Så bra! Spennende å høre hva du synes!

Varmt om et far-sønn-forhold og om det å miste et barn

Michel Rostain (d. 1942) er musiker og operaregissør, har undervist i filosofi og psykologi og har skrevet flere bøker om opera, kan jeg lese på bokas smussomslag. I 2003 mistet han sønnen sin, og i 2011 debuterte han med sin roman "Sønnen" - eller "Le Fils" som er den franske originaltittelen. Dette mottok han den prestisjefylte Concourt-prisen for. Ut over dette vet jeg lite eller ingenting om denne forfatteren, før jeg kom over denne boka på Bokbloggertreffet i Gyldendalhuset sist lørdag, der diverse forlag - deriblant Pax Forlag - hadde donert leseeksemplarer til treffet.

Det har vært skrevet et lass med bøker om det å miste et barn, om den bunnløse sorgen som oppstår i kjølevannet av et slikt tap og ikke minst hva det gjør med en familie når et elsket medlem blir borte. Jeg føler at jeg for lengst har fått min dose og vel så det av slike bøker - særlig av slike som er rasket sammen i full fart etter en tragedie for å komme ut mens saken fremdeles er brennende aktuell i samfunnet. Dette er imidlertid ingen slik bok. Riktignok handler den i aller høyeste grad om et selvopplevd tap av et barn, men det har tatt forfatteren bortimot åtte år å skrive den. Teksten er dessuten meget gjennomarbeidet og har litterære kvaliteter, historien fortelles i romanform og fortellergrepet er ytterst originalt. Det blir aldri "kleint" og heller ikke sosialpornografisk - bare rørende, varmt og ekte.

I "Sønnen" er det nemlig forfatterens avdøde sønn som forteller historien om sin sørgende far. Eller for å si det på en annen måte: her har forfatteren og far til Lion, den 21 år gamle gutten som døde av hjernehinnebetennelse etter få dagers dramatisk sykeleie i 2003, diktet seg inn i sønnens hode og forsøker på den måten å formidle hva han tenker om faren og hans sorg. Dermed kommer vi tettere innpå deres far-sønn-forhold.

Det er et varmt og trist-godt portrett som tegnes av faren og hans forhold til sønnen. Noen ganger kjente jeg at tårene presset på, andre ganger at latteren trillet. For faren er tidvis både komisk og patetisk der han saumfarer tingene til sønnen, på leting etter tegn på at sønnen faktisk ville leve og at han hadde fremtidsplaner.

"Pappa har allerede tenkt tanken tusen ganger: Døde jeg virkelig på grunn av maksimal uflaks, en hissig bakterie dukker opp, og før du vet ordet av det, er du død. Var det ikke heller sånn at jeg hadde senket guarden et øyeblikk? Et minutt med litt mindre livsgnist, og pang! Pappa har alltid trodd, og sågar formulert mer eller mindre klare teorier om det, at hvis han ikke er på vakt absolutt hele tiden, så vil dødskreftene i ham vinne frem. Et sekunds uoppmerksomhet, og vips, så ryker det.

Offisielt tror han ikke noe særlig på dette med dødsdrift, men likevel, han vet da et og annet om det; vi bærer i oss, i alle fall gjør han det, krefter som er i stand til å bryte ned selv det mest robuste liv. Så derfor har han lurt på om jeg også, ubevisst, mer eller mindre frivillig, holdt døra åpen for mine egne destruktive krefter de siste dagene jeg levde." (side 13)

Da faren oppdager at noe av det siste sønnen hans gjorde før han døde var å bestille time hos psykologen, blir han først veldig glad fordi han tolker livsglede inn i dette - deretter fortvilet fordi psykologen selvsagt ikke kan fortelle ham hvorfor sønnen hadde bestilt time hos ham. Dette spørsmålet - var sønnen lykkelig på slutten av sitt liv? - blir det overmåte viktig for ham å finne ut av. Ekstra sårt er det fordi dette var hans eneste barn.

