Bokelskere.no

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på at Peter May har kommet med en ny bok fra Hebridene, - den er nå lagt til i "Skal lese" :-)

Jeg har nå gjenlest (egentlig hørt) Synnøve Solbakken for første gang på over femti år, og jeg må bare si at jeg hadde stor glede av det! I en anmeldelse her inne blir boken nærmest avskrevet fordi den ikke er aktuell i dag, men jeg setter stor pris på bøker som nettopp gir oss innblikk i forgangne tider og som blir sett med datidens øyne og skildret med datidens ord. Det var rett og slett deilig å høre det gammelmodige språket (som var radikalt i en bok dengang!) og interessant å få innblikk i seder og skikker blant bondestanden anno 1850, og – ikke minst – også her å oppdage sannheten i Sigrid Undsets ord om at seder og skikker endrer seg, men ikke menneskehjertene. For det er jo de som ligger i grunnen her, Torbjørns og Synnøves hjerter, et evig eksempel på (litt) bad guy og snill pike. Men vi treffer jo også andre, gjenkjennelige typer, skarpt sett og skildret av Bjørnson, og jeg stopper ikke å undre meg over hvor like menneskene på mange måter er opp gjennom århundrene. Møtet mellom de to familiene fra Granlien og Solbakken på kirkebakken mot slutten av boken er mesterlig skildret! Jeg satte stor pris på boken og gir den terningkast fem.

Da vil jeg anbefale Tore Skeies Jomfruen fra Norge som jeg ga terningskast seks. Her er hva jeg skrev om boken den gangen:

Dette var storveis!!!
Jeg leste også den forrige boken til Tore Skeie, "Alv Erlingsson. En adelsmanns undergang", med stor glede, men jeg synes nok denne langt overgikk den! Antakelig fordi den handler om personer fra middelalderen som jeg vet litt om: Håkon 5. Magnusson, som bygget Akershus, hans dronning Eufemia og deres eneste datter Ingeborg som ble gift med en svensk hertug ... Og så viser det seg at jeg visste jo ingen ting! For du verden, hva som skjedde i Norge, Sverige og Danmark i årene ca. 1300-1319, - det var spennende som en ekte ridderroman, - hvilket det jo også er;)
Tore Skeie gjør en kjempejobb ved å få fortalt om det politiske spillet og den militære strategien på en lettlest og forståelig måte, og slik at jeg faktisk klarte å holde rede på alle involverte personer. Men i tillegg til det formidler han også kunnskap om livet i middelalderen, gjennom skiftende årstider og i forskjellige landskap, man ser det hele for seg og lærer mye. Det spennende handlingsforløpet - jeg har sittet med hjertet i halsen - har han ikke funnet på selv, det har faktisk skjedd, - og det er jo nesten som en kriminalroman!
I tillegg må jeg legge til at det er en av de estetisk vakreste bøkene jeg har lest, det har vært en sann glede å ha den liggende på stuebordet! Bokbindet er vakkert som et gammelt kunsthåndverk, - men siden det ikke nevnt hvor det er hentet fra, går jeg utifra at det er laget i vår tid, - all ros til Øystein Vidnes!
Det er sjelden jeg føler at en roman har lært meg så mye som denne, og på en så god og inspirerende måte. Anbefales!

Takk for langt og reflektert svar! Det ser nesten ut som om jeg blir nødt til å låne boken for å se hva slags stemme Hilda "egentlig" har, dvs. hvordan jeg oppfatter den.
Og det var egentlig veldig galt av meg å bruke ordet "traurig" om Hildas liv, - det var ikke det for henne, det var slik hun ville ha det og valgte det! Og man skal være så forsiktig med å trekke konklusjoner om andres liv utifra egne oppfatninger, - faktisk en av mine kjepphester som jeg her altså red rett i mot! Cecilie Enger klarte jo nettopp å fremstille livet hennes slik at det ble helt riktig for Hilda utifra hvordan hun var, - men jeg må nok innrømme at for meg virket det livet, og derfor boken, litt "traurig".

