Bokelskere.no

Moser er virkelig interessante og spennende å studere!
Nå ble jeg minnet om min tid på agronomstudium på landbruksskolen for et helt liv sida. Den gangen hadde vi en flink og hyggelig skogbrukslærer som visste mye om moser, og han underviste engasjert om skogens alle forskjellige moser.
Det førte til at jeg - og flere andre - ble "mosegale". Vi dro ut i skogen til stadighet og fant forskjellige mosesorter, studerte dem og ble kjent med dem.
Kanskje burde man verdsette mosene mye mer? Noen moser har faktisk medisinske og antibiotiske egenskaper.

Ja, du har selvsagt rett i at det hadde vært nok å skrive "frihet fra religionstvang", særlig da den religionstvangen som mange barn blir utsatt for fra sine omgivelser, ofte allerede fra den dagen de blir født.
Mange mennesker som vokser opp med slik religionstvang, vokser opp med frykt. For i religioner og sekter handler det ofte om å skremme (og true) de troende med hva som kan skje med dem om de ikke underkaster seg de religiøse lovene og reglene fullt ut, uten å få lov til å stille noen kritiske spørsmål til dem.
Dette kan skape vonde traumer for resten av livet til mange av de som blir utsatt for det.

Det viktigste med religionsfriheten for meg personlig er nettopp friheten fra religion.
Det var derfor jeg formulerte meg på den måten.
- Og jeg vet at selv om Vebjørn Selbekk er en kristen mann, forøvrig en meget sympatisk, hyggelig og tolerant kristen mann,
så mener han at ethvert selvstendig tenkende menneske skal selv ha rett til å velge sin vei i livet, om man vil tro på en eller flere guder eller ikke tro på gud(er) i det hele tatt.
For ham er også ytringsfriheten viktigst, noe han poengterer i boka si.

Dine klipp-og-lim-svar imponerer ikke mye, Julie Stenseth.
Uten ytringsfriheten vår, som er vår aller viktigste frihet, den alle våre andre friheter bygger på, så har vi ikke lenger noen frihet.
Skal vi i Europa kneble alle ikkemuslimers stemmer for at "fredens religion" ikke skal kritiseres, på grunn av faren for nye opprør, terroraksjoner, overfall, drapstrusler og dødelige fatwaer mot enkeltmennesker?
Slik som blant annet Salman Rushdie og hans bok Sataniske vers ble utsatt for, og som William Nygaard ble utsatt for da han ga ut Sataniske vers på norsk, da han ble beskutt utenfor huset sitt 11.oktober for 25 år siden?
Vi må kjempe for å beholde ytringsfriheten. Hvis det blir slik at alt annet kan diskuteres og kritiseres og plukkes fra hverandre, unntatt islam, - da har vi ikke lenger demokrati eller ytringsfrihet - men et diktatur.
Mener du virkelig at den "religiøse freden" i Europa skal opprettholdes ved å innskrenke ikkemuslimers og eksmuslimers ytringsfrihet?
Hvor går vi da?
Toppstyrt islamfrykt preger mange land i dag.

Er du klar over hvor mange islamske stater som har dødsstraff for blasfemiske utalelser?
I islamske stater har folket ikke tankefrihet eller ytringsfrihet.
Hele 13 land i verden i dag har dødsstraff for blasfemi og kritikk av "profeten".
Derfor trenger vi mye mer islamkritikk, slik at religionsideologien islam kan settes på plass i dagens virkelighet, akkurat som vi i mange generasjoner kritiserte kristendommen, til kristendommen måtte reformere seg og tilpasse seg samfunn og menneskeskapte lover og regler.
Ytringsfriheten og frihet fra religion er noen av de viktigste frihetene vi har i vår tid. Mister vi de frihetene, da er vi virkelig ille ute ...
"I Pakistan kan ringeakt mot islams profet straffes med døden. Lovverket brukes blant annet for å ramme og ytterligere undertrykke landets kristne minoritet. Jeg håper det «koker» litt hos Vårt Lands lederskribenter også når de tenker på den kristne fem-barnsmoren Asia Bibi som i årevis har sittet på dødscelle for å ha sammenlignet verdens frelser Jesus Kristus med profeten Muhammed, en sammenligning som naturlig nok ikke slo helt heldig ut for sistnevnte. Barbari er etter min mening et helt legitimt ord å bruke om denne typen grove overgrep mot religions- og ytringsfrihet med dødsstraff som middel."
Vebjørn Selbekk skriver:
"I Pakistan kan ringeakt mot islams profet straffes med døden. Lovverket brukes blant annet for å ramme og ytterligere undertrykke landets kristne minoritet. Jeg håper det «koker» litt hos Vårt Lands lederskribenter også når de tenker på den kristne fem-barnsmoren Asia Bibi som i årevis har sittet på dødscelle for å ha sammenlignet verdens frelser Jesus Kristus med profeten Muhammed, en sammenligning som naturlig nok ikke slo helt heldig ut for sistnevnte. Barbari er etter min mening et helt legitimt ord å bruke om denne typen grove overgrep mot religions- og ytringsfrihet med dødsstraff som middel."
Misforståelser om blasfemi