"Pappa leser tvangsmessig i notatene mine for å holde kontakten med meg. En kveld han holder på med disse triste utgravningene, finner han et sitat av Pat Metheny, rammet inn av kraftige røde streker, mellom to avsnitt om Platon: "Musikk er kjærlighet i seg selv." Musikken kjælte med meg, slik den gjør med deg. Han flirer, musikk, kunst? ikke spesielt høyt ansett av Platon, akkurat. Han snakker ennå til filosofistudenten som jeg var. Noen sider lenger fram finner han dette skriblet ned i margen: "Å gi avkall: Hva gir man avkall på?"

Jeg har etterlatt meg hefter du kan bla i i årevis, pappa.

En far som arver sin sønn. Det er en ubegripelig rekkefølge av ord. En tidsforstyrrelse." (side 26)

Og slik fortsetter det gjennom boka som med sine 173 sider er akkurat passe lang. Dette er en bok jeg leste både med hjertet og hodet, fordi den berørte meg på så mange plan og fordi jeg hadde så sansen for måten den er skrevet på. En skjønn liten perle av en bok er det, og som jeg anbefaler på det varmeste! Her blir det terningkast fem!

Kelkoo.no er super. Her er et eksempel hvor jeg søkte på Dona Maria:
http://shopping.kelkoo.no/ss-dona-maria.html

(Du skriver bare inn navn på boken og trykker "finn det". Bruker denne til alle slags varer.)

Nattfokk la lista veldig høyt, men denne var slett ikke verst den heller.. Skal definitivt få med meg den siste boka også

Jeg hadde sett frem til denne boka fordi jeg hadde hørt det var en god bok, og ble skuffet. Folk kjøper nok Natascha Kampusch' bok mer av egen sensasjonshunger enn forfatterens skriveegenskaper. Boken er gjennomsyret av forfatterens bitterhet mot folk som har kritisert henne i etterkant av rømmingen, og Kampusch bruker mye plass på å forsvare sine egne handlinger under fangenskapet. Alt hun forteller om seg selv blir underveis støttet opp av psykiatrien, som vitner om at hun har fått mer enn bare litt hjelp av en psykolog for å skrive boken.

Hun har også utelatt visse deler av historien (som hun jo selvfølgelig må få lov til), men hele bildet blir en smule ufullstendig. Andre ting blir gjentatt gang på gang, og boken er dessuten dårlig oversatt (til engelsk)

Ok underholdning, men det er for mye som skjer, og det som skjer er ikke spesielt troverdig

Om bakgrunnen for Balkankrigen på 1990-tallet

Ismail Kadare (f. 1936) er en albansk forfatter med en svær produksjon av bøker på sin merittliste. Det er ikke så mye jeg vet om denne forfatteren, rent bortsett fra at han er ansett som Albanias fremste forfatter i dag. Dermed er han en forfatter jeg absolutt føler at jeg burde lese noe av. Da øynene mine falt på denne lille boka sist jeg var innom et antikvariat, var jeg derfor ikke sen om å plukke den frem. På Wikipedia kan jeg lese at han i sin tid kom på kant med albanske styresmakter, og at han i perioder ikke fikk lov til å publisere noe. I 1990 søkte han om asyl i Frankrike. Kun seks-syv av hans bøker er oversatt til norsk.

"Tre sørgesanger fra Kosovo" utkom på albansk i 1998, og det eksemplaret jeg sitter med utkom i 1999, oversatt fra fransk. På forlagets nettsider kan jeg lese at boka er utsogt og ikke kommer i salg igjen. Dermed er man henvist til antikariatene eller bibliotekene dersom man ønsker å få tak i den.

"Aldri hadde det hendt at freden kom styrket ut etter rykter om krig. At det etter håp om fred brøt ut krigshandlinger, var derimot nesten alminnelig på den store halvøya.

Man hadde iblant følelsen av at halvøya virkelig var vidstrakt, at det var plass til alle på den - til atskillige språk og religioner, til ti-tolv folkeslag og statsdannelser, kongedømmer og fyrstedømmer, for ikke å si tre keiserriker, hvorav to - serbernes og bulgarernes - var beseiret, mens det tredje, det bysantiske, til skam for seg selv og for hele kristenheten, hadde underkastet seg tyrkerne.

