Som vanlig en god bokanmeldelse fra deg, Rose-Marie! :)

Om jeg skal legge til noe om denne romanen, så må det bli at alle historiene som blir fortalt i 'Vandrefalken' gir meg følelsen av at mye av dette godt kan ha skjedd i virkeligheten.
Likeledes kan det virke som dette er vandrehistorier, muntlige fortellinger som er blitt fortalt fra mann til mann gjennom generasjoner.
Få mennesker i fjellområdene i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan kunne lese og skrive, så det å fortelle hverandre historier har lange tradisjoner. Fremdeles finnes det steder der det er langt mellom skolene i disse traktene, så det er slett ikke gitt at alle får muligheten til å lære å lese og skrive. Spesielt ikke jenter, som "bare skal giftes bort".

Historiene er godt fortalt, så godt at jeg så landskapet og menneskene tydelig for meg i mitt indre blikk underveis. Det er et goldt, barskt og øde landskap, og et brutalt stammemiljø der menn hevner drap med nye drap, - men der man også kan klare å komme unna med en god historie, dersom denne har brodd og snert nok til å målbinde og ta æren fra motstanderen. Jenter og kvinner er handelsvare; de kan byttes bort og selges etter mennenes forgodtbefinnende.

Du nevner kapitelet om 'Veiviseren', Rose-Marie. Jeg føler bare at jeg må gi en liten korreksjon her (pirkete som jeg er): Jeg-personen i 'Veiviseren' er ikke Tor Baz. Tor Baz er med gjennom hele boka, og han er så absolutt med i 'Veiviseren' også. Men jeg-personen er en fremmed mann som har vokst opp i et annet land, og som kommer til Tirah for å finne sin fars røtter. Han får hjelp til å finne fram i det øde landskapet av to veivisere, og en av disse er Tor Baz.

Det er egentlig ganske fantastisk mye Jamil Ahmad har klart å få sagt om disse stammeområdene på de 155 sidene i denne tynne lille boka.

Ungdomstristesse

Linn Strømsborg (f. 1986) debuterte med romanen "Roskilde" i 2009. Dessuten utga hun en såkalt boksingel ("Øya") samme år. Tidligere i år kom hennes andre roman, "Furuset", som handler om ei jente - Eva - som i likhet med forfatteren selv kommer fra Furuset.

"Det er tredje juledag og jeg sitter på banen til Furuset, jeg har satt meg inntil et av vinduene i midten i forreste vogn og fyller en hel firer med kofferten og bagen min. Det er vått på gulvet, leirete skomerker og brun snø. Jeg kikker ut gjennom fronten av T-banen, ser bare snø. Sporene svinger seg inn og ut av tunneler, mennesker går av og på. Neste er Brynseng og de fleste reisende forsvinner for å bytte bane, men jeg er ennå bare halvveis. Da vi fortsetter, er det bare meg og ei lita jente med pappaen sin igjen i vogna. Hun kommer bort til meg for å se ut av vinduet, og jeg lar henne sitte på bagen min så hun rekker opp. Hun lager en slags svosjelyd hver gang vi svinger, som om vi suser av gårde med vinden. Jeg snur meg vekk fra vinduet og ser bort på kofferten min for å sjekke at den ennå er der, kjenner etter om jeg har mobilen i lomma." (side 9)

Eva er på vei hjem. Hun er ferdig med sine masterstudier i statsvitenskap på Blindern og kollektivet hun frem til nå har bodd i, er oppløst. Mens alle vennene hennes starter på selve livet som voksen, flytter hun hjem til sitt gamle barnerom. Voksenlivet kom for brått på, og hun er ikke helt klar enda ... Og om det ikke akkurat er som å rykke tilbake til start, så handler det om "å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram", som det fremgår av bokas baksidetekst.

Ut over i romanen fortelles historien om Eva vekselsvis i jeg-person og tredjeperson entall. Eva tar seg jobb i en videobutikk, og ulike filmer og serier, for ikke å snakke om musikken til Kent, fyller det lille noe stillestående livet hun lever, mens hun kanskje venter på at store ting skal skje. De store tingene tar stort sett andre seg av - de som brenner biler om nettene på Furuset og omegn, foreldrene hennes som har bestemt seg for å skilles, venninnen Miriam som har flyttet til Paris ... I tilbakeblikk på tidligere episoder i livet hennes skjønner vi etter hvert hva som har vært med på å forme Eva slik hun er blitt. Ei jente som gjerne vil være spesiell, men som frykter at hun er kjedelig og ordinær ...

