"Når du tenker på det, kan du begynne å lure på om ikke hukommelsen er menneskets drivstoff. Om erindringene i seg selv er så viktige eller ikke, betyr kanskje ikke så mye, så lenge de bærer livet framover. De er jo bare drivstoff. Aviser, reklamesedler, filosofiske tekster, pornobilder og bunter med titusenyensedler - når du slenger det på bålet, er det jo bare papir, alt sammen. Ilden tenker ikke, når den fortærer papiret: 'Oi dæggern, det var Kant!' eller 'Jøss, det var kveldsutgaven av Yomiuri' eller 'Wow, sjekk de puppene!' For ilden er alt det samme papiret. Og akkurat sånn er det med minnene også. Hukommelsen skiller ikke mellom viktige, ikke fullt så viktige og aldeles ubetydelige minner, for den er alle minner drivstoff, hverken mer eller mindre."
ann iren siterer After dark av Haruki Murakami (side 131)
15:20, 2. juli 2014 Ingen har det som favoritt.
Han kaster et blikk på vegguret. 04:33. Sekundviseren dreier glidende over urskiven. Verden fortsetter evinnelig og uopphørlig sin gang. Teori og praksis smelter sømløst sammen. Så lenge det varer.
Tonnie satt stadig og så på den andres øyne. Blikket i dem kom ifra en helt annen verden, en verden hvor alt var skygger, og hvor ingen ting var fast og klart og enkelt. Alfred bodde allerede nå i et land som var uten oppe og nede eller høyre og venstre; i hans land var alt mulig, og alt kunne skje.
Maria Maruska siterer John Singers sønn av Marit Hauge (side 42)
00:43, 10. mars 2013 Ingen har det som favoritt.
Høsten var uten tvil kommet. Bladene føyk ned Thereses gate mot Bislet. Himmelen blytung over takene, selv inne var det kaldt. Det var yr i luften, de fleste bar paraplyer, mange hadde regnklær på allerede.
Jeg studerte menneskenes bevegelser; gatens duvende linjer, bølger, lyttet etter stemmer, bilstøy, en ambulanse ulende opp gaten mot Ullevål, hundeglam utenfor en butikk. Og jeg kjente hvor trøtt, hvor svak jeg var i kroppen, hvor liten og blek og redd ... Alt skulle jeg heretter klare alene! Jeg sank ned i rommets eneste stol. Men hvor begynne? Hvordan orke en jobb når jeg var så redd folk?
Shitty bok. Virkelig.
Egil har altså ikke sugd det fra eget bryst, men, sier han, vi må ta i betraktning at den tiden er over. I dag er det ganske lite som kan suges helt fra eget bryst. Det er ikke mulig lenger. Folk har tenkt tankene før. Vår oppgave blir å raffinere dem.
anne Høibø som svar til Aud- Helen :
21:10, 1. april 2012 Diskusjon: anne Høibø om Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm av Merethe Lindstrøm
Der kjenner meg jeg igjen gitt :-)
anne Høibø som svar til Mari Eide :
19:09, 24. januar 2012 Diskusjon: anne Høibø om Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm av Merethe Lindstrøm
Jeg tenker at fortielser av vonde opplevelser/traumer har en tendens til å innhente en. Det tyter ut på et eller annet vis før eller senere. For disse to handlet det kanskje også om "timing": Når han ønsket å snakke om det vanskelige med henne og ev dele det med barna var ikke hun klar og omvendt. Så går dagene, De hadde jo på mange måter et godt og rikt liv også. Men når det inntrer hendelser som risper opp gamle sår får det konsekvenser de ikke har vært forberedt på. Og så blir han taus, antagelig på grunn av en demensutvikling, og hun innser at det er endel muligheter/valg de ikke har lenger. Det er vondt, men også en del av livet. Jeg liker å tenke at det aldri er for sent med endring..... Det kommer andre valg og muligheter og alt har sin tid.
Jeg har ikke lest taushetens konsekvenser, men skal merke meg tittelen :-)
anne Høibø om Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm:
21:38, 30. oktober 2011 Kommentarer: 30
Dette var mitt første møte med forfatteren, men det ga mersmak! Det er lenge siden jeg har blitt så berørt og oppslukt av en bok. Greide ikke å legge den vekk før jeg hadde lest den ut. En menneskenær bok. Vakker, vemodig, rystende om levde liv, historier, fortielser og relasjoner. Nyansert og drivende skrevet. Anbefales på det varmeste :-)
anne Høibø siterer Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller
22:29, 17. juli 2011* Ingen har det som favoritt.