Men det kom andre tider; folk forandret mening og landområdet virket altfor trangt. Denne følelsen av trangboddhet oppsto ikke så mye av gnisningene mellom territorier og de ulike folkeslagenes språk, som av levninger fra gamle dager. Det var gammelt nag som de angjeldende folkene gikk og ruget over i ensomhet, helt til den dagen da alt virket uutholdelig ... " (side 7)

Våren 1389 skjedde det noe helt usedvanlig på det som etter hvert fikk navnet Balkan:

"Det var det som skjedde denne våren i 1389, da det nesten øyeblikkelig etter den første nyheten som innvarslet en helt ualminnelig fredsperiode, dukket opp en annen som gikk ut på at det ville bli krig, og at det også kom til å bli noe utenom det vanlige." (side 9)

Det store slaget skulle nemlig komme til å stå på Kosovosletten (eller Svarttrostsletten), hvor serberne tapte i kampen mot tyrkerne. Kadare har en noe distansert fortellerstil når han beretter om det som skjedde i 1389, og som senere - nærmere bestemt i 1989 - ble brukt for alt det var verdt for å hisse til krig på Balkan under Serbias statsleder Slobodan Milosevics ledelse. I tre små beretninger - derav tittelen "tre sørgesanger" - får vi høre Balkans svar på våre norske skalde-historier, om kriger og seire, gammelt nag og hat og "om hvordan menneskene her for alltid siden har vært bundet av sin fortid, ute av stand til å frigjøre seg fra sine gamle lenker av uvennskap og nag" (sitat fra smussomslaget). Bunner all ufreden i denne delen av Europa i en gammel forbannelse og et lik som ligger begravet på sletten?

Selv om denne boka bare rommer 100 sider, har jeg brukt litt tid på den. Ikke fordi den på noe vis er tungt fordøyelig, men mer fordi det var mye jeg ønsket å tenke litt rundt før jeg gikk videre. Mange ulike stemmer slipper til, og helt til slutt er det den døde, han som ligger begravet på sletten som får tale:

"Tiden har gått. Fem århundrer har henløpt siden den dagen som så meg stupe. Og så hundre og søtti år. Så seks hundre. Jeg er fremdeles her, alene i min türbe, under den lille flammen på denne usle lampen. Larmen fra dem, liksom havets bulder, vil stadig ikke ta slutt.

... Allah! Nå er det over ti århundrer og jeg er lei av å ligge i ensom majestet i den kristne uendeligheten. Iblant, i de dystreste stunder, undres jeg på om det ikke er mitt blod som er opphav til alle disse redslene. Keg vet at dette er en vanvittig hypotese; likevel bønnfaller jeg Deg, Herre, i min ikke-væren, om endelig å innvilge meg glemsel! Gjør så mitt blod blir trukket ut og ført bort fra denne iskalde sletten. Og de må ikke nøye seg med å fjerne blyvasen, men pløye opp og spavende jorden under mitt telt, der hvor bakken først ble innsatt med dette blodet. Ja, min Gud, rydd jorden godt omkring meg, for det skal bare noen dråper til for å romme fortsettelsen av all verdens erindring ..." (side 99 - 100)

Dette har nok vært høstens store overraskelse så langt og jeg er veldig klar på at denne boka fortjener terningkast fem. Først og fremst fordi jeg opplevde det språklige som svært godt og dernest fordi det var fascinerende og interessante historier som ble fortalt.

Det kunne være veldig interessant å høre om det er noen andre som har lest noe av Ismail Kadare, og som har et og annet tips å komme med i den forbindelse!

Litt skuffet over Nesbø etter panserhjerte,men her synes jeg han er der han skal være den godeste Nesbø:-)MÅ jo komme med oppfølger....

En bok det er et historisk sus over!

Richard Herrmann (f. 1919 d. 2010) var London-korrespondent for NRK i årene 1964 - 1977, og i årene 1967 til 1993 utga han intet mindre enn 16 bøker, som alle handlet om England på et eller annet vis. Det være seg om kjente engelske kriminalgåter (f.eks. Jack the Ripper), om Churchill, engelsk fotball, puber, Englands historie generelt og London bys historie spesielt - og i særdeleshet om engelske dronninger (Elizabeth, Mary Stuart og Victoria).