"Alle steder er like," sier jeg.

"Hva mener du?"

"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de til Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter ei stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."

"Det er ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."

"Men du tror det er sant? At alle steder er like?"

Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar ... " (Dialog mellom Eva og vennen Jo på side 178)

Og dermed er vi i kjernen av den erkjennelse Eva antakelig må gjøre seg etter hvert som hun strever med å komme i gang med livet sitt på ordentlig. At det ikke er stedene man bor på som avgjør hvem vi er eller som skaper problemer for oss, men den vi selv er ...

Det er helt umulig å lese denne boka uten samtidig å lytte til musikken av Kent. Selv endte jeg opp med å lage meg en spilleliste av de beste låtene av Kent, som ikke nødvendigvis samsvarte med Evas favorittlåter - uten at jeg følte at det gjorde det minste. Det viktigste var å komme i den rette Kent-stemningen mens jeg leste boka. Samtidig kunne jeg kose meg med at jeg kjente igjen alle stedene hvor Eva og vennene hennes beveget seg. Til og med gangbrua opp mot Ellingsrud er med!

Samtidig som jeg erkjenner at jeg nok ikke er målgruppe nr. 1 for denne boka, er jeg full av beundring for Linn Strømsborgs romanprosjekt! Hun skriver godt og hun formidler en stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina. De smertefulle tyveårene som er så vanskelig for mange, fordi man på mange måter forlater et dekket bord fra barndommen og plutselig må ta fullt og helt ansvar for seg selv. Sånn sett veldig lett gjenkjennelig ikke bare for de helt unge, men også for undertegnede. Skjønt kan jeg egentlig huske hvordan det var?

"Jeg ser på dem som står utenfor på plassen foran senteret og T-banenedgangen. De våkner om morgenen og det er dem mot verden, det er ingen som forstår dem, og de som sier at de husker hvordan det var, de lyver, jeg husker det ikke nøyaktig selv, ingen av oss gjør det. Vi husker episoder, noen følelser, samtaler og hendelser, men vi husker ikke akkurat hvordan det var å være oss selv for ti år siden, og vi kan ikke lenger, med våre voksenhjerter, begripe hva slags eksplosjoner som går av inni kroppene til disse tynne, fjorten år gamle gutta som ikke knytter skolissene sine og ikke trekker opp glidelåsen på jakka selv om det er altfor kaldt til å ha den åpen. Når hjertene deres slår, så slår de på en annen måte enn mitt og ditt. De dundrer, svulmer og trekker seg sammen kraftigere enn hos deg og meg. " (s. 199)

Det er vanskelig å skulle trille terning, men jeg tror like fullt at det må bli terningkast fem denne gangen. Bokas språklige kvaliteter og forfatterens evne til å lage en spesiell stemning har vært avgjørende for meg. Her er det bare å glede seg til kommende romaner fra Linn Strømsborgs side. Hun er bare 26-27 år og kommer til å rekke mange bøker til dersom hun fortsetter i dette tempoet!

Og før siste side i "Furuset" var vendt, sto det allerede to stk. på lånelisten ...

Akkurat ferdig med En løgn å tro på av Elizabeth George. Er en smule skuffet. Jeg har lest alle bøkene og fulgt med på livet til inspektør Lynley og Havers. Men denne boken engasjerte ikke meg. Kjedelig plott om en overklassefamilie med mange hemmeligheter.

Gleder meg til å ta fatt på Jenta på klippen av Lucinda Riley nå. Likte godt Orkieens hemmelighet og er spent på om oppfølgeren vil falle i smak.

Fortsatt god lesehelg

Så flott! :)
Ja, jeg er enig i at denne fornøyelige perla av ei novelle godt kan være pensum for alle, f.eks. i løpet av ungdomsskole-årene.
Kunne dessuten være interessant å få vite om det finnes noen ungdomsskolelærere her på bokelskere, som vil ta den i bruk sammen med elevene sine.

