Bokelskere.no

Hun skjønner at de (legene) kjennerlojalitet overfor sine kolleger, men dette er også et spørsmål om penger. Behøver de være lojale overfor legemiddelindustrien ?.

...[...]..Det blir uutholdelig å tenke på det nå.. For hun så det ikke den gang, var ikke i stand til å forstå fortvilelsen og angsten som disse stumme blikkene signaliserte til henne. Hun var den effektive og dyktige sosionomen som kom innom av og til og skulle legge hverdagen tilrette for disse menneskene. Var ikke i stand til å se at disse blikkene ba om kontakt, nærhet, ba om at noen skulle snakke til dem, behandle dem som levende mennesker.

Å miste håpet, det betyr slutten. Det betyr at du har gitt opp.

"En mann må reise ut", sa hun. "Han må søke kampen for å vise seg selv og andre at han er en mann. Men til en kvinne kommer hennes prøve, enten hun søker den eller ikke, når hun føder det første barnet sitt; etter den dagen vet hun hva hun er verdt. Og om hun skulle møte døden etter dette, og hun møter den med tapperhet, da dør hun like heltemodig som noen kriger på valen.

............Men frøken Bø måtte snu seg mot vinduet, før klassen kunne synge morgensalmen. Allikevel gikk der bare 29 sekunder før 29 morgenfriske stemmer forenet seg i de dypt følte ord:

Jesus, ta du mine hender

og før meg frem

inntil jeg salig ender

i himlens hjem.

..Bare halvparten av klassen sang "himlens hjem" resten sang "gamlehjem".

Det snakkes om skogens stillhet, men liv oppstår og leves der inne, og hvordan kan liv finne sted uten bevegelse, uten lyd ?.

Det finnes en angst som kan knuse et menneskeliv, og en annen som kan berge det, men hvem kan alltid se forskjellen på de to ?.

Man trenger ikke fortelle folk alt. Å holde noe for seg selv, er ikke det samme som å ljuge.

Lykken er en ustadig gjest i menneskers liv. Ingen vet når den kommer - og ingen vet når den går.

.....[....].."For en av dem har vært så gjestfri, har jeg hørt, at han har bygd huset sitt tvers over stien, så folk er nødt til å gå inn for å komme videre". "Har han dør på baksida da ?" "Ja, det er nettopp det han har, så man må gjennom huset for å komme videre".

Og var det ikke best nettopp slik, tro, ble man ikke spart for mange sorger, ofte, ved å vite så lite som mulig om andres gjøren og laden her i verden ?.

Presteembete, blant ville mennesker i den ville skogen, hva er ditt navn, annet enn ensomhet ?.

Det finnes tilgivelse for det en tar for å berge liv, om en bare tar fra de som har nok, som knapt nok vil merke at det er borte. Det finnes tilgivelse da, gjør det ikke ?.