Jeg vokste opp med Richard Herrmanns radio-reportasjer fra London. Med sin særegne fortellerstil preget av humor og varme, poenger med snert og med et engasjement som smittet over eteren, satt jeg fjetret til radioen for å høre når han fortalte om London, om mordere og ofre, om Henrik VIII og alle hans koner osv. Nettopp hans bok om dronning Elizabeth I fra Tudor-epoken i England har jeg et spesielt forhold til fordi jeg har hørt, lest, hørt og lest denne en del ganger opp gjennom tidene. Dessuten har jeg etter hvert utviklet en spesiell interesse for Tudor-epoken, som varte fra 1485 til 1603, og som i all hovedsak omfatter tre monarker; Henrik VII, Henrik VIII og Elizabeth I (og kun i korte perioder hhv. Edvard VI og (Bloody) Mary - samt nidagersdronningen Lady Jane).

Lydbokutgaven av "Livet med Elizabeth" (som for øvrig ligger på YouTube) er en forkortet utgave av Richard Herrmanns bok med samme tittel, som utkom i 1986. Det er helt nytt av året at lydboka er tilgjengelig på markedet. Mens papirutgaven av boka inneholder 367 sider samt en kronologisk oversikt over de viktigste hendelsene helt bakerst, tar det bare litt i underkant av fem timer å høre seg gjennom lydbokutgaven. Det sier seg selv at man går glipp av ganske mye av Herrmanns historiske verk om den sagnomsuste dronning Elizabeth I, som jeg har ham mistenkt for å holde som sin yndling blant de engelske monarker av kvinnekjønn. På den annen side er det en opplevelse i seg selv å høre ham selv fortelle historien om Tudor-huset, hvor Elizabeth I var så sentral.

"Hun var den mektigste kvinnen i verden. Hun hadde også vært den mest ettertraktede i yngre år. Konger og fyrster, unge og fyrrige, gamle og gebrekkelige hadde stått i kø for hennes slanke hånd. Om det var hennes kjærlighet de var ute etter, eller makten og æren som fulgte med henne - det skal være usagt. Noe av begge deler kanskje for de fleste av dem. Mange hadde stått henne etter livet, blant hennes nærmeste og blant hennes fiender ute i den store verden. Det var ikke få, verken her eller der. Og hun hadde selv mer enn ett liv på samvittigheten av forædere og rivaler, noen mer skyldige eller uskyldige enn andre. Hun hadde selv vært et uønsket barn. Hun var til de grader uvelkommen at hennes egen far nektet å være med da hun skulle føres til dåpen. Han ville ha en sønn. En pike var en fornærmelse. Hennes egen mor var blitt halshugget. Hun var blitt erklært for uekte barn å være av konge og parlament, og gjort arveløs til alt jordisk gods og all menneskelig aktelse. Men hun skulle komme til å sitte på den engelske tronen i nesten et halvt århundre. Og hun skulle gjøre landet sitt til en stormakt mens hun ordnet opp for folket sitt. Fremfor alt en stormakt på havet. Det skulle bli begynnelsen på et verdensrike som kom til å vokse og vokse i fire hundre år, til det største imperium historien har opplevd helt fram til vår egen tid."

Vi introduseres blant annet for historien om Elizabeths far, Henrik VIII, han med alle konene. Mange forbinder ham med kongen som tok livet av alle konene sine ved å hugge hodene av dem, men det var faktisk bare to av dem som led denne skjebnen. Den første av dem var som tidligere nevnt Elizabets mor, Anne Boleyn. Vi får også høre om en konge som var langt fra så vakker og feiende flott som han ble fremstilt i TV-serien om Tudor, med flotte Jonathan Rhys Meyers i rollen som Henrik VIII, som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Tvert i mot ble kongen etter hvert en meget fet mann, med en livvidde på mer enn 1,5 meter, og med et verkende og stinkende leddsår han aldri ble kvitt. Med sin første kone, Katherine av Aragon, fikk han datteren Mary (senere Bloody Mary), med sin andre kone, Anne Boleyn, fikk han datteren Elizabeth (senere Elizabeth I) og med sin tredje kone, Jane Seymore, som døde i barsel, fikk han den svakelige sønnen Edvard (som kun regjerte en kort tid som Edvard VI - men som mindreårig med en regent - han døde i en alder av 15 år). Flere barn fikk han ikke, alle sine koner til tross. At det skulle være ham det var noe galt med, streifet ikke menn på den tiden. Kvinnenes oppgave var å føde sønner, og klarte de ikke det, var det vær-så-god-neste.