Jeg har lest et sted at Cecilie Enger liker å gå inn i særegne kvinneskikkelser og prøve å forstå og skildre dem. Det gjorde hun med fotografen Ellisif Wessel i «Himmelstormeren» i 2007, og det gjør hun med Hilda Cooper i «Kammerpiken» fra 2011. Det er et veldig spesielt miljø og kvinnesinn vi blir ført inn i her. Hilda Cooper kom til Norge som dronning Mauds kammerpike i 1926, og hun ble boende på slottet også etter dronningens død og til hun selv døde i 1992! Hennes livsoppgave var å tjene dronningen ved å ta hånd om hele hennes garderobe og sørge for at hun til enhver anledning hadde et passende antrekk. Man skal ha et ganske spesielt sinn og innstilling for å vie hele sitt liv til en slik oppgave, selv lenge etter at det egentlige objektet for omtanken var borte. Skjønt det var egentlig ikke dronningen som fikk hennes hovedomtanke, det var vel så mye klærne i seg selv, - stoffene, fargene, tilbehøret og systemet de ble oppbevart i. Jeg tror man vil kunne kalle henne en kvinnelig nerd på det området, - av en eller annen grunn har jeg inntrykk av at den betegnelsen oftest brukes om gutter med mer teoretiske interesser. Cecilie Enger klarer faktisk å gå inn i Hilda Coopers sinn og skildre henne sånn at vi på et vis forstår henne. Og hun gir oss også en skildring av tjenerskapets liv på slottet som bringer tankene til Downton Abbey og ikke minst til «Resten av dagen», - og det midt i Oslo!
Jeg hørte boken som lydbok (hoppet på gratistilbudet til Fabel!) hvor Gisken Armand leste. Hun ga Hilda en litt hard og «firkantet» stemme, og jeg lurer på om Hilda hadde fremstått litt annerledes for meg hvis jeg hadde lest den selv, - hadde hun virket mer forsiktig? Det er vanskelig å si når man ikke har teksten foran seg, men det er en interessant tanke, hvor stor betydning en opplesers stemme har for hvordan man opplever personene. Men Gisken Armand hadde nok lest boken og visste hva hun gjorde!
Boken ga en interessant skildring av et spesielt sinn og liv, men det var jo ganske traurig, og den klarte ikke å gripe meg mer enn at jeg lar terningen ende på fire, etter å ha vippet mot fem.

MEN, etter å ha tenkt meg om en gang til, høyner jeg til fem! Enger har klart det hun satte seg fore, å forstå og forklare hvordan noen kan velge å leve et slikt liv, - at det var traurig, har jo ikke noe med kvaliteten på boken å gjøre!

... som var veldig bra!

1,80 :-)

Den tittelen hadde jeg på russekortet mitt, - jeg var 1.80 høy

Jeg har hørt denne boken som lydbok, og i og med at det er mye dialoger i den, både ytre og indre, opplevde jeg den nærmest som et skuespill. Å lytte til disse samtalene er en grei måte å bli revet med på, de trigger en slags «kikkerlyst» og nysgjerrighet i meg. Gjengivelsen av livet til en typisk norsk hovedstadsfamilie anno ca. 2017 er god, men den blir fort litt for gjenkjennelig og kjedelig. Selve temaet er interessant; det dreier seg om hvordan de forskjellige familiemedlemmene opplever at familien de alle har vært en del av, oppløses, - hvilke roller de har hatt i familien og hvordan de nå opplever og lever sine liv, inkludert deres syn på kjærlighet og faste forhold. Til tross for presise og gode skildringer av personene blir det for meg i overkant mye sutring og sammenbrudd, - jeg ventet vel enten på at de skulle ta seg sammen, eller på at forfatteren på et eller annet vis skulle løftet historien litt. Dette siste sagt uten at jeg helt skjønner hva det skulle vært, men det hele ble litt for motløst og hverdagslig for meg.

