Jeg følger også prinsippet at jeg leser det jeg har lyst til å lese, men får jeg ikke bestemt meg tar jeg den som har stått lengst i ulest-hylla mi, det er min måte å løse problemet på.....

Noen vil sikkert mene at dette er en spoiler. Dersom du er i tvil - la være å lese min omtale!

Om å miste et barn

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har opp gjennom årene utgitt 40 bøker (de fleste er romaner) og nesten 60 LP´er/CD´er. De fleste lesere forbinder ham med "Til musikken"-triologien, mens jeg skulle ønske at flere hadde fått øynene opp for hans Alvestad-triologi ("Drift" (1996), "Drømmen om havet" (1996) og "Veien til Dhaka" (1997)), for ikke å snakke om hans fantastiske romaner "Villa Europa" (1992), "Stormen" (1989) og "Skumringsmulighetene" (1990). De fleste av hans bøker har funnet veien til min boksamling fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, sammen med en hel del av musikken hans (uten tvil med "Leve Patagonia" og "Mine dager i Paris" som høydepunktene, sistnevnte fulgt opp med boka "Dager og netter i Paris"). Jeg går aldri glipp av hans romanutgivelser, rett og slett.

"Verdens ende" handler kort og godt om det å miste et barn - det eneste man har - og hva det gjør med foreldrene som opplever dette. Aslak Timbereid er forlagsredaktør i et større forlag, mens hans fraskilte kone Hanne Lovund er forfatter. Aslak bor i Oslo, og Hanne bor i Sandnessjøen. Deres eneste barn, Emma, bor hos faren sin, og vi aner at årsaken er morens bipolare sykdom samt det faktum at et barn ville ha tatt fokuset bort fra kunsten, hennes forfatterskap. Nå er Aslak og Emma på vei nordover fordi Emma skal ha samvær med moren sin. De mellomlander i Trondheim og flyr videre til Sandnessjøen i en Twin Otter. Mens de sitter på flyet, reflekterer Aslak over sitt forhold med Hanne, som han ikke er lovformelig skilt fra enda.

"Hva var galt med Hanne? Var det galt at hun var manisk depressiv og ikke skjønte det selv? Var det galt at hun opptok all plass i sin egen verden?

Jeg sitter på flyet og tenker på dette. En plutselig åpenbaring. Når Emma er sammen med Hanne, er det ikke plass til Emma. Hanne fyller rommet. Selv når Hanne ønsker å være snill mor, lage pannekaker og leke, er det ikke plass til Emma. Det er bare plass til Hanne som skal være snill mor. Å være snill mor, krever stor mobilisering. Mange tanker. En del ofre, men mye tilfredshet etterpå. Triumfen overfor Emma: Jeg valgte deg fremfor å skrive den nye boken min. Er du ikke glad?" (side 30)

I forbindelse med landingen, som foregår under meget ugunstige vindforhold, skjer det fatale. Understellet på flyet knekker, Emmas sikkerhetsbelte løsner og hun slår hodet i setet foran og havner på gulvet i en forvridd stilling. En uke senere dør hun av skadene hun har pådratt seg.

Mens Hanne er mest opptatt av at flyveren, en ung kvinne i begynnelsen av 30-årene, burde ha taklet å lande under de vanskelige vindforholdene på flyplassen i Sandnessjøen, kretser Aslaks tanker rundt at det faktisk var flyveren som festet sikkerhetsbeltet til datteren. Gjorde hun det ikke skikkelig? Og kan man si at hun direkte eller indirekte forårsaket datterens død? Som om det ikke var nok at hun ikke greide å føre flyet inn for en mer behagelig landing ...

Etter kort tid bestemmer Hanne seg for å komme sørover for å bo hos Aslak, uten at de av den grunn gjenopptar forholdet. At de søkte trøst hos hverandre seksuelt rett etter dødsfallet, ligger der likevel som en uavklart liten verkebyll. Aslaks frustrasjon stiger i takt med at besøket trekker ut i tid, og spesielt er han bekymret mtp. sin eks-kones opptatthet av Cecilie Nesflaten, den unge flyveren ...

Verken Aslak eller Hanne er i tvil om at de skal delta på minnehøytidligheten som Emmas skole setter i stand. I Emmas klasse går ei jente, Jade, som mobbet og plaget Emma under hele hennes korte skolegang. Aldri lot hun Emma få være med på leken, alltid kom hun med illevarslende kommentarer når Emma forsøkte å nærme seg Jade og de andre jentene. Det er enkelt å tillegge Emma, den døde og forsvarsløse, alle gode egenskaper, mens Jade tillegges tilsvarende onde egenskaper. Under minnestunden tar han et sviende oppgjør med Jade, denne niårige jenta som gjorde datterens korte liv til et helvete.

"Men var Emma bare god? Og var Jade bare ond? Rousseau påpekte at ved alt ondt som rammer oss, ser vi mer på hensikten enn på virkningen: En taksten som faller fra et tak kan skade oss mer, men sårer oss ikke så mye som en sten som kastes av en som vil oss ondt. Stenen kan av og til bomme, men hensikten bommer aldri." (side 183)

Hannes opphold hos Aslak kompliseres ytterligere da en venninne av Aslak, Tuva, kommer halsende fordi hennes voldelige eks-mann - også han bipolar - plutselig har dukket opp, og hun føler seg utrygg i sitt eget hjem ... Noe urovekkende blir Aslak vitne til hvordan Hanne rett og slett tar over hele vennskapet med Tuva. Likevel er man aldri i tvil om at bokas egentlige tema er hvorvidt Aslak og Hanne til slutt vil klare å forsone seg med det som har skjedd, eller om hevnen er den eneste farbare veien for å få slutt på egne lidelser?

