Det er ikke politiet som er uenig med Rolness.
Det er aktivisten og innvandringsliberalisten Marianne Sætre som er uenig med Rolness.

Artikkelen fra Tjomlid er kunnskapsløs og irrasjonell.
Hva med å lytte til kvinnene selv?

Vel talt igjen fra Rolness:

Tull med voldtektstall

Hvorfor er det så viktig å «pakke inn» hvem som voldtar mest? Og peke på alt annet enn kultur og holdninger?
Publisert den 3. feb 2016, kl. 22:42 av
Kjetil Rolness
Sosiolog og skribent

«GUNNAR TJOMLID er et interessant og typisk case», skrev jeg i min helgekommentar i Dagbladet om tåkelegging og bortforklaring av voldtektstall. Nå jeg villig til å ta hardere i: Tilfellet Tjomlid er fascinerende, nesten forbløffende. Men likevel bare et ekstremtilfelle av en utbredt faktavegring på den positive, liberale siden i innvandringsdebatten.

Her har vi altså en frisk og seriøs blogger som har skapt seg et navn som utrettelig faktasjekker, en fornuftens vaktbikkje mot alternativbevegelse, vaksinemotstand og annen tidsriktig humbug og bullshit. Men hver gang han skal «debunke» innvandringskritikk, går det i stå. Eller rundt grøten. Da bedriver han selv utstrakt «cherry-picking» av forskning og forholder seg så ukritisk til sine foretrukne kilder, at det tidvis bikker over i komikk.

«Mye empiri tyder på at å slippe inn mange flyktninger, såvel som immigranter, gir en positiv økonomisk effekt», skriver Tjomlid i en av sine bloggposter. Ja, hvis du tror Brochman-rapporten er knust av et makkverk fra NyAnalyse, og den flerkulturelle avisa Utrop er bedre på regnskap enn Finansavisen. Og sånt tror Tjomlid. Alltid med et nytt sitat, en ny tabell, eller en ny versjon av argumentet i forrige avsnitt. Som blogger vet Tjomlid å utnytte nettets ubegrenset spalteplass, og gir seg ikke før leseren ber om nåde. Drep meg, herre, men ikkje med graut!
OG NÅ HAR ALTSÅ Tjomlid brukt 3200 ord, eller over 20000 tegn, på å unnlate å besvare min kritikk. I stedet fortsetter han å se bort fra tallene som betyr noe. Og bare fokusere på «ikke-etniske» årsaker til ikke-vestlige overgrep. Her er Tjomlid om nyttårsaften i Köln og andre byer:
«Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.»

Stakkars overgripere. Tyskland og Sverige har ikke gitt dem pappaperm engang. Jeg kommer tilbake til årsakforklaringer. Men først min hovedanklage mot Tjomlid: Han henter tall ut av luften, og slenger om seg med påstander uten dekning.  Dette velger han av en eller annen grunn å ikke kommentere i sitt svar. Da er det fristende å vil følge hans eget motto: «La meg se litt nærmere på akkurat det...»

TJOMLID SKREV: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året. Du vet sånn, norske voldteker. På fest i fylla. Mot partneren som sover.» Hvor har han dette tallet fra? Det skrev han ikke. I sitt eget kommentarfelt forsvarte han seg slik: «Hvis du tror at tallet 10000 er ren gjetning, synes jeg du utviser stor blindhet. Det er ikke gjetning, men et kvalifisert estimat basert på kunnskap om mørketall i anmeldelser.»

Les det en gang til. Og du må gjerne le. Mørketall er et ord vi bruker om størrelser og antall ingen kjenner. Det er derfor det kalles mørketall. Tjomlid påstår altså at han baserer seg på kunnskap om noe man pr. def. ikke har kunnskap om. Han starter med å tenke på et mørketall. Og får det til å høres ut som eksakt vitenskap.

DET ANDRE MAN lurer på, er hvordan Tjomlid vet at samtlige gjerningsmenn bak sove- og festvoldtekter er norske. Det opplyser han heller ikke. Han har bare bestemt seg. Han medgir at det er en «massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere som er gjerningmenn i saker som omhandler overfallsvoldtekter». Men disse vil han ikke snakke om, selv om den er den klart mest brutale og skrekkinngytende formen for voldtekt. Han vil ikke snakke om «den unorske voldtekten». Han vil snakke om «de 99,5 prosent voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i».

La oss stoppe litt her, før vi ser på konkrete tall. Det er bra at Tjomlid snakker om over- og underrepresentasjon. Skal vi sammenligne forekomsten av et fenomen i og mellom grupper av veldig ulik størrelse, kan vi ikke bruke absolutte tall. De fleste som skader andre i trafikken er etniske nordmenn. Det betyr ikke at de er farligere bak rattet enn andre, bare at de utgjør et stort flertall blant sjåførene. Likens med voldtekt. Om vi ønsker å vite noe om voldtektsrisiko basert på gruppekjennetegn (kjønn, alder, landbakgrunn, tidligere domfellelser, osv.), må vi ta hensyn til mot gruppens relative størrelse. Vi må spørre hvor mange i gruppe X som voldtar i forhold til gruppens andel av den aktuelle befolkningen. Men det gjør ikke Tjomlid.

HAN VISER BARE TIL til en politirapport fra 2014 som sier at 73 prosent av de som er siktet eller mistenkt i voldtektssaker i Oslo er norske statsborgere. Denne statistikken skiller ikke mellom overfallsvoldtekter og andre voldtekter, som var Tjomlids poeng. Og heller ikke klart mellom innvandrere og etniske nordmenn. Andelen norske statsborgere i Oslo er 84 prosent. Det er en høyere andel enn 73 prosent. Altså er norske statsborgere underrepresenterte, og andre lands statsborgere overrepresenterte som voldtektstmenn i denne statistikken. Og 12 prosent av norske statsborgerne i Oslo er innvandrere. Noe som gjør nordmenn ytterlige underrepresentert. Tjomlid viser til et tall som sier det motsatte av hva han hevder.
I kommentarfeltet blir Tjomlid konfrontert med dette, og svarer: «Jeg skrev aldri at nordmenn var massivt overrepresenteret relativt til gruppetall. De er massivt overrepresentert i absolutte tall.»

Her må man i hvert fall le. Utsagnet er komplett meningsløst. Begrepet overrepresentasjon handler om andel, forhold, relative tall. Hva skulle det ellers handle om? Tjomlid skjønner åpenbart ikke hva han selv snakker om. Og det er ikke noe nytt at faktasjekkeren ikke skjønner statistikk. Han har tidligere skrevet to bloggposter der han avlører «myten» om at innvandring fører til mer kriminalitet, ved å vise til at kriminaliteten generelt har gått ned. Dette er på linje med å påstå at den økte fedmen i Norge ikke er farlig, fordi nordmenn lever lenger enn før. Innvandrere er overrepresenterte i krimstatistikken, og visse nasjonaliteter mer enn andre, uavhengig av Tjomlids tallmagi.

MEN HVA VERRE ER: Voldtektsforskere som kan statistikk, og som Tjomlid stadig vekk viser til, greier heller ikke bruke forholdstall, eller si tydelig hva tallene viser. Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal har studert landbakgrunnen til siktede/mistenkte gjerningsmenn i den omfattende politirapporten «Voldtekt i den globale byen» (2011). 99 av 152 hadde utenlandsk opprinnelse. Nesten halvparten stammet fra Afrika, Asia eller Midt-Østen. Dette er klare, talende tall. Men de ble aldri presentert så enkelt og greit.

I stedet fikk vi analyser som dette: «Den etniske profilen for alle voldtektstypene utenom overfallstypen, domineres av personer med norsk landbakgrunn, men er for øvrig varierende.» Jan Arild Snoen, en annen og mer tallsterk faktasjekker, har påpekt hvor tilslørende dette er. Nordmenn «dominerer» bare når de ikke-norske er splittet i tilstrekkelig mange grupper (Europa, Amerika, Afrika, Midt-Østen, Østen). Slår du sammen Afrika, Asia og Midt-Østen, dominerer denne gruppen over nordmenn i alle voldtektstypene, også festrelatert voldtekt, sårbarhetsvoldtekt og relasjonsvoldtekt.

I oppfølgingrapporten året etter, er presentasjonen enda mer misvisende: «For festrelaterte voldtekter, sårbarvoldtekter og "annet" er gjerningsmenn med norsk etnisk landbakgrunn i flertall, og utgjør henholdvis 40,7%, 37,9% og 45,%.» Hvordan kan nordmenn være i flertall, hvis de hele veien ligger under 50 prosent?

OG HER SNAKKER VI om absolutte tall. Hadde man tatt hensyn til at ikke-vestlige utgjør en relativt liten andel av befolkningen, hadde dominansen blitt mye større, men det gjorde aldri rapporten. Og ikke noe sted står det at etnisk norske gjerningsmen er gjennomgående underrepresentert i voldtektststatistikken. Christan Skaug og Nina Hjerpset-Østli i Document.no måtte gjøre jobben for politiforskerne:
«17,4% av befolkningen står altså for 48,9% av voldtektene, hvilket er en voldsom overrepresentasjon: Voldtektshyppigheten er mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika og Asia enn hos befolkningen forøvrig.»

DET ER PÅFALLENDE at to politirapporter med tittelen «Voldtekt i den globale byen» toner den globale dimensjonen ned, på tross av hva tallene i rapporten viser. Gang på gang advarer forskerne mot å anlegge «feil» perspektiv: «Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.» Det stemmer, men skal vi se bort fra at gjerningsmenn med en viss landbakgrunn dominerer statistikken, og ikke spørre hva det skyldes? Tydeligvis:
«Når overrepresentasjonen av "fremmede" lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene "menn" og "unge", har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.»

Ja, skjønte vi det ikke. Rapporten går til og med så langt som å avfeie den etniske dimensjonen: «Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.»
EN VENN AV MEG jobber som forsker på SINTEF, og er vant til å lese rapporter og tolke tall. Han skal få være anonym, men skriver på min Facebook-side: «Rapporten fra Sætre og Grytdal er noe av det rareste jeg har lest. Hadde dette handlet om trafikkulykker, hadde konklusjonen vært helt annerledes.» Og etter å ha lest Tjomlids blogg, kommenter han til bloggeren:
«Kan ikke se annet enn at du kjøper konklusjonen til Sætre og Grytdal rått, uten at du som faktasjekker går inn i tallmaterialet. Du skriver at de har "analysert og justert for de forhold som er helt sentrale", men det er jo nettopp det de ikke har. De justerer ikke voldtektstallene mot prosentandelene i befolkningsgrunnlaget de ønsker å studere. De sier heller ikke at de ikke gjør det, noe som er den største svakheten ved hele rapporten.»

Tjomlid refererer ikke selv til et eneste tall i rapporten, nevner ingenting om over- og underrepresentasjon, han bare siterer politiforskerne og mener jeg overser konklusjonene. Nei, jeg sier at konklusjonene ikke samvarer med fakta. Tjomlid velger pussig nok å snu på kritikken på hodet: Hør hva politiforskerne sier! Den som ikke aksepterer konklusjonene deres, aksepterer ikke fakta. Derfra går han videre til å raljere over innvandringskritikere som stoler mer på nynazistiske artikler på Facebook og nevøen som fikk frastjålet mobilen på Grønland:
«En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.»

Eller som han skrev på Facebook: «Jeg forventer ikke mer av et Nettavisen-kommentarfelt, men trodde vel Rolness lå noen IQ-poeng over det.»
Å BRUNBEISE OG IDIOTFORKLARE sine kritikere er hersketeknikker fra laveste hylle (aka «billighylla»). En annen teknikk er stråmannsargumentasjon og uredelig feilsitering. I resten av sitt utflytende tilsvar diskuterer Tjomlid årsaker til at innvandrere voldtar. «Det er for enkelt å peke på bare én faktor.» Ja, det understreket jeg også i min Dagbladet-kommentar. Men Tjomlid velger å gjengi meg slik: «Han skriver at etnistet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene.» Dette er det jeg skrev:
«Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og "betente", som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta.»

Altså: Jeg holder det åpent. Jeg tror vi trenger mange forklaringer. Som Sigmund Aas påpeker i et debattinnlegg i Dagbladet i dag: «Ti av ni» blir lurt av statistikk. Asylsøkere er overrepresentert i grupper som allerede utmerket seg negativt i kriminalstatitikken: Menn, unge, lav sosialøkonomisk status, psykisk ustabile. Vi må unngå å straks hoppe til at kultur og islam har skylden.

SSB-rapporten om kriminalitet og innvadrere fra 2011 ber oss også ta hensyn til demografi og sosioøkonomi. Likevel viser de norske tallene at enkelte innvandringsgruppers overrepresentasjon består, selv om man justerer for kjønn, alder, bosted og sysselsetting. Den danske statistikkener mer presis på dette punktet: «En indeks som korrigerer for alder, viser at kriminaliteten er 48 prosent høyere blant mannlige innvandrere, og 140 prosent høyere blant mannlige etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn. Når det i tillegg korrigeres for sosioøkonomisk status, reduseres kriminaliteten til å være henholdsvis 22 prosent og 129 prosent høyere.»

EN BETYDELIG FORSKJELL består altså. Derfor vi må også unngå den motsatte grøften: Å diskvalifisere kulturbakgrunn som forklaringsvariabel i utgangspunktet. Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østli i HRS har tidligere skrevet en grundig kritikk av Tjomlid om dette. Og Preben Z. Møller skriver godt i boka «Voldtekt» om den politiserte og polariserte tanketradisjonen som Tjomlid skriver seg inn i.

«Høyresiden» (i løselig forstand) er rask med å peke på importert ukultur som årsak til voldtekt, mens «venstresiden» skylder på norsk kultur eller mannskultur generelt. Venstresiden liker å kulturforklare voldtekter utført av etniske nordmenn, men ikke voldtekter utført av ikke-vestlig menn. Det er litt underlig, for unge nordmenn er sosialisert inn i en (relativt sett svært) likestilt kultur, mens mange nye landsmenn har bakgrunn fra svært kvinnediskriminerende kulturer.
Men for Tjomlid er saken klar: Vi lever i en «norsk overgrepskultur» som ikke forvinner før «norske menn tør innrømme at vi selv har et massivt holdningsproblem». Og i tillegg et drikkeproblem. Innvandrere derimot, behøver ikke ta noe oppgjør med sine holdninger til kvinner. Ok, Tjomlid ser at «kvinnesyn kan være en viktig faktor» bak overgrep av Köln-typen, men det er uansett ikke så viktig som de «underliggende faktorene». Migrantene er først og fremst fattige, arbeidsledige, marginaliserte, rotløse. Og da må vi innfødte innrømme en ting til: Vi er ikke flinke nok til å integrere de fremmede. Har du hørt det før? Den hvite, vestlige mann har skylden. Alltid og uansett.

HER KUNNE MAN SI MYE om «the regressive left» og de lavere forventningers rasisme. Men før jeg fikk fordøyd Tjomlids tilsvar, kom han - dagen etter! - med nok en utflytende bloggpost om samme tema. Og med samme perspektiv: La meg se litt snevrere på akkurat det.... mens jeg later som jeg drar inn hele spekteret av faktorer. Tjomlid kan gjengi ubegrensede mengder med sitater og tabeller som bekrefter det han vet og mener. Men aldri annen forskning, slik som den ovennevnte fra Danmarks Statistik. Slagsiden blir enda tydeligere i måten han omtaler kulturvariabelen på:
«Så lenge folk er fantastisk opphengt i merkelapper som etnisitet, kultur og religion, vil vi få gjort lite for løse problemet. Det er først når vi våger å kikke bak disse merkelappene, innrømme hvorfor enkelte grupper har flere individer med slike merkelapper (sic!) enn øvrig befolkning (det de innvandringskritiske ofte så misforstått kaller "tåkelegging"), at vi kan begynne å jobbe konstruktivt.»

Merkelapper, altså. Eller «overflatiske identifikatorer (sic)». Det er Tjomlids perspektiv på en sosial dimensjon som gir mening, verdier, tilknytning og felleskap for mesteparten av jordens mennesker, ikke minst migranter til Europa. Fredrik Barth snur seg allerede i graven.

Leser man koranen, så finner man ut at islam IKKE er en fredelig religion.
Har du lest koranen?

Ja, jeg forsto faktisk at meningen var noe slikt.
Men jeg er ikke helt enig i at å avvikle kristendommen nødvendigvis vil si det samme som "å kutte av våre røtter".
Etter min mening kan vi gå noen skritt videre i utviklingen, slutte å tro på overtro, slutte å tro på og å leve etter dogmatiske læresetninger, som vi etter all sannsynlighet vet er menneskelagde "sannheter" fra en gammel tid da folk lagde forklaringer i religiøse tekster fordi det var så mye de ikke forsto eller hadde forklaringer på.
Og du har jo rett i dette: "Den kristne tankegang har preget Norden i tusen år og Europa i nesten to tusen år på godt og ondt."
Olav den hellige brukte også sverdet for å innføre den nye troen, med makt, til Norge.
Heldigvis har vi trosfrihet i Norge, og frihet til ikke å ha en tro.
:)

Jeg har nettopp postet et innlegg på bloggen min, med 24 bokanbefalinger fra Mammutkatalogen - alle med linker til mine bokomtaler. Jeg synes det er en hel del godbiter i katalogen (selv om jeg for lengst har lest det som ellers kunne ha interessert meg.)

Blant annet anbefaler jeg Rune Christiansens "Ensomheten i Lydia Ernemans liv", Siri Hustvedts "Denne flammende verden", Nadia Mohameds "De tapte sjelers land", Fredrik Græsviks "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", Thomas Vestgården og Sigmund Aas´ "Skammens historie" og Kristian Løvås´ "Hormonbalansen".

Rolness forholder seg ikke til fakta. Politiet er uenige med ham. Tjomlid svarer Rolness igjen slik (og siterer igjen politiets rapporter):

Impotent voldtektsanalyse

Debatten om innvandring har de siste måneder handlet mye om at den må være åpen, ærlig og faktabasert. Innvandringskritikere som Kjetil Rolness har frontet dette synet, og gjør det igjen i sin helgekommentar i Dagbladet med tittelen «Importert voldtektrisiko».

Rolness hevder at politiforsker Marianne Sætre og undertegnede bedriver «aktiv tåkelegging» og at vi ikke kan ha en situasjon «der ideologi overstyrer forskning og risikogrupper ikke defineres».

La meg se litt nærmere på akkurat det.

Jeg er helt enig i at debatten må være fundamentert i fakta, statistikker og gode data. Nettopp derfor har jeg blogget om dette temaet flere ganger, alltid basert på de beste tilgjengelige rapporter fra politiet og Statistisk sentralbyrå (SSB).

Disse rapporter og statistikker er nyttige, fordi de presenterer råtallene, men går så videre i å drøfte hva disse tallene betyr gitt de forhold vi kjenner til som påvirker dem. Dette er forhold som sosiodemografisk fordeling, anmeldelsestilbøyelighet, hvordan begrepet «landbakgrunn» må tolkes, og andre forhold.

Man skulle derfor tro at når vi har disse gode statistikkene og rapportene, så hadde vi et grunnlag for en åpen, ærlig og faktabasert debatt.

De ubehagelige fakta
Dessverre har det vist seg å være naivt. Når jeg har blogget om disse rapportene, har jeg blant annet trukket frem viktige konklusjoner fra forfatterne som dette, sakset fra rapporten «Voldtekt i den globale byen» utarbeidet av Oslo politidistrikt (med blant annet Marianne Sætre) i 2011:

Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.

Eller dette fra «Voldtekt i den globale byen – 2011» utgitt året etter:

Sakstilfanget og –behandlingen ved Oslo politidistrikt kan heller ikke være utgangspunkt for generaliseringer om hvordan situasjonen er andre steder i landet.

Det er ganske klokkeklart fra politiet selv. Og ettersom dette er en tolkning basert på de beste tall vi har, og en rekke internasjonal forskning som er lagt til grunn for å kvalifisere disse tallene, skulle man tro at vi var på trygg grunn.

Dette er nettopp grunnlaget for en slik faktabasert debatt som Rolness og co roper etter.

Likevel serverer Rolness oss i sin helgekommentar påstander om voldtektshyppighet blandt ulike grupper på landsnivå basert på tall fra kun Oslo politidistrikt, og han skriver at etnisitet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene. Stikk i strid med det rapportene selv presiserer.

Han vil ha mer statistikk og flere analyser, men velger samtidig å overse konklusjonene i de rapporter som gir ham nettopp dette. Intet ønske om en faktabasert debatt likevel, altså.

Og hva skjer straks man forsøker å føre en slik faktabasert debatt? Jo, man beskyldes for å «dekke til sannheten», eller å drive «tåkelegging av de harde fakta», og andre mer fargerike beskyldninger.

Det er altså blitt slik at så lenge man legger til grunn de beste data og analyser vi har, og disse ikke klart sier at ikke-vestlige innvandrere er betydelig verre enn oss gode nordmenn, så lyver man. Da tåkelegger man. Da tør man ikke kalle en spade for en spade.

Med andre ord, fakta som ikke sier det disse innvandringskritikerne vil høre, er plutselig ikke lenger fakta. Det er løgner iscenesatt av en stor konspirasjon. En konspirasjon med initialene P.K.

Da må man spørre seg hvilke «fakta» de mener man skal legge til grunn for denne åpne, ærlige og faktabaserte debatten de selv ønsker. Tabloide forsider? Nynazistiske artikler som aktivt deles på Facebook? Magefølelse? Anekdoter fra en nevø som bor på Grønland og en gang fikk frastjålet mobilen sin?

I realiteten ønsker ikke disse menneskene en faktabasert debatt, fordi fakta gang på gang viser seg å ikke støtte opp under det verdenssynet de ønsker å ha. En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.

Jeg tok feil.

Om innvandring og kriminalitet
La meg gi et eksempel. Rolness skriver:

En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden.

Rapporten han viser til, som gjelder for alle typer kriminalitet i hele landet, viser at innvandrere fra enkelte land troner 3-4 ganger høyere på kriminalitetsstatistikkene enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn. Det er sant. Tallene gjelder dog for årene 2001-2004, og kriminaliteten har sunket jevnt og trutt siden den gang, men betraktningene er likevel overførbare til i dag.

Det som er mer interessant er at den samme rapporten er tydelig på at dette er tall som ikke direkte sier at risiko for kriminell atferd alene er knyttet til opphavsland, implisitt religion eller kultur. Inntil 45% av denne overrepresentasjonen skyldes sosiodemografiske forhold, altså at det er vesentlig flere unge menn fra disse landene enn i øvrig befolkning, at de ofte har lavere levestandard, at de oftere er arbeidsledige, at flere mottar sosiale stønader og mer.

Slike forhold er ikke bortforklaringer. De er i forskningslitteraturen veldokumenterte årsaker til økt risiko for kriminalitet, noe jeg blant annet tok for meg i bloggposten hvor jeg måtte be også Human Rights Service stå skolerett for sin misbruk av voldtektsstatistikk.

Rapporten drøfter også et annet viktig aspekt, nemlig botid i Norge. Land hvor folk har innvandret eller flyktet til Norge fra i flere tiår, er ofte lavere representert på kriminalitetsstatistikkene enn land hvor innvandringen er av nyere art. Det forklares da med at de innvandrerne med kortest botid i Norge ikke er like integrert og etablert. De mangler nettverk, familietilhørighet, jobbmuligheter og andre sosiale bånd som de eldre flyktninggruppene har.

Dette er viktige faktorer for om noen faller utenfor, føler seg isolert, føler seg maktesløse, og dermed i større grad utøver kriminalitet.

Forskerne drøfter også forhold som sosioøkonomisk status, utdanningsnivå, anmeldelsestilbøyelighet, høyere oppdagelsesrisiko hos grupper som overvåkes nøyere av politiet, diskriminering av enkelte grupper i straffesystemet, politiets prioriteringer overfor enkelte kriminalitetstyper (hvor enkelte grupper kan være overrepresentert i utgangspunktet), og hvor vanskelig enkelte type saker er å oppklare.

Noe av dette kan man korrigere for, men mye er ukvantifiserbart og forblir usikre estimater eller ignoreres helt i analysene. Med disse forbehold konkluderer likevel forskerne med at det er en reell overrepresentasjon av kriminalitet utført hos personer fra enkelte land.

Hvor reell er så denne overrepresentasjonen når man korrigerer for variabler som er vanskelige å sette en størrelse på? Flere slike diffuse faktorer er nevnt tidligere, men også ting som mental helse vil være relevant, spesielt da overrepresentasjonen ofte gjelder land med stor ustabilitet og krig.

Bosted er også av betydning, ettersom forholdsvismessig flere innvandrere bor i sentrale strøk hvor det generelt sett er mer kriminalitet, sammenlignet med øvrig befolkning.

Utlending eller asylsøker?
Et annet usikkerhetsmoment i disse dataene er for eksempel hvorfor gjerningspersonene har oppholdt seg i Norge. Statistikken sier ingenting om en person er asylsøker, langpendler, arbeidsinnvandrer eller annet. Merk dog at selv personer født i Norge grupperes basert på foreldrenes opprinnelsesland hvis de begge er født i utlandet, noe som gjør det meningsløst å knytte disse konklusjonene tydelig til for eksempel gruppen «asylsøkere».

Men også dette har man forsøkt å analysere. En ferskere rapport, «Asylsøkere, ulovlig opphold og kriminalitet – et marginalt problem?», utført av Oxford Research på oppdrag fra UDI i 2014 for å «styrke kunnskapsgrunnlaget om i hvilken grad utlendinger og asylsøkere er representert i det norske kriminalitetsbildet og slik bidra til en faktabasert debatt», gir oss nyttig tilleggsinformasjon.

Her kan vi lese at «asylsøkere og utlendinger uten lovlig opphold antakelig står for to prosent av alle registrerte siktelser» og videre at asylsøkere sannsynligvis ikke står for mer enn 0,5 prosent av siktelsene. Rapporten finner også at asylsøkere og utlendinger samlet sett har en kriminalitetsrate som ligger rundt to ganger høyere enn resten av befolkningen, men at denne overrepresentasjonen er usikker, og kan være vesentlig mindre grunnet en del usikkerheter knyttet til ulike estimater brukt i beregningene.

Her kan det være verdt å nevne at rundt én av tre innsatte i norske fengsler er folk fra land i Norden eller det tidligere Øst-Europa, altså primært arbeidsinnvandrere, ikke flyktninger. Folk som altså er «utlendinger» kun med midlertidig opphold eller som langpendlere.

SSB-rapporten viser også at forskjellen mellom innvandrere og øvrig befolkning jevnes betydelig ut etter én generasjon botid i landet. Den fant sogar at det var en svakt økende andel kriminelle innvandrere fra Norden i perioden de undersøkte, mens kriminaliteten hos innvandrere fra Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika var synkende.

For å sette det hele i perspektiv i absolutte tall: Rapporten slår fast at mens 97,1 prosent av innvandrere er lovlydige, er 98,3 prosent av øvrig befolkning det. Det er et viktig aspekt å ha i bakhodet før man begynner å generalisere om individer i ulike grupper.

Årsaker og løsninger
Rolness hevder at myndighetene i andre saker er opptatt av å definere risikogrupper. Bare ikke når det gjelder kriminalitet og innvandring, fordi det er for politisk betent.

Det er en merkelig påstand gitt at det som vist finnes flere slike rapporter hvor Rolness kan lese statistikker «brutt ned så mye som mulig», for deretter at risikogrupper defineres, slik han selv ønsker seg. De er ikke mange år gamle, og det er usikkert hvor mye nyttig informasjon vi får av å gjenta de samme analysene på nytt.

Vi vet i stor grad hva som øker risikoen for at et menneske begår en forbrytelse. Og det er de primært de samme faktorer som gjelder for Ola som for Ahmed.

Disse årsaksforholdene er også analysert i forskning gjort av FN og WHO.

Her ser vi at høy risiko for å begå voldtekt i de ikke-vestlige land som er studert primært skyldes faktorer som dårlig oppvekst med mishandling som barn, eller at man har sett kvinner bli mishandlet da man selv var barn. Det handler om depresjon og mye stress på jobb. Det handler om at seksualisert vold i for liten grad blir slått ned på av rettssystemet. Det handler om et maskulinisert samfunn hvor menn mener de har rett på sex. Det handler om rus og alkoholmisbruk. Det handler om fattigdom og sosioøkonomisk status. Det handler om manglende likestilling.

Enkelte av disse faktorene kan man argumentere for at er knyttet til et lands religion eller kultur, med ulik grad av vekselvirkninger, mens de fleste er felles også for kriminelle i andre land som Norge. Det er for enkelt å peke på én faktor, fordi det er mye mer komplisert enn det.

Forskerne bak WHO-studien oppsummerte årsakene til de nye overgrepsformene gruppevoldtekt, som er et relativt nytt fenomen i Norge, og «organiserte masseovergrep», som vi i senere tid har fått rapporter om fra blant annet Köln og enkelte svenske byer, slik:

Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.

Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.

Det gir oss en pekepinn på hvor skoen trykker, og hva vi kan gjøre for å motarbeide disse grusomhetene. Kvinnesyn vil også være en viktig faktor i denne type overgrep, men neppe utløsende alene. Derfor må vi igjen se på hva vi faktisk kan gjøre for å redusere problemet, altså se på de underliggende faktorer, ikke nøye oss med å sette merkelapper og tro at det løser noe i seg selv.

Dataene, definering av risikogrupper, og anbefalinger om forebygging finnes. Rolness må bare velge å føre en faktabasert og åpen debatt, så vil han også se dem.

Norsk statistikk og analyse
Så la oss se litt på hva virkeligheten er, i motsetning til den tåkelegging Rolness driver med.