Takk, Bjørg Marit! :)
Jeg trodde jo at jeg hadde skrevet anmeldelsen som en bokanmeldelse, men ser jo nå at jeg har skrevet anmeldelsen som diskusjonstråd.
Jeg er enig med deg i at korte kapitler ofte gjør lesing enkelt og behagelig. Og i denne historien, der vi veksler mellom å følge hovedpersonen selv og forfølgerne hennes, fungerer det meget bra!
Håper at mange flere vil oppdage denne spennende boka!

Enig i alt det du sier her. Boka var grusomt spennende, og det var ikke mange minuttene tilsammen jeg la den fra meg etter å ha begynt på den. Historien og skrivemåten minner meg litt om en blanding av Espen Holm (Kong Salomos sverd) og Ulrik Imtiaz Rolfsen (Gass).

Om tillitens og åpenhetens kunst

For noen måneder siden mottok jeg et leseeksemplar fra forlaget av "Raushetens tid", og tenkte at "Yes! - Dette er en bok etter min smak!" Like fullt tok det litt tid før jeg kom i gang, men da gikk det til gjengjeld også fort.

"Dette er en bok om åpenhet. Om lettelsen og friheten som bor i åpenheten. Men hver gang jeg pirker bort i dette temaet, spretter det frem enda større fenomener: Frykt. Bitterhet. Misunnelse. Usikkerhet. Behovet for beskyttelse. For trygghet. Og det slår meg at det er den enkleste sak av verden å ønske seg åpenhet - fra andre.

Det er en helt annen sak å praktisere den selv. For åpenhet er avslørende. Vi får øye på sider ved oss selv som vi ikke liker ..." (side 8)

Slik åpner Kathrine Aspaas sin bok, hvor hun sveiper innom tidsriktige temaer som erkjennelse av følelser - kanskje i særdeleshet de negative, om å rydde i det hun kaller vår egen svinesti før vi ivrer etter å rydde i andres, om sjiraffspråket, om sårbarhetens kraft, om at "er det så farlig da?", om de syv dødssynder, ømhetens finanser osv. - mens hun introduseres et nytt begrep: feiltastisk. Et begrep som handler om å erkjenne at man er et feilbarlig menneske (uten å være mindre fantastisk av den grunn), og at vi derfor må tillate oss selv og hverandre å feile.

Mens jeg tidligere har lest om forskning som fastslår at det kommer til å stå heller dårlig til med empatien hos mennesker som tilbringer altfor mye tid foran PC´en, hevder Aspaas at det er dekning for det motsatte: nemlig at vi lever i en tid hvor all kunnskapsdelingen på nettet gjør all verdens mennesker mer fredelig og dessuten rausere. Jo mer kunnskap vi får, jo mer ser vi helheten, hvilket er grunnlaget for å se ting fra flere sider enn kun sitt eget ståsted. Mao. økt empati! "I like" for å bruke Facebook-språket.

At vi går mot et åpnere samfunn viser både utviklingen av Facebook og det faktum at Karl Ove Knausgårds seksbinds "Min kamp" har slått så godt an. På side 29 i boka siterer hun Knausgård:

"Jeg har fortalt alt, og min erfaring er at det ikke er så farlig. Dette er fellesmenneskelige opplevelser", sier Knausgård i det ene intervjuet etter det andre. Han har sagt det så mange ganger nå at setningen fremstår som selve konsentratet av det ambisiøse litterære prosjektet hans.

Det er ikke så farlig.

Slik snakker en som har tatt eierskap til sin egen historie. Som har skrevet seg ut av skammen, ut av selvforakten og inn til seg selv. Som erkjenner de mest smertefulle punktene i sitt eget liv. Som aksepterer dem, dype daler, høye tinder, frykt, glede, ensomhet, skam og selvforakt. Knausgård er feiltastisk så det suser!"

Selv fant jeg kapittelet om "Ømhetens finanser" og "Lillesøster ser deg" mest interessante. I førstnevnte kapittel snakker Aspaas om å ta ansvar i stedet for å tåkelegge sin egen rolle (jf. de ansvarlige i forbindelse med finanskrisen som startet i 2008), om viktigheten av å være den som stikker hodet frem og stiller kritiske spørsmål (for kun på den måten går verden videre), om mashmallows-testen (om behovsutsettelse), om transposisjonering (om å flytte seg ut av sin egen rolle og se verden fra en annen synsvinkel, noe som er en viktig bestanddel i brobyggingsarbeid), om å komme ut av boksen, om generasjon EQ og om kunsten å lede seg selv.