Tenker ein på det å være ung på slutten av 60-talet og begynnelsen av 70-talet, ser ein straks for seg strenge AKP-arar gå i demonstrasjonstog mot Vietnamkrigen eller langhåra og hasjrøykande hippiar som sit i ein park og hører Jimi Hendrix og seier wow. Alle gjer det. Til og med mora mi gjer det. Sjølv om ho sannsynlegvis ikkje veit kven Jimi Hendrix er eingong, så gjer ho det. Ho ser ikkje for seg sitt eige 60- og 70-tal, ho ser for seg 60- og 70-talet til dei som var poulære og skoleflinke og ressurssterke den gongen ho var lita, dei som var fødde med ei sølvskei i munnen og som sklei gjennombarneåra utan å pådra seg eit einaste sår, og som seinare vart radikale studentar og akademikarar. I tiår etter tiår har dei sete i maktposisjonane sine og presentert sin versjon av 60- og 70-åra, og det er dette mamma ser for seg. Sjølv om ho ho voks opp i vesle Namsos og sannsynlegvis ikkje har sett ein hippie i heile sitt liv, sjølv om ho aldri har gått i demonstrasjonstog, og sjølv om det nærmaste ho har vore utdanning, er å ligge med en usympatisk lærarvikar vi hadde på Namsos ungdomsskole i første halvdel av 80-talet.
anne Høibø som svar til Jørn Aasland :
19:15, 25. september 2010* Diskusjon: Jørn Aasland om Uten en tråd av Jens Bjørneboe av Jens Bjørneboe
Jeg er "bjørneboe fan" av mange grunner, både fordi bøkene får meg til å søke litteratur av forfattere jeg antagelig ellers ikke ville blitt så oppmerksom på. Men også fordi han på sitt beste har grepet meg og gitt meg leseropplevelser som har fått meg til å reflektere over det å være menneske, makt, avmakt, ondskap, mening. Bjørneboe var en sammensatt person: genial skribent, sårbar, tilstede og engasjert i sin samtid, og er i aller høyeste grad dagsaktuell....Jeg synes det er synd dersom du "parkerer" ham etter kun å ha lest "uten en tråd". Du har mye til gode etter mitt syn....
anne Høibø som svar til Simran Kaur :
01:05, 25. september 2010* Diskusjon: Hvilken Film er BEST blitt laget etter en bok??
Jeg er forresten veldig spent på en eventuell filmatisering av "Shantaram". Å velge fra persongalleriet og favne alle de situasjonene som til sammen gjorde sånn inntrykk kan bli utfordrende tror jeg.
anne Høibø som svar til Simran Kaur :
00:47, 25. september 2010 Diskusjon: Hvilken Film er BEST blitt laget etter en bok??
Sofies valg med Meryl Streep i hovedrollen gjorde ikke skam på bøkene synes jeg
anne Høibø siterer Redderen i rugen av J.D. Salinger (side 140)
19:04, 19. september 2010 1 har det som favoritt.
Men det beste ved museet var at alt var som det bestandig hadde vært. Ingenting forandret seg..........Visse ting bør være som de er. man burde kunne sette dem i en sånn diger glassmonter og la dem være i fred.
anne Høibø som svar til Jan Erik Ruud Olsen :
21:04, 18. september 2010 Diskusjon: Jan Erik Ruud Olsen om Alberte-trilogien av Cora Sandel av Cora Sandel
Ja, jeg ble inspirert av deg til å lese Cora Sandel på nytt så det skal jeg! Men i dag var jeg på bokmesse i Oslo og lot meg friste så nå er det veldig mange bøker og vanskelig å prioritere hvilken rekkefølge ....Noe som vel egentlig er et luksusproblem :-)
anne Høibø som svar til Jan Erik Ruud Olsen :
00:12, 18. september 2010 Diskusjon: Jan Erik Ruud Olsen om Alberte-trilogien av Cora Sandel av Cora Sandel
Leste bøkene som ungjente. Gjorde inntrykk. Fikk lyst til å lese dem igjen. Mener å huske at Alberte og Jacob gikk på TV? Mona Tandberg spilte Alberte.
Er invitert av venner til Berlin i høst, og fikk låne denne boka. Forskjellige norske stemmer om Berlin. "Til sammen formidler disse tekstene et mangfoldig og tildels ukjent bilde av byen". Dag Solstad, Therese Bjørneboe, Helge Høibraaten, Sivert Høyem mfl....et ok suplement til en tradisjonell guidebok
En stund siden jeg leste denne boka. Dagens dato 11.september fikk meg til å tenke på den igjen. Anbefales!
anne Høibø som svar til Stian B. Hope :
18:10, 9. september 2010 Diskusjon: Stian B. Hope om Veien til verdens ende roman av Sigurd Hoel av Sigurd Hoel
Det er også veldig lenge siden jeg leste boka, men den gjorde inntrykk. Særlig en del av de situasjonene der manglende kommunikasjon og forståelse mellom voksne og barn skaper vonde følelser i barnesinn. Jeg husker spesielt episoden da hovedpersonen gledet seg til å overraske med fine utskjæringer på farens skrivebord og hvordan farens reaksjon overrumplet, rammet og lammet ham.
Dette er ei bok hvor krigens, maktens og menneskeforaktens ansikt i vår samtid skildres uten omsvøp av ei ung, dyktig, innsiktsfull og modig jente! Dette er rystende lesning, men Clea Koff greier samtidig å formidle tolleranse, håp, varme, humor og et utrettelig fokus på at ofrenes skjebne skal gjøres kjent, de etterlatte få svar og de ansvarlige avsløres!
Sist sett
