Bokelskere.no

Jeg oppfatter døden som et grunnleggende tema i boken, om hva det å ta liv gjør med et menneske.

Skuddet jeg-personen avfyrer under den russiske borgerkrigen (men ikke i kamphandlinger) forandrer hans liv for alltid. Han kjenner seg splittet, martres av anger og tanker om skyld.
«Hva var egentlig min skyld overfor ham? Spurte jeg meg selv. For selv om enhver domstol formodentlig ville ha frifunnet meg – en militær domstol fordi drap er krigens lov og mening, en sivil fordi jeg handlet i nødverge – gjensto likevel noe uendelig tyngende.» (side 121)
Jeg-personen er ikke bare en soldat, for hvem det er høyverdig å drepe fienden, men et menneske som ikke klarer å fri seg fra det umenneskelige ved å ta liv.

I forlengelsen av dette reflekterer han: «Uansett, hvis dette ene skuddet kostet meg så dyrt, måtte følgene av det hele trolig ha påvirket Wolfs liv også.» (side 122) Også Wolf lever med en dyp og slitsom splittelse i seg, nærmest som to personligheter.

Jeg-personens kjæreste Jelena forteller om en samtale med en tidligere elsker (Er det Alexander Wolf?), der de snakker om døden. (…) «For mange år siden, sa han, - møtte jeg min død (…) men som resultatet av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå. (…) Jeg var veldig ung, jeg fløy mot døden hals over hode, men denne tilfeldigheten som jeg snakket om, reddet meg. Nå vandrer jeg langsomt i retning av døden - » (side 105).

Du spør, Piippokatta, hva vi tror er årsaken til at Wolf vil ta livet av Jelena Nikolajevna. Det er mulig han vil ta livet av denne gåtefulle kvinnen. Hvem er hun egentlig? Men jeg ser også en annen mulighet. Wolf ønsker at bokens jeg-person skal fullføre handlingen fra steppen. Ta hans liv. Når han går løs på kvinnen, er det i forvissning om at kjæresten vil dukke opp og forsvare henne. Og mange tilfeldigheter gjør at nettopp dette skjer. For mange til at det sannsynlig?

For meg var boken en skuffelse fra en forfatter jeg har vært svært begeistret for. Jeg var på ferie, uten pc, da jeg leste den, gjorde noen notater, men fikk aldri fullført en omtale. Så takk for at du har satt ord på noen av mine tanker, Ellen. Jeg må ta et lite forbehold om at jeg husker rett, men er enig i at boken er for lang og uttværende. Jeg stusset også over de voksne barnas reaksjoner på farens død. Jeg fant dem til dels urealistiske og umodne. Riktignok kom farens død brått, som et sjokk, men jeg ble sittende med et inntrykk av at disse voksne menneskene aldri hadde reflektert over døden som en realitet, noe uunngåelig. Speiler dette den øvre amerikanske middelklassen? Som deg, følte jeg meg litt som i en amerikanske TV-serie. Enkens og barnas reaksjoner er det bærende i boken. Men for meg skapte de (spesielt barnas) mer irritasjon enn medfølelse og gjenkjennelse.

Jeg ser jeg har gitt boken en 4-er. Og har ikke lest noe av Oates senere.

Godt forsøk, men jeg savner poesien.

Det var fint å høre, Ingunn! Jeg begynte å lure på om jeg var alene om denne tolkningen, som for meg var ganske innlysende.

Så kan det jo også ligge noe mer mellom linjene.

Side 89

Denne var ikke enkel.
I mine øyne rommer den lange setningen en refleksjon over jeg-personens forhold til den gåtefulle eksil-russerinnen Jelena Nikolasjevna. Og kanskje også over hans eget liv.

«Og selvsagt, forut for dette (= møtet med Jelena) gikk sammenbruddet av en hel verden av abstrakte ting» (…) «– den verden som den kvelden oppløste seg i en ordløs muskelbevegelse (= samleiet)». Munner setningen ut i øyeblikket der alt annet enn det rent fysiske, kropper, den kroppslige sammensmeltningen og ekstasen, er borte for jeg-personen.

En slik tolkning kan bygges opp under av Jelenas kommentar: «Kanskje det er fordi vi tross alt kan leve uten filosofi, men hvis det andre som du snakker om ikke hadde eksistert, hadde menneskeheten vært truet av tilintetgjørelse i en eller annen form.»

I hele boken er det en underliggende tone, noe uuttalt. Tidlig i boken snakker jeg-personen om en splittelse i seg selv. På side 33 uttaler han: «Alexander Wolfs skjebne interesserte meg også fordi jeg selv hele livet hadde lidd av en uovervinnelig og vedvarende splittelse, noe jeg forgjeves hadde prøvd å bekjempe, og som hadde forgiftet de beste timene av mitt liv.»

Kan denne selvinnsikten ha noe med refleksjonene over forholdet til Jelena Nikolajevna å gjøre?

Andre synspunkter!

Takk for en fin og interessant liste, Torill! Jeg har ført opp flere av dem på min ønskeliste.
Her er litt mer om serien fra Bok 365.

Kanskje materiale for nye POP-UP-lesesirkler :-)

Jeg har ikke tenkt over disse fremmedordene, synes bare de glir godt inn. Den fine balansen mellom de poetiske vendingene og de litt fremmedartete, dels akademiske uttrykkene er med å skape forfatterens spesielle stemme. En stemme som kler bokens jeg-person.

At boken ble utgitt i 1947 spiller antakelig inn. Jeg vet ikke om oversetter Dagfinn Foldøy har modernisert språket noe. En drivende god oversettelse uansett.

(Et sidesprang, jeg synes det er svakt at bokbasen som regel bare oppgir når den aktuelle utgaven kom, ikke året for førsteutgaven.)

Har lest til side 36

Boken er så medrivende at jeg har vansker med å holde mitt forsett om å lese langsomt og oppmerksomt. (Jeg leser den for annen gang.) Enig med deg, Hufsamor, språket er godt; stemningsskapende, presist og mettet.

Bare noen ord for å plassere handlingen i tid og sted. Opptakten til det hele, mordet, får vi opplyst skjer under den russiske borgerkrigen og på de store slettene sør i Russland (det kan ha vært området der dagens Ukraina ligger). Den russiske borgerkrigen fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen i 1917 da bolsjevikene («de røde») tok makten. «De hvite» organiserte seg, med støtte fra en rekke land, med det mål å bekjempe bolsjevikene og reversere revolusjonen. Denne krigen pågikk fra 1918–1922.

Vi vet ikke nøyaktig når jeg-personen forlot Russland, men 15 år senere traff en annen eksilrusser i Paris, Vladimir Petrovitsj Voznesenskij. Dette må altså være i tiden før annen verdenskrig, mot slutten av 1930-tallet. Jeg-personen er fortsatt en relativ ung mann.

Du har laget et inspirerende og fint opplegg, Piippokatta!
Jeg skal lese boken for annen gang og kom i tanker om den svenske litteraten Olof Lagerkrantz’ ord om kunsten å lese og skrive: «Første gang man leser, er det nesten uutholdelig spennende. Annen gang får man både spenningen og den tryggheten som kommer av at man vet hvorledes det går.»

Nå husker jeg ikke så mye av hvorledes det går, bortsett fra at jeg likte det svært godt. En bok med et eget driv og mange lag og aspekter. Denne gangen skal jeg gi meg god tid – og gleder meg til å utveksle synspunkter med dere underveis.
Artig at så mange har meldt seg på.

Lykke til, til oss!

Tusen takk for tilbakemeldingen din.

Det var vondt å høre, og du og dine har min dypeste medfølelse. For oss andre kan det være vanskelig å ta denne grufulle situasjonen innover seg i sin fulle bredde. Dere har hatt den nært innpå livet i lang tid; det er vanskelig å finne ord.

Jeg og, tusen takk for initiativet, Piippokatta!
Når tenker du vi skal begynne?

Jeg er med!
Tusen takk for en hyggelig melding.

Så morsomt å høre, takk! Da har vi begge menn som liker skjærer :-)

En fin tråd, takk Randi! Morsomt å mimre litt, og jeg finner flere fine tips. Jeg kom på at jeg på denne tiden i fjor var nokså lesetrett. Det rettet seg fort da jeg la ut en etterlysning her etter inspirerende bøker! Flere av disse leste jeg med stort utbytte. (Beklager at jeg ikke husker hvem som tipset om hva.) Jeg leser stort sett etter innfallsmetoden og holder meg mye til eldre forfattere. I alt 35 bøker, det er omtrent det nivået jeg ligger på.