Kivingen mellom Mary og Elizabeth om hvem som var rette arving til tronen etter at Edvard VI døde i 1553, var tøff. Valget sto mellom katolske Mary i et protestantisk land og den uekte, men dog protestantiske Elizabeth. Historien kjenner vi - det ble Mary som i første omgang ble kronet som dronning, men hun regjerte kun i om lag fem år (da døde hun), og etter dette overtok Elizabeth tronen. Ingen av Henrik VIIIs barn fikk etterkommere, og da dronning Elizabeth døde i 1603, var Tudor-husets tid over. Stuartene overtok etter dette tronen. Richard Herrmann forholder seg for øvrig til at dronning Elizabeth I forble jomfru inntil sin død, vel vitende om at hun hadde både kjærester og friere - i motsetning til mange andre historikere som mener at hun hadde et seksuelt forhold til jarlen av Leicester. At hun var en fyrrig kvinne, var det derimot ingen tvil om. Og kanskje var en av grunnene til at hun avsto fra å gifte seg og gi seg kjærligheten i vold at hun fryktet hva voldsomme følelser ville gjøre med henne - jf. farens mange kvinne-historier. Dernest at hun fryktet konsekvensene av å gi fra seg den makten hun hadde og ikke minst likte å ha, som det politiske mennesket hun tross alt var. En annen mulighet er at det var så mange stridigheter ute i Europa på den tiden at det kunne få uante konsekvenser dersom hun valgte en fremfor en annen. Å gifte seg under sin stand fremsto ikke som noe alternativ.

"Livet med Elizabeth" handler også om menneskene rundt henne. Blant annet var hun samtidig med William Shakespeare. Sånn sett er det interessant at Richard Herrmann stiller spørsmål ved om det egentlig var Shakespeare som skrev teaterstykkene han er blitt kredittert, eller om det var en annen som sto dronningen og hoffet nært som sto bak disse. Teaterstykkene handler som kjent mye om makt og rivalisering på høyt nivå, umulig kjærlighet, konspirasjoner o.l. Akkurat dette er det nylig laget en film om - Anonymous - hvor vi treffer Vanessa Redgrave i rollen som den aldrende dronning Elizabeth I. Her fremstilles hun som den hun etter hvert ble da alderen gjorde seg gjeldende; tannløs og tynn i håret, desperat etter å skjule sine alderdoms svakheter blant annet ved å fjerne alle speil på slottet, slik at hun skulle slippe å bli minnet på hva som skjedde med hennes ytre.

Jeg synes som vanlig at Richard Herrmann er en fantastisk historieforteller, og at det dessuten er morsomt å høre ham lese selv. Han er såpass muntlig i formen at det passer med høytlesing av hans utlegninger, hvor han briljerer med sin dybdekunnskap om denne kvinnen over alle kvinner - og for den saks skyld monarker av begge kjønn - i den engelske kongerekken. Det er nok ingen annen engelsk dronning det er laget så mange filmer om som av nettopp henne, og selv har jeg både sett en hel del av dem og dessuten omtalt dem i tur og orden på min blogg. Nedenfor følger en oversikt over Tudor-filmer omtalt her.

Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan.

Tja. Pga lite fritid og når jeg først har hatt fritid, blitt søvnig av å lese boka, tok det meg tre uker å fullføre den. Det er ikke en bok man burde lese når man er trøtt og heller ikke når man har dårlig tid. Men fy søren for en bok! Jeg kan ikke si annet enn at den anbefales på det sterkeste, hold tunga rett i munnen og NYT den - fantastisk skrevet. Fordi jeg ofte duppet av, sovnet da jeg leste på senga og hadde flere dagers pause innimellom, husker jeg nok ikke halvparten av innholdet, men jeg frykter ikke, for den skal helt klart leses igjen!

Merkelig nettside, rotete og lite interessant. Ingen konkurranse til bokelskere for meg!

