Bokelskere.no

Støttes, - jeg orket ikke se den ut!

Det er jo en kulturhistorisk interessant bok, - samtidige skildringer er alltid det. Jeg har bare lest den forkortede ungpikeutgaven og sett filmene, men det var et stort øyeblikk da jeg skjønte at Louisa May Alcotts foreldre var omgangsvenner med naturfilosofen og forfatteren Henry David Thoreau som jeg har lest med stor glede som voksen! De var alle en del av transcendentalisme- og forfattermiljøet i Concord og Boston.

Dette er den fascinerende historien om hvordan den første norgeshistorien ble til, om mannen som skrev den og om hans tid, - 1600-tallet. Tormod Torfæus (opprinnelig Torfason) var en begavet islending som vokste opp omgitt av gamle norrøne sagaer og skrifter. Interessen for disse førte ham til universitetet i København hvor han en periode var kongelig antikvar og sørget for innsamling og avskrift av de gamle islandske håndskriftene, før skjebnen førte ham til Norge og Karmøy. På kongelig bestilling skrev han der et firebinds verk om Norges historie, mens hans skrivere sørget for avskrifter av de originale islandske sagaene, - som i en periode ble oppbevart i en potetkjeller der! Dette arbeidet, som ble utført på gården Stangeland på Karmøy, var så stort og omfattende at Birgisson skriver at det var tre filologiske institusjoner i datidens Skandinavia: Universitetet i København, Stangeland på Karmøy og Antikvitetskollegiet i Uppsala/Stockholm! Tenk det!

Torfæus gjorde et fantastisk arbeid for å tilgjengeliggjøre de gamle skriftene og var stor i sin tid, både som antikvar og historiker, men ettertiden har ikke visst å verdsette hans historieskriving. Særlig hans form for metode og tilsynelatende manglende kildekritikk har blitt kritisert, og norgeshistorien i fire bind som var skrevet på latin, har ikke blitt oversatt før i våre dager. Det er heller ikke lenger allment kjent at det var på grunn av hans iherdige innsats at vi i dag kjenner så mange islandske håndskrifter, - eller at han for eksempel var den første som mente Vinland måtte være på New Foundland!

Men nå har Birgisson løftet ham frem i lyset og skrevet en fascinerende og lærerik bok om hans liv og gjerning, og jeg føler meg hele tiden i trygge hender. Birgisson har tydeligvis et stort kildetilfang å ta av, og han dikter aldri, men gir oss et verdifullt innblikk i siste halvdel av 1600-tallet generelt og Torfæus liv og virke spesielt. Vi blir ført fra livet på Island, til kongens hoff og det dansk-norske embetsverket i København og til storgården Stangeland på Karmøy. Vi er også med på en skjebnesvanger slåsskamp i en kro i Danmark og bivåner en trolldomsprosess i et rettslokale i Rogaland, men vi føres først og fremst inn i Torfæus’ iherdige arbeid med de norrøne håndskriftene og historieverket hans. Dessuten treffer vi Torfæus’ gode venn og etterfølger som har fått et mer kjent navn i ettertiden: Arni Magnusson. I den forbindelse får vi også en innføring i kildekritikk og forskjellig bruk av sagaene og tilnærming til historien.

Jeg har gjennom denne boken fått tettet hull i min viten og bundet sammen spredt kunnskap til et storslagent bilde som strekker seg ut både i tid og rom. Som det vel fremgår er jeg altså veldig begeistret, og boken kan anbefales til alle som er interessert i eldre historie - både sagaer og 16-1700-tallet! Den fikk en sekser av meg!

Takk skal du ha, - jeg håper jeg finner ut av det, skal prøve en annen dag. Artig at det er flere enn annelingua og meg som har sansen for bøkene til Annik Saxegaard 😊

Takk skal du ha, - men det var komplisert!!! Uten at jeg har tittet, tipper jeg at de to leserne var annelingua og meg selv! 🤪😁😁

Takk for den lenken! Nå har jeg lagt til noen, riktignok uten omslagsbilde, for filen var for stor. MEN, det som er så rart, er at når jeg søker opp forfatternavnet kommer de ikke opp, men de ligger blant mine bøker på min profil!

Jeg må dessverre innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne. Jeg har ikke lest noen bøker med Wallander tidligere, men jeg har jo oppfattet at det skal være gode bøker. Men jeg må nok innrømme at jeg ble dugelig lei denne fyren som var så lei av det meste, - riktignok først og fremst seg selv og sin egen livssituasjon. Alle livets hverdagsligheter blir detaljert beskrevet, så detaljert at hvis de fleste ble fjernet, ville ikke boken vært på langt nær så tykk, og det hadde passet meg bra. En annen ting er at selve plottet var utrolig forvirrende og komplisert, noe som forøvrig ble gjentatt til det kjedsommelige, - men allikevel så jeg alternativer som ikke ble nevnt eller fulgt opp av den forvirrede staben! Jeg håper politietterforskning foregår mer strukturert enn dette!
Når det er sagt, skal Mankell ha ros for å ha gått inn på et felt som i 1998 var nytt og fremmed: datateknologiens ufattelige muligheter. Og ved å skildre opplevelsen av dens inntog, fungerer boken som en slags lærebok i vitenskaps- og kulturhistorie. Jeg vil også berømme skildringen hans av hvordan det er å bli eldre, - å oppdage at tiden endrer seg uten at man klarer å henge med, at man mister kontrollen og blir pustet i nakken av de som er yngre. Disse to poengene løftet boken til terningkast fire fra meg, jeg hadde lenge tenkt at det bare ble en treer, - men da skal det være sagt at jeg ikke er så glad i krim utført i stor, verdensomspennende skala, - jeg foretrekker de hjemlige, familiære mordene😉😁

Dette er Britt Karin Larsens gjennombruddsroman og første bind i hennes trilogi om romanifolket, eller taterne, - dette myteomspundne folket som fikk en så hardhendt behandling. Det har vært en interessant og tankevekkende innføring i en kultur og livsform på siden av den tradisjonelle norske på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger flere familiemedlemmer i tre forskjellige følger, med slektsbånd på kryss og tvers, så boken kan vel kalles en kollektivroman, selv om den nok har noen tydelige hovedpersoner. Dette oppleves som veldig riktig, for den skildrer et folk med sterk fellesskapsfølelse og stolthet, og det er nettopp denne kulturen som er hovedtemaet og skildres gjennom mange enkeltskjebner. Det er en fascinerende innføring, for taterne hadde jo en livsform som på det beste frir til romantikeren i oss, med frihet og leirbål under stjernene, men også et liv som på det verste var beinhardt og iskaldt, - og som mange norske bønder og myndighetspersoner gjorde enda verre! I dette første bindet har det norske storsamfunnet ennå ikke satt inn alle angrepene på dette folket, men «Misjonen» (Norsk misjon blant hjemløse) var i gang med rett og slett å ta barna deres, og vi får ta del i taternes frykt for dette og deres hjerteskjærende fortvilelse når det skjedde. Disse ugjerningene fortsatte langt ut på 1900-tallet; da opplevde de jo etter hvert også å bli fratatt hestene og mange ble tvangssterilisert eller lobotomert, - en kultur og mange mennesker ble knust. Derfor er jeg slett ikke sikker på om jeg orker å lese de to oppfølgerbøkene, - men dette har vært en interessant og fascinerende innføring i en for meg ukjent kultur.

Nå har jeg fullført alle fire bindene, - igjen! Og det har vært en stor opplevelse, - større enn forventet, redd som jeg var for at den skulle ha tapt seg! Og det hadde den slett ikke, med stigende alder setter jeg vel enda større pris på skildringen av et helt livsløp og hvordan familiemedlemmers personligheter og valg får konsekvenser i generasjoner, - Elstad lar alt henge sammen.
Hun hadde også stor kunnskap om livet blant bondebefolkningen på 1800-tallet, og denne kunnskapen er en viktig side ved bøkene, der skikk og bruk, arbeidsoppgaver og gårdsdrift skildres omhyggelig, - det blir nesten en lærebok i etnologi. Veldig viktig er også hennes bevisste fokusering på kvinnenes liv og muligheter i Norge for to hundre år siden, - anbefales sterkt til yngre lesere, - og kjærlighet og masse følelser inneholder den også 😉

Nå er jeg i gang med Folket på Innhaug, - igjen! Etter akkurat å ha fullført "Til fyret" trengte jeg noe lettere her i vårsolen, og da dukket innledningen på denne boken opp i hodet mitt, som den gjør hver vår:
"Året 1809. Gjertrud, matmor på Innhaug, sitter på burstrappa og lar syn og tanker fare. Maikvelden ligger skimrende og røykblå over fjellbygda. Gardene luter tjærebrune og solsvidde i slake lier ned mot elva som snor seg gjennom dalbotnen. Kveldshimmelen har ennå en svak rødtone over fjellheimen i vest. Det har vært en velsigna god vår."

Så nå er jeg i gang med gjenlesing av denne, - for tredje eller fjerde gang!

De ligger vel på kanten av å være "dameromaner", - men så var det det språket da!

Ha, ha, - jeg må jo le av hvor forskjellig syn vi har på dette! Jeg har sett den, og syntes den var helt forferdelig! Jeg ble rent rasende over at det gikk an å endre og forvrenge en bok på den måten, - da var Hitchcocks gamle filmatisering noe heeelt annet! 😊

Veldig interessant hvor forskjellig en bok kan oppleves ut i fra ståsted og forventning! Rebecca er en av mine toppfavoritter fra ungdomstiden som jeg leste om igjen for noen år siden, og da var jeg faktisk nesten like begeistret! Men så er jeg vel tålmodig og kunne identifisere meg hundre prosent med denne navnløse hovedpersonen;-) "Last night I dreamed I went to Manderley again" ... Sukk!

Jeg er ikke med i felleslese-gruppen, men må tillate meg å sende en stor takk for at dere nå har minnet meg på denne boken, - og en særlig takk til Marit Håverstad som var den som foreslo den. Jeg leste Bokklubbutgaven da den kom i 1968, og jeg husker at jeg syntes den var fin, men ikke at den var så fin, - det kan ha noe med alderen min å gjøre. Så nå skal jeg gå i gang med "Ved neste nymåne", - den sto ulest i bokhyllen!