Bokelskere.no

Denne er vel ikke helt uten håp, mot slutten - tror jeg har nevnt det i bloggen

Dette er en ganske spesiell roman - fascinerende, nesten som et drømmespill, suggererende. Den er kort, men den gir en mye å tenke på. Mer omtale i bloggen

Tilbake til 60-tallet. Glimrende mimrebok - kunne kanskje vært komprimert noe, men jeg gikk med lydboken og det passet godt at den var lang. Mer om denne i bloggen

Ble ikke helt "tent" på Elena Ferrante da jeg startet med Bok 1, men etter lesing av Bok 2 ser jeg hvorfor denne serien har blitt en suksess. Mer om denne i bloggen

Må si meg enig med deg her - ble ikke helt bitt av Ferrante feberen jeg heller, hadde større forventninger til denne. Men allerede bok to er bedre synes jeg.
Her min omtale av den første boken

En fin liten historie om vesle John som vokser opp på 1700-tallet i London. Han er sønn av to musikere, en fiolinist og en sangerinne. Moren har sluttet å synge, og John er redd for hvor stille det har blitt hjemme hos familien. Det viser seg at moren har mistet to barn i magen, og John gjør det han kan for at det skal bli bra igjen hjemme. Viktig tematikk om hvor vanskelig det kan være for barn å se foreldrene sine ha det vondt.

"Hun har vært syk så lenge nå, jeg skulle ønske at hun kunne begynne å gråte, at hun bare kunne gråte og gråte, at det ville være et gråtehus, alt er bedre enn hysj hele tiden."

Den siste der skal jeg prøve å få med meg - har jo vært på interessant bokbad med den.

Har egentlig lest mange bra - men jeg tror det er Stoner som gjorde mest inntrykk.

Det er egentlig den engelske utgaven jeg har. Men fant ikke den opplastet. Jeg blar i denne ofte før jeg reiser til Gran Canaria, har den med meg også - greit å vite navnet på alle de fargerike vekstene i varmere strøk.
Brukte den nå nylig i desember

Dette er sterk kost - tvang meg nesten til å lytte den, for man kan vel ikke lukke øynene for livets realiteter. Trist at slike miljøer finnes. Kanskje det kommer noe positivt utav boken i etterkant.
Har omtalt den i bloggen

Ser ut som vi har ganske lik oppfatning av denne ja.....(Bra, men ikke helt topp sammenlignet med den forrige...., subjektiv mening selvsagt.)

På denne tiden tar jeg gjerne frem André Bjerke sitt vakre dikt - På jorden et sted.
Når høsten er på det mørkeste, når den første frosten kommer. (Fra Prinsessen spinner i berget)
På jorden et sted:

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

Jeg har skrevet litt mer om det i bloggen

Hadde kanskje enda større forventninger til denne etter å ha lest De usynlige - sterk roman dette også, og anbefalt lesing. Jeg leste alle de gode kritikkene etter at jeg hadde skrevet min omtale - jeg følte jeg gikk litt mot strømmen her. Har prøvd å forklare hvorfor i Reading Randi

Takk, Bjørg. Ja, ikke dumt tenkt det med Stoner - en mann som utholder alt, og kanskje tross alt har et godt liv. Mulig man får noe mer positivt syn på Olive helt fra starten på DVD-serien - jeg fikk i hvert fall sansen for henne - rett fram og rettskaffen på mange måter som hun er.

Jeg har som sagt lest den gamle Short Story samlingen som ble gitt ut i 1948. Skal prøve å legge den inn her. Fine noveller. Men det er veldig lenge siden jeg leste den (da jeg gikk i gymnaset) - husker likevel at jeg likte den.
PS. Jøss, fant den her inne bare at det var en mye nyere utgave, jeg bryr meg ikke om å legge inn min da kanskje.
Her er den, i nyere utgave

La inn min gamle også.

Morsomt at samlingen er oppkalt etter O.Henry - enda har jeg en eldgammel samling av den forfatterens short stories - han het egentlig William Sydney Porter (1862-1910) (Min gamle samling er fra 1948, har den etter min far) - men dette var en liten avsporing, Monica.

Mye moro i "gamle dager" også, og Terje Wangberg vet å sette ord på det. Tidsbilde og lokalhistorie fra Lademoen i Trondheim - mye fantasi, men "huskeriene" til Wangberg har rot i virkeligheten også. Mer om denne i Reading Randi

Lærerik og morsom tidsreise både for barn og voksne, flotte illustrasjoner og engasjerende stoff - enhver by burde ha en slik "barnebok". Mer om denne i Reading Randi

Johanne er 17 år og dødssyk. Etter at hun ble intervjuet en avis blir hun kontaktet av jevnaldrende Jenny. Hun er også 17 år, men i motsetning til Johanne VIL hun dø. Det er starten på en brevveksling mellom hun som er syk og vil leve, og hun som er frisk og vil forsvinne. Et paradoks, som Jenny sier.

Jentene skriver til hverandre om hverdagen sin, familien og døden. Johanne er mor til en to år gammel jente, og hun øver seg på å skrive et avskjedsbrev til henne. Men det er vanskelig. Jenny har hatt en vanskelig oppvekst og har vært suicidal siden hun var bare åtte år. Moren hennes er egosentrisk og lite interessert i sin eneste datter.

Jeg liker veldig godt språket til Synne Sun Løes, og selv om Johanne muligens er litt vel perfekt i måten hun takler døden på, hvor rolig hun er, synes jeg det er en troverdig roman. Om ungdom, dødsangst og om hvor vakkert livet er.

Eg har lært at det som kan vere med på å gjere ein god idé til ein dårleg bok er når ein vil seie for mykje. Denne boka vil nett seie for mykje, og difor fell den ikkje i smak hos meg.