Bokelskere.no

Det ser ut til at vi er noenlunde i takt, Lillevi. Jeg er midt i kapittel 7 i Bokklubbens tobinds utgave fra 1971, og ergrer meg mye over både Scarlett og en god del andre, men er såvidt blitt presentert for selveste Rhett Butler, et tydelig frampek om noe som kan komme i fortsettelsen. Fin 17. mai ønskes til deg også!

Takket være Åsmund Ådnøy, og påfølgende diskusjon, er jeg i gang med gjenlesning av Tatt av vinden av Margret Mitchell. Jeg har en utgave i tre bind fra 1937 og er godt i gang med bind 1.

Jeg har ingen problemer med å se hvorfor jeg elsket denne boken som ungpike. En ny og fremmed verden åpnet seg for meg (vi er på 1960-tallet). Og jeg morer meg med gjensynet etter omkring seksti år. Ja, boken er rasistisk, og den romantiserer rasismen. «Negerslavene» fremstilles nærmest som velvillige familiemedlemmer. Den egenrådige Scarlett O’Hara fascinerer meg i dag som hun gjorde den gang. Kanskje var jeg rett og slett litt misunnelig på hennes viljestyrke, frittalenhet og mot. Men Scarlett har også sine sårbare sider, og jeg kan ikke unngå å få en slags godhet for denne (ufordragelige?) ungpiken.

Lange partier av boken kommer tilbake til meg mens jeg leser, andre har jeg fullstendig glemt eller husket feil. Tusen takk til deg, Åsmund, som gjennom din ramsalte kritikk provoserte meg til å ta bøkene frem igjen. Kanskje handler det om å lese verket på dets egne premisser? Kommer tilbake med mer når jeg ser hvordan dette utvikler seg.

Jeg ønsker dere alle en fin 17. mai!

Er det bedre å åpne døra, eller late som man ikke er hjemme?

Spesielt å invitere seg selv inn
Eve og hennes partner Charlie har kjøpt et hus. Et hus de skal pusse opp. Mens Eve er alene hjemme, kommer det noen på døra. En familie står utenfor og faren påstår at huset var hans barndomshjem. Han ber Eve om en rask kikk i huset. Eve er en forsiktig person og som sier ja for å unngå konflikter. Merkelige ting begynner å skje. Det ene fører til det andre, og det virker som om denne mystiske familien aldri drar. Hva er det som egentlig skjer? Eve klarer ikke å vente til Charlie kommer hjem. Hun vet alltid hva hun skal gjøre.

Jeg er stort sett ikke interessert i bøker som får mye oppmerksomhet og typiske bestselgere, Men noen få ganger tar nysgjerrigheten overhånd. Noe som skjedde denne gang. Denne fikk mye oppmerksomhet da den ble utgitt i fjor, også en god del i år også.

Mystisk start, men prøver for hardt
Begynnelsen var lovende og fascinerende, men forstår ikke hvorfor denne boka ofte ble beskrevet som rar. Jeg syntes ikke den var rar i det hele tatt. Bare litt småspennende noen ganger, men ikke rar eller skummel på noen måte. Jeg syns karakterene var mer rare enn selve handlingen.

Boka er blitt sammenlignet med House of Leaves av Mark Z. Danielewski, fordi forfatteren tvinger leseren til å være en aktiv leser, men We Used to Live Here gjør det ikke på den samme ekstreme måten som House of Leaves gjorde det. I We Used to Live Here er det blitt brukt morsetegn underveis som leseren selv må finne ut av. Selv måtte jeg google meg frem, fordi det kan jeg ikke fra før av. Om det har noe sammenheng med innholdet eller ikke har jeg ikke tenkt å røpe. We Used to Live Here er også en av disse bøkene som begynte som en tråd på Reddit før det ble til en bok. Det hevdes også at det blir en filmatisering, men får se om det blir noe av det til slutt.

Mystisk lesestoff, men ikke noe spektakulært.

