Bokelskere.no

"Det er viktig at deres majestet er fokusert", sa sir Kevin. "Når de sier fokusert, sir Kevin, går jeg ut fra at De mener at man bør holde blikket på ballen. Vel, jeg har hatt blikket på ballen i mer enn femti år, så jeg tror at man nå til dags kan tillate seg et og annet gløtt mot sidelinjen".

Å avbryte et svangerskap er ikke det samme som å bære ut søpla

Jeg har alltid hatt lyst til å være en katt. Varm og tam hvis man har lyst, og vill hvis ikke.

Jeg vil leve før jeg dør. Det er det eneste som gir mening.

Å være positiv styrker immunforsvaret.

Det finnes mennesker som lever hele livet med lys i øynene, de beveger seg rolig, går trygt gjennom verden, evner å glede seg over en god middagsrett, en kveld i godt selskap, en skogstur med mennesker de bryr seg om, samler på slike opplevelser, bærer dem i seg og vender tilbake til dem når livet butter, holder fast i dem, bruker dem, varmer seg på dem. Jeg tror denne evnen må være medfødt, genetisk, som talent for tall eller ord.

Under (den engelske) kanalen går en tunnel, det er ubegripelig, hver eneste time passerer hundrevis av mennesker i tog under meg, med millioner av liter med vann over hodet. At de tør, de som hver dag setter seg på et tog og med vitende og vilje lar seg lede ned under havbunnen, et mer innesperret, nedgravd sted kan man vel ikke være.

....Og kanskje er nettopp dette eit privilegium: Vere heimlaus og ein farande fant, og så brått, og like uventa kvar gong, få denne kjensla av å vere "heime". Og ting fell på plass.

Det er noko som skjer med mange forfattarar, truleg med dei fleste. Dei sprett fram, gjer seg gjeldande, viser oss noko rart, noko vi ikkje hadde sett før, viser oss noko endå rarare - og så går åra, og forfattarane bestemmer seg for at no får det vere på tide å slutte med desse ungdomsfaktene og begynne å lage litteratur. Skikkeleg litteratur. Og dei begynner å oppføre seg som forfattarar og uttale seg som slike.

Nemnast må vel også at eg har spelt (orgel) til gudsteneste i ei kyrkje for døve, noko som også må seiast å ha vore ei spesiell oppleving. Men også avslappande. Eg sat der overtydd om at ingen av dei døve ville kome til meg etterpå og klage på spelinga mi.

Alle som har prøvd det, veit det: Skal ein seie noko om ein såpass kjend og folkekjær diktar som Jakob Sande, blir ein vakta vel. For om ikkje absolutt alle har eit forhold til han i dag, så har iallfall alle slags menneske det, også slike som elles ikkje les dikt eller bøker. For Sande er eit monument, han har si eiga byste og sitt eige selskap som sørgjer for at stadig nye kapasitetar
uttalar seg om mannen og forfattarskapen.

"Men hvordan kan noen eie vann?"
- "Hva mener du?"
- "Hvordan kan man eie noe som renner sin vei?"

Den som ikke velger side er jævlig ensom.

For noen føles det bedre å være en skurk enn å være ingenting.

Hva snakker man om i en flyktningleir? Hvordan småprater man når livet har gått til helvete?

Kan vi gi lyd til stemmer som er brakt til taushet ? Kan vi formidle budskapet til mennesker som blir forfulgt hvis de snakker ?