Helt enig, den var ikke i nærheten av hva jeg hadde ventet etter omtaler jeg har lest. Det tok tid før den tok seg opp, og jeg synes den i det store og hele var litt over gjennonsnittet men ikke stort mer enn det. En firer fra meg:-)

Ja, en løpende oversikt over nye bokomtaler kunne vært på sin plass. Jeg merker også at bokomtalene leses av færre nå enn tidligere. Det er ikke så viktig med stjernene - men det er kommentarene som uteblir ...

Jeg var nettopp inne der og så, men konkluderer med at Bokelskere har alt jeg er ute etter. Jeg bruker nok tid på sosiale medier allerede. Må jo lese litt innimellom også. :-)

Kjøpte selvfølgelig mektige "Dragenes dronning" av George.R.R.Martin :) Men føler at jeg er den eneste som har lest den nå, ensomt :/

Vakkert og grusomt om et oppvekst i et strengt religiøst bygdemiljø

Lille Alva er som åtteåringer flest. I alle fall som lykkelige åtteåringer flest, glad som hun er i både sin mor og sin far - forskånet for det som er vondt her i verden har hun levd i familiens lille lykkeboble med en pappa som betyr så uendelig mye for henne.

"Pappa, sier jeg, - vi skal bo i dette huset bestandig, ikke sant?
- Bestandig! sier pappa med stort ettertrykk. - Bestandig, lille rapphøne ... små rapphøns, forandrer han det til, for han har løftet meg opp for å svinge meg rundt mens han gjentar ordet "bestandig", og dermed har søsteren min kommet pilende, slik hun - bestandig - gjør, med sitt rop om trekosing. - Trekosing!
Og så danser vi rundt på stuegolvet, på det av golvet som ikke er dekket av flytteekser, oppnedvendte stoler og stålamper på halv tolv, mens vi skråler: - Bestandig, bestandig, vi skal bo her bestandig! Helt til mamma kommer inn med en middagstallerken i hver hand. Hun prøver å kjefte på pappa fordi han har sluttet å rydde, mens hun blir fanget av oss tre i en runddans og en firkosing. Det er jeg og søsteren min som griper tak i henne med hver vår arm, den som vi ikke har slynget rundt halsen på pappa, og hun lar seg dra med, vi kan høre klirret fra tellerknene idet de møtes bak pappas rygg, så brått at vi alle etterpå, da den elleville dansen er over, må undersøke om det er gått skår av dem. Det er det ikke. De er like hele." (side 9)

Og akkurat slik kunne kanskje lykken ha smilt til den lille familien fortsatt - hadde det ikke vært for at pappa en dag ikke kommer hjem. Aldri skal han komme hjem, for han er død.

"Mamma vil bare ha pappa, men pappa kommer ikke, han skal aldri komme. Søster prøver å rope på ham, men pappa kan ikke høre lenger. Han kan ikke se heller. Han er død og skal begraves på kirkegården." (side 11)

"Jeg er åtte år. Ingen har lært meg å sørge. Så jeg gjør det på min måte ... " (side 13)

I løpet av denne korte innledningen i romanen er rammen for historien satt. Den skal handle om sorg, om det å miste noen man er glad i, noen som betyr alt for en. Fortellerstemmen veksler gjennom boka - noen ganger er det moren som er fortellerstemmen - andre ganger barnet Alva, mest hun faktisk. Mens moren forsvinner inn i en sorg så dyp at hun nesten ikke er i stand til verken å se eller ta hensyn til sine barn, flytter den nå reduserte familien tilbake til morens hjembygd. Der er det streng religiøsitet som gjelder, og alt Alva har forbundet med livet - lyset, gleden og latteren - er med ett revet bort fra henne. Redningen blir på mange måter alle minnene hun har fra tiden sammen med faren, og at faren dukker opp en slags trøsterolle i henns fantasi hver gang hun har behov for det. Spesielt den strenge bestefaren, som er strengere enn Gud selv, fremstår som en skremmende figur for Alva. Mye av det han står for, klarer hun aldri helt å forstå. Kjærlighet, omsorg og virkelig nærhet er fraværende i bestefarens humørløse formaninger, og mon tro om han ikke egentlig forakter både datteren og barnebarna på grunn av de valgene datteren gjorde da hun valgte å gifte seg med en mann utenfor menigheten?