"Jeg har vært velsignet med opptil flere gode sjefer i mitt liv. De har ulike sterke sider, men én ting har de felles. De skjønner at verden går rundt uten dem. De innehar den innsikten som forteller dem at de i sin lederrolle forvalter et verv. At det handler om mer enn dem selv. At deres jobb er å gjøre menneskene rundt seg så selvstendige og godt samarbeidende at de selv blir overflødige. De liker det ikke, men de innser at det er sånn det er." (side 107)

Boka inneholder en hel del selvfølgeligheter satt i system, men morsommere og ikke minst varmere fremstilt enn dette skal man faktisk lete lenge etter! Jeg har nemlig lest en hel del av denne type bøker opp gjennom årene, og mener selv at jeg vet hva jeg snakker om.

Riktig brilliant blir Aspaas når hun i kapittelet "Lillesøster ser deg" tar for seg pressens rolle. Den kritiske pressen har stort sett fokus på det som er negativt, og det man leser i avisene blir sånn sett et slags vrengebilde av den virkeligheten de fleste opplever å stå oppe i. Hun har sitert den amerikanske komikeren Jon Stewart som - for en gangs skyld alvorlig - har uttalt at "hvis den (les: pressen) overreagerer på absolutt alt, blir samfunnet vårt mentalt sykere." (side 119)

De fleste som har vært utsatt for medias kritiske blikk har opplevd hvordan agendaen egentlig er satt på forhånd fordi journalisten allerede har bestemt seg for hvilken "sannhet" han eller hun vil ha frem. Den eneste grunnen til at man er kontaktet er at journalisten ikke ønsker å få kritikk for manglende balanse i fremstillingen fra PFU (jf. det kontradiktoriske prinsipp), men egentlig spiller det liten rolle hva man sier. Motpartens agenda tjener saken bedre, fordi dette skaper nyhetsoverskrifter, og eventuelle skjulte agendaer som egenreklame (f.eks. å fremstå som en redningsmann eller -kvinne, noe vedkommende også tjener mye penger på selv) synes pressen ikke å være opptatt av overhode. Å gjøre et dypdykk i vedkommendes skjulte agenda står åpenbart ikke på dagsorden i dagens frie presse.

Aspaas har selv jobbet som journalist i en årrekke, og hun stiller spørsmål ved denne journalistiske fremgangsmåten som er så utbredt. Hvorfor ikke stille seg mer undrende når man kommer over en sak som kan tenkes å ha nyhetens interesse? Kun gjennom undring kommer man til bunns i en sak, dvs. inn til kjernen av det som faktisk er interessant, og får belyst alle sider av saken før man konkluderer. Man møter imidlertid på et paradoks - journalistens angst for å bli ansett ufarlig, eller enda verre: naiv! Like fullt er det et tankekors at det ikke er skandalene eller artiklene med krigstyper som blir delt i de sosiale mediene - som f.eks. på Facebook. Hennes egen artikkel "Raushet og dømmekraft" var da hennes bok gikk i trykken, delt anslagsvis 18 000 ganger på andre nettsteder.

Når mennesker irriterer seg over hva andre skriver på Facebook - handler det ikke da egentlig om misunnelse? Og at vi tror at noen forsøker å gi et bedre bilde av seg selv enn det som er sannheten? Men hva er det egentlig som gjør at dette er så irriterende? På side 144 skriver Aspaas:

"Jeg elsker Facebook! Livet er blitt både morsommere og mer sosialt. Ikke bare treffer jeg stadig nye, fine, rare folk. Summen av alt vi deler av artikler, lenker, gledesutbrudd og hjertesukk danner til slutt et bilde av hvem vi er, og det er like vanskelig å konstruere en falsk identitet på Facebook som det er på jobben eller i livet for øvrig, og omtrent like lite givende. For vi klarer ikke å skjule oss særlig lenge, uansett hvor stort behovet er for posere som perfekte foreldre, vellykkede par eller superjournalister. Vår dårlige smak og tvilsomme natur tyter frem uansett."

