Strålende utgangspunkt, med tildels bra driv. Ujevn og med en avslutning jeg simpelten ikke lot meg overbevise av. McDermid skriver "godt nok", men jeg lar meg ikke engasjere så voldsomt i hovedpersonene, og innimellom føler jeg vel at selv de ikke er så engasjert at det gjør noe... Alt i alt synes jeg at boken var grei underholdning, men at det siste partiet ble langt mer tannløst enn hva det kunne, og burde, vært. Svak firer.

Connelly og Bosch går aldri galt. Dette er velskrevet og intelligent. Selve saken Harry jobber med her grep meg kanskje ikke så mye som de pleier, derav en firer. Og jeg vil definitivt anbefale ferske lesere å "begynne på begynnelsen" slik at de får bli kjent med Harry, for jeg er usikker på om jeg ville blitt like lojal leser om dette var mitt første møte med Bosch.

Kan ikke huske sist jeg satt meg ned og leste en bok fra perm til perm på noen timer, kum avbrutt av nødvendig middag.
Deilig lettlest og fengende, tankevekkende og interessant.

Snipp, snapp, snute ...

Da siste bind i Karl Ove Knausgårds Min kamp-prosjekt utkom i november 2011, hadde jeg vel aldri trodd at det skulle gå et helt år og vel så det før jeg tok fatt på boka. Men det gjorde det altså. Den vesentligste årsaken var nok bokas monstrøse utseende kombinert med et utall av andre leseprosjekter, slik at Min kamp 6 med sine 1116 sider, aldri nådde opp i lesebunken. Dessuten fryktet jeg - i likhet med mange andre, har jeg skjønt - det påstått tungt og nærmest ugjennomtrengelige midtpartiet på 4-500 sider om Hitlers "Min kamp". Paradoksalt nok skulle det nettopp bli dette midtpartiet jeg til syvende og sist satte mest pris på. Jeg har hørt meg gjennom en 45 timer lang lydbokutgave, hvor Anders Ribus behagelige stemme har underholdt meg gjennom lang tid på absolutt alle turer med bikkja. Og jeg opplevde boka så interessant at jeg ikke et øyeblikk falt ut eller hadde problemer med å konsentrere meg om innholdet.

I bokas første del skriver Knausgård om hvordan han og familien opplevde alt oppstyret rundt hans bokutgivelser, og det i god tid før utgivelsen av bind 1 i det hele tatt fant sted. Det er sterk kost å høre om hvordan farens bror satte himmel og jord i bevegelse for å forhindre utgivelse i det hele tatt - ikke bare gjennom trusler om rettssak, men også ved å forsøke å ødelegge forfatteren som menneske. Med massive beskyldninger om løgn rundt en hel del essensielle fakta om farens død, begynte Karl Ove Knausgård en periode å lure på seg selv. Hvor troverdig var han egentlig, når det kom til stykket? Fant han på dette selv? Hadde han fortrengt flere faktiske forhold, slik at onkelen faktisk et stykke på vei hadde rett? Etter hvert faller heldigvis en del brikker på plass rundt fakta som rokket ved forfatterens troverdighet, ikke bare i egne øyne, men også i forhold til forlaget og offentligheten for øvrig. Uten vennen Geir, som også er ansatt i forlaget som utgir romanene, hadde han kanskje aldri klart presset.

Etter som flere av bøkene utkom, oppførte enkelte aviser - i særdeleshet Bergens Tidende - seg som gribber. Hvor langt gikk han egentlig da han var forelsket i en 13 åring i Nord-Norge, den gangen han jobbet der som lærer? Parallellene til historien om Henrik Vankel i romanen "Ute av verden", som omhandler en ung lærervikar som faktisk innleder et seksuelt forhold med en 13 åring, var snublende nær. Men å tenke det, drømme om det, skrive om det - ja, det er dog noe helt annet enn å gjøre det i det virkelige liv! Som forfatter tillot forfatteren seg å leke med tanken om "hva hvis?", og det er dette "Ute av verden" handler om. Og da Bergens Tidende atpåtil begynte å spekulere i om det kunne være Karl Ove Knausgård som var gjerningsmannen bak et uoppklart overgrep mange år tilbake, da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Ikke til å undres over at forfatteren tidlig i prosjektet bestemte seg for å unngå å lese alt som ble skrevet om ham, fordi dette ellers ville forstyrre skriveprosessen på en uheldig måte. Han har allerede medgitt at en av bøkene ikke fremsto som så god fordi han ikke maktet å skrive så sant som mulig, men begynte å sensurere seg selv.