Etter hvert slipper flere stemmer til, blant annet en aldrende Alva (som i realiteten er den som forteller historien om sin barndom og følgende det fikk for familien hennes da faren døde), og tidvis var det en utfordring å henge med på hvem som var hvem - særlig fordi jeg valgte lydbokutgaven i stedet for papirutgaven av boka. Et dystert bedehusmiljø tegnes, og spesielt i de sekvensene hvor Alva er fortellerstemmen blandes virkelighet og fantasi på en slik måte at det fra tid til annen var litt vanskelig å skille mellom hva som var hva. Når det er sagt opplevde jeg dette som en nydelig roman - både vakker og grusom som sitt vis - hvor fortellergrepet minnet en hel del om Skjelbreds tidligere roman "Gulldronning, perledronning". Vi er noen ganger i det mørke og dystre, andre ganger i det lyse og glade. Og lille Alva, som etter hvert vokser til og kommer i tenårene, kjenner inni seg hva som føles riktig og hva som føles galt, men det er ikke alltid at de voksne følger disse spillereglene. Dette forvirrer henne - særlig fordi hun ikke har noen å gå til for å spørre. Dermed står hun i fare for å få ødelagt sin naturlige rettesnor i livet - magefølelsen - fordi hun aldri får bekreftet at hun på en måte føler "rett". Det handler også om Alvas mor, som i sin tid forlot alt det dystre i hjembygda for å få et bedre liv fylt av kjærlighet og varme, men som etter sin manns død må vende hjem til alt hun i sin tid tok avstand fra, fordi hun i realiteten ikke har noe valg. Men det er en høy pris hun betaler for dette.

Ingrid Vollan leste nydelig, men i etterpåklokskapens lys angrer jeg likevel på at jeg ikke leste papirutgaven i stedet. Dette har ingenting å gjøre med selve opplesningen, men desto mer å gjøre med hvordan boka er skrevet. Jeg ser derfor ikke bort fra at dette er en bok jeg på et senere tidspunkt kommer til å få behov for å lese på nytt. Alt i alt - når jeg hensyntar både det språklige og det rent innholdsmessige - mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem. Med noe tydeligere overganger ville jeg kanskje tenkt i retning av terningkast seks, men det blir det altså ikke denne gangen. Uten at jeg dermed mener at romanens kompleksitet og avdekkingen av gamle familiehemmeligheter - lag på lag - på noen måte trekker ned helhetsinntrykket av boka ...

En roman om kjærlighet og mot

Anna Funder (f. 1966) er fra Australia og jobbet tidligere som en internasjonal advokat med menneskerettigheter som ett av sine spesialområder. Hun utga sin debutbok "Stasiland" i 2003 - en dokumentarisk bok som handler både om de som gjorde opprør mot kommunismen og de som jobbet for det hemmelige politiet Stasi i det tidligere Øst-Tyskland, kan jeg lese på Wikipedia. I 2011 utga hun romanen "All that I am" - en roman som på norsk har fått tittelen "Alt jeg er" og som utkom i 2012 i Norge. I mylderet av nye bøker som hele tiden utgis, og hvor det kun er de store forlagene som er sikret plass til å stille ut sine bøker i front i butikkene, fant jeg faktisk denne boka nettopp i front, dog med en nokså beskjeden plassering. Da jeg skjønte at boka handlet om tysk motstandskamp forut for andre verdenskrig, var jeg ikke sen om å sikre meg denne.

I bokas åpningsscene har Hitler nettopp kommet til makten og året er 1933. Ruth Becker og Hans Wiesemann tilbringer en for dem helt normal kveld sammen, nokså uvitende om hva dette skal komme til å få av følger for dem etter hvert. I de påfølgende kapitlene introduseres vi for ytterligere tre personer. I første rekke Ruth, som nå nærmer seg hundre år og som ser tilbake på sitt liv, dernest Toller - dvs. den jødiske forfatteren Ernst Toller - en mann som etter å ha tilbrakt noen år i fengsel kun klarer å skrive når det er et gitter utenfor vinduet hans, og som derfor sørger for at hans senere skrivestue har nettopp gitter utenfor vinduet ... Og til slutt Dora, kvinnen som en periode ble Tollers elskerinne ... Det er disse fem personene denne boka først og fremst handler om. Alle er autentiske historiske personer, og Anna Funder har fått fatt i deres historie gjennom Ruth, som var gift med Hans i mellomkrigstiden, og gjennom tekster Toller etterlot seg. Hun har i forbindelse med utformingen av selve boka selvsagt diktet seg inn i livene på disse personene, men den ytre rammen for historien er basert på virkelige hendelser. Det er i all hovedsak det som skjer mellom 1933 og 1934 som har fokus.