Når vi skylder på bygdedyret eller janteloven (les: de andre, noe utenfor oss selv), bør vi i stedet gå i oss selv. For det er summen av alt vi står for, hver og en av oss, som definerer hvem "de andre" til syvende og sist faktisk er. Og når vi slutter å dømme oss selv, vil en gunstig effekt av dette være at vi også slutter å (for)dømme andre - og dermed blir vi rausere som mennesker. I bunn og grunn handler det om et positivt menneskesyn, noe som er godt forankret i den positive psykologien, tenker jeg.

Et viktig steg på veien mot et rausere samfunn er å føre dialog - ikke debatt. I en debatt er målet å vinne, overbevise og argumentere, snakke, jakte etter den andres svake argument og opptre som moralsk dommer gjennom å fremstå som skråsikker. I en dialog er målet å forstå, forklare og fortelle, lytte, se etter styrken hos motparten, fremelske toleranse og i det hele tatt innta en mer undrende holdning (hvor man er åpen for at en sak kan ha atskillig flere sider enn kun ens egen oppfatning). Aspaas har i sin bok intervjuet flere og hun strør om seg med konkrete eksempler både fra eget og andres liv. Deling av kunnskap og alle mulighetene ny forskning gir, er med på å skape et åpnere samfunn der alle må tåle å bli sett i kortene. Og dersom man blir møtt med undring i stedet for forhånds(for)dømming, er det heller ikke så farlig.

I siste kapittel - "Raushetens tid" - tegner forfatteren et drømmebilde av fremtiden slik hun håper og tror at det kommer til å bli i hennes levetid. Hun oppfordrer alle til å lage sin egen liste av drømmer, og påpeker at det er summen av alt det vi drømmer om, som til slutt skaper verden.

Selv om det som tidligere nevnt er en del selvfølgeligheter i denne boka, og at jeg følte at jeg hadde lest det meste fra før av, får jeg i grunnen aldri nok av denne type bøker. Det Kathrine Aspaas har klart, som jeg ikke kan huske at noen andre har gjort før henne, er å fremstille det hele på en morsom og lettfattelig måte. Hun byr dessuten rikelig på seg selv - både på godt og vondt - og det tilførte boka en ekstra dimmensjon. Dermed gjør hun også sitt eget budskap ekstraordinært autentisk: gjennom å dele mer om seg selv, gjør hun det enklere for alle oss andre å være feiltastiske mennesker! Og etter å ha sett noen videoer på Youtube med forfatteren, er jeg fra meg av beundring for hennes prosjekt! Maken til mot! Jeg gir terningkast fem!

Jeg leste først 'Dårekisten' som kommer etter 'Lenket', og ble da såpass nysgjerrig på den første boka, at jeg ville lese om førhistorien til Lucinda Mørk. Joda, begge bøkene er passe spennende krim, med en heltinne med ADHD i fokus som ikke følger reglene for hvordan tingene skal gjøres.
'Dårekisten' var nok den av bøkene med mest spenning og driv.

Denne boka begynte litt tregt, men tok seg opp etter hvert. Hendelsene er lagt til Gudbrandsdalen, i bygder med trauste, solide norske innbyggere. Men under overflaten ulmer det, og bygdedyret lever i beste velgående... Lucinda drar hjem til barndommens rike for å sone med fotlenke, mest for å finne ut hvem som er faren hennes, for ham har hun aldri fått vite hvem er.
- Og det må da komme ei bok til etter 'Dårekisten'? For heller ikke der fant Lucinda svaret på gåten om sin ukjente far.
Hvordan går det videre med Lucinda og hennes søk etter sin egen fortid, og hennes trang til å oppklare mysterier?
Jeg venter nå på neste bok om Lucinda Mørk fra Christopher Grøndahl og Arne Svingen.

'Dårekisten' er andre boka om Lucinda Mørk, tidligere ansatt i politiet, nå på rømmen fra fotlenkesoninga si i Gudbrandsdalen. Ikke bare på rømmen fra fotlenkesoninga forresten; hun har også andre ukjente fiender som er etter henne. Hun har vikla seg inn i mysterier hun ikke aner konsekvensene av.
Joda, boka har spenning og driv i massevis.
Den første boka 'Lenket', bygger opp til det som skjer i denne boka, og bør nok leses først. Bøkene kan anbefales både til vinterferiekrim og påskekrim!