Underveis er Knausgård innom Paul Celans diktning - blant annet diktet Dødsfuge - som han gjennomanalyserer før han for alvor beveger seg inn i Hitlers "Min kamp" - et verk som i tillegg til å fortelle om Hitlers oppvekst, slik han selv ønsket denne presentert, også inneholder hans naziideologi. Hele bokprosjektet var mislykket, dårlig skrevet som det var, og bøkene (to bind) solgte derfor katastrofalt dårlig. Ikke før Hitler selv satt som rikskansler i Tyskland, begynte salget for alvor å ta av, men da hadde det gått mange år siden utgivelsen. Verket er av ettertiden blitt demonisert, og bøkene er forbudt i de fleste land. Men som historiker Terje Emberland uttaler i et intervju som sto på trykk i Morgenbladet 17. november 2011 - "Ikke et eneste menneske blir nazist av å lese Mein Kampf i vår tid." Han mener derfor at verket burde gjøres tilgjengelig - med kommentarer.

Noe Knausgård får kredit for av historiker Emberland er at han har avslørt historikeren Kershaws fordømmelse av Hitler som person allerede ved tolkningen av Mein Kampf. Knausgård påpeker at Hitler på dette tidspunktet verken hadde drept, stjålet eller gjort andre onde handlinger. Ved å dømme ham som ond allerede som ung mann, fratar man ham all skyld for alle senere virkelig onde handlinger, ut fra et deterministisk menneskesyn om en manglende fri vilje. Knausgård finner heller ikke belegg for at det finnes så mye ondt i Mein Kampf - i alle fall ikke slik historiker Kershaw har fremstilt dette. Og Knausgård har gått grundig til verks og sammenstilt Hitlers egen fremstilling av seg selv med vennene Kubizek og Hanfstaengl, som utkom med bøker om sine vennskap med Hitler etter krigen. Men der vennene - særlig Kubizek - er relativt nøytral i sin beskrivelse av Hitler, tolker historikeren Kershaw ondskap inn i alt han leser, som om det allerede da Hitler var en ung og desillusjonert kunster var forutbestemt at han kom til å ta livet av millioner av mennesker noen tiår senere. Det Knausgård derimot finner grunnlag for i Mein Kampf, er en pompøs person, med enorme storhetstanker om eget ego, som ikke tålte at andre motsa ham og som helst skulle være midtpunkt i alle sammenhenger. Han forlangte å være hovedpersonen i vennenes liv, og sånn sett peker det meste i retning av en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Knausgård har også lest Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som bl.a. handler om nazismens fremvekst i Mellom-Europa på 1930-tallet - en utvikling som førte til at han (som jøde) måtte flykte for å unngå å bli drept.

Helt til slutt følger vi familien Knausgård gjennom en familiær krise, hvor kona Linda blir syk som følge av sin bipolare lidelse. Og med det sank det inn et inntrykk av at forfatteren omsider har forsonet seg med minnene om sin far, idet dette i mindre grad preger denne siste boka sammenlignet med de foregående, og som av enkelte er blitt betegnet som en metaroman i hele Min kamp-verket. For med denne som en slags overbygning, der den handler om utgivelsen, skriveprosessen og heksejakten fra media, og hvor også Hitlers bok/bøker med samme navn gjennomanalyseres i bokas midtparti, står ikke boka på egne bein, men krever å bli lest sammenhengende med de andre. Den fremstår for meg som kronen på verket, men fordi den ikke står på egne bein, fremstår den også som noe svakere enn de øvrige, som jeg personlig mener uten problem kan leses uavhengig av hverandre (selv om jeg vil anbefale dem lest i riktig rekkefølge). Og så får det være at enkelte hevder at han ikke helt når opp til Marcel Proust verk "På sporet av den tapte tid", som jeg for øvrig vurderer å lese etter å ha blitt inspirert nettopp av Karl Ove Knausgård. Det er heller ikke usannsynlig at jeg i overskuelig fremtid kommer til å lese midtpartiet i denne boka om igjen. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan! Og så er jeg veldig spent på Knausgårds neste bok! For jeg tror ham ikke et øyeblikk når han sier at han ikke lenger er forfatter!

Allende får det enten veldig bra til eller ikke i det hele tatt. Denne fenget ikke og var til tider kjedelig. I åndenes hus og en lykkes datter får hun det veldig bra til derimot...ikke avskrevet Allende ennå....men blir en pause for min del....

I bulimiens vold

I slutten av september i år ble jeg kontaktet av forfatterens ektemann med spørsmål om jeg kunne tenke meg å få tilsendt et leseeksemplar av hans kones debutbok "Stryk meg over håret". Til tross for et nokså stramt leseprogram i høst, takket jeg ja. Det var særlig det forhold at boka omhandlet temaet spiseforstyrrelser samt at handlingen var lagt til Provence i Frankrike, som trigget min interesse. Dessuten har det vært avgjørende for meg at det ikke er lagt noen form for bindinger i forhold til hva jeg skriver om boka.