Fra min blogg: I Bokhylla

Wool er første del av Silo-trilogien, også kjent for de som ser på TV. Noe ulikt andre Sci-fi forfattere skriver Howey deler av historiene som noveller og limer det sammen i etterkant. Det forklarer kanskje litt av hvert.

Uansett, igjen har verden gått til helvete, og du bør helst ikke stikke nesa di ut vinduet. Da faller den av. Heldigvis er det ikke vinduer i siloen siste rest av menneskeheten har slått seg til ro i. Det vi derimot kan finne er litt av et hierarki hvor it-avdelingen har tatt eierskap over domstolen, og alle andre klarer seg så best de kan.

Så har likevel hverdagen falt til ro over siloen og innbyggerene har funnet en slags harmoni, helt til noen snubler over en gammel minnebrikke. Den inneholder ikke Windows ME men noe mye mye skumlere. For er ikke verden helt slik it-avdelingen forteller?

Friske ideer fra Howey og på et vis bygger han en komprimert verden det er lett å bli nysgjerrig på. Gode karakterer skorter det heller ikke på. Derimot sliter Howey med historieforløpet. Noe går tregt, noe går fort, noe er forutsigbart og noe er hoppet over.

Jeg er ikke sikker på om jeg hopper på flere Silo-bøker, hvertfall ikke med det første. Men Howey skal få en fin G+ for innsatsen.

Du stiller et interessant, men svært omfattende spørsmål som det er krevende å gi et godt svar på. Det er grunnen til at jeg ikke har svart, og det vil jeg tro gjelder flere. Jeg har, som mange her, lest begge bøkene.

Rent generelt vil jeg si at Lev Tolstoj er en forfatter av et helt annet format enn Margret Mitchell.

Jeg kan gå med på at Scarlett O’Hara kan kalles en foregangskvinne. Men hvis du setter likhetstegn mellom foregangskvinne og feminist, er vi uenige. Feminisme er en politisk teori eller bevegelse. Jeg viser til tankesmien Cevitas politiske ordbok:

«Feminisme er teorien om politisk, sosial, økonomisk likhet mellom kjønnene. Det er en ideologisk tankeretning som legger til grunn at menn og kvinner skal ha like rettigheter og bli anerkjente som likeverdige individer.»

Jeg tar mitt eget fagfelt, sykepleien, som et eksempel. Fra gammelt av ble pleie av syke ansett som et simpelt arbeid, overlatt til fattige kvinner uten noen form for utdannelse. Diakonissene i Kaiserswerth (Tyskland), britiske Florence Nightingale og norske Cathinka Guldberg kjempet frem sykepleien til et respektabelt yrke, som krevde en yrkesutdannelse. På veien brøt de mange tabuer og konvensjoner. De utvidet kvinnerollen («kvinners handlingsrom») ved å skape et av de tidligste yrker kvinner kunne inneha. Disse sterke og modige kvinnene var alle foregangskvinner innen sitt felt. Men jeg har ennå til gode å høre dem omtalt som feminister. Hvilket de da heller ikke var.

Jeg synes han skriver ganske interresant , men likevel når du har lest en del krim så kan du gjette deg frem til diverse løsninger av det som egentlig skulle vært tenkt som gåte.

Jeg må visst prøve å oppklare en misforståelse: Scarlett O'Hara er ingen feminist i mine øyne. Det er romanen Tatt av vinden jeg mener er feministisk. Den handler om et kvinnemenneske som stort sett framstår som umedgjørlig, usympatisk og mye annet på u - men som trasser alle hindringer på vegen mot målet, som er å tilbakeføre Tara til fordums storhet. Mer utfyllende svar kommer kanskje med tid og stunder når jeg har henta fram romanen fra hylla, der den har stått urørt i mange tiår.

Etter å ha tenkt og tenkt, må jeg bare spørre (spørsmålet går både til deg og Marit og andre); hva er en feminist?