Felles for alle fem - i tillegg til at de alle hadde såkalte frie yrker som bl.a. innebar å skrive - var at de flere år før andre verdenskrig brøt ut, var nødt til å flykte fra Tyskland pga. den truselen de ble ansett å representere mot det tredje riket. De havnet i London, og vilkåret for oppholdstillatelse var at de ikke fikk lov til å drive med politisk virksomhet.

Vårt engelske visum stilte også som krav: "ingen politisk aktivitet av noe slag". Men for oss hadde livet ingen mening hvis vi ikke kunne fortsette å hjelpe motstanden i Tyskland, og prøve å gjøre omverdenen oppmerksom på Hitlers krigsplaner. Vi ble tilbudt eksil på betingelse av at vi tidde om hva som utløste behovet for det. Tausheten tæret på oss; den ga oss følelsen av å svikte dem vi reiste fra. Britiske myndigheter insisterte på å forholde seg til Hitler som om han var en grei kar, som om de håpet at han da skulle bli til en. (side 162)

Det skal vise seg å bli helt umulig for dem å holde seg utenfor politisk virksomhet. Ikke bare fordi de merket at tyske myndigheter motarbeidet dem langt utenfor deres egne landegrenser, men også fordi de med økende bekymring så hvor lite alvorlig verden tok Hitler og hans økende makt. Dette kom særlig på spissen da de skjønte at det måtte være en angiver blant dem, fordi en etter en av deres kontakter ble myrdet ... Samtidig følger vi spesielt Ruth og Toller tett, der de begge veksler på å være fortelleren, og får derfor et godt innblikk i hvordan det f.eks. var å være flyktning generelt og jøde spesielt i disse omskiftlige tider, der få - om egentlig noen - ønsket å ta imot jødiske flyktninger og hvor ingen syntes å ta Hitlers nazi-Tyskland særlig alvorlig ...

Det var litt tungt å komme i gang med denne romanen, kanskje særlig fordi starten på historiene som etter hvert rulles opp, var noe fragmentarisk og rett og slett litt vanskelig å få helt taket på før jeg var kommet et stykke ut i boka. Mitt råd til andre som i denne fasen av lesingen tenker å gi opp boka, er at den kommer seg veldig etter hvert! Historiene som fortelles gjorde et sterkt inntrykk på meg, og underveis tenkte jeg at mye av dette - særlig at omverdenen ikke tok Hitler alvorlig nok - er noe av det den jødiske forfatteren Stefan Zweig var så opptatt å få frem i sin bok "Verden av i går". Hvor annerledes kunne ikke historien ha sett ut dersom stormaktene som USA og Storbritannia tidsnok hadde skjønt hva som egentlig var i gjære? Prisen for at de og andre ikke våknet opp i tide var i særdeleshet at et helt folk holdt på å bli utryddet. Dette i et Europa som fra før av ikke var særlig vennligsinnet mot mennesker med en annen kulturbakgrunn enn dem selv ... Samtidig tenker jeg at det er viktig at historier som den Anna Funder her forteller, kommer ut, fordi den viser at det var motstand i det tyske folket mot et regime som i mange år senere ble ansett som noe tyskere generelt hadde ansvaret for. Selv ikke Stefan Zweig går så langt i sine konklusjoner, selv om han var jøde selv og i aller høyste grad fikk være med på å betale konsekvensene for verdens unnlatenhet på den tiden.

Anna Fadler skriver svært godt, og måten hun får frem hvordan det faktisk er å være flyktning, har noe universelt over seg som har betydning langt utover den settingen de historiske hendelsene i hennes bok finner sted. En tankevekkende og viktig bok jeg virkelig håper at flere får øynene opp for! Her blir det terningkast fem!