"Verdens ende" er en engasjerende bok om et viktig tema. Ketil Bjørnstad skriver dessuten godt. Det forhold at hovedpersonen i boka er forlagsredaktør gir dessuten forfatteren anledning til å briljere med litteratur-henvisninger (hele tiden med sorgen i fokus) - i tillegg til en rekke musikalske henvisninger, slik han pleier. Dette skulle jeg ønske at han gjorde enda mer i bøkene sine!

"Kunsten, en form for sivilisasjon. Den gradvise, livslange byggingen av en tilstand av undring og alvor, som Glenn Gould skrev. Kunsten som trøst. Som en vei mot visdom og refleksjon. En måte å konsentrere seg på. Nå er det alvor i livet mitt. Dypt alvor. Men står kunsten klar til å redde meg? Jeg, som nettopp har skjelt ut en ni år gammel jente i alles påsyn på skolen der Emma gikk. Vil det styrke meg, eller roe meg, å gå på Nationalteateret og se Yasmina Rezas Blodig Alvor, et stykke som handler om nettopp det som skjedde mellom Emma og Jade, og hvor de voksne foreldrene, som møtes for å rydde opp seg imellom, begynner å oppføre seg like barnslig og emosjonelt perfid som barna? Nå, når det virkelig gjelder, skulle kunsten være der for meg." (side 197)

I tillegg til å vise til Yasmina Rezas berømte teaterstykke, viser han også til Albert Camus´ "Den fremmede" på side 261, Thomas Bernhards "Trær som faller" på side 224 og Ernest Hemingways "Og solen går sin gang" på side 197 - bare for å nevne noe. Han sammenligner dessuten sitt oppgjør med Jade og sitt eget raseri med Dag Solstads Elias Rukla i "Genanse og verdighet".

Slutten av romanen er, uten å røpe denne nærmere, i overkant melodramatisk. Samtidig blir dette et bilde på hva som kan skje med mennesker når man er farlig nær stupet i sin egen tilværelse. Noe av det jeg liker aller best med Bjørnstads bøker er hans evne til å beskrive mennesker gjennom få, presise ord. På den måten penser han leseren inn på det sporet han ønsker, uten noen gang å bli overtydelig. Han har en tendens til å fremstille kvinnene som sterke, og mennene som ofre for deres handlinger og valg. I så måte representerer ikke "Verdens ende" noe unntak, selv om jeg aldri var i tvil om hvem av hovedpersonene i boka som kommer til å lande med begge beina på jorda bare det får gått litt tid. At boka er meget lettlest betyr ikke at den er en lettvekterroman - bare at forfatteren er usedvanlig god på å skape en fin flyt. Denne gangen er det dessuten mye raseri i teksten, som Aslaks indre oppgjør med skoleverket og dets neglisering av barn som ikke har det bra. Som om det var barnets egen skyld at det blir mobbet eller at det er for ubehagelig å gjøre noe med en vanskelig situasjon, særlig der mobberens foreldre er meget ressurssterke. Minnestunden som skolen steller i stand blir sånn sett et bilde på en dårlig samvittighet, viktigheten av å gjøre det som er riktig - etterfulgt av sjokket over at Aslak, avdødes far, ødelegger alt det pene og pyntelige ved å angripe en niårig mobber. Men som om det likevel finnes en viss rettferdighet i livet, er Aslak senere vitne til at Jades pappa kræsjer sin rådyre bil ... Jeg er ikke i tvil: her blir det terningkast fem!

Begynte akkurat på de sørgende av Håkan Nesser. Virker lovende, lest alt av Nesser og han skuffer sjelden . God lese- og hockeyhelg til deg...her er det trening og så hjem til Nesser igjen:-)

Spennende om en hjernesvulsts inntog i et ekteskap

Jeg har lenge gått og ventet på danske Christian Jungersens (f. 1962) neste bok. "Unntaket" - hans forrige bok som utkom i Norge i 2007 - er nemlig noe av det mest spennende jeg har lest innenfor en genre som jeg er litt usikker på om skal karakteriseres som krim eller skjønnlitteratur. Boka har nemlig både sterke skjønnlitterære trekk og krimgenrens umiskjennelige "drive", der man som leser bare må lese videre i et forrykende tempo. Da jeg fikk tilbud om leseeksemplar av "Du forsvinner" fra Aschehoug for sånn ca. en ukes tid siden, takket jeg derfor begjærlig ja!

En familie på tre er på ferie på Mallorca da det plutselig åpenbarer seg at noe er i ferd med å skje med Frederik, familiefaren. En skrekkslagen familie er vitne til hvordan han tråkker gassen i bånn og er helt uimottakelig for deres og andres redsel. Det hviner i dekkene, han nyter åpenbart farten og selv ikke konas skrik får ham til å stanse. Til slutt er det et nesten-uhell som får ham tilbake til virkeligheten, og han stanser bilen. Det hele ender med at Frederik blir innlagt på sykehus og får konstatert at han har en hjernesvulst. Denne trykker på frontallappen og kommer til å gjøre at empatien forsvinner gradvis mens han og familien venter på at hevelsen i hjernen skal gå ned og han kan opereres ...