Dette var en utrolig fascinerende bok, - «utrolig» fordi jeg skal innrømme at jeg fryktet at 400 sider om vår fjerne forhistorie kunne bli vel tørt og kjedelig, men så feil kan man ta! Med utgangspunkt i det forskerne nå vet om genetikk og DNA'er, supplert med arkeologiske opplysninger, har den svenske vitenskapsjournalisten Karin Bojs skrevet en lettfattelig bok om sine – og våre – forfedres utvikling og forflytninger de siste 54 000 årene. Den personlige vinklingen med å følge familiens DNA-spor langt tilbake, kombinert med jakten på opplysninger og hennes egen nære slektshistorie, gjorde boken nærmest til en utvidet «Hvem tror du at du er»-historie, - veldig artig og interessant! Det er de store linjer som trekkes opp, både kronologisk og geografisk, og den følelsen av et utvidet overblikk som man da får, er nesten litt euforisk. Samtidig er det jo så fascinerende at dette overblikket skapes via de ørsmå detaljene!
De som har greie på emnet (eller emnene, for de fleste forskere arbeider jo innenfor hvert sitt lille område) vil sikkert finne ting å kritisere. Selv synes jeg nok at de siste 2000 årene ble behandlet litt raskt, folkevandringstiden f.eks. feide hun veldig raskt over, - men i et spenn på 54 000 år var jo den forsvinnende liten! Jeg kan bare slutte meg til Erika Fatlands omtale i Aftenposten: «Folkeopplysning på høyt nivå ... Sjelden har jeg lært så mye av én enkelt bok.»

I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at jeg har uttalt meg om noe jeg ikke har greie på! Jeg vet jo ikke om forfatterinnen har skrevet en bok som egner seg for dem som ikke kjenner Sigrid Undset og hennes forfatterskap! ;-)

Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset, - en fascinerende og beundringsverdig dame det er vanskelig å bli helt klok på. Etter å ha lest tre biografier om henne (av henholdsvis Gidske Anderson, Tordis Ørjaseter og Sigrun Slapgard), samt lest de fleste av hennes hovedverk og besøkt Bjerkebæk diverse ganger, kunne jeg ikke dy meg, men kastet meg også over denne lille boken med den fascinerende tittelen!

Det er en liten og hendig bok med korte kapitler, og forfatterinnen takler godt det vanskelige oppdraget hun fikk: å skrive kort om Sigrid Undsets forfatterskap, både for dem som ikke kjenner det fra før, og for dem som kjenner det, - og det klarer hun! Selv om jeg kjenner igjen noe i alle kapitlene, er mye gått i glemmeboken, og jeg blir også presentert for stoff som er nytt for meg. Og selve vinklingen er jo også ny, kapitlene er mer tematiske og de fleste tekstene er knyttet mer opp til Undsets tanker og bøker enn til hennes livsløp, og de er presentert og vurdert av en ny stemme, - og til og med skrevet på Bjerkebæk! Veldig godt gjort, - og det ga meg lyst til å finne frem Kristin Lavransdatter, igjen!

Jeg falt helt for denne gode, interessante og lærerike boken! Inger Merete Hobbelstad har skrevet ti essays om ti av Shakespeares stykker der hun imponerer med sine kunnskaper om Shakespeare og Shakespeareforskningen og med sin evne til å borre seg inn i personenes sinn samtidig som hun ser de store linjer. Hun gir en lettfattelig – og for min del svært nødvendig – gjennomgang av handlingen i det enkelte stykket, mens hun underveis øser på med historiske og litteraturhistoriske tilleggsopplysninger, trekker paralleller til både politikk og kultur gjennom fire hundre år, samt til sitt eget liv. Hun skriver så lett og beveger seg så elegant gjennom hele dette tidsrommet, at man føler at verden utvider seg og at man forstår litt mer.
Boken er tykk, men den kan enkelt og med fordel leses over lang tid, – hvert av de ti kapitlene er på 40-50 sider og kan leses enkeltvis, – jeg har brukt over ett år på den og vurderer nesten å begynne på nytt igjen. Anbefales!

Dette er en omtale av hele Hong Kong-trilogien som jeg merket meg her inne fordi den fikk så god omtale, - men jeg kan dessverre ikke si meg enig.

Den første boken, «En ulastelig mann», syntes jeg var grei nok, skjønt ikke så bra som ventet, men jeg ga den en femmer på grunn av det tidsbildet den ga, samt opplysningene om hvor forferdelig oppvekst de britiske imperialistenes barn fikk når de ble sendt «Home».
Jeg syntes imidlertid det var mye uforløst og uforklart i den, og satte min lit til at det ville bli rettet opp i den andre boken, «En trofast hustru». Det opplevde jeg dessverre ikke, kanskje fordi jeg hadde trodd at vi her skulle bli bedre kjent med den kvinnelige hovedpersonen og hva som gjorde henne så fantastisk som det stadig ble sagt. Men det ble med påstandene, og derfor fikk den bare terningkast fire.
I tredje bind, «Venner til sist», kommer vi nærmere inn på andre i ekteparets bekjentskapskrets, og vi får igjen en skildring av tøffe oppvekstvilkår før og under krigen, - i England denne gang. Og det er nok disse barndomsskildringene som er det beste ved bøkene, samt skildringen av det engelske landskap og hverdagsliv. Dette holdt imidlertid ikke nok på min interesse, - jeg kjedet og ergret meg mer og mer og var lykkelig da jeg var ferdig og kunne gi den terningkast tre.

