Bokelskere.no

Få gutter/menn/herrer som deltar i denne tråden, så da er det vel kanskje greit å belyse det fra 'the dark side'. Som mange påpeker er det nok noe i det at lesing blir "for treigt" i en verden hvor alt skal gå så raskt som overhodet mulig. Bare tenk på hvor mye tid som benyttes på å filtrere vekk informasjon i stedet for å innta den. Slik sett blir boken en "taper" i forhold til teknologien.

Andre ting som er poengtert er for eksempel rollemodeller og "bokhjem". Jeg mener bestemt å ha hørt en konklusjon av et studie som fastslo at barn som vokser opp i hjem med mye bøker ikke bare leser mer, men ofte også er "skarpere" enn sine skolekamerater.

Det er nok mye man kan gjøre på individuelt plan for å hjelpe sine egne barn, en held del planlegging og tilrettelegging. Men generell oppfordring til lesing er en stor utfordring i særs stor grad mot datamaskinen. I Morgenbladet for en liten stund tilbake sto det om hvordan en artikkelforfatter (som jeg mener å huske var Magnus Henrik Sandberg) benyttet Assassins Creed 2 for å lære sin sønn renessansehistorie. Her ble spillet en viktig faktor for ønsket om å lese og lære mer om historien.

I essayet 'Dannelse' i 'Samtalens tynne tråd' av Anders Johansen, kommer han til en interessant konklusjon. Etter flere sider med argumentasjon for vektlegging av kommunikasjonsteknologi i utdanningen fremfor ensrettet fokus på litteratur og litteraturklassikere, så innrømmer han: "På samme måte som litteraturundervisningen vaksinerer elevene mot udødelige klassikere, ville kommunikasjonsopplæringen tatt fra dem enhver lyst til å kommunisere."

Med tanke på dette sitatet vil jeg dra frem en historie fra en annen bruker som jeg leste i en annen diskusjon om Bjørneboes 'Uten en tråd'. Hun skiver at hvis hun hadde visst om denne boken før hun gikk på ungdomsskolen, så hadde hun kanskje startet å lese tidligere. Og det er et godt poeng. Mye av den forbudte litteraturen fra Mykle til Faldbakken er i mye større grad spenningen rundt det forbudte tema enn i det kvalitative innholdet.

Kanskje det ikke bare er "kjedelig" og "langsomt" å lese, men også for "legitimt" og "konvensjonelt"?

På barneskolen gikk det for min egen del i Hardy-guttene. Noen i klassen forsøkte seg på Biggles, men det oppsto konflikt i preferanser, i like stor grad som at Metallica var tøffere enn Iron Maiden. Det ble uvennskap i å lese feil bøker, hvilket uansett skapte et sosialt press i gutteflokken til å lese for å ha de samme preferansene. Men dette er ikke nødvendigvis en bra ting.

Selv var jeg ikke den "store" leseren før inntil noen få år siden, og husker jeg tok meg i å ikke en gang lese innholdet i boblene i tegneserirutene i Donald-bladene da jeg var 13 år. Derimot leste jeg Beatles og Bly på bibelsk vis i tenårene, og frydet meg over beskrivelsene av hormonfylte oppvekstår med utprøving av alkohol, kjærlighet og narkotika - mer eller mindre tabufisert som mellommenneskelig tema i hverdagen. Og oppvekst- og tenåringsproblematikk var forbeholdt jenter. Lite var flauere enn 'Frida - med hjertet i hånden'.

Mange av punktene i artikkelen i Dagbladet synes plausible, og som jeg kjenner igjen i egen oppvekst. På det tidspunktet vi måtte lese bøker på barneskolen var den gamle Nintendoen på tur ut og Super Nintendo og PlayStation (den første) på tur inn. TV-spill spiser fritid til frokost, lunsj, middag og kvelds, og erstatter mye mer enn boklesingen. Når så det resterende settes opp mot valget mellom fysisk aktivitet og lektyre, så er ofte det foretrukne fra både barn og foreldre det førstnevnte. Noe som ikke sto i artikkelen var hvorvidt det finnes et sosialt liv før ungdomsskolen som kan styre leseinteresser. Personlig vet jeg at guttegruppens felles interesser overgikk individuelle preferanser på barneskolen, og som ble nærmest invertert i overgangen til identitetssøkenen i tenårene hvor bøkene ble tyngre og mer filosofiske. For mange jevnaldrende sto det kun om fotball, skyting og moped, mens de jeg kjente bevandret seg veslevoksent, og med små skritt, i politisk lektyre.

Som i en annen tråd om hvorvidt man kan forklare hvem man er i bøkene man leser, så tror jeg nok som jeg skrev at bøker man leser ofte er en narsissistisk aktivitet, og hvis det ligger noe sannhet i det, så må temaet i bøkene være primus fokus for å muliggjøre leserinteressen. Selvfølgelig finnes det mange andre faktorer i en oppdragelse som også må tilgrunnlegges for at barnet skal lese med lyst. Og for å unngå det formynderiske, så kan det for mange bli en svært vanskelig trend å endre. Jeg tror ikke det ligger i evne til fantasi, og at det skal være kjønnlige differanser på dette punktet. Det er nok i stedet større sosiale faktorer som spiller inn, og som nevnt i egen erfaring er det ikke nødvendigvis egeninteresse som spiller en rolle for hva man leser når man først må lese en bok, når man så utelukker påvirkning fra eldre autoritetspersoner.