Scarlett O’Hara husker jeg som bortskjemt, egoistisk, lite snill og utrolig fascinerende. En feminist har jeg oppfattet som en som kjemper for kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene. Nå er det riktignok nærmere seksti år siden jeg leste «Tatt av vinden», men jeg kan ikke huske annet enn at Scarlett kjempet, med alle slags knep, utelukkende for seg selv og sitt eget velbefinnende. Og ga seg ikke før hun fikk den mannen hun ville ha.
Gjør dette henne til en feminist?

I den tiden hvor Jessheim ikke var særlig annet enn en lysning i skogen, finner vi Aslak og foreldrene hans. De har det godt om ikke romslig i det lille tømmerhuset sitt, men en kan ane at det ikke har vert like greit der tidligere.

Noe særlig annet enn kongledyr har heller ikke Aslak i nettverket sitt, så når det Ullensakerske Skarkskytter- kompani kommer på døra for å kreve at gården avleverer et mannstykke til fedrelandets beskyttelse ser Aslak mulighet til å utforske verden.

Eller hvertfall kommer han seg helt til Kongsvinger, lengre unna enn han noen sinne har vert. Her gjøres han klar for å møte svenske kuler sammen med andre unge menn fra Romerike.

Under denne korte krigen med Sverige i 1814, men virkelig nok for de som deltok i den, sitter de to foreldrene igjen alene i tømmerhuset sitt og tenker på ukristelige valg de måtte ta for at sønnen skulle vokse opp, en sønn de kanskje ikke ser igjen.

Et jentebarn er da altså en betydelig mer brutal bok enn hva tittelen skulle tilsi, og betydelig mer velskrevet enn hva en skulle forvente av en debutant. Jeg våger meg nesten til å rulle yatzi for denne nybegynnerboka, men nøyer meg med fullt hus.

Som vi forlater våre skyldnere er en del av serien De ti bud som er skrevet av forskjellige forfattere. Så langt har det vært kortkrim, kortromaner og kortdystopi. Denne korte boka består av tre noveller.

Utfordrende hverdag
Henriksens skrivestil er noe "cowboyaktig". Dissse novellene består mest av menn fra avsideliggende sted, og som gjør ting på sin egen måte. De liker heller ikke å vise svakheter. Det er nesten som om de er skrevet fra en annen tid.

Den ene historien er om en gutt som er avstandsforelsket i en jente på skolen. Den andre er om to brødre som respekterer hverandre og støtter hverandre i tykt og tynt. Det er bare et problem. Enok er forelsket i kvinnen broren skal gifte seg med, og prøver å gjøre alt han kan for å fortrenge følelsene.

Den tredje historien er den korteste om en fyr som blir stoppet av en politimann. Han prøver å komme seg ut av en kinkig situasjon, men blir han avslørt?

Tynn novellesamling
Noe vagt forklart kanskje, men dette er en bok på bare 191 sider, med tre noveller og novellen om Enok og Seth er den lengste av dem. Personlig syntes jeg alle var noe blasse, bortsett fra den tredje som var litt mørk, men dessverre svært kort. De to andre novellene brydde jeg meg ikke så mye om, og jeg fikk heller ingen bånd til karakterene. Problemet ligger kanskje i at jeg er ikke så glad i novellesamlinger generelt. Jeg leser dem vanligvis fra en favoritttsjangere eller forfattere som jeg leser ofte av. Andre novellesamlinger har jeg noe anstrengt forhold til, da det er kort tid på å sette seg inn i handling og det å bli kjent med karakterene.

Novellene var mest om begjær, vanskelige følelser og seksuell frustrasjon. Skjønner det hadde med temaet og tittelen å gjøre, men det er ikke akkurat temaer jeg syns er interessant å lese om. Det ble noe repeterende og smålei av å lese om menn som var ensporet i tankegangen. Det ble uinteressant i lengden. Ordet indianer er også ofte brukt. Er ikke meningen å virke pirkete, men det er nok et uttrykk som det ikke er lov til å bruke i dag, så vidt jeg vet? Så reagerte litt på det. Dette er min første bok av Henriksen. Har to bøker til av ham som jeg skal lese, men det frister ikke med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse