Bokelskere.no

Da vi sto opp, sto Onkel Stanley og lente seg mot kjøleskapet og stirret intenst på radioen. Den laget rare lyder, ikke statiske, men en blanding av hyling og klaging. Det var litt av et tungemål, sa han. Er bare Gud som kan forstå det der.

Med en bil med søppelsekker teipet over vinduene, et panser som ble holdt igjen med tau, og malesakener festet på taket, hadde vi utkonkurrert folk fra Oklahoma.

Mamma betraktet seg som en gudfryktig katolikk, og tok oss med til messe nesten hver eneste søndag, selv om hun betraktet nonner som gledesdrepere og hun ikke tok samtlige av kirkens lover bokstavelig - hun anså de ti bud mer som ti forslag.

" There is nothing either good and bad, but thinking makes it so" ( Fra "Hamlet" av Shakespeare)

Spelar det nokon rolle om me er blitt døve for blodets hvisken og benpipernes bøn? Det kjem litt an på kva slags liv du kunne tenke deg. Eit av dei finaste minna mine frå dei siste åra, er ein busstur om kvelden frå Lillehammer til Oslo. Då eg omsider kom fram, tenkte eg fortumla: " Kva i alle dagar var no dette?" Eg hadde sett ut av vindauga mens tankane for forbi, heile turen, det var ei merkeleg intens oppleving, eg kjende meg bortimot fornya, og først etterpå gjekk det opp for meg: Eg hadde vore tom for batteri på telefonen.

Har ein begynt handlerunden med å stappe ein brokkoli i korga, er samvitet så godt at ein kjøper potetgull og øl seinare. Og grunnen til at sjokolade alltid er ved kassa, er at ein er utmatta etter først å ha valt mellom atten typar knekkebrød og tretti sortar frukostblanding og dermed dårlegare rusta til å ta gode avgjerder til slutt.

Menneske er generelt ikkje særleg flinke til å tenke langsiktig. Grunnen til det er som vanleg å finne hundretusenvis av år tilbake, då me stort sett gjekk rundt og tenkte på ein ting: neste måltid.

.. Og elles: fjernsyn - gjerne med ein laptop i fanget og ein telefon i handa. Det norske folk er eit manisk sosiale medium - og nettverkssjekkande folkeferd, alltid påkopla, men likevel isolert. Lykke til.

Vi er bare mennesker alle sammen, og som jeg så mange ganger har vært innom i denne boken, så er det dialogen som fungerer, aldri monologen.

Vi vet at et langt liv ikke kommer fra en kapsel i helsekostbutikken, for den går rett ut i urinen og gleder ingen andre enn produsenten.

En jeg kjenner har hjertesykdom, diabetes og titanhofter, men legger alltid til at " heldigvis og takk og pris så har jeg helsa i behold". Det er så klokt at det burde hogges i stein.

De som kjenner seg selv, sitt eget følelsesliv, sine behov og reaksjonsmønstre, er trolig dem som har minst sjanse til å brenne ut, men størst sjanse til å brenne for noe og noen.