Med andre ord kan det oppsummeres i; tilrettelegging ut fra kartlegging, og individuelle mulighetsbetingende vilkår.

Beklager langt innspill, men spennende tematikk med paralleller til mange kunnskapsområder.

Gjenspeiles den jeg er i hva jeg leser? I så fall må lesingen være delvis narsissistisk. Jeg tror og håper at jeg leser for å utvide horisonten, ikke grave meg dypere ned. Men alle kan vel leses som åpne bøker bare noen kjenner en godt nok, og nå kommer selvbevisstheten til sin rett. Fem titler som jeg gjenkjenner meg i var i hvert fall ganske lett (og kronologisk lest):

• Beatles av Lars Saabye Christensen - Vet ikke om jeg er Kim, eller om Kim er meg - om tilfeldighetene fikk våre liv til å krysses/analogiseres, eller om det var underbevisstheten? Leste den første gang da jeg var tolv, og syv ganger til før jeg kunne handle øl på butikken. Våre liv reflekteres i hverandre.

• Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig av Kim Hiorthøy - Gjorde siste året på videregående til en humoristisk og bisarr avslutning på allmenndannelsen - én dose realistisk galskap.

• Kykelipi av Jan Erik Vold - Må man kalle en spade for en spade? Eller som Saabye skriver i Bly (parafrase): Kan ikke en mann sitte på en stein?

• Sult av Knut Hamsun - Denne ble lest på smalbudsjett og i arbeidsløshet. Å leve gjennom hovedpersonen kan øke forståelsen, dog ikke nødvendigvis anbefalt.

• Markens grøde av Knut Hamsun - Flere år eldre kommer teknokratiskepsisen Hamsun til gode. En vakker, romantisert drøm som synes flottere ut fra byen enn fra landet. Slik skulle livet ha vært - kanskje litt for enkelt, og forholdsvis bekymringsløst, men drømmende og idealistisk.

Dukker stadig opp bøker her som jeg har lest og ikke registrert. Så fikk jeg registrert denne, den ble lest da den kom ut i 1987. Så jeg husker ikke så nøye innholdet nå. Den siste jeg leste av Vigdis Hjorth synes jeg var meget bra. (Snakk til meg). Hun har utviklet seg i riktig retning.

Ja, hun er bra..hun var på pensumlistene i engelsk den-gang-da.

Ser denne har kommet i lydbok nå, tar sjansen på å bestille den jeg....(biblioteket)

Bra, en fascinerende dame...

Nei, jeg tror den krever mer konsentrasjon, får kanskje ta den liggende på sofaen i glasshuset.(De to andre har vært mye omtalt, spesielt hørt mye positivt om Vi, de druknede)

Filmen går på NRK2 i kveld. (Fredag 03.06.2011)

Filmen går på NRK2 i kveld. (Fredag 03.06.2011)

Den var i hvert fall lettvint å sykle til, he,he...Nå skal jeg velge ny bok, står mellom: Vi,de druknede, Nådens omkrets og Don Quijote (har alle i både papir og lyd..)

Nå har jeg lyttet denne...det gikk raskt, ikke nødvendig å anstrenge seg så mye. Greit nok etter en litt tyngre leseperiode jeg har hatt. Men denne er litt annerledes enn hennes andre bøker. Patrick var heller ikke hovedpersonen denne gangen. Tror hun har skrevet denne litt raskt og kommersielt jeg...

Denne har jeg fått anbefalt, prøver å lete og se om den finnes i lydbok...tror ikke det.

Denne romanen fant jeg hadde en interessant historie som kombinerte fortid-nåtid på en OK måte, ellers var det en god del å trekke. Har blogget litt om den.

Ja, denne var dryg. Jeg hadde ikke så mye glede av den. At man skriver godt språklig er bare ikke nok. Ujevn, ustrukturert, belærende, umoden, masete..glimter til her og der, men lange dårlige "fyll-pasasjer", oppgulp av leksikonsider puttet inn her og der uten å gi en harmonisk enhet. Leste alle "kamp" bøkene som er kommet ut først, ujevnt en del der også, men tross alt virker det som han har modnet noe...denne romanen var endeløs; det er da så mange av dagens norske forfattere som har gjort det langt bedre. Vel,jeg skal også lese den siste av Min kamp, når den kommer...men min favoritt-forfatter blir han ikke.

Man kan foreslå for Lydbokforlaget og andre forlag, det hjelper....

Denne har jeg hørt mye positivt om, har prøvd å foreslå den som lydbok, men den har visst ikke kommet enda...

Ja, synes den er oppskrytt.Om man skriver glimrende, må man da likevel ha noe godt og fornuftig å skrive om...man bør da ikke bare være navlebeskuende og tro det er nok. Men som sagt, Min kamp er bedre, virker som han har kommet til et modnere stå-sted...(Tore Renberg skriver da mye bedre med sine temaer)

Denne var da langdryg. Er enda ikke ferdig med den. At han behersker språket, det er sikkert...men av og til stiller jeg spørsmålstegn ved innholdet og temaene han bruker talentet sitt på. Dette var da veldig ujevnt, og utrolig pratende, pratende... til tider. Jeg er klar over Proust påvirkningen, men dette behersket nok Marcel Proust langt bedre. Kan ikke annet enn synes at dette virker veldig umodent i lange partier, en briefing på all den litteraturen han leser, og kunnskapene han har på ulike felter, og belærende om historiske begivenheter...jeg har lest alle utkomne av Min kamp, og jeg ser i hvert fall at han har utviklet seg noe når han skriver disse.