Politiet ga som nevnt ut en rapport i 2011 med navnet «Voldtekt i den globale byen». I nevnte rapport får vi alle de harde råtallene. Men deretter drøftes disse, og de tolkes i lys av ulike sosiodemografiske forhold og andre relevante faktorer. Politiet skriver innledningsvis i rapporten:

De siste årene er det blitt lagt stor vekt på at personer med utenlandsk landbakgrunn har vært overrepresentert blant de anmeldte voldtektsmennene. I media har dette framstått som en slags mystisk forklaringsvariabel, som har vært ekstra egnet til å skape frykt. Lite dokumentasjon og forskningsbaserte teorier har blitt utviklet og/eller publisert om hvorfor denne egenskapen er knyttet til hendelsesforløp eller mellommenneskelige prosesser som ender med voldtektsanmeldelse. Monsterbilder av fremmede og uforståelige gjerningsmenn har dermed fått godt spillerom. I rapporten forsøker vi å komme bak overflaten av overrepresentasjon og beskrive nærmere både likhetstrekk, nyanser og variasjoner i hva personer med bakgrunn fra Norge, Europa og andre kontinenter anmeldes for. Målet er å erstatte feilaktige risikobeskrivelser med nøkterne vurderinger av empiriske data, samt åpne opp et rom for utvikling av testbare teorier om mekanismer bak voldtekt.

Rapportens forfattere skriver videre om voldtektsstatistikken for Oslo og ulikheter i risiko for å begå voldtekt basert på ulike landbakgrunn:

Variasjonene som uttrykkes her er i imidlertid basert på små tall og vil med all sannsynlighet forandres og forsvinne dersom større deler av mørketallet ble inkludert i materialet. Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.

La det synke litt. Rolness ønsker å fronte et syn om at det ikke nytter å skyve under teppet at religion og kultur er helt sentralt for hvor stor risiko det er for at noen skal begå voldtekt. Likevel finner vi at dette ikke er støttet i litteraturen som finnes på området. Skal vi føre en faktabasert debatt, må vi være ydmyke nok til å lytte til det disse rapportene sier.

Og det slutter ikke der:

Det er stor sannsynlighet for at forskjellene mellom gjerningsmennene forandres dersom anmeldelsestilbøyeligheten øker eller jevner seg ut mellom ofre for gjerningsmenn med norsk og ikke-norsk bakgrunn. Videre er det sannsynlig, ifølge ny forskning fra Sverige, at den samme forklaringen gjelder for begge gruppene, nemlig sosioøkonomiske faktorer hos foreldre og nabolag, men at dette rammer flere menn med utenlandsk landbakgrunn.

Når det gjelder dette med anmeldelsestilbøyelighet, en faktor som alt for ofte overses, skriver de videre:

I gjennomgangen ellers framgår det en forskjell knyttet til at de unge ikke-norske gjerningspersoner oftest anmeldes for voldtektstyper der partene er ukjente for hverandre, som i overfalls- og sårbarhetsvoldtekter samt i noen grad festvoldtekter.
[…]
Samtidig kan også en del av forklaringen være at anmeldelsestilbøyeligheten blant kvinnene er større når uønskede eller krenkende hendelser skjer i tilknytning til ikke-norske personer enn når norske menn står bak. Det er lettere å anmelde ”fremmede” enn personer man kjenner selv eller nettverket til.

Rolness mener at vi må vite gjerningspersonenes opprinnelsesland for å ikke havne i full 17. mai-stemning med en overdreven fellesskapsfølelse som skader statistikk og politikk. Men også dette finnes i eksisterende rapporter hvor gjerningspersoner nettopp er gruppert basert på landbakgrunn. Rolness glemmer i den sammenheng en viktig faktor: Landbakgrunn sier ingenting om hvorfor vedkommende var i Norge i gjerningsøyeblikket, noe politiet selv understreker:

Det presiseres at sammenlikning mellom populasjonen i rapporten mot befolkningen som bor i Oslo blir mangelfull og misvisende siden det til enhver tid befinner seg mange utlendinger i Oslo på midlertidig basis (som arbeidskraft, studenter, turister, konsulenter, kunstnere osv.)

I tilsvarende rapport som kom ut året etterpå, «Voldtekt i den globale byen – 2011», gjentar de dette poenget mer grundig:

Annen ”landbakgrunn” eller ”etnisk bakgrunn” henviser til geografiske røtter og ikke til eget fødested eller nasjonal identifisering. Det defineres ut fra Statistisk sentralbyrås begreper og viser da til en person der begge foreldre er født utenfor Norge. Gruppen inkluderer dermed både personer som har vokst opp i Norge, som opplever seg som norske og blir oppfattet slik av andre, og personer som nylig har ankommet landet og som selv identifiserer seg med annen herkomst. Oslo har som storby alltid vært et knutepunkt preget av mange tilflyttere og reisende. Oppdelingen i etnisk landbakgrunn gir stadig mindre mening i en tid med stor kommunikasjon over grenser. Variasjonene i kultur og mangfold er det som er Oslo politidistrikts identitet. Det må også understrekes at enhver ”overrepresentasjon” av enkelte grupper omhandler en vanskelig sammenlikning basert på bofast befolkning, mens byen til enhver tid brukes av et stort oppland og til- og gjennomreisende med ulike opphav.

Når man leser disse rapportene er det lite som peker i retning av noe tåkelegging eller uvilje til å drøfte opprinnelsesland. Tvert imot er det drøftet svært inngående, men gitt den øvrige forskningslitteraturen om risikofaktorer for kriminalitet og voldtekt, blir overfladiske faktorer som nettopp etnisitet og kultur relativt intetsigende.

Konklusjon
Norske kvinner er heldigvis vesentlig tryggere enn kvinner i mange andre land. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant den fremste i verden.

Vi kommer kanskje til å se mer overgrep og voldtekter som følge av høy innvandring. Likevel utføres det aller meste voldtekter av berusede, etnisk norske menn på fest, og selv om Rolness helst ikke vil snakke så mye om det, er dette fortsatt vår største utfordring.

Det betyr at vi må stille høyere krav både til oss selv, såvel som til våre nye landsmenn. Vi må jobbe mer for å utjevne sosioøkonomiske forskjeller. Vi må jobbe for mer likestilling. Norske menn må være enda tydeligere på at overgrep ikke er akseptabelt, og kvinnehat i kommentarfelt og sosiale medier må bekjempes. Vi må drive seksualundervisning og holdningsskapende arbeid rettet mot asylsøkere. Vi må være tydelige på de juridiske konsekvenser av overgrep og voldtekt. Vi må drive rusforebyggende arbeid.

Det vi ikke må gjøre er å banalisere debatten til å tro at dette kun handler om religion. Eller bare om kultur. Vi må heller ikke tro at det løser problemer å bygge murer, frata rettigheter, mistenkeliggjøre, støte ut, frata asylsøkere de trygdeytelser som kan utjevne sosioøkonomiske forskjeller, ikke ansette folk med rare etternavn, eller tro at norske kvinner blir mye mindre utsatt for voldtekt om vi stenger grensene.

Vi vet i stor grad hva som gjør folk til voldtektsforbrytere, og vi har gode analyser fra de siste 15 år. Men alt dette er ting som Rolness mener er å dekke over sannheten, fordi «virkeligheten er ikke rasistisk». Han har rett; den er ikke det. Men råtall er ikke virkeligheten. Skal man bruke statistikk til å si noe om virkeligheten, må man faktisk ta med de relevante forhold som forteller oss hvordan statistikken skal tolkes – i den virkelige verden.

Rolness vil altså ha tall og statistikker. Men når statistikkene blir analysert og justert for de forhold som er helt sentrale for at vi skal kunne identifisere risikogrupper og forebygge problemene, mener han at det straks gir grunnlag for konspirasjonsteorier og mistillit til eliten. Fordi en faktabasert tolkning av rådata er «aktiv tåkelegging».

Eller sagt på en annen måte: Damned if you do, damned if you don’t.

Er det slik at "Vestens kultur de siste 300- 400 år har forsøkt å venne folk av med å tro at religion kan være sann"?
Er det ikke heller slik at religionene vakler på sine heller irrasjonelle grunnvoller?

Å innbille seg at religion er sann, blir etter min mening irrasjonelt.
Tro er og blir tro. Ikke sannhet i seg selv.

Sannheter er noe vi finner ved åpenbare bevis etter å ha konstatert fakta om saker og ting.
Er det ikke heller slik at menneskene har kommet litt lenger de siste hundreårene, enn å hengi seg til overtroiske forestillinger om "allmektige guder" og et "etterliv" der man enten blir dømt til et evig paradis eller et evig helvete?

Jeg tenker at vi har fått det så mye bedre, vi som lever i den "mer siviliserte rike verden", at vi har både tid og krefter til å fundere over hva som skjer i vår tid, og vi har jo også fått så mange vitenskapelige bevis på at det som står i gamle "hellige" bøker slett ikke stemmer med virkeligheten.

Å ha et rasjonelt virkelighetsbegrep, basert på sunn fornuft og faktabasert viten,
istedenfor å innbille seg at man er i kontakt med hellige guder, vil jeg si er et sunnhetstegn.

Jeg tror vi kan ha vel så gode og verdifulle handlinger, rutiner og etiske/moralske retningslinjer i livet, basert på medmenneskelighet og humanisme,
- og også vel så gode og verdifulle seremonier for fødsel og død, uten å involvere gudsbegreper.

Ja, du sa "hudfarge og religion".
Og jeg svarte at hudfarge ikke har noe med saken å gjøre. For det det handler om her er nemlig religion. Og det er religionen islam Hege Storhaug skriver om i boka Islam. Den 11.landeplage.
Og jeg mener fortsatt at islam er en grunnleggende intolerant lære, som diskriminerer kvinner og andre som ikke bøyer seg for denne underkuende læren.

Jeg spurte deg om du hadde lest boka? Eller om du har til hensikt å lese den?
Det svarte du ikke på.
For å diskutere innholdet i ei bok, hadde det vært en fordel om man faktisk har lest den boka som skal diskuteres.

Forresten, siden du nevner TJOMLID:
Et interessant svar til TJOMLID her:

Importert voldtektsrisiko
Ikke-nordmenn er sterkt overrepresentert blant voldtektsmenn. Skal vi heller snakke om «den norske voldtektskulturen»?

Publisert den 30. jan 2016, kl. 10:00 av
Kjetil Rolness
Helgekommentaren

REAKSJONENE på gruppeovergrepene i Köln og mange andre byer fulgte et forutsigelig mønster. Rasister og høyrepopulister fikk bekreftet det de visste: Sånn er muslimske menn. De går løs på kvinnene våre. Flerkultur er en katastrofe. Deportasjon nå!  
Antirasister og feminister fikk også sin bekreftelse: Sånn er menn. Over hele verden, her hjemme også. Vi kjenner oss igjen! Objektivisering, netthets, julebordtafsing, russevoldtekter. Alt tegn på kvinnefiendtlige holdninger. «Nordmenn må ikke tro de er så mye bedre.»  
NEIVEL. Men jeg tør tro at de aller fleste menn, uansett bakgrunn, er ganske brukbare. Bare et lite mindretall, både blant norske, europeiske og ikke-vestlige, begår overgrep. Men - er det ingen forskjell på (mann)folk? Ingen spesielle kjennetegn på de som voldtar? Og ingen grunn til bekymring for den nye migrasjonsbølgen? Når en million menn i løpet av ett år kommer til Europa, fra land og kulturer der kvinner systematisk undertrykkes, lever utrygt, og selv risikerer straff og vanære etter å ha blitt voldtatt?  

VI VET AT ikke-vestlige menn står bak nesten alle overfallsvoldtektene i Norge. Vi vet også at mange ønsker et annet fokus: De fleste voldtekter begås av noen som står offeret nær. Festvoldtekter øker mest. Mørketallene er store. Mellom 8000 og 16000 voldtekter eller voldtektsforsøk begås hvert år i Norge (ifølge et estimat fra et offentlig utvalg som tok 10-gangeren av antall anmeldelser). Er det denne voldtektskulturen innvandrere skal integreres i, spørres det syrlig på sosiale medier. I Dagbladet på onsdag kunne vi lese: «Vi ser voldtektskulturen overalt.»  
Og alle ler av nyfrelste, mannlige feminister som retter sin «pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.», skriver bloggerenGunnar Tjomlid. «Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider. Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.»  

TJOMLID er et interessant og typisk case. For å bekjempe fremmedhat, bekjemper han virkeligheten. Her er hans metode: Tenk på et mørketall. Og tenk bare på hvite nordmenn. Da blir påstanden: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året.» Tjomlid ber oss glemme den «unorske» overfallsvoldtekten og se på «de 99,5 prosent av voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i.»  

Hans eneste dokumentasjon er politistatistikk som viser at 78 prosent av de mistenkte/siktede i voldtektsaker i Oslo i 2014 var norske statsborgere. Men statsborgerne utgjør en enda større del av hovedstadsbefolkningen. Og teller mange innvandrere. Altså er etniske nordmenn underrepresenterte som voldtektsmenn. Tjomlid snur sannheten på hodet.  
DET ER PINLIG at en høyprofilert faktasjekker (med mottoet «La meg se litt nærmere på det») ikke forstår statistikk. Eller rettere sagt: Gjør seg dummere enn han er, straks emnet er innvandring. Det er også pinlig at voldtektsforskere ikke vil fortelle hva deres egne tall viser.  
«Voldtekt i den globale byen», skrevet av Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i 2011, er den mest analytiske politirapporten om voldtekt i Norge. Og tok for seg siktede/mistenktes landbakgrunn. Personer med begge foreldre født utenfor Norge utgjorde 23 prosent av Oslos befolkning (i 2010), men sto bak to tredjedeler av alle voldtektene. Personer med opprinnelse fra Afrika, Midt-Østen eller Asia utgjorde 17 prosent av Oslos befolkning, men sto bak nesten halvparten av voldtektene.  

Og enda mer oppsiktvekkende: Innvandrere fra disse tre regionene (der nesten alle av dagens asylsøkere kommer fra) var overrepresentert i samtlige av politiets voldtektskategorier, ikke bare overfallsvoldtekter, men også relasjonsvoldtekter, sårbarhetsvoldtekter og festrelaterte voldtekter. Selv i denne siste og antatt mest «norske» voldtektstypen, er det større sannsynlighet for at gjerningmannen er utenlandsk enn at han er norsk.  

LIKEVEL FASTSLO rapporten at «voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.» Ja, da så. Etnisitetsperspektivet ble nedtonet, bortforklart og mistenkeliggjort: «Når overrepresentasjonen av «fremmede» lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene «menn» og «unge», har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.» Men hva slags frykt ligger bak når forskere ikke vil innrømme at bakgrunn fra visse land er en risikofaktor?  
For å få vite hva tallene faktisk sa om voldtektsmenns opprinnelse, måtte man lese alternative medier: Document.no, Human Rights Service eller Jan Arild Snoen i Minerva. De store avisene omtalte rapporten uten å nevne innvandrerbakgrunn. Aftenposten publiserte en nettartikkel med tittelen «Utlendinger voldtar norske». Den ble raskt fjernet og endret. NRK vinklet bare mot overfallsvoldtektene, og fikk klage fra Antirasistisk Senter og Amnesty. Slik politiet har fått kritikk hver gang de har vært tydelige på ikke-nordmenns overrepresentasjon. Hanne Kristin Rohde høstet storm da hun i 2009 påpekte at gjerningsmenn i overfallssaker kom fra land med et dårlig kvinnesyn. Ble det for ubehagelig for politiet? Fikk de politiske signaler om å unngå perspektivet?  

FOR ETTER 2011 ble det stille om landbakgrunn. Kripos' årlige rapport om «Voldtektsituasjonen» oppgir bare gjerningsmenns kjønn og alder. En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden. Hun foretrekker også variabelen statsborgerskap framfor landbakgrunn. Slik «forsvinner» innvandrere inn i det store norske «vi». Noe som er flott på 17. mai. Men som verken gavner statistikken eller politikken.  
I alle andre tilfeller ønsker myndighetene å definere risikogrupper. For å sette inn tiltak, forebygge, behandle og informere. Og for å forske videre på sammenhenger. Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og «betente», som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta. Og helst brutt ned så mye som mulig. Om det viser seg at menn i en bestemt alder fra et bestemt opprinnelsessted utmerker seg særlig negativt i statistikken, så har vi en målgruppe for videre undersøkelser og oppfølging.  

PROBLEMET ER AT forskningsfeltet er politisert og ideologistyrt. Med slagside mot det korrekte og berøringsangst for det kontroversielle. Alle nordiske land har overrepresentasjon av innvandrere i voldtektstatistikken. I Sverige publiserer man minst mulig om saken. I Danmark er man åpen og rett-fram. I Sverige legger man vekt på sosioøkonomiske forklaringer. I Danmark har man korrigert for dette, og mener det står igjen en betydelig kulturfaktor.  
Mønsteret er som vi kjenner fra den øvrige innvandringsdebatten, med Norge midt i mellom våre naboland. Det er blitt lov å tematisere flyktningers kvinnesyn, og sette dem på antivoldskurs, men fortsatt er det mye lettere å bruke kultur som forklaring på etniske nordmenns seksualforbrytelser.  

Dette er kanskje den største ironien på feltet: Man mener - på tvers av de flestes hverdagserfaring - å se et utbredt kvinnehat, ja et «massivt holdningsproblem» blant alminnelige norske menn, oppvokst i et av verdens mest moderne, likestilte og kvinnevennlige land. Mens man ikke vil ha fokus på holdningsproblemer i kjønnskonservative minoritetsmiljøer, selv hos de som setter hijab på småjenter for ikke friste menn. Vi skjønner den gode hensikt: Å ikke medvirke til økt stigmatisering og fremmedfiendlighet. Men hva har vi lært fra Köln og Sverige i år? At mørklegging og avledningsmanøvre er en kortsiktig og risikofylt strategi som nærer konspirasjonsteorier og mistillit til «elitene». Virkeligheten er ikke rasistisk. Derfor må fakta fram.  

Enhver som begynner å grave litt under overflaten på islam, ser det grusomme og hatefulle budskapet.
Som jeg har nevnt før, burde kvinnediskrimineringen alene, gjøre at islam ikke burde få innpass eller aksept i Norge i det hele tatt. Islam strider mot grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg velger å svare deg med et sitat fra boka som denne diskusjonen burde handle om, og som kommer fra forfatteren selv, som har vokst opp og levd med islam, inntil han måtte flykte fra Egypt, fordi han ble fengslet, torturert, drapstruet og forsøkt drept, bare fordi han begynte å stille spørsmål ved islams lære (ikke så rart da kanskje, at mange mennesker i islamske land som begynner å tenke selv, er ateister eller finner andre trosretninger i dypeste hemmelighet, og ikke tør å stå fram offentlig med sine tanker):

Side 107:

Islams endelige mål
Hele verden underlegges islam

Som på Muhammeds tid er verdenserobring og verdensherredømme fortsatt målet for dagens islamister. Den beste måten jeg kan beskrive denne tankegangen på, er å la en av lederne si det med egne ord.
En av de skarpeste ideologer og skribenter innen dagens jihad-bevegelse er Mawlana Abul Ala Mawdudi. Han er grunnleggeren av en pakistansk islamistisk bevegelse, har skrevet mange bøker og er en av de best kjente islamske lærde. Den islamske verden ser på ham som en leder som vil få stor plass i historien. Dette er ordene hans:

Islam er ikke en vanlig religion lik andre verdens religioner, og muslimske nasjoner er ikke lik andre nasjoner. Muslimske nasjoner er helt spesielle fordi de har et oppdrag, en befaling fra Allah om å herske over hele verden, og til å være herrer over enhver annen nasjon i denne verden.

Han poengterer at hensikten med revolusjonen ikke er å innsette en bestemt person for å utøve makten eller bestemme hvilke land som skal være mer velstående enn andre:

Islam er en revolusjonær tro som kommer til å ødelegge enhver myndighet som er menneskeskapt. I islam bryr man seg ikke om en nasjon er i en bedre tilstand enn en hvilken som helst annen nasjon. Islam bryr seg ikke om landet eller eller hvem som eier det. Islams mål er å herske over hele verden og legge hele menneskeheten under islams tro. Enhver nasjon eller makt i denne verden som prøver å hindre dette målet, vil islam bekjempe og ødelegge.
For å nå dette målet, kan islam bruke enhver tilgjengelig makt, og bruke den på enhver måte for å utløse en verdensomspennende revolusjon. Det er dette som er jihad.