"Stryk meg over håret" handler om Guro og hennes spiseforstyrrelse (bulimi). Utad en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen, for å sitere teksten på smussomslaget, men bak fasaden en dypt ulykkelig kvinne med en sykdom fullstendig ute av kontroll, som legen har varslet henne om at hun kan dø av dersom hun ikke blir behandlet. Guro bestemmer seg for å løse saken på sin egen måte. Etter at hun har søkt på og fått jobb som en slags selskapsdame for en eldre norsk kvinne i Provence, tar hun ett års permisjon fra jobben sin og leier ut leiligheten sin - og så reiser hun av gårde.

I Callian i Provence møter Guro Marie, kvinnen hun skal hjelpe det neste året. Marie eier en liten vingård, som er forpaktet bort til den kjekke franskmannen Dominic. Nokså snart oppstår det søt musikk mellom Guro og Dominic, og så spørs det om forholdet tåler Guros spiseforstyrrelse ...

Jeg er nokså ambivalent i mitt syn på denne boka, men skal i det følgende forsøke å være så konstruktiv som mulig når jeg tar for meg det jeg ikke følte fungerte så godt. For å ta det viktigste først, nemlig måten historien er fortalt på: Språket er i og for seg greit, selv om det tidvis er noe klisjéfylt (og hvor bruken av de ellers nydelige tekstene til Bjørn Eidsvåg som kapitteloverskrifter ble "too much", synes nå jeg) og litt inkonsistent. Som eksempel på det siste viser jeg til da Guro i tilbakeblikk til barndommen får menstruasjon, og i den ene setningen får sjokk over blodet i trusa, mens hun i neste setning smiler fordi hun vet hva dette er. Man får vel ikke "sjokk" over noe man egentlig vet hva er, og at på til smiler av i neste sekund? Boka inneholder flere slike motsetningsfylte beskrivelser.

Det er lite spenning i teksten fordi fortelleren er allvitende og stort sett vet alt personene i boka tenker hele tiden. Her kunne det gjort seg med antydningens kunst, slik at leseren kunne gått fra å være en passiv mottaker av (for mye) informasjon til å bli litt mer aktiv og grublende med hensyn til hvordan historien ville utvikle seg videre (gjennom gradvis avsløring av "plottet"). I stedet fremstår det hele som svært forutsigbart. Jeg skjønte hele tiden hva som kom til å skje, og jeg ble aldri overrasket. I stedet for spenning, ble det kjedelig - og det til tross for et ellers flott bokprosjekt hvis formål jeg tror må ha vært å gi mer innblikk i hva det vil si å lide av bulimi. De stadige tilbakeblikkene til barndommen ble for mange (og uvesentlige) og tok bort fokuset fra hovedhistorien. Og dette mener jeg selv om jeg ser poenget med å få frem hvilke sentrale hendelser fra en persons barndom som kan føre til at f.eks. en lidelse som bulimi oppstår og utvikler seg. For øvrig ble noen av personskildringene for stereotype, og jeg tenker særlig på beskrivelsen av Wenche, Andres kone. Beskrivelsen av henne er ganske enkelt ikke troverdig. Jeg hadde også vanskelig for helt å tro på kjærligheten som oppsto mellom Guro og Dominic. Hva visste han om henne, før de store kjærlighetserklæringene kom? At Guro var en vakker (og tynn!) kvinne?

Så til det som er fint med denne boka: Det er ikke skrevet mye (om noe?) om voksne kvinner og spiseforstyrrelser. I denne boka får man virkelig innblikk i all skammen som denne sykdommen er forbundet med. Alt oppkastet som uttrykk for manglende kontroll står i dyp kontrast til den antakelig mer "prestisjefylte" spiseforstyrrelsen anoreksi, hvor pasienten nettopp har (for) stor kontroll. Fordi forfatteren selv har lidd av bulimi, vet hun hva dette innebærer, og hun besitter sånn sett en helt unik erfaring når hun bruker dette i sitt bokprosjekt. Jeg er derfor ikke i tvil om at dette er en bok jeg kan anbefale dersom noen er ute etter skjønnlitteratur som handler om hva det vil si å lide av en spiseforstyrrelse. Jeg lærte selv en hel del om sykdommen mens jeg leste boka.

Vidunderlig og brutalt om livet blant nomadiske stammer i Afghanistan og Pakistan

Da jeg leste om forfatteren Jamil Ahmad (f. 1930) som debuterte som forfatter med boka "Vandrefalken" (eller "The Wandering Falcon" som er originaltittelen) i en alder av 78 år, at handlingen er lagt til "de ugjestmilde og forbudte grensetraktene mellom Pakistan og Afghanistan" samt at boka har vakt internasjonal oppsikt - ja, da måtte jeg rett og slett ha den! Jeg skjøv alt annet til side og leste den umiddelbart!