Frederik er rektor på en privatskole, mens kona Mia er lærer. I tilbakeblikk får vi vite hva som gjorde at Mia falt for den karismatiske Frederik, mannen som sjarmerte alt og alle. Dessverre også en del kvinner som har tatt oppmerksomheten hans bort fra Mia i mange år, for å si det pent ... Mannen hennes er rett og slett notorisk utro. Dvs. har vært, fordi Frederik for to-tre år siden gradvis begynte å endre personlighet når Mia tenker etter. Han begynte å tilbringe mer tid hjemme, og omsider fikk Mia sin etterlengtede rolle som hovedperson i ektemannens liv. I et retrospektiv perspektiv innser hun nå at det er den syke Frederik som kom tilbake til henne, mens den friske Frederik ikke hegnet om familielivets gleder. Dette gjør henne meget ambivalent i forhold til Frederiks sykdom, mens hun hele tiden grubler over hva som er hva.

Snart skal Mia imidlertid få langt verre bekymringer å bruke tankene sine på. For mens Frederiks personlighet endrer seg til det verre, uten at han har noen som helst innsikt i sin egen sykdom, dukker det opp en intrikat sak. Frederik har nemlig satt skolens økonomi på hodet, og den som skal ha skrevet under sammen med ham på pantsettelses- og lånepapirene er angivelig Mia selv ... Det begynner å bli av stor viktighet for Mia å skjønne hva som foregår, og mens spenningen bygger seg opp mellom ektefellene, leser hun alt hun kommer over av artikler om frontallapp-skader ... Hvilket liv er det hun har foran seg? Og hvordan skal hun takle sønnens avvisning av henne og forkjærlighet for faren, noe som gir henne følelsen av at det er hun som er den gale og ikke mannen hennes? I hvor stor grad styrer hjernen hvem vi er?

"På hjerneskadet.dk skrev en av de andre brukerne at det er hardere for kvinner enn for menn når ektefellene deres får en skade i frontallappene. Hun hadde til og med møtt menn som trivdes med en frontallappskadd kone: Riktignok kan hun ikke fortolke følelsesinntrykk lenger, men endelig har hun sluttet å mase på ham når han roter, hun har helt glemt at hun er bitter på ham fra gamle dager, og at hun ikke klarer å være i hus med svigerinnen sin og moren hans. På noen områder - spesielt i senga - opplever han henne som mer løssluppen og lettere å være sammen med.

Kvinnene mister så mye mer. Først og fremst må de leve med ensomheten: Livet deres blir så tomt når de ikke lenger kan snakke om følelsene sine, når mennene blir enda mer unyanserte enn de var fra før.

Likevel er der som regel kvinnene som blir hos de syke mennene og lever resten av livet som sykepleiere på døgnvakt, og mennene som stikker av med en frisk kvinne." (side 376)

Gjennom boka får vi et sterkt inntrykk av hvordan det er å leve med et menneske med en hjerneskade. Er det mulig å fortsette å elske et menneske som endrer sin personlighet fullstendig pga. forhold utenfor ektefellenes kontroll? Hvor mye av vår personlighet er vår egen, og hvor mye styres av kroppens biologi? Og når familien konfronteres med underslaget Frederik har gjort, oppstår dessuten spørsmålet om han er strafferettslig tilregnelig, og om det i det hele tatt er mulig å bevise når han sluttet å være seg selv, slik han en gang var. Hvor går grensen mellom det friske og tilregnelige, og det syke og utilregnelige?

I "Du forsvinner" befester Christian Jungersen seg som en forfatter som graver seg inn i menneskesinnets dypeste irrganger - fortrinnsvis innenfor paranoiaens verden og det syke sinn ... Jeg lærte mye om frontallappskader og skjønner at forfatteren må ha satt seg grundig inn i de medisinske aspektene ved slike skader. Likevel må jeg medgi at jeg ble litt skuffet over boka. Den begynte så utrolig bra, og Jungersen skriver svært godt. Etter hvert fremsto imidlertid både Mia og Frederik som svært stereotype mennesker med få nyanser i sine personligheter. Jeg skjønner at Frederik var som han var, men Mia irriterte meg grundig underveis. Var det nødvendig å fremstille hennes så til de grader grunn? Enkelte av scenene i boka fikk et komikkens skjær over seg, og jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Samtidig vil jeg si at boka er ulidelig spennende og jeg leste de siste tre hundre sidene i løpet av en ettermiddag og kveld, ute av stand til å legge den fra meg. Bokas tematikk er bemerkelsesverdig, og dette sammen med spenningen gjør at jeg uten videre kan anbefale den sterkt - selv om jeg altså ender med å gi den terningkast fire. I boka er det dessuten inntatt både bilder og tekster relatert til handlingen, noe som ga den en nokså original vri.

Ja, og for en voksen også.... Var både god og vond å lese på en gang. Kan føle redselen, håpet og fortvilelsen mens man leser. Leste med klump i både halsen og i magen, men samtidig en bok jeg ble veldig glad i. Ja, vi har lest det før og kommer sikkert lese det igjen, men en viktig historie som fortelles og som aldri må glemmes.

