeg valgte, og han er som alltid like vidunderlig å høre på! Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Den er litt krevende å komme inn i, men etter hvert flyter den av gårde helt av seg selv.