Jamil Ahmad har selv vært offentlig tjenestemann gjennom et langt liv i grenselandet mellom Pakistan og Afghanistan, kan jeg lese på bokas smussomslag. Han har dessuten tjenestegjort ved Pakistans ambassade i Kabul før og under den sovjetiske innmarsjen i 1979. Historiene som utgjør "Vandrefalken" skrev han for om lag 35 år siden, og det var en yngre bror av ham som overtalte ham til å utgi boka.

Vi befinner oss nordvest i Afghanistan på 1950-tallet. Frem til en millitær utpost, der det blåser så mye at det ikke er funnet tilrådelig for soldater å oppholde seg mer enn over kortere perioder (uten fare for å bli gal), kommer et ungt par og ber om et fristed. Kvinnen og hennes elsker har flyktet fra stammen sin, og de frykter for sine liv. Soldatene ønsker imidlertid ikke å gi dem et fristed, fordi de ikke kan gå mellom en mann og hans stammes lover. Husly kan de derimot tilby, og dette blir innledningen til et flerårig liv for paret ved utposten - inntil de en dag blir innhentet av stammens folk.

Mannen og kvinnen, som i mellomtiden har fått en sønn, flykter av gårde, men det er en fånyttes flukt. Til slutt gir de opp. For å spare kvinnen for lidelsene som vil komme, dreper mannen henne og venter på sin dom. Da stammens folk kommer, dreper de ham, men lar sønnen leve - overlatt til sin egen skjebne i ørkenen.

Skjebnen vil det slik at den lille gutten skal få leve. Boka er satt sammen av ni småhistorier - og gjennom alle følger vi den lille gutten, som vokser opp og blir en mann. Han får etter hvert navnet Tor Baz eller Vandrefalken. Det er et brutalt liv som skildres blant nomadene som lever mellom Afghanistan og Pakistan. Vi blir vitne til plydning og drap, tvangsgifte og kvinnemishandling, salg av kvinner til prostitusjon, slavehandel og det som hører med blant de rivaliserende stammene i dette området. Men det er også historier om ære og stolthet.

"Han forklarte hvordan stammen fra gammelt av var inndelt i de åtte berømte klanene, hver og en stolt og selvstendig. Iblant, når behovet oppsto, slo de seg sammen i forskjellige kombinasjoner for å opptre samstemt. Han snakket med stolthet om stammens kamper mot britene, kamper de var kommet fra med æren i behold, og samtidig med respekt og hengivenhet for motstanderne. Midt i denne detaljert fortellingen - noe av den var ytterst forvirrende for meg - kom det beskrivelser av noen stammetokt mot byfolk. Afridiene, hevdet han, og her rettet han skuldrene merkbart, hadde regelmessig vært på streiftog i Peshawar, og selve navnet på stammen deres hadde skapt frykt i denne store byen, som handelsmennene hadde gjort til en av de rikeste i Sentral-Asia. Han hevdet at stammen hans hadde nektet alle erobrerne av det indiske subkontinentet passasje gjennom det berømte Khyber-passet, og ikke sluppet røverbander igjennom før de hadde betalt for privilegiet med kontante penger." (fra kapittelet "Veiviseren", side 97, hvor Tor Baz opptrer som jeg-person.)

Underveis introduseres vi for den ene stammen etter den andre, som holder til i området. Noen av historiene har preg av å være basert på historisk korrekte hendelser, mens andre nærmest er mytiske i formen. Gjennom små og store glimt tegnes et bilde av samfunn som fungerer, og hvor det faktisk er moderne krav til respekt for grenseoverganger som er mest ødeleggende - ikke livet slik det leves blant stammene i området, uansett hvor ugjestmildt dette måtte fortone seg for utenforstående.

Det enestående ved denne romanen er både måten historiene er fortalt på og at de er fortalt innenfra, dvs. av en som har levd i området. Dessuten er dette stor litteratur! Mange av beskrivelsene røper stor innsikt i den menneskelige natur, og inderligheten i beskrivelsene er både sterke og rørende.

"Fateh Mohammad kom tilbake en ettermiddag. Familien fikk øye på ham da han var et stykke unna. Alle ville ut og se ham komme. Også han ønsket å skynde seg hjem etter det lange fraværet. Likevel kunne ingen åpent vise hvor ivrige de var, for det kunne føre til grove kommentarer eller sågar et rykte om lettsindighet. Derfor lot begge parter som om de var ganske likegyldige til hverandre, og det var først sent på kveld, da de var alene, at de kunne uttrykke sin glede over å være gjenforent." (side 138)

Jeg er ikke i tvil: her må det bli terningkast seks!

