Bokelskere.no

Det er det som er livets store mysterium, at vi ikke vet hvor vi kommer fra eller hvor vi drar når det er slutt.

Fra siden med dedikasjon:
Både spørsmålet og meningsytringen i den lille underteksten fra 1968 er fortsatt like aktuell den dagen forfatteren døde....tankevekkende..:

**-------------------------------------------------------------------------------------

Is there intelligent life on Earth?
(Et naturlig spørsmål i det år Biafra sultet i hjel, Sovjet voldtok
Tsjekkoslovakia og amerikanerne som vanlig herjet i Vietnam.)

Til Jon - selvfølgelig
-------------------------------------------------------------------------------------**

Jeg ryker inn, men får en mild dom. Den er ment som en advarsel, jeg må skjerpe meg i framtida. Klart jeg må, men innafor blir jeg jo kjent med andre kriminelle, og i fengsel er de to viktigste oppgavene å utvikle nettverket og å spise god mat. Det er fine dager, og straks jeg løslates, er jeg tilbake der jeg slapp.

Jeg vil ikke bli tatt for falsk vitneforklaring, så jeg forteller at jeg svima rundt og veit ikke når jeg var hvor. Det er litt fint med sånne lange avhør også, for da får jeg servert både mat og drikke.

Både kriminalitet og kreativitet begynner og slutter med de samma bokstavene. Det hadde vært bedre om vi fikk bruke evnene våre til noe fornuftig, til noe annet enn å holde politiet i aktivitet.

Det er noe som heter at tilfeldighetene har ingen herre. Veien til graven går de alle mens de fleste tror de går andre veier.

Et liv med en plass for hver ting og hver ting på sin plass, det hadde vist seg uventet beroligende. Det var ikke plass til noe uviktig; å leve på denne måten hadde redusert hans materielle tilværelse til det aller mest sentrale og tvunget ham til å revurdere ting som hadde overfylt tilværelsen i mange år.

Fjellklatring finner sin mening i møtepunktet mellom skrekk og mestring, fortvilelse og glede, unnvikelse og vågemot. Du må kjenne på skrekken for å oppleve mestring. Du må kjenne på fortvilelsen for å oppleve gleden. Og du må risikere å tape for at det skal gi noen mening å våge.

Det vanskeligste her i livet er å vite hvilken bro man bør gå over, og hvilken man bør brenne.

Brevene som vi sender hverandre med e-post, blir til ingenting på bare noen få år, og denne tanken, denne følelsen, gnager i oss, at vi holder på å rive over dette båndet, det vil nå fram til oss, men ikke fortsette videre, vi skaper et tomrom som aldri kommer til å bli fylt.

Hvitevarene måtte selvfølgelig integreres, ettersom Svein er gæren etter alt som er integrert: Jeg har ikke tall på hvor mange sosiale sammenhenger vi har vært i hvor han har skrytt av den integrerte garasjen. Det var verst det første året etter at den ble bygd, men selv mange år etterpå kunne han snakke om den hvis han ble tilstrekkelig full. Når han drakk øl, tilbød han seg å besøke folk og se hva slags garasje de hadde, som en slags befaring, for å sjekke forholdene og gi noen ekspertråd om mulige utbedringer, men drakk han vin, ble praten sentimental og garasjen det eneste han hadde oppnådd i livet, og det virka som om alle andre tanker, alt språk hadde rent ut av hjernen hans, og de få ordene som var igjen sleit han med å stable etter hverandre for å forklare hvor rørende det var å kunne gå i sokkelesten fra kjellerstua og rett ut i garasjen uten å bli kaldere på føttene, midt på vinteren, men når han en sjelden gang drakk brennevin, ble han aggressiv, konfronterende, helst mot personer han aldri hadde møtt før, og i et nyttårsselskap sto han med drinksugerør bak begge øra og brølte til mannen til ei studievenninne av Elin: Din helvetes bytting, det finnes ingen ulemper med en integrert garasje.

Jeg tror tiden står stille, det er jeg som beveger meg gjennom den, stundom langsomt, andre ganger med rasende fart.