Hva er meningen med alt?

Det er bare et par dager siden jeg leste "Selvportrett" av Édouard Levé - en bok som gjorde et meget sterkt inntrykk på meg. Jeg mottok både "Selvportrett" og "Selvmord" fra Flamme Forlag for få dager siden, og det var ikke veldig vanskelig å skjønne at bøkene på en måte hører sammen og derfor bør leses samlet. Jeg valgte i alle fall å gjøre det, og etter å ha lest "Selvmord", fikk jeg umiddelbart lyst til å lese "Selvportrett" på nytt.

Allerede fra første setning ble jeg sugd inn i forfatterens univers:

"En lørdag i august går du ut i tennisklær sammen med din kone. Midt i hagen gjør du henne oppmerksom på at du har glemt racketen inne i huset. Du går tilbake for å hente den, men i stedet for å gå bort til skapet i gangen der du pleier å sette den, går du ned i kjelleren. Din kone merker det ikke, hun er igjen ute, det er pent vær, hun står i solen. En liten stund senere hører hun et skytevåpen gå av. Hun løper inn i huset, hun roper navnet ditt, oppdager at døren til kjellertrappen står åpen, går ned og finner deg. Du har skutt deg selv i hodet med geværet du møysommelig hadde klargjort. På bordet har du latt et tegneseriealbum ligge igjen, åpnet på en dobbeltside. I forskrekkelsen lener din kone seg mot bordet, albumet faller ned og lukker seg før hun skjønner at det var din siste hilsen." (side 7)

"Selvmord" handler om forfatterens kamerat som tok livet av seg, og forfatteren har valgt å skrive boka til kameraten, hele tiden henvendt til ham som "du" - som om han fremdeles var i live og kunne høre Édouard Levés stemme. Det veldig spesielle med boka er at forfatteren selv tok sitt eget liv ti dager etter at han hadde levert manuskriptet sitt til forleggeren sin ... Han ble bare 42 år gammel. Med "Selvportrett" ferskt i minnet mens jeg leste "Selvmord", er det absolutt betimelig å spørre seg om ikke også "Selvmord" egentlig handler om forfatteren selv. For likhetspunktene er mange, kanskje med én vesentlig forskjell: kameraten var gift, det var ikke Édouard Levé ...

I boka beskrives sorgen over å ha mistet en venn - både sett fra Levés ståsted og slik han innbilder seg at det må være for kameratens kone. På en fascinerende måte beskriver han en avdød som er mer levende som død enn han noen gang var i levende live. Dessuten beskriver han angsten for å falle ut av et velordnet liv.

"For en gangs skyld klarte en uteligger å få deg til å le. Vanligvis ble du urolig av slike personer. Du følte deg ikke truet, du hadde aldri hatt noen negative opplevelser med dem, men du var redd for å bli som dem. Denne frykten var helt grunnløs. Du var en ikke ensom, fattig, forlatt alkoholiker. Du hadde en familie, en kone, et hus. Du manglet ikke penger. Men uteliggerne var som spøkelser som varslet om en mulig skjebne. Du identifiserte deg ikke med lykkelige mennesker, og siden det ikke fantes noen middelvei for deg, projiserte du deg inn blant dem som hadde spolert alt, eller ikke hadde lyktes med noe. Uteliggerne sto som det siste stadiet i et forfall livet kunne trekke deg mot. Du betraktet dem ikke som ofre, men som herrer over eget liv. Uansett hvor sjokkerende dette kan lyde, mente du at noen uteliggere hadde valgt et slikt liv. Det var det som uroet deg mest: at du en dag kunne velge fallet. Ikke at du skulle forsømme deg selv, hvilket bare ville vært en form for passivitet, men at du skulle ønske å synke, å nedverdige deg selv, å bli din egen ruin." (side 49)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med svært høy sitatfaktor. "Selvmord" er en bok man ikke bare kan "feie gjennom", selv om den kun inneholder 82 sider, hvorav de drøyt siste ti sidene inneholder trelinjers dikt, angivelig funnet i avdødes skrivebordskuff. Til det er teksten både for krevende og meningsfortettet. Jeg tror derfor at dette er en bok jeg kommer til å vende tilbake til, ta frem og lese på nytt - til tross for det nokså dystre innholdet. Dette er nemlig en bok som får deg til å tenke på hva som er meningen med alt - både med livet og døden ... Hver setning er gjennomarbeidet, presist formulert og intet - absolutt intet - er overlatt til tilfeldighetene. En sterk tekst som blir værende i kroppen lenge etter at siste side er vendt ... og som på en måte etterlot meg hudløs tilbake ... Jeg synes boka fortjener terningkast fem - tett opp mot en sekser.

Et godt eksempel på en selvbiografi hvor hovedpersonen må ha vært hjertelig tilstede under bokens tilblivelse. Hvem som virkelig har ført den til pennen vet jeg ikke, men det kjennes personlig og ekte, med en tone og fortellerstil som gjør at man føler at man blir kjent med mannen bak historiene. Når alt kommer til alt er det, som mange andre biografier, en slags "oppramsing" over opp- og (tildels) nedturer, men gjort på en underholdende og levende måte. Slikt blir det ikke fantastisk litteratur av, men man trenger slettes ikke være stor fan (jeg var i utgangspunktet bare midt på treet interessert, menvalgte å lese etter en håndfull anbefalinger) for å ha glede av denne. Fikk faktisk lyst til å høre litt musikk av mannen med "en frosk i halsen"... Kanskje ikke tidenes sterkeste femmer, men anbefales lell!