Noen tips til kodekrim:
Arven fra Stonehenge
21/12
Shakespeares hemmelighet
Tempelriddernes arv

Jeg tror også at bøkene til Glenn Cooper er kodekrim.

Et gjennomsnittsmenneskes livsanskuelse

Julian Barnes (f. 1946) er født og oppvokst i England, og han har i årene fra 1980 skrevet 11 bøker. Gjennombruddet kom da han utga "Flauberts papegøye" i 1984 - en bok han oppnådde å bli nominert til Bookerprisen for. Siden er han blitt nominert enda et par ganger (for "England, England" i 1998 og for "Arthur & George" i 2005). Han vant imidlertid Bookerprisen først da "The Sense of an Ending" kom i 2011 (på norsk "Fornemmelsen for slutten" i 2012). Forfatteren har en egen nettside for dem som er interessert i å lese mer om ham.

Jeg har tidligere ikke lest noe av Barnes, og jeg er litt i stuss over at jeg ikke rett og slett bare kjøpte denne boka da den kom (fordi jeg i grunnen har kastet meg over det meste jeg har ment var verdt det), men i stedet endte med å låne den på biblioteket.

Tony Webster gikk i sine guttedager på en typisk engelsk kostskole, avsondret fra verden generelt og jenter spesielt. Fantasier om jenter og sex tok derfor en stor plass i kostskoleguttenes liv. I bokas første del følger vi Tony og hans venner Colin og Alex - inntil en ny gutt dukket opp på skolen. Adrian var utrustet med atskillig mer intelligens enn alle de andre, og han var også i stand til å parere lærerne på en elegant måte, uten å virke direkte frekk. I alle fall slapp han unna med det meste.

"I mellomtiden var vi bokhungrige, sexhungrige, meritokratiske og anarkistiske. For oss virket alle politiske og sosiale systemer korrupte, likevel avviste vi alle andre alternativer enn det hedonistiske kaos. Adrian presset oss imidlertid til å tro på tankens bruk, at handlinger bør styres av prinsipper. Tidligere var Alex blitt betraktet som filosofen blant oss. Han hadde lest ting vi andre to ikke hadde lest, og kunne for eksempel plutselig proklamere: "Hvorom man ikke kan tale, om det kan man tie." Colin og jeg ville reflektere over utsagnet i taushet en stund, før vi flirte og fortsatte å snakke. Men Adrians ankomst løsrev Alex fra rollen hans - eller ga oss snarere valget av en annen filosof. Hvis Alex hadde lest Russell og Wittgenstein, hadde Adrian lest Camus og Nietzsche. Jeg hadde lest George Orwell og Aldous Huxley. Colin hadde lest Baudelaire og Dostovejskij. Dette er bare lett karrikert." (side 16)

Da guttene var ferdig på skolen, lovet de hverandre evig vennskap før de gikk hver til sitt. I stedet gled de fra hverandre, naturlig nok kanskje siden de begynte på ulike universiteter. Tony traff etter hvert Veronica, en jente han for det meste ikke forsto seg på. Etter at det ble slutt mellom dem, traff han Margaret, som han fikk datteren Susie med. I mellomtiden ble Veronica og Adrian et par, noe som ikke bare var komplett uforståelig for Tony, men også et forhold han ikke levnet en sjanse.

I del to møter vi Tony som en aldrende mann 40 år senere. Han er for lengst skilt fra Margaret og han bestreber seg på å ha et godt forhold til datteren. Alt i alt er han rimelig fornøyd med livet og synes han er en nokså ålreit kar selv, i grunnen. Han ser tilbake på den gangen Adrian døde som følge av selvmord, særlig etter at Veronicas mor går bort og etterlater ham 500 Pund og testamenterer Adrians dagbok til henne. Dette fremtvinger en del konsekvenser. Blant annet at Tony "må" ta kontakt med Veronica igjen for å få fatt i dagboken, bare for å oppdage at hun er uvillig til dette. Og etter hvert forstår vi at alle minnene Tony har lullet seg inn i om sin egen fortid, absolutt ikke stemmer med virkeligheten. Hukommelsen har definitivt sine svakheter, eller som Adrian pleide å si i guttedagene: "Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet." Særlig da et gammelt brev dukker opp - et brev Tony selv har skrevet og fullstendig fortrengt - må han omdefinere hvordan han egentlig har fremstått som person i visse deler av sitt liv. Han er kanskje ikke den hyggelige karen han helst ønsker å tenke på seg selv som, når alt kommer til alt? Og har han egentlig noen grunn til å være tilfreds med det livet han har levd?

"Så tenkte jeg mer på Adrian. Han hadde sett klarere enn oss andre helt fra begynnelsen av. Mens vi andre fråtset i ungdommelig tungsinn og forestilte oss at vår kroniske misnøye var en original respons til menneskets situasjon, vendte Adrian blikket allerede mye lenger frem og mer vidt omkring. Han følte livet klarere også - til og med, eller kanskje særlig, da han bestemte seg for at det ikke var verdt bryet. Sammenlignet med ham hadde jeg vært et rotehode, ute av stand til å lære noe særlig av de få lærepengene livet bød på. Etter mine begreper slo jeg meg til ro med livets realiteter, og underkastet meg dets nødvendighet: hvis ditt, så datt, og slik gikk årene. Etter Adrians begreper sluttet jeg å leve, sluttet å undersøke livet, tok det som det kom. Og derfor begynte jeg for første gang å føle en mer generell anger - en følelse et eller annet sted mellom selvmedlidenhet og hat mot meg selv - over hele mitt liv. Alt sammen. Jeg hadde mistet vennene fra ungdomstiden. Jeg hadde mistet mitt livs kjærlighet. Jeg hadde forlatt ambisjonene jeg en gang hadde. Jeg hadde ønsket at livet ikke skulle plage meg for mye, og hadde lykkes - enn så stakkarslig det var. Gjennomsnittlig, det var det jeg hadde vært, helt siden jeg sluttet på skolen ..." (side 125)

I boka bygges det opp et slags plott som først finner sin løsning helt på slutten - og det så finurlig at jeg fikk lyst til å snu boka og begynne forfra igjen - i håp om å finne noen tråder som jeg muligens kunne ha oversett underveis. Når jeg likevel ikke gjorde dette, var det ut fra en fornemmelse om at dette likevel ikke ville ha gitt meg alle svarene. Temaet i boka er rett og slett hukommelsens skjøre minne, der vi plukker med oss det som passer, og fortrenger resten - særlig det som gjør at vi ikke kan se oss selv inn i øynene hver eneste dag i noen lunde rimelig visshet om at vi er ålreite mennesker tross alt.

Julian Barnes´tynne lille flis av en bok rommer stor litteratur, synes jeg. Jeg nøt formuleringene underveis, de presise beskrivelsene av persongalleriet og det som hendte, og lenge trodde jeg at hovedpersonen virkelig hadde overblikket både overfor seg selv og andre, bare for å oppleve hvordan alt han hadde bygget møysommelig opp gjennom et helt liv, raste sammen på slutten. Dette er en bok jeg etter hvert kommer til å ønske å eie - fordi jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å ha lyst til å lese den om igjen. Det er mye sårhet i teksten, samtidig som det også er mye galgenhumor mellom linjene. Sånn sett en bok som gikk rett hjem hos meg, og som jeg vurderer til terningkast seks! Og så avslutter jeg med nok et sitat fra boka:

"Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som verken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte? Vel, det var alt dette å reflektere over mens jeg gikk gjennom en spesiell form for anger: en smerte endelig påført en som alltid hadde trodd han visste hvordan smerte kunne unngås - og påført nettopp av den grunn." (side 177)

Den kommer på norsk 15. mars til neste år. Har skrevet om det her

Lørdag 8. desember i år holdt Torbjørn Færøvik et foredrag i forbindelse med lanseringen av denne boka. Her er min omtale av hans foredrag - basert på notater jeg gjorde meg underveis.

Wow! Dette var spennende så det holdt, for et driv over denne boka! Den var umullig å legge
ifra seg,, glemte nesten å puste til tider! Jeg har sett taxi og er stoor fan,tv-serien er minst like god som denne boka. Du burde virkelig se den hvis du ikke allerede har gjort det. Fantastiske Adli Khan spiller utrolig bra. Så han for meg selvfølgelig da jeg leste denne og det var som du sier ingen nødvendighet , siden historien i taxi oppsummeres i grove trekk her, men det gav det det lille ekstra å ha sett taxi i forkant. . Blandt annet nevnes det at Javars søster er død, men ikke hvordan, det må du ha sett taxi for å vite..Håper både på ny tv-serie og fortsettelse fra Rolfsen for dette er strålende:-)

Har blitt hekta på Ketil Bjørnstad, fikk ladning i posten i dag, trilogien Fall, Ludvig Hassels tusenårskifte, tesman + de udødelige. Har Nåde og Villa Europa stående uleste så jeg gleder meg til å lese den alle sammen:-) Skal begynne med Villa Europa:-)For en lykke å ha bøker å glede seg til å lese, ville ikke unnvært denne lesegleden for alt i verden....

Rett og slett en veldig fin bok. Harolds "pilgrimsferd" er kanskje det som driver handlingen fremover, både bokstavlig og metaforisk, men det som begeistret meg mest er de mange fine og universelle øyeblikk som er fanget så flott. Lite ante jeg at jeg hadde så mye til felles med en tilknappet britisk pensjonist med seilersko!