Jeg kan vel si at jeg rett og slett ikke likte Jane Gardams språk og skrivestil. Fortellermåten hennes var like svevende og forvirret som hovedpersonene var på sine gamle dager, - kanskje det er en god skildring av hvordan man blir i hodet når man blir gammel nok, men jeg vil ikke være der, - ennå;-) Fortellingene hoppet frem og tilbake i takt med mimringen, og tidsplasseringen var ikke helt klar bestandig, - veldig forvirrende! Samtidig består teksten av mange tanker og samtaler som presenteres i korte, løsrevne setninger, - men det er kanskje noe av poenget, at det var slik samtalene foregikk i det miljøet. Det ble i det hele tatt altfor mye direkte tale og gjentatte tanker uten at vi av den grunn ble bedre kjent med personene, - for meg ble de bare noen pappfigurer.

Takk og pris for at jeg ikke levde i de «gode, gamle dager», som ung kvinne av embetsstanden for 150 år siden! Eller forsåvidt heller ikke i den motsatte enden av det sosiale hierarkiet, men det er de «fine» det dreier seg om her. Dette er en samtidig skildring av forholdene for ugifte kvinner av den bedrestilte klasse, og de var ikke lystelige! Bortsett fra at de på en måte tilsynelatende var nettopp det, - det viktigste var nemlig å gjøre lykke på ballene! Men skulle man gjøre lykke der, og hverken bli stemplet som «kokette» eller være for naturlig og selvstendig, var denne kjedsommelige stien svært smal! Den sosiale kontrollen rammet de unge kvinnene hardt, og de kunne heller ikke ha alternative, egne planer for hva annet de kunne gjøre med livene sine, enn å vente på å bli gift.

Romanen handler om de to døtrene til kommandøren på Fredriksvern som begge på hver sin måte falt utenfor de vedtatte normene, og ikke minst om deres manipulerende mor og bortskjemte bror. Det er trist lesing, for man aner jo at det ikke vil ende godt, - det var vel nettopp poenget ved å ta opp dette fenomenet, - «å sette problemet under debatt». Jonas Lie har et fascinerende språk, det var morsomt å se hvor finurlig han brukte det i lange, kompliserte setninger som dessverre noen ganger ble i overkant vanskelige å forstå, - jeg tror dessverre noen «trykk-leifer» i min utgave (1954) var med på å bidra til det.

Jeg er veldig fascinert av å lese romaner som gir en samtidig skildring av tidligere tiders liv, men jeg er klar over at i en del tilfeller kunne skildringene også den gang være ren diktning og langt fra realitetene. Det kunne være fristende å tro dette om de forhold som ble skildret i denne boken, de virker som hentet ut fra en «dameroman» – med baller og unge kvinner stemplet som «koketter» mens unge menn bedrev «kurtise» – , men ved lesing av gamle brev har jeg forstått at dette faktisk var realiteter i det miljøet.

Jeg kan ikke se at noen har nevnt "Den utrolige reisen", der er det jo to hunder og en katt.

Etter en guidet tur i Stavern hvor vi ble fortalt at Jonas Lies "Kommandørens døtre" handlet derfra, gikk jeg til innkjøp av den og er jeg nå såvidt i gang med den. Den ble skrevet i 1886 og er en slags tematisk oppfølger av "Amtmannens døtre" og handler om kvinnens stilling i embetsmannmiljøet. Det gjorde jo også Lies "Familien på Gilje" som jeg har lest flere ganger med stor glede, - kanskje særlig fordi jeg har noen formødre fra det miljøet - , og nå gleder jeg meg til å komme ordentlig i gang med den i helgen!

Alle de gode omtalene her inne har inspirert meg til å les Peter Mays tre krimbøker fra de ytre Hebridene, og det har vært akkurat like storveis som forventet! Jeg har vært på Orknøyene og de indre Hebridene, - og nå har jeg vært på de ytre Hebridene også, i fantasien og med Peter May som en utmerket reiseleder!
Han gir ikke bare en nær og grundig skildring av landskap og bebyggelse, men formidler også øysamfunnets «nyere» kulturhistorie, - «nyere» fordi han ikke går tilbake til vikingtiden ;-) Alle bøkene har med særegne trekk ved kulturen eller spesielle historiske hendelser, alt fra bruken av det gæliske språk og den strenge pietistiske kristendommen som rådet, til tradisjonell havsulefangst, tjuvfiske av laks og misbruk av foreldreløse barn som arbeidskraft, samt minnet om et forferdelig skipsforlis for hundre år siden.
Og alle bøkene handler både i nåtid og en ikke altfor fjern fortid. Hovedpersonen, den hjemvendte kriminaletterforskeren Fin Macleod, har kjent de fleste involverte i de sakene han gir seg i kast med. Gjennom mange tilbakeblikk blir vi kjent med hans oppvekst blant nære venner og påfallende sterke jenteskikkelser, og der møter Fin seg selv som den kjekke og tankeløse drittsekken han en gang var, - noe som fører til at han nå sliter med å etablere seg på nytt.

De tre bøkene må leses i riktig rekkefølge: Svarthuset, Lewismannen, Lewisbrikkene. Personlig holder jeg en knapp på Lewismannen; den går tilbake til en tøff oppvekst på midten av nittenhundretallet, skildret gjennom en senil gammel manns minner.
En stund tenkte jeg at den siste, Lewisbrikkene, ikke var like bra som de andre. Den opplevdes som litt mer stillestående, og de detaljrike naturskildringene og veibeskrivelsene kunne bli i overkant mye, men da spenningen steg mot slutten og alle trådene elegant ble nøstet opp, var det bare å gi seg over!
Jeg skulle gjerne fulgt livet på øya Lewis og Fin Macleod videre, men det virker dessverre som om dette er en avsluttet trilogi, - den siste boken ble utgitt i 2012.

Dette var en spesiell og fascinerende roman med mange aspekter. Jeg skal innrømme at en stund syntes jeg den var litt forvirrende og merkelig, men jeg ble likevel trukket inn i den av den direkte og svært detaljerte skildringen av de fysiske omgivelsene, - alt fra klær, undertøy og kroppslige funksjoner til Napolis gatemiljø - , og etterhvert ble den spennende som en kriminalroman. Romanen hopper lett surrealistisk i tid, dels ved at hovedpersonen midt i handlingen ser for seg hva som har skjedd/kan ha skjedd i morens liv, og dels ved at den fortrengte sannheten om dette gradvis stiger detaljert frem for henne. Mange problemstillinger belyses i hovedpersonens jakt på morens hemmelige liv og hvem hun egentlig var, samtidig som skillene mellom mor og datter, fortid og nåtid tidvis viskes ut. Og for oss som var bergtatt av Napolikvartetten var dette et fascinerende gjensyn med det samme - ganske tøffe - miljøet vi ble presentert for der!

Dette var en spesiell og fascinerende roman med mange aspekter. Jeg skal innrømme at en stund syntes jeg den var litt forvirrende og merkelig, men jeg ble likevel trukket inn i den av den direkte og svært detaljerte skildringen av de fysiske omgivelsene, - alt fra klær, undertøy og kroppslige funksjoner til Napolis gatemiljø - , og etterhvert ble den spennende som en kriminalroman. Romanen hopper lett surrealistisk i tid, dels ved at hovedpersonen midt i handlingen ser for seg hva som har skjedd/kan ha skjedd i morens liv, og dels ved at den fortrengte sannheten om dette gradvis stiger detaljert frem for henne. Mange problemstillinger belyses i hovedpersonens jakt på morens hemmelige liv og hvem hun egentlig var, samtidig som skillene mellom mor og datter, fortid og nåtid tidvis viskes ut. Og for oss som var bergtatt av Napolikvartetten var dette et fascinerende gjensyn med det samme, ganske tøffe, miljøet vi ble presentert for der!