"Øst for Eden" er en fantastisk bok (eventuelt verk, om man regner det som to separate bøker). Mange mener dette er en "lettvekter" og den har vel tidvis blitt sett på nesten som en såpeseriebok, men det forstår jeg ikke. Det er en god bok som på treffende vis beskriver mennesker og menneskers motivasjon. Den viser viktigheten av tilhørighet og familie, og ikke minst valgene vi tar. Ut av plikt, ut av frykt, kjærlighet eller en forvirrende følelse av at det er det eneste rette. Og at det er disse valgene som definerer hvem vi er, ikke hva vi er født som.

Du møter mange fascinerende karakterer i denne boka. Den vise kineseren Lee (i dag en vel stereotypisk karakter, men på den tida var det nok mer uvanlig, ettersom mangfoldet i den vestlige verden i dag ikke var like stort, spesielt var det ikke så vanlig å se asiatere i USA på den tida), filosofen og familiemannen Samuel Hamilton, som vel kan påstås å være bokas egentlige helt. Vi følger Trask-familien, med alle sine lyter og dyder, en familie sterkt preget av sjalusi og en pliktmoral som preger flere generasjoner. Vi følger delvis Hamiltons etterkommere, Steinbeck selv er en av dem (hans mor Olive var datter av Samuel). Hva som er fiksjon og hva som er basert på virkelige hendelser, er aldri helt lett å få grepet om. Og ikke minst sosiopatiske Cathy. Til å være skrevet på et tidspunkt da man ikke visste like mye om psykopati og menneskene som fødes uten empati, er hun imponerende skildret

Hoppet mellom familier og tider kan være det som kan kalles svakheten i boka, men selv likte jeg godt de reflekterende passasjene før enkelte av kapitlene, hvor Steinbeck kom med anekdoter fra egen oppvekst og for eksempel beskrev følgene av krig på individ og samfunn osv. Det er brudd med den kronologiske fortellinga, men jeg syns dette var blant de beste passasjene i boka.

Alt i alt en bok som kan anbefales - selv om den er utgitt i 1952 og historien er satt til 1800- og tidlig 1900-tall, virker karakterene forståelige og som noen man kan relatere seg til i 2018. Steinbeck klarer å vise hva som er universelt hos mennesker - vårt behov for å føle oss elsket, føle tilhørighet, vår tro og tvil. Steinbecks kvinnekarakterer er også langt mer komplekse enn det jeg mener du ofte finner i bøker skrevet av menn før i tiden. De er like mangfoldige som mennene, de føler også begjær, tro og tvil, de kan være svikefulle men også kjærlige. Den "religiøse, forknytte kvinnen" dukker rett nok opp i form av et par karakterer, men også her kommer man litt bak skallet. Du merker at Steinbeck ikke mente kvinner var mindre intelligente eller "enklere" enn menn, men at han så at de kunne være fanget av datidens normer - som lynende intelligente Una, sin fars lys og med en stor akademisk interesse, som forvitrer som forskerfrue i byen. Tvert imot takler kvinnene i hans bøker både sorg og tap og store livsomveltninger bedre enn de mannlige karakterene (Adam Trask er et godt eksempel, han makter ikke å ta seg av barna sine og blir svært selvsentrert og nesten som et barn igjen i mange år etter en svært definerende hendelse som jeg ikke vil røpe her). Kvinnene framstår nesten stoiske i hvordan de møter livet, de aksepterer det de ikke kan endre og lar seg ikke knekke av sorgen - kyrne må melkes, brødet må bakes osv. uansett. Gjennom dette viser han også at han så verdien av arbeidet kvinnene gjorde, at det var de som holdt hjem og familien i gang når alt rundt kollapset.

Steinbeck selv planla opprinnelig å skrive boka til sine egne barn, for å gi dem innsikt i familiehistorien, men etterhvert ble den fiktive Trask-familien hovedpersonene.

Anbefalt!

Jeg liker denne, men får mer Alice i eventyrland-vibber enn Harry Potter. Harry Potter er en mye mer moden serie, denne føler man hele veien er skrevet for barn. Og enig i at Townsend foreløpig ikke er i nærheten av Rowlings skrivetalent.

Det er likevel en morsom bok, og en bok jeg kan skjønne godt at har blitt en suksess.

Har kun lest en håndfull av dem, og begynt på noen andre - men gitt meg underveis (blant annet Hemingway og Jack Kerouac). Planlegger å ta dem opp igjen, i tillegg er det flere her jeg ønsker å lese.

Jeg har faktisk aldri lest (eller sett filmen) "Den lille prinsen", så der er det et stort hull i min allmenndannelse som jeg håper å få fylt.