Mesterlig i all sin litenhet!

"Det finnes to typer bøker: de man leser umiddelbart etter anskaffelsen, og resten. Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har som tilhører den første typen - ikke mange, er jeg redd - men Selvportrett er én av dem." (Side 101 - sitat fra oversetter Rune H. Skoes etterord i boka)

Og jeg kan visst gjøre Skoes ord om til mine egne - typen som jeg er til å anskaffe langt flere bøker enn jeg noen gang har mulighet for å komme gjennom. Konkurransen om min oppmerksomhet i bøkenes verden er dermed beinhard, og det gir grunnlag for refleksjon når noen bøker - som "Selvportrett" - trenger gjennom "bok-muren" ... Jeg fikk nemlig både den og "Selvmord" av samme forfatter tilsendt fra Flamme Forlag for få dager siden, og helt umiddelbart ble min interesse trigget.

Édouard Levé (f. 1965 d. 2007) var en fransk forfatter og fotograf. På Wikipedia kan jeg lese at Levé har utgitt ni foto-bøker og fire andre bøker. Det er ikke gjort noe forsøk på å dele disse andre bøkene inn i noen form for genre, av den "enkle" grunn at det er en umulighet. Levés bøker er nemlig genre-løse eller kanskje mer korrekt: de er grenseoverskridende i sin genre-løshet. Antakelig har dette også vært meningen fra forfatterens side. Dersom du er interessert i å få innblikk i Levés bilder, anbefales denne nettsiden.

"Selvportrett" består av ca 80 sider med påstander og utsagn - tilsynelatende uten noen annen rød tråd enn at alt handler om forfatteren selv. Det er ingen lineær, kronologisk livshistorie som fortelles, heller ingen historier. Like fullt bidrar alle fragmentene i boka til å tegne et bilde av hvem forfatteren var - noen ganger i form av morsomme utsagn, andre ganger på grensen til det dypt sjokkerende. I alle fall med tanke på at forfatteren, som riktignok ikke var det man forbinder med et A4-menneske, ikke drev med alt for mye outrert i sitt liv ...

Oversetteren skriver videre på side 102 og følgende:

"Levés valg av tittel røper altså en viss dobbelthet, ikke helt ulik den vi har sett at portrettet har. Det er imidlertid klart at Selvportrett ikke er en selvbiografi ... Boka ligner mer et øyeblikksbilde - et polaroidfoto - av forfatterens oppfatninger og minner på et gitt tidspunkt. Édouard Levé har selv karakterisert boka som "et avtrykk av hjernen min"."

Kanskje handler boka dypest sett om hva det vil si å være et menneske - på godt og vondt? Og selv om man ikke har vært i nærheten av å leve et slikt kunstnerliv som forfatteren har levd, er det mange punkter det er mulig å kjenne seg selv igjen på, og antakelig er dette noe av hemmeligheten bak suksessen med boka ... Alltid gjenkjennelsen hos leseren, det som trigger videre lesing, som gjør det så interessant ... Det minner meg om noe Per Petterson uttalte på en forfatterkveld på Lørenskog bibliotek tidligere i år: Først når forfatterens prosjekt er større enn forfatteren selv, blir det stor litteratur av det. Hver enkelt leser føyer sin tolkning til teksten, og dette gjør at den lever videre, løsrevet fra forfatteren og de intensjoner han eller hun opprinnelig la i den. Forfatteren selv har dermed ikke noen enerett på hvordan teksten han eller hun selv har laget, og hvordan denne skal eller kan oppfattes av det utall lesere som senere skal møte den med alle sine preferanser ... Og jeg har lyst til å føye til noe annet: først når forfatteren selv bryter grenser og egne eventuelle tabuer, blir teksten for alvor levende. For først da kan man kjenne smerten i temaene som tas opp, og først da kjenner man at ordene er levende og betyr noe.

"Jeg har på følelsen at mine egne barn ville kjede meg mindre enn andres. Jeg sover ikke i silkelaken. Jeg forstår ikke hvordan jeg spontant kan ytre: "Oh la la!" Problemet med fornøyelsesparker er folkemengden; Når de er tomme synes jeg de er vakre. Jeg har røkt til jeg ble kvalm. Jeg kan beundre folk som beundrer meg. Jeg verken forskjønner eller forverrer tingenes tilstand. Jeg lytter til musikk om og om igjen inntil jeg plutselig ikke holder den ut lenger. Å lytte til musikk i bil er en måte å få tiden til å gå på, altså en måte å forkorte levetiden min på. Bilene jeg har eid har alltid trukket mot høyre. Dårlige nyheter mishager meg, men gleder min paranoia. En stor del av kroppen min er i øynene. Moren min reddet livet mitt ved å skjenke meg det. Jeg slenger ikke ifra meg det jeg er ferdig med å bruke, jeg setter det tilbake på plass." (side 42)

Og slik fortsetter han - gjennom hele boka, og det i et tempo som fjetret meg som leser og som gjorde at jeg ikke klarte å rive meg løs, nær sagt uansett hvor absurd boka fremsto som. Original til tusen og med et uttrykk jeg tror mange ville blitt overrasket over at de ville likt å lese selv. En helt unik leseopplevelse jeg nesten ikke kan huske å ha opplevd noe i nærheten av. Det eneste jeg i farten kan komme på er en diktsamling jeg leste for mangfoldige år siden - "Sa mor" av Hal Sirowitz. Den ga meg gåsehud. Tilsvarende fikk jeg av å lese "Selvportrett". Jeg er i tvil om jeg skal gi boka en sterk fem´er eller terningkast seks, men heller i retning av sistnevnte. Ja - terningkast seks føles riktig!

Har du sett denne bloggen: http://historiskeromaner.com/ ?
Der kan du sikkert finne mange tips!

Her går det mest i pensum denne helgen, men innimellom blir det tid til litt annet også. Og da er det "The magicians" av Lev Grossman det går i. Denne begynte jeg egentlig på i fjor, men etter en litt treig start ble den liggende. Nå har jeg plukket den fram igjen, og koser meg med den!

En moderne klassiker om Tudor-tiden (1500 - 1535 e.Kr.)

Hilary Mantel (f. 1952) er en engelsk forfatter med atskillige romaner (elleve stk.) bak seg før hun slo gjennom med sin tolvte - "Ulvetid", som hun også mottok Booker-prisen for. En bok alle Tudor-fans kommer til å elske (om man ikke for lengst har lest den allerede), og det med god grunn vil jeg mene. Og med kjennskap til at det dessuten er en oppfølger til "Ulvetid" ("Falkejakt"), også den en Booker-pris-vinner, er det vel egentlig bare en ting å si: Løp og kjøp!

Henrik VIII (f. 1491 d. 1547) var konge av England i perioden 1509 og frem til sin død. Aller mest kjent er han for alle konene sine, hvorav to endte i galgen, og dessuten for å ha forårsaket bruddet med pavekirken i Roma. Anne Boleyn var den første, og hun er helt sentral i "Ulvetid" - Katarina Howard var den andre.

Innledningsvis i "Ulvetid" svirrer ryktene om at kongen har forelsket seg i en ny kvinne; Anne Boleyn. Han er imidlertid gift med Katarina av Aragon, en kvinne som først var gift med hans bror og som altså Henrik VIII giftet seg med etter brorens død. Ekteskapet med henne har brakt ham en datter, Mary, men ingen sønn. Hvorvidt det var det faktum at han ikke fikk en sønn med Katarina av Aragon eller det faktum at han forelsket seg så inderlig i Anne Boleyn som gjorde det så viktig for ham å komme løs fra ekteskapet med Katarina, verserer det mange ulike teorier om. Faktum er i alle fall at han (og Anne Boleyn) kjempet i hele syv år for å få hverandre, og mellom dem sto først og fremst pavekirken i Roma og dernest Katarina, som nektet å la seg skille fra sin elskede konge.

"Ulvetid" handler i all hovedsak om årene som går fra kongen bestemmer seg for at det er Anne Boleyn han vil ha, og til det endelige bruddet med pavekirken i Roma. For paven nektet å annullere kongens ekteskap med Katarina, og dermed var det ingen vei utenom å bryte med pavekirken. En historisk hendelse som for all tid rystet England og satte varige spor etter seg i historien ...

Helt sentral i alle stridighetene står en mann, opprinnelig sønn av en smed og som etter å ha blitt mishandlet på det groveste av sin far, i sin tid flyktet hjemmefra, deltok i krigshandlinger på fransk jord før han atter vendte tilbake til moderlandet England og etter hvert ble integrert i kongens hoff som hans nærmeste medarbeider og sekretær. Thomas Cromwell lyktes å komme nær maktens tinde gjennom kløkt, klokskap og sindighet, og ikke minst gjennom en tilsynelatende betingelsesløs lojalitet til sin konge. I motsetning til mange andre som tenkte farlig høyt noen ganger, og endte med halshugging som følge av ubetenksomhet, holdt han stort sett sine meninger for seg selv, og konsentrerte seg om å lage lovene som kongen befalte ham. Man kom nemlig ikke på kant med Boleyn-familien, som skulle opp og frem, koste hva det koste ville ... Og dronning Anne, som etter hvert ikke går av veien for å sende både den ene og den andre - deriblant sin egen søster - inn i ulykkelige ekteskap for å få det hun oppfattet som farlige konkurrenter ut av veien for hennes maktsyke sinn ...

Om Thomas Cromwells lovarbeid skriver Mantel følgende på side 611:

"Rafe går, og selv tar han fram kveldens arbeid og starter på det, metodisk, smeller papirene fast i pene bunker. Lovforslagene hans er vedtatt, men det kommer alltid en ny. Når han skriver lovutkast, prøver han alltid ut ordene for å finne den største kraften i dem. I likhet med besvergelser må de ha makt til å få ting til å skje i virkelighetens verden, og akkurat som med besvergelser fungerer de bare hvis folk tror på dem. Hvis en lov har en strafferamme, må du være i stand til å håndheve den - overfor den rike så vel som den fattige, overfor folket ved grensen mot Skottland i nord og de walisiske våtmarkene i øst, overfor folk i Cornwall så vel som folk i Sussex og Kent. Han har skrevet denne eden, en prøve på folks lojalitet over Henrik, og han har tenkt å edfeste alle menn i samtlige byer og landsbyer, alle kvinner av noen betydning, enker med arvet formue, landeiere. Hans menn skal trampe over hei og lyng og kreve at alle som knapt har hørt om Anne Boleyn, anerkjenner legitimiteten og arveretten til barnet i hennes liv. Hvis en mann vet at kongen heter Henrik, skal han avlegge eden; det spiller ingen rolle om han forveksler denne kongen med faren hans eller en annen Henrik før dem igjen."

Jeg har selvsagt sett TV-serien Tudor (som jeg har omtalt her i bloggen min), og sånn sett kan man vel si at det ikke er mye nytt under solen i Hilary Mantels monstrøse roman. Men der TV-serien fremstiller kong Henrik XIII som en pen og flott mann helt til det siste, er Mantel mer tro mot kildene. For etter hvert som Henrik XIII dro på årene, ble han fetere og fetere, og helsen hans skrantet.

Det som gjør Mantels roman til noe helt for seg selv, er alle detaljene rundt det som skjer, og at hun har enormt mye kunnskaper om denne historiske epoken. Dessuten skriver hun helt fantastisk. Hun skriver i presens, og det er mange dialoger i romanen. Dette gjør at vi omtrent er der mens det skjer, tett innpå hovedpersonene. Jeg kunne omtrent kjenne luktene, se for meg de golde slottene der det nesten var umulig å være 100 % privat fordi det alltid var noen som sto og lyttet i nærheten, kjenne angsten pga. all ondskapen og alle intrigene som ble sydd sammen for å felle personer i intrikate renkespill.

Mantel tegner interessante personportretter der det må være helt åpenbart at alvorlige personlighetsforstyrrelser som psykopati, paranoid narsissisme og verre ting må ha vært temmelig vanlig - også på den tiden. Romanen avsluttes i 1535, året før dronning Anne endte i galgen. Anne har i mellomtiden fått datteren Elizabeth, og kongen er overbevist om at grunnen til at de ikke får en sønn er at Katarina av Aragon har en finger med i spillet. Bruddet med pavekirken er et faktum, og kongen avtvinger hele folket å avlegge en ed om at han nå skal være kirkens overhode. Underveis treffer vi kjente personligheter som Kardinal Wolsey, Thomas More m.fl. Hodene ruller etter hvert som den ene etter den andre nekter å sette kongen høyere enn selveste Gud. Og mens forfatteren tegner et temmelig sympatisk bilde av Thomas Cromwell, en mann som også endte med halshugging etter hvert, levnes familien Boleyn liten heder og ære ... Og underveis blir vi kjent med noen av dronning Annes hoffdamer, en av dem Jane Seymour, kvinnen som etter hvert skal bli kongens tredje kone ... En kvinne som kun er god - i motsetning til Anne Boleyn, som til og med har spisse tenner og som bruker all sin kvinnekløkt på å holde kongens interesse for henne varm, men som erfarer at han har luknet etter at de fikk hverandre ...

Jeg er fra meg av beundring for Hilary Mantels romanprosjekt, og selv om boka inneholder nesten 700 sider, var det ikke en side for mye! Ikke én eneste en! Ikke bare er boka den reneste page-turner, men den er skrevet på en slik måte at det lukter klassiker lang vei. Persongalleriet er dessuten fremstilt så helstøpt og fri for klisjeer at det hele blir svært troverdig. Og når jeg i tillegg kan lese at hun ikke er tatt på en eneste faktafeil av folk som kan engelsk historie, er det jo bare å ta av seg hatten for hennes prosjekt! Her må det bli terningkast seks!

Når dine yndlingssteder er bokhandlere og bibliotek....når du leser mens vannet til frokostegget koker, når du føner håret, alltid har en bok i veska....kan jo hende at det dukker opp en anledning til å lese...når det å det å sette seg ned å skal begynne på en ny bok gir deg en lykkefølelsen...det er en bokelskere etter min målestokk....det virker som det er mange av oss her inne...synes litt synd på de som ikke har oppdaget gleden av å lese en god bok,den gir en egen god ro i kroppen.

Ahhh, for en fryd å lese...Denne koste jeg meg virkelig med, fantastisk bra skrevet. Hadde trodd at dette ble klisjefylt og ikke noe for meg, men ble skikkelig overrasket...for en perle av en bok...min favoritt kjærlihetsroman, med en god doste mystikk og byr også på overraskelser ....

Så hyggelig at du synes det! Denne boka kan jeg virkelig anbefale! En ung og lovende fortellerstemme jeg er veldig sikker på kommer til å gjøre seg mer og mer gjeldende innenfor norsk litteratur i årene som kommer!

Er det bare på nett dette salget er? Ikke i butikkene....

Det er mange gode historiske romaner! Jeg liker best Romerrikets historie, og har derfor flest bøker lagt til den tiden :) Vil anbefale serien: Keiseren, av Conn Iggulden, og Robert Harris trilogi om Cicero, der den første boken heter Imperium. I disse 2 seriene ser du endel motsetninger og synspunkter fra forskjellige sider. Simon Scarrow er også verdt å tenkte på, det samme med Steven Saylor! :)

Herlig gjensyn med Lars Saabye Christensens univers!