Dette er den første boka om Lucinda Mørk, og handler om hennes soning med fotlenke hjemme i barndommens bygd i Gudbrandsdalen. Hun drar egentlig hjem til barndomsbygda på Vinstra for å prøve å finne ut hvem som er hennes biologiske far. En far hun aldri har kjent eller visst navnet på.
Så dukker det opp blant annet ei forvirra jente, noen asylsøkere og et par lik som har ligget lenge nedgravd. Lucinda havner selvsagt midt oppi hendelsenes sentrum, og blander seg inn i en etterforskning hun helst burde ha holdt seg unna...
Joda, Gudbrandsdalen har nok sine mysterier!
- Og etter denne kommer 'Dårekisten', med masse driv og spenning.

Fransk debutant

Hélène Grémillon (f. 1977) debuterte med boka "Le confident" i 2010, og den norske utgaven utkom i 2013. Min utgave, som jeg har fått tilsendt et leseeksemplar av fra forlaget, er 2. opplag, hvilket forteller meg at boka må ha solgt mer enn forventet i løpet av svært kort tid. På omslaget er det opplyst at boka nå utgis i 21 land, og dessuten at den i sin tid ble nominert til Prix de Goncourt for beste debutroman. At boka har blitt en bestselger, overrasker meg for øvrig ikke. Den er laget over samme lest som mange av dagens bestselgere - med to historier som fortelles parallelt, for så å smelte sammen til slutt.

Vi befinner oss i Paris og året er 1975. Forlagsredaktøren Camille har nettopp mistet sin mor, fire dager etter at Camille fortalte henne at hun er gravid. Kun kort tid etter morens død begynner det å komme tykke brev fra en ukjent avsender. I den første forsendelsen finner Camille noe som er begynnelsen på en historie, og hver uke får hun tilsendt en ny konvolutt med fortsettelsen. I starten er hun overbevist om at det hele må bero på en misforståelse og at hun ikke er rette mottaker for disse høyst personlige og merkelige brevene.

Etter hvert skal brevene komme til å snu opp-ned på hele Camilles tilværelse. Hun innvies i en historie som involverer to fortrolige - ungjenta Annie og den noe eldre og barnløse kvinnen madame M i årene før og under andre verdenskrig. Annie er fattig, mens madame M er velstående. Annie berøres sterkt av madame Ms sorg over sin barnløshet, og hun beslutter å gi henne den største gaven som tenkes kan: å føde henne et barn. Men det som i begynnelsen virker så enkelt, skal etter hvert bli meget komplisert. Og det er dette boka handler om ... Hvem er madame M og hvem er Annie? Og hvilken forbindelse har disse to kvinnene med Camille, mottakeren av brevene?

"Den fortrolige" er en betagende historie om kjærlighet og svik, og hvor utgangen er både overraskende og relativt original, selv om konseptet med to parallelle historier begynner å bli temmelig oppbrukt som bestselger-oppskrift. Likevel synes jeg det fungerte godt i denne romanen, kanskje særlig fordi den ytre rammefortellingen var nokså beskjeden og sånn sett ikke konkurrerte for mye om oppmerksomheten med kjernefortellingen. Ekstra spennende ble historien fordi den fortelles av flere personer, noe som får frem hvor lite av helhetsbildet hver av dem egentlig har sett. Og slik er det jo også i det virkelige liv: hver og en tror at man sitter med en objektiv sannhet, mens man i realiteten bare sitter med sin egen subjektive tolkning av den. Ingen har på en måte rett fordi alles opplevelse er en del av et større hele. Selv synes jeg at det var akkurat dette aspektet ved historien som var aller mest spennende. Boka er ellers nokså greit skrevet, men stor litteratur er det ikke. Noen ganger er imidlertid historien som sådan nok, og slik tror jeg de fleste lesere av denne boka vil oppleve det. For her er det mye dramatikk og uventede vendinger underveis. Noe av fordelen med å bruke to parallellhistorier er at det skapes en viss spenning mellom disse, og dette gjorde seg også sterkt gjeldende i denne romanen, selv om den ytre rammefortellingen som tidligere nevnt er beskjeden i sitt omfang. Skjønt jeg i grunnen hele tiden ante hvilken vei det bar ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fire.