Mawdudi uttrykker også tanken eller ideen om at islam er et politisk system og en levemåte som må erstatte alle andre måter å ordne samfunn på:

Islam er ikke bare en åndelig religion. Islam er en måte å leve på, en livsstil, et himmelsk system åpenbart til vår verden gjennom engelen Gabriel. Muslimers ansvar er å ødelegge athvert annet system i denne verden og erstatte dem med det islamske system.
Alle som tror på islam på denne måten, kan bli medlem av Jaamat -i – islami [den pakistanske islamistiske bevegelsen grunnlagt av forfatteren.] Jeg vil ikke noen skal tro at muslimer som slutter seg til Guds parti kun er vanlige muslimske misjonærer eller forkynnere i moskeen, eller mennesker som skriver artikler. Guds parti er en gruppe som Allah selv har opprettet, for å ta islams sannhet med en hånd og sverdet med den andre, og slik ødelegge ondskapens riker og menneskehetens riker for å erstatte dem med det islamske system. Denne gruppen skal ødelegge de falske guder og gjøre Allah til den eneste gud.

Ved å bruke uttrykket «falske guder» refererer forfatteren til politiske ledere som ikke er under islamsk autoritet, slike som statsministre eller presidenter i vestlige land. Som du kan se er islam en religion som står for kamp, krig og revolusjon. Islam er ikke fornøyd med en liten del av verden – den krever alt sammen.

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen.

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle.

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ...

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres.

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt?

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet.

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen.

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape. Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Kristin Sørsdal leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Det er bra du sier unnskyld på forhånd. :)
Siterer deg:
"Unnskyld meg Norah!
Men jeg har tenkt veldig på uttalelsene dine ang. islam. Først: det er kjempestor forskjell på en islamist og en muslim altså.
Og jeg har kommet fram til at enten er du en svoren tilhenger av Pergida og FrP. som etter min mening er steingalne begge to."

Selvsagt er det forskjell på islam og en muslim:

Islam er en fanatisk fundamentalistisk ideologi. En ideologi som diskriminerer alle som ikke vil underkaste seg den samme ideologien. En ideologi som er mannsdominerende og ser på kvinner som mindreverdige.

En muslim er et menneske. Et menneske som underkaster seg en fanatisk fundamentalistisk ideologi.

• Så setter du merkelapper på meg: "enten er du en svoren tilhenger av Pergida og FrP. som etter min mening er steingalne begge to."
  Hva du mener med "Pergida", vet bare du. Jeg vet ikke hva du mener.
  Når det gjelder FrP,
  så er dette et helt legalt/lovlig politisk parti, så vidt jeg vet.

Men jeg kan berolige deg med at jeg verken er fanatisk, "en svoren tilhenger av Pergida" eller FrP.

Jeg er fritenker, humanetiker, skeptiker, ikkereligiøs og
ikke medlem av noe politisk parti.

Var det beroligende nok for deg?

Lucia Berlin - en novellekunstner av rang!

Lucia Berlin (f. 1936 d. 2004) opplevde dessverre aldri å nå ut til et stort publikum med sine noveller mens hun levde. Novellene hennes ble derimot svært berømte høsten 2015, 11 år etter hennes død, og nå foreligger 28 av de i alt 76 novellene hun rakk å skrive, på norsk. Det blir neppe de siste! Novellene vi blir introdusert for i "Håndbok for vaskedamer" er stor litteratur - derom er det overhode ingen tvil.

Det er vel verdt å lese etterordet i boka om forfatteren før man starter på novellene, fordi vi her får innblikk i hva hun selv slet med. Hennes livserfaringer har nemlig satt dype spor etter seg i novellene. Dessuten er det et svært interessant 12 siders forord som er ført i pennen av Lydia Davis, og som forteller om forfatterskapet til Lucia Berlin.

Lucia Berlin (pikenavnet var Lucia Brown) ble født i Alaska, og på grunn av farens jobbkarriere, flyttet familien mye rundt. Den tidligste barndommen tilbrakte hun i gruvebyer og gruveleire i Idaho, Kentucky og Montana, mens hun senere i oppveksten bodde i Santiago i Chile. I ung alder fikk hun scoliose, en smertefull tilstand som gjorde at hun måtte gå med korsett. Det var en del alkoholisme i familien hennes, og selv ble hun også alkoholisert etter hvert. Hun tok seg høyere utdannelse, var gift tre ganger og fikk til sammen fire sønner. Hennes søster fikk kreft, og døde et par år senere. I løpet av yrkeskarrieren jobbet hun både som gymnaslærerinne, sentralbordoperatør, helsesekretær, vaskedame og på et legekontor. Hun vant til slutt over alkoholismen, men scoliosen forverret seg og førte til en punktert lunge. Oksygenbeholderen fulgte henne alltid etterpå. Alt hun selv opplevde, finner vi spor av i novellene hennes. Som en av sønnene hennes har sagt (sitat fra bokas forord): "Mamma skrev sanne historier, ikke nødvendigvis selvbiografiske, men i grenselandet." (side 10)

"Fikk hun sin enestående fortellerevne fra de historiefortellerne hun vokste opp med? Eller var hun alltid tiltrukket historiefortellere, oppsøkte hun dem, lærte av dem? Utvilsomt begge deler. Hun hadde et naturlig grep om fortellingens form, struktur. Naturlig? Det jeg mener, er at selv om historiene hennes har en balansert, solid struktur gir de inntrykk av å skifte helt naturlig fra et emne til et annet, eller, i noen tilfeller, fra nåtid til fortid - selv innenfor én og samme setning ...

... Alistair Johnston har dette å si om novellenes utvikling: "Hun skrev katarsisk, men i stedet for å bygge opp til en åpenbaring, var hun mer tilbakeholden i sin fremmaning av klimakset, lot leseren fornemme det. Som Gloria Frym sa i American Book Review: hun tonet det ned, sirklet det inn og lot øyeblikket avsløre seg selv." (fra forordet til Lydia Davis på side 15)

Det som særpreger novellene i "Håndbok for vaskedamer", er en råskap og brutalitet, som kjennes så ekte, så selvopplevd, så autentisk. Jeg tenkte underveis at slik går det bare ikke an å skrive uten at det er selvopplevd. Vi møter mennesker som lever på siden av det etablerte samfunnet. Fattigdom, rusavhengighet og sykdom setter sitt preg på menneskenes skjebner.

I noen av novellene settes ulike skjebner opp mot hverandre, slik at vi skjønner hvor kompleks virkeligheten kan være. Her er det ikke svart eller hvitt, rett eller urett - derimot mye både og. Hvem har det for eksempel verst i novellen "Angel´s Laudromat" - hun som putter de siste pengene hun har på feil vaskemaskinautomater, og som dermed ikke får vasket klærne sine - eller indianeren som må finne seg i å få klærne sine vasket enda en gang, og som dermed opplever at den eneste fritiden han har den uka blir spist opp av unødvendig venting på vaskeriet? Han desperat etter å ta vare på øyeblikk av frihet - hun desperat etter å få vasket sitt tøy med de siste slantene hun har ...

I novellen "Mijito" møter vi analfabeten og den ulovlige innvandreren, som gifter seg med Manolo for å få lovlig opphold i USA. Slik sikrer mannen seg at hun får sosialhjelp. Hun blir gravid, bare for å oppleve at mannen havner i fengsel. Venner av ham tar seg av henne, men alt de er interessert i er pengene hun kan få ut på sosialen. Hun føder sønnen Jesus, men hennes uvitenhet og frykt fører henne til slutt ut i en elendighet som er til å skrike høyt av ... Ikke fordi forfatteren gnir elendigheten inn i oss, men fordi vi bare aner den der inne i historien.

Vi møter den alkoholiserte bestefaren i "Dr. H.A. Moynihan" - "tilfeldigvis" tannlege slik som forfatterens egen alkoholiserte bestefar var ... Og som sitt mesterstykke tar en avstøpning av sine egne tenner, og får barnebarnet sitt - jeg-personen i fortellingen - til å trekke ut alle hans egne tenner. Blodet fosser, og så kommer moren hennes ... Da har hun akkurat satt de nye tennene - gebisset - inn i munnen til bestefaren, hvoretter de begge konstaterer at det virkelig er et mesterstykke.

"Gode gud". Moren min skrek, og kom mot meg med utstrakte armer. Hun skled i blodet, skjente inn i bøttene med tenner og måtte holde seg fast for å gjenvinne balansen.
"Se på tennene hans, mamma."
Men hun så det ikke engang. Så ikke forskjellen. Han skjenket litt Jack Daniel´s til henne. Hun tok den imot, skålte åndsfraværende mot ham, og drakk.
"Du er gal, pappa. Han er gal. Hvor kommer alle te-posene fra?" (side 32)

I tittelnovellen "Håndbok for vaskedamer" møter vi vaskedamen som vet mer om livet til dem hun vasker hos, enn de selv gjør. Som at ektemannen til en av kundene hennes er utro ... Hun bekrefter også myten om at vaskedamer stjeler. Ikke slike ting som man kanskje tror. Ikke småmynter og den slags, men litt av overfloden - det femtende sesamfrø-glasset i spisskammerset, litt neglelakk, dopapir ...

"(Vaskedamer: Gjør det til en regel å aldri jobbe for venner. Før eller siden kommer de til å hate deg fordi du vet så mye om dem. Eller du slutter å like dem, fordi du gjør det.)" (side 45)

Underveis møter vi forfatterens alterego i flere av novellene - det vil si kvinner som drikker, kvinner som har scoliose, kvinner som er avhengig av oksygenbeholderen sin. Dessuten møter vi en kvinne med en kreftsyk søster, som hun reiser for å besøke. Det er i det hele tatt vanskelig å løsrive seg fra at mange av historiene har klare paralleller til Lucia Berlins eget levde liv, selv om hun i novellene dikter videre og dramatiserer for å gjøre historiene mer fullendte. Aller mest fascinert ble jeg av de stillferdige poengene til slutt, noen ganger ved å sette alt det foregående i et slags relieff og med en større betydning enn man til å begynne med kunne ane. Novellene i samlingen er av typen man får lyst til å lese om igjen, fordi det vil gi ytterligere dybde til historiene. Språket er sparsomt og konsist. Her brukes det ikke store eller overflødige ord. Måten Berlin beskriver scenene på, gjør det relativt enkelt å se det hele for seg. Hun er dessuten god på å mane frem stemninger som er viktige for historiene.