Ja den var virkelig bra, leste den raskt ut, umulig å legge ifra seg. Skal anskaffe meg resten av trilogien i en viss fart. Anbefales selvfølgelig, Bjørnstad har ikke skuffa hittil....

Til musikken av Ketil Bjørnstad. Som den mannen kan skrive! Han drar meg med i handlingen og holder meg der, er virkelig bltt en favoritt forfatter og har også nåde og ville Europa stående i bokhylla, gledet meg til å kose meg med lesing av disse i jula!

Overklassedrama fra 1920-tallets USA

F. Scott Fitzgerald (f. 1896 d. 1940) fullførte kun fire romaner (pluss en ufullendt, kan jeg lese på Wikipedia) og en rekke noveller i løpet av sitt relativt korte liv. Han regnes likevel som en av de største amerikanske forfatterne i det 20. århundre, og han var dessuten en selvoppnevnt representant for den (for)tapte generasjon - "the lost generation" - stadig i følge Wikipedia. Blant hans romaner er "Den store Gatsby" den mest kjente. Første gang den utkom på norsk (i 1927), fikk den tittelen "Den gule bil: historien om Jay Gatsby". Senere utgivelser var mer tro mot originaltittelen - "The Great Gatsby".

Det er ingen tvil om at det er Jay Gatsby som er hovedpersonen i boka, men vi møter ham likevel gjennom fortelleren og jeg-personen Nick Carraway. Dermed er det med en viss distanse vi betrakter denne mannen, som i begynnelsen av romanen er omspunnet med mange lag av mystikk når han dukker opp i sitt nyervervede og herskapelige sommerpalass utenfor New York våren 1922, og innbyr til et selskapsliv av et omfang ingen i nabolaget har opplevd tidligere. Gjestene dukker opp enten de er bedt eller ikke, og de tar for seg av alle Gatsbys herligheter, ofte uten en gang å ha hilst på verten, som hele tiden holder seg i bakgrunnen.

"Da jeg var yngre og mer påvirkelig, ga far meg et godt råd som jeg ikke har glemt, enda det er temmelig lenge siden jeg fikk det.

"Når du føler trang til å kritisere noen", sa han, "skal du huske at alle mennesker i denne verden ikke har nytt godt av de fordeler som du har hatt."

Han sa ikke mer, men forholdet mellom oss var slik at vi alltid kunne si en hel del til hverandre uten å bruke mange ord, og jeg skjønte at han mente noe meget mer. Jeg har da også vært lite tilbøyelig til å dømme mine medmennesker, og denne innstillingen hos meg har fått mange merkelige typer til å åpne seg for meg, og dessuten medført at jeg har vært utsatt for svært mange kjedelige betroelser. Unormale mennesker merker det snart når de står overfor en normal person som er slik innrettet, og det var grunnen til at mine college-venner beskyldte meg for å være en streber, siden opphissede ukjente menn kom og røpet sine hemmelige bekymringer for meg. Som oftest følte jeg ingen trang til å motta deres betroelser. I mange tilfeller lot jeg som om jeg var søvnig, distré eller fullstendig likeglad så snart jeg skjønte at nå var det like før jeg kom til å motta en eller annen intim betroelse. For unge mennes intime betroelser, eller iallefall måten de fremsettes på, er som oftest høyst uoriginal og preget av at den som åpner seg for en, undertrykker det viktigste. Men det å vente før en feller en endelig dom, er også et uttrykk for at en aldri slutter å håpe. Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemer det som min far var snobbet nok til å si, og som jeg er snobbet nok til å gjenta, at ikke alle blir født med den samme sansen for sømmelighet og takt." (side 7)

Denne innstillingen som Nick har til verden, skal i løpet av en sommer blir endret for alltid.

"Det som gjorde at jeg midlertidig mistet interessen for andre menneskers overfladiske sorger og kortvarige gleder, var alt det som snyltet på Gatsby, det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann." (side 8)

Jay Gatsby forsøker i begynnelsen å formidle et inntrykk av at han er av fin familie, men etter hvert kommer det frem at han er en oppkomling som har klart å tjene mye penger i løpet av kort tid. Han har dessuten hatt en romanse med Daisy, hans store kjærlighet, noen år tidligere, og som han til tross for at hun er gift med den meget velstående Tom Buchanan, håper å vinne tilbake. På tross av at både Tom og Daisy er født med en sølvsje i munnen og sånn sett kanskje burde ha alle muligheter for å lykkes i livet, er de begge ulykkelige i ekteskapet. Tom har forlengst fått seg en elskerinne, mens Daisy er et lett bytte for drømmerier. Etter hvert skal Nick, som er Jay Gatsbys nabo, få en nøkkelrolle når Jay og Daisy møtes, og i løpet av sommeren bygger det opp til et drama som skal få fatale konsekvenser for alle de innvolverte.