Det er faktisk nokså få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Lars Saabye Christensen. I grunnen tror jeg det kun er Knut Hamsun, Knut Faldbakken og Ketil Bjørnstad som rager over Saabye Christensen hva gjelder antall leste bøker for mitt vedkommende. I alle fall - når Lars Saabye Christensen kommer ut med nye bøker, sørger jeg alltid for å få tak i disse. Denne gangen har det riktignok av diverse årsaker tatt litt tid før jeg fikk lest boka. Nettopp derfor var det veldig beleilig å komme over lydbokutgaven sist jeg var innom biblioteket. Dermed var ikke veien lang til å få lest/hørt den!

"Sluk" består egentlig av tre deler; en om Chris Funders sommer på Frogner/Nesodden i 1969 (frem til side 206), en om Frank Farrelli - "mellommannen" - i Karmack (fra side 207 til 362) og til slutt en om Chris Funder som i mellomtiden har rukket å bli 60 år (fra side 363 til 414) - sistnevnte del i form av en eneste lang epilog som på forunderlig vis knytter del 1 og 2 sammen, skjønt trådene er meget løse og knapt merkbare, om man ikke er ekstra årvåken som leser.

Chris - eller Funder som han ble kalt - vokser opp på Frogner sammen med en arkitektfar og en hjemmeværende mor. I bokas åpningsscene skal han og faren bivåne rivingen av Philipsbygget, som hans far har vært med på å tegne (i 1958). Året er 1969, Funder er 15 år og selveste månelandingen som skjedde 20. juli, skal få sentral betydning for ham nettopp denne sommeren. Siden skal det meste av handlingen i boka foregå på Nesodden, med en fraværende far som blir igjen inne i byen etter å ha brukket beinet. Forholdet mellom Funder og moren er nesten klamt nært, og dette får Funder til å mene at moren i grunnen ikke skjønner noe som helst. Samtidig er han rørende ømhjertet når han beskriver morens enkle liv, og lurer på om hun ikke drømmer om noe større enn å gå rundt og smånynne til Ella Fitzgeralds "Blue skies" når hun tror at ingen hører på henne. Sånn sett blir dette også en bok om husmorens rolle på 1960-tallet, alt betraktet gjennom en 15 årings blikk.

En av tingene som Chris ikke slutter å forundre seg over, er morens stadige motstridende befalinger. Som at hun ikke ønsker at han skal ha for mye å gjøre med Iver Malt, sønnen av en tyskertøs, som det går rykter om fikk en sønn med en nazist under krigen og som sendte ham av gårde. Samtidig oppfordrer hun Chris til å ta seg litt ekstra av ham. Hva mener hun egentlig? Og Chris som selv sliter med en liten skavank - et bein som peker utover - har ikke akkurat flust med venner, men ønsker jo ikke akkurat å bli avspist med en venn ingen andre heller vil ha ... Via Iver Malt får han låne "Moby Dick", en bok han hele livet har en ambisjon om å få lest, men aldri klarer å forsere. I likhet med månediktet han ønsker å skrive, men som han aldri får til ... I likhet med Heidi som han ønsker å kysse, men aldri finner motet til å gjøre ...

Så skifter scenen og vi befinner oss plutselig i Karmack, en bitteliten ubetydelig by i USA. Frank Farinelli har i rollen som mellommann oppgaven med å komme med de dårlige nyhetene - altså en rolle som kan minne om prestens eller politiets når noen har forulykket. Men i stedet for å være en nøytral mellommann har Frank ofte en finger med i spillet, og det kan virke som om alt han tar i er forbundet med katastrofe. Folk dør nemlig som fluer rundt ham.

Så langt var det mye som tydet på to separate romaner i en og samme bok, inntil vi altså i epilogen atter møter Chris, nå en voksen og etablert forfatter som har fått et nervøst sammenbrudd etter at PC´en hans har kræsjet. Der lå nemlig utgaven av hans siste bok - og han har ikke sørget for backup ... En hver forfatters mørkeste mareritt, vil jeg anta.

Fordi det er forbundet med fare for å ødelegge spenningen for andre lesere av denne boka, stopper jeg her. Det jeg imidlertid kan si er at Saabye Christensen har klart det igjen: å skrive en fantastisk roman som ikke bare er vidunderlig skrevet, men som også inneholder en historie med umiskjennelige trekk fra hans tidligere romaner, samtidig som jeg knapt har lest maken. Hvordan han klarer å si de mest selvsagte ting, samtidig som han tryller dette om til stor litteratur, er for meg en gåte. Dette gjør han helt mesterlig!

Det er sagt om denne boka at den inneholder en hel del nokså klare selvbiografiske trekk - som at forfatteren selv var 15 år nettopp i 1969, som at også han hadde en arkitektfar, som at hans familie hadde tilhørighet på Frogner og oppholdt seg på Nesodden om somrene, som at forfatterens alterego i "Sluk" utga en diktsamling med tittelen "Kamelen i mitt hjerte" (utgitt i 1978). Men der stopper antakelig enhver likhet med forfatteren selv. Resten er ren fiksjon, noe han har understreket i intervju etter intervju.

Jeg har kommet til at boka fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er. Det er bokas språklige kvaliteter, dybden i personskildringene og magien i historiene som har gjort at jeg har kommet til denne konklusjonen.

Helt enig i alt du sier her, ikke et dødpunkter i denne boka etter min mening. Imponerende debut og skyggerom er lagt til huskelista allerede.:-) jeg likte også karakterene godt, den godeste Anton var til tider så grinete at det ble morsomt...