"Berlin er uredd, hun legger ikke fingrene mellom, men livets råskap dempes likevel alltid av hennes medlidenhet med menneskelig svakhet, av den nevnte fortellerstemmens vidd og intelligens og hennes egen lune humor." (side 14 - fra forordet)

Dersom du er en leser som kun leser 10-15 bøker pr. år, bør dette virkelig være en av dem! Dette er nemlig novellekunst av ypperste klasse!

Hva er IS?

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Den 17. januar i år var Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset for å snakke om sin bok og om trusselen fra IS. Jeg var der, og har tidligere skrevet et innlegg om dette på bloggen min. I dette innlegget har jeg også skrevet om forfatterens bakgrunn. Hun jobber i dag i TV2 og er en av kanalens fremste nyhetsprofiler.

"Trusselen fra IS" kom ut i fjor, og på grunn av alt som skjer i Syria, flyktningestrømmen i Europa og alle terrorhandlingene som IS står bak, kunne den knapt vært mer aktuell.

Innledningsvis i boka er det en tidslinje, og denne er det veldig greit å kunne bla tilbake til mens man leser. Her ser vi at de første spirene til det som senere skulle bli IS, startet parallelt med al-Qaida i 1999/2000. Hendelsene som senere fulgte, eskalerte med all tydelighet etter invasjonen av Afghanistan og Irak - det forfatteren i likhet med de fleste andre (også USAs president Obama) betegner som feilslått vestlig politikk. Der hvor diktatorer fjernes, oppstår det som regel et maktvacuum fordi aktuelle land mangler demokratiske tradisjoner og organiserte maktalternativer. Dermed har religiøse fundamentalister fått en relativt lett match ...

De fleste av verdens muslimer - 80-90 % - er sunni-muslimer, mens de resterende er shia-muslimer. IS´medlemsmasse er sunnier, uten at dette på noen som helst måte bør tas til inntekt for at det er sunni-islam som er problemet. Nå som USA har inngått atomvåpenavtale med det shia-muslimske Iran, frykter omkringliggende land at det vil kunne bli en maktforskyvning. Dermed er det en fare for at den sekteriske volden skal øke. Vi har også sett at desto større press IS utsettes for gjennom luftangrep o.l. i Syria, desto flere terroranslag har Vesten opplevd. Men også Istanbul og Jakarta har opplevd sin del av IS-terroren, og dessuten har det vært angrep rettet mot Saudi-Arabia, Libanon, Dammam, Kuwait og Tunisia. IS utgjør dermed ikke lenger "bare" en regional fare. Organisasjonen truer rett og slett verdensfreden.

"IS er i dag verdens rikeste terrororganisasjon. Den har rundt 20 000 utenlandske rekrutter. Mange av dem er konvertitter. IS mener det er muslimers plikt over hele verden å følge dem og bli en del av deres såkalte stat. Den kontrollerer et område like stort som Storbritannia og en befolkning på åtte millioner mennesker.

Den største overraskelsen kom kanskje allerede da IS inntok Mosul i juni 2014. Hvordan kunne et par hundre menn fra en ukjent terrorgruppe kuppe den irakiske millionbyen nærmest over natten? I løpet av månedene som fulgte etablerte IS seg, og tiltrakk verdens oppmerksomhet ved å halshugge vestlige journalister for åpent kamera." (side 13)

Forfatteren har studert IS ved universitetet i Oxford, og fordi hun kom over så mye stoff om denne terrororganisasjonen, måtte det bare bli en bok av det. Hun forsøker i sin bok å se nærmere på hvordan organisasjonen startet, hvem som grunnla den, hvilket budskap propagandaen til IS gir, hva som er målet til IS, hvilke metoder de bruker i sin propaganda og hvilken politisk og ideologisk forankring IS har. Helt til slutt tar hun for seg hvordan IS kan bekjempes.

Halshuggingsvideoene begynte å dukke opp etter Abu Ghraib-skandalen, der amerikanske soldater utførte omfattende mishandling av irakiske soldater. Vi husker vel alle videoene der en kvinnelig soldat holdt fanger i hundebånd, og tvang nakne fanger til å danne menneskelige pyramider? Dessuten var det bilder av fanger som var innsmurt med brun væske. De uverdige scenene i videoene førte til at siste rest av velvilje overfor amerikanske soldater forsvant. Det hjalp ikke at disse soldatene ble straffet av amerikansk rettsvesen. Tillitsbruddet var et faktum, og det var uopprettelig.

Mah-Rukh Ali redegjør for forbindelsene mellom IS-grunnleggeren og al-Qaida, som selv om de er svært forskjellige, likevel springer ut av det samme - nemlig et hat mot Vesten. Men der IS ikke går av veien for å angripe egne tros-feller, der ønsket al-Qaida med Osama bin Laden i spissen å forbeholde angrepene mot Vesten og dens symboler.

"I moderne tid er det rivalene Iran og Saudi-Arabia som representerer hver sin stormakt innenfor de to hovedretningene i islam, og har siden den iranske revolusjonen i 1979 kjempet om hvem av dem som skal dominere politikken i Midtøsten."

Da USA innsatte Nouri al-Malikis shia-styre (i Irak - min kommentar), fikk de den mektige arabiske verdenen i mot seg." (side 59)

Dette førte også til at mektige stammeledere vendte USA ryggen og begynte å støtte opprørsbevegelsen, som utviklet seg i en ekstrem retning og som siden ble IS, slik vi kjenner organisasjonen i dag.

IS bruker moderne kommunikasjonsplattformer for alt det er verdt. Særlig har twitter vist seg å være nyttig i spredning av propaganda. Vestlige medier lot seg lenge manipulere av IS, men på et tidspunkt skjønte de at de ved å vise de gruoppvekkende halshuggings-videoene faktisk kun løp IS´ærende.

Så hvordan kan man bekjempe IS? Svaret er både komplisert og temmelig enkelt: ved å unngå at unge, lettpåvirkelige mennesker blir radikalisert på internett. De som er i faresonen er mennesker som ikke føler seg inkludert i vårt samfunn, som blir skjøvet ut og som dermed kan bli et lett offer for ekstreme grupper. Retorikken er i så måte helt identisk med den vi hører om ungdommer som lar seg forføre av høyreekstremistisk propaganda. For ikke å snakke om alle dem som blir hektet på konspirasjonsteorier. Mekanismene er de samme. Religion er bare et middel for å oppnå polarisering mellom "dem" og "oss". IS´ henvisning til islam er villedende, fordi den ekstreme volden ikke har noe som helst med islam å gjøre.

Selv blir jeg skremt av retorikken som verserer i sosiale medier for tiden. Det er mye generalisering, så mye at enkeltmenneskene blir helt borte i diskusjonene. Da er grensen mot rasisme hårfin. Man antar uten videre at vi er et bedre folkeslag med bedre holdninger og verdier, og at alle andre kun er snyltere som forsøker å berike seg på vår bekostning. Bildet av mennesker i nød blir helt borte. Slike holdninger er i seg selv ekskluderende og kan i verste fall føre til risiko for radikalisering selv der denne risikoen ikke var til stede i utgangspunktet. Så er selvsagt ikke dette i seg selv til hinder for at man kan ha meninger om en ansvarlig innvandrings- og flyktningepolitikk, og at det går en grense for hva f.eks. et land som Norge er i stand til absorbere. Selv synes jeg det går et markant skille mellom det som må oppfattes som økonomiske flyktninger og reelle flyktninger, som har flyktet for livet, bort fra krig, død og terror. Det er sistnevnte gruppe som har krav på beskyttelse, og det er også her Norge har påtatt seg forpliktelser internasjonalt. Debatten bør uansett konsentreres om sak, ikke rundt mer eller mindre fordekte antakelser om at vi er et bedre folkeslag enn andre.

Jeg vil berømme Mah-Rukh Ali for denne boka, fordi hun virkelig gjør et forsøk på å gjøre oss klokere i forhold til hva IS er. Et stykke på vei har hun lyktes godt. Likevel halter fremstillingen hennes, og for en stor del oppfattet jeg siste del av boka som noe svakere enn første del, som er svært faktabasert. Det blir mange påstander, uten at jeg synes hun dokumenterer dette veldig godt. Det er mulig at kildehenvisningene sist i boka er ment å skulle fungere som dokumentasjon, men mange av henvisningene gjelder nyhetsartikler som er skrevet av journalister som ikke selv har vært f.eks. i Syria. Som hun selv sa under sitt foredrag på Litteraturhuset den 17. januar: Det ville ha vært som å begå selvmord å reise inn i Syria nå. Selv om man ikke blir kidnappet av IS, er det mange grupper som tar vestlige mennesker til fange og som selger fangene videre til IS. Og nå anses ikke lenger halshugging som avskrekkende nok, og derfor er avrettingsmetodene enda mer bestialske. Fanger puttes i bur og brenner til døde, de senkes under vann - alt mens dødskampen filmes, for så å legges ut på internett ...

Selv om fremstillingen halter her og der, vil jeg likevel ikke nøle med å anbefale boka for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva IS står for. Det vi kan ta for sikkert er at dette er en organisasjon som så og si samtlige av verdens muslimer tar sterkt avstand fra!

Etiopisk roman fra 1908 på norsk!

Afewerq Gebre-Iyesus (Afevork Ghevre Jesus) (f. 1868 d. 1947) var en etiopisk forfatter. "Tobbia" anses som den første romanen med et moderne tilsnitt som ble skrevet på amharisk, Etiopias nasjonalspråk.

Forfatteren var av fornem slekt, men selv ikke slektskap med dronningen kunne gi ham beskyttelse mot å falle i unåde da han senere inntok litt for moderne holdninger. Det var særlig hans begeistring for alt italiensk, inklusive at han ønsket at landet skulle legges inn under Italia, som førte til dette.

Etiopia er et av få land i Afrika som aldri ble kolonialisert, men som beholdt sin frihet. Landet ble kristnet i det fjerde århundret etter Kr., og man kan på mange måter si at "Tobbia" handler om nettopp dette. Dvs. hvordan en romanse førte til at landets konge lot seg kristne, med den følge at alle hans undersåtter fulgte ham. Dermed ble det slutt på krigen som frem til da hadde versert mellom de kristne og de andre/de vantro.

I forordet til boka skriver Reidulf Molvær følgende:

"Selve handlingen i boken foregår idet Etiopia nylig hadd gått over til kristendommen, og motstanderne beskrives for det meste som animister eller "hedninger", men forfatteren glemmer dette i noen få tilfeller og kaller motstanderne muslimer, selv om Muhammed levde 300 år etter at Etiopia ble kristnet. Jeg har selv rettet på dette ved konsekvent å kalle etiopernes motstandere for animister, og et par steder for hedninger (som ligger nær det amhariske ordet som brukes). Ordet muslim har jeg unngått, siden det er anakronistisk i denne sammenhengen. (Etiopia kom i konflikt med muslimer mange hundre år senere, men det passer ikke inn i tidsrammen for denne romanen.) Begge sider kaller hverandre vantro." (side 9)

Det er en rørende historie vi får høre i "Tobbia". Helt kort handler boka om en liten kristen familie der faren, som er general, blir tatt til fange. Hans barn, tvillingene Tobbia og Wahid, og deres mor blir fra seg av sorg. Wahid reiser ut for å lete etter faren, som nå er slave hos fiendene og som kan frikjøpes for en enormt stor mengde gull. Tilfeldighetene fører ham til en kjøpmann, som hjelper ham. En dag kommer faren hjem som en fri mann. Sønnen har imidlertid da ett å gjøre: han må finne kjøpmannen som har kjøpt faren fri. På sin jakt etter kjøpmannen, blir Wahid tatt til fange av fienden, og dermed må faren reise ut for å lete etter sønnen. Tobbia insisterer på å være med, og for å ikke utsette seg for noen fare, kler hun seg ut som en gutt. Tilfeldighetene fører dem til fiendens konge, og så utvikler det hele seg i en helt utrolig retning ...

Oversetter Reidulf Molvær har i etterordet skrevet om etiopisk litteratur. Selv om "Tobbia" er den første romanen som er skrevet på amharisk, er den ikke den eldste boka som er skrevet eller utgitt i Etiopia. Han påpeker at landet har litteratur som går svært langt tilbake. I de tidligste tider ble historier nedtegnet på pergament. Ofte handlet historiene om kongelige bedrifter, i tillegg til at det dreide seg om religiøse tekster. Poesien og eventyrene hadde også en stor plass i litteraturen.

"Etiopisk litteratur er blitt mer og mer spennende og relevant for folkets liv med årene, og den gir et bilde av det som foregår i et av de landene som nylig er blitt betegnet som et av de mest progressive i Afrika, noe som er bemerkelsesverdig, siden Etiopia lenge ble betraktet som et av de mest tilbakestående landene i verden, selv om kulturen alltid har fascinert besøkende til landet, og folket har en helt enestående sjarm og viser stor vennlighet også mot utlendinger. Det er vanskelig å forstå landet og folket uten å kjenne litteraturen (og gjerne også kunsten, som for en stor del er av høy kvalitet). (side 154)

Reidulf Molvær har skrevet om mange etiopiske forfattere i boka "Black Lions".

Jeg synes alltid det er spennende å lese bøker om andre kulturer, fordi dette øker forståelsen for andre menneskers verdisyn og ståsted. Verden blir stadig mindre, og litteraturen gir alltid helt andre innblikk enn hva f.eks. en nyhetssending eller en avisartikkel klarer å formidle. I den sammenheng trigget denne lille boka meg umiddelbart. Og det er en skjønn historie vi blir innviet i, selv om boka rent språklig kanskje fremstår som noe banal. Det er vel mange tårekvalte øyeblikk, og her kunne variasjonen i språkføringen med fordel ha vært større. Dessuten satt jeg tidvis med det bestemte inntrykk at tidskoloritten ikke var godt nok gjennomarbeidet. Oversetteren nevner dette i sitt forord - dvs. at forfatteren skriver at de kristnes motstandere var muslimene, til tross for at islam ikke ble introdusert for verden før sånn ca. 300 år senere. Akkurat dette trekker ned noe av helhetsopplevelsen av romanen. Jeg håper likevel ikke at dette bidrar til å skremme andre lesere fra å lese boka, fordi det er en spennende historie som fortelles i "Tobbia". Nettopp det forhold at boka er betegnet som den første moderne romanen i Etiopia, gjør den vel verdt å få med seg, synes jeg. Boka er dessuten svært lettlest og pageturner-aktig.

Boka er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd.

SSB nekter å lage en meningsløs statistikk. Hvilke folkegrupper som begår kriminalitet, er kun begrensa interessant, da dette har lite å si - med mindre man mener at det ligger LATENT i noen folkegrupper at de begår kriminalitet? Det kan være interessant for sosiologer, men utover dette er det ikke spesielt interessant. Det vi vet går igjen i kriminalitet, og alltid har gjort det, er at kriminelle stort sett er menn med lav utdanning/arbeiderklassebakgrunn. Arbeiderklassen har i stor grad skifta farge, men statistikken er i grunn den samme: Det er fremdeles menn, stort sett med lav utdanning/arbeiderklassebakgrunn, som begår kriminalitet. Unntaket har alltid vært hvitsnippkriminalitet, her er menn med høy utdanning/høyt inntektsnivå overrepresentert (også uavhengig av hudfarge og religion).

Grunnen til at jeg mener det ikke er interessant å se på folkegrupper, er at variablene blir så små. Det ser SSB også. Det blir et helvetes byråkrati om kriminelle skal fordeles på nasjonalitet; du har en latvier her, en svenske der, en somalier der... Det er så små tall at det blir meningsløst. Man kan såklart kategorisere "innvandrer/ikke innvandrer", men hvor interessant er dette? Da sier man at "alle" innvandrere er en homogen gruppe, og at man kan lese noe ut av dette tallet. Det kan man ikke. For at det skal være relevant, må det eventuelt fordeles utover enkeltnasjonaliteter, og da vil tallene som sagt bli så små at det blir poengløst. Du og mange andre vil kanskje helst ha en fordeling på muslim/ikke-muslim, men selv dette blir meningsløst. Fordi det er umulig å si om det er RELEVANT at vedkommende er muslim. I noen av sakene er det det, sånn som flere av terrorsakene som har vært. I andre er det irrelevant, det er f. eks. en butikkeier som har begått underslag helt uavhengig av religion (det strider vel attpåtil imot religionen). Så å fordele på muslim/ikke-muslim er en meningsløs forenkling, og det vet SSB. Derfor vil de heller ikke lage en slik statistikk, de vet den kun vil bli brukt i politisk retorikk og ikke ha noen reell verdi som kunnskapsgrunnlag for seriøse forskere. SSB "nekter" derfor ikke å lage en slik statistikk fordi de er en del av Eurabia-konspirasjonen (ironialarm), men fordi de har såpass med faglig integritet at de forstår hvorfor det ikke er formålstjenlig.

Det er det første. Det andre: Voldtekter. Jeg syns det er kjempeflott at folk plutselig bryr seg om dette samfunnsproblemet. Jeg regner med at de som roper høyest nå, vil melde seg som frivillige på f. eks. Oktoberfest (hvor politiet anslår at det skjer ca. 200 voldtekter i året) i München eller som vakter ved russetreff her (hvor det skjer voldtekter hvert år, og mørketallene er høye). Eller er dette plutselige engasjementet for voldtekt mest av alt et skalkeskjul for å gå løs på innvandrerne - igjen? Å slå politisk mynt på dette ser jeg som en hån mot voldtektsofrene, spesielt fordi det gjør det vanskeligere å bli trodd om du f. eks. HAR blitt voldtatt av en norsk mann - den vanligste voldtekten er fremdeles festvoldtekt/å bli voldtatt av en bekjent, ikke overfallsvoldtekter (en svært liten andel). Om hele debatten handler om overfallsvoldtektene, forsvinner den generelle voldtektsdebatten samfunnet MÅ ta. For det er for enkelt (selv om det sikkert er beleilig for mange norske menn som selv liker å bli ufine i fylla) å mene at seksuell vold og overgrep KUN er et innvandrerproblem, og ikke et samfunnsproblem.

Forøvrig går Tjomlid dette med "alle voldtektsmenn er innvandrere" nærmere etter i sømmene her: http://tjomlid.com/2015/11/10/om-no-go-soner-svenske-voldtektstall-og-oppdiktede-kilder/ og her: http://tjomlid.com/2015/08/30/human-rights-service-misbruker-voldtektstall/, http://tjomlid.com/2016/01/23/den-unorske-voldtekten/ og IKKE MINST her, hvor han viser til politiets egne rapporter: http://tjomlid.com/2013/11/20/overfallsvoldtekter-og-innvandring-en-faktasjekk/

Jeg sa forresten konsekvent "hudfarge og religion" i mitt innlegg, men det er jo beleilig for deg å kunne henge deg opp i ordet "hudfarge", så du slipper å forholde deg til at å tillegge alle med en viss hudfarge visse egenskaper og alle med en viss religion visse egenskaper er AKKURAT DET SAMME. "If it walks like a duck, and talks like a duck," osv. At du deretter trekker fram Storhaug er jo enda mer absurd, dama gjør knapt annet i boka si enn å se på utseendet til folk rundt seg og deretter anta at de er muslimer, og dermed har visse egenskaper. Hun knytter dermed hudfarge/etnisk utseende DIREKTE til personlige egenskaper, så hun syns åpenbart at hudfarge/etnisitet har noe å si, når hun antar at alle med visse typer utseender er muslimer og tillegger muslimer kollektivt visse egenskaper.

Det var ikke innholdet i innlegget ditt jeg tok opp her, men selve formen. Det er mer inkluderende for debatten å holde språket på et klart og tydelig nivå, framfor å bedrive et språk som kan virke bevisst tåkeleggende.