Samtidig som plottet utvikler seg og utfolder seg i sin fulle bredde, blir vi vitne til overklassens totale kynisme og goldhet når viktige verdier står på spill. Den man trodde var skurken, er i realiteten "bare" en romanisk drømmer, mens de som fremsto som ofre, både direkte og indirekte, gjør seg skyldige i mer enn de er i stand til å ta inn over seg. Og Nick som står midt i skuddlinjen, får - som tidligere nevnt - sitt liv og alt han trodde på, endevendt og tråkket på.

Haagen Ringnes har i bokas etterord påpekt at var det noe Fitzgerald kjente godt til, så var det det søte liv, slik dette ble levd blant overklassen på 1920-tallet, altså før krakket i 1929. Forfatteren utviklet etter hvert alkoholisme på grunn av sin livsstil. Utgivelsen av hans første roman "This Side of Paradise" i 1920 vakte i følge Ringnes "øyeblikkelig furore" - først og fremst på grunn av avsløringene av hans egen klasses lengsler, kynisme og jazzalderens hissende rytmer. "Og i Den store Gatsby (1925) greide han da også å gjenspeile det følelseskalde og grådige velstandslivet som langt på vei bidro til å bryte ham selv ned", skriver Ringnes. Han påpeker dessuten at denne romanen handler om "den amerikanske drømmen" - levendegjort gjennom Jay Gatsbys klassereise fra dyp fattigdom til rikdom i løpet av svært kort tid. Vi aner at aksjespekulasjon er det som har dannet grunnlaget for denne rikdommen. Den amerikanske drømmen eller ei - Gatsbys penger blir aldri like mye verdt som pengene til de penere klassene. Og det til tross for at han til syvende og sist viser seg å inneha atskillig mer sømmelighet og takt enn de øvrige. Men da er det i grunnen for sent ...

Denne romanen kan sikkert leses på mange ulike måter. Boka er først og fremst ypperlig skrevet, og plottet er intrikat og overraskende helt til siste side. I tillegg er det historiske bildet som tegnes fra denne tiden, rett før boblen (les: børsen) sprakk, interessant - ikke minst fordi forfatteren selv åpenbart kjente dette miljøet fra innsiden. Jeg tror dette er (minst) tredje gang jeg leser denne boka, og for hver gang har jeg oppdaget nye sider ved den. Jeg har også sett filmen "The Great Gatsby" med Robert Redford og Mia Farrow i hovedrollene flerfoldige ganger opp gjennom årene. Når filmen nå foreligger i en flunkende ny innspilling med Leonardo DiCaprio og Carey Mulligan i hovedrollene, er jeg både spent og litt skeptisk, kjenner jeg. For i mitt hode er og blir den store Gatsby mr. Robert Redford i egen person!

På grunn av bokas språklige kvaliteter, plottet og klassikerpreget (som gjør at man kan lese denne boka om og om igjen og likevel få mer ut av den), tenderer jeg til å gi den et meget sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er.

De første par bøkene fra House of Night-serien virket "freshe", om ikke direkte originale. Ungdomsbøker, så lettleste, med et tildels fint og naturlig språk. Klisjepregede, men allikevel engasjerende karakterer, og handling det var enkelt å følge uten å føle at det var "vampire by numbers". Mor og datter-teamet som skriver bøkene har ikke mistet dreisen, men som voksen leser er det kanskje ikke så rart at jeg ikke helt beholder engasjementet over tid. Men dette er fortsatt underholdning bra nok, og jeg leser nok neste bok også...

Jeg lot meg fenge av bildene og konseptet; at boken er inspirert av, og dels basert på (fantasier rundt) tildels spennende gamle bilder forfatteren selv har samlet, eller lånt av andre samlere. Om boken levet opp til forventningene? Nja, ikke helt. Den var rett og slett ikke "peculiar" nok når alt kom til alt. Men det var noen interessante premisser, og det hele ble såpass underholdende til at jeg triller en svak firer på terningen. Og jeg kommer til å holde et halvt øye etter forfatter Riggs videre.
Etter å ha postet omtalen ser jeg - fra en annen omtale - at dette er ment som en barne/ungdomsbok. Nja, igjen. Men det forklarer i kanskje hvorfor forfatteren ikke har tatt konseptet "helt ut".

Jeg har skrevet om boka på bloggen min, og i og med at den overstiger betydelig mer enn de 1000 ord det er mulig å få med her, nøyer jeg meg med å legge igjen en link til omtalen (dvs. i realiteten et resymé).