Forfatter jeg vil lese mer av
Jeg gjenoppdaget Selma Lagerlöf etter et tips om hennes trilogi Löwenskölds ring, Charlotte Löwensköld og Anna Svärd. En slektskrønike fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet, som jeg likte svært godt. På årets siste dag fullførte jeg hennes Fire julefortellinger, et beroligende avbrekk fra den brutale litteraturen jeg leste da.

Årets overraskelser
Strengt tatt lar ikke Kurt Vonneguts Slaktehus 5, eller Barnekorstoget seg sette i bås. Overraskelsen ligger i bokens originalitet, de mange lagene og måtene å lese den på. Her kom Bokelskere.no virkelig til sin rett. Så mange kloke og interessante innspill ga et betydelig økt utbytte. Rystende og tankevekkende lesing og dessverre fortsatt høyst aktuelt.

En annen overraskelse, av et ganske annet slag, var Åse Elstads Kystkvinner i Norge. Bakgrunnen for at jeg leste den, er at jeg har blitt så gammel at jeg har begynt å «forske» i min egen slekt. Nesten hele min farsslekt er fra Lofoten og Vesterålen. En imponerende bok som viser med all tydelighet hvordan kvinnenes arbeid, kunnskaper og erfaringer har vært avgjørende for kystsamfunnenes overlevelse.

Årets viktigste lærdommer
Høsten har jeg viet til palestinernes historie. Jeg kjenner mye av den fra før, men de grusomhetene dette folket utsettes for i disse dager, fikk meg til å gå dypere inn i materien. Jeg har lest en blanding av sakprosa og skjønnlitteratur, sjangere som har utfylt hverandre på en opplysende måte. Skjønnlitteraturen gir kjøtt og blod til sakprosaen. Peder Martin Lysestøls Palestinerne, historie og frigjøringskamp regnes fortsatt som selve standardverket på området. Boken starter flere tusen år tilbake i tid og går frem til 1973. Odd Karten Tveits Palestina, Israels ran, vårt svik handler i hovedsak om tiden fra etableringen av Israel i 1948 og frem til august 2023. Den israelske historikeren Ilan Pappes Ti myter om Israel, gjør som tittelen tilsier, slår grundig hull på ti grunnsetninger i Israels fortelling om seg selv. Innimellom disse leste jeg Adania Shiblis En liten detalj, som gir levende og skremmende bilder fra Negev-ørkenen i 1949 og Palestina/Vestbredden i dag. Nå har jeg begynt på Elias Khourys Solens port, en slags palestinsk 1001-natt. Her er vi er i et israelskokkupert Galilea (området opp mot grensen til Libanon) i tiden etter 6-dagers krigen i 1967. Til sammen gir dette meg et bredt bilde av det palestinske folket.

Utenfor allfarvei
Her vil jeg trekke frem Sommerstykke av Christa Wolf og Gjenferdet av Alexander Wolf. Begge spesielle og gode bøker. Sistnevnte kunne jeg ha tenkt meg å gjenlese sammen med noen.

Jeg var faktisk også innom datteren til Amalie Skram, Johanne, men så så jeg at hun var oppført som dansk forfatter (Wikipedia). Det behøver selvfølgelig ikke bety noe. Faren, Erik Skram var dansk. Godt forslag!

Dette pirret nysgjerrigheten!
Johan Falkberget hadde en datter Aasta Falkberget, f. 1905 på Røros, død 1983 i Oslo. Så alderen burde i hvert fall passe. Hun var kunstmaler og forfatter. Falkberget var nok berømt og populær, men hvor berømt var han ute i verden?

Etter å ha søkt på diverse norske forfattere, kom jeg på en tanke; selv i dag er det de som blander Norge og Sverige (at Norge er en by i Sverige ol. 😊). Er det en mulighet for at din New Zealandske forfatter kan ha gjort det samme?! Leter vi etter en svenske, blir det straks verre.

Det finnes ikke belegg for jødehat i noe av det jeg har skrevet. Jeg har trukket frem bøker som diskuterer og kritiserer sionismen og staten Israel. Det å stemple en meningsmotstander på denne måten, er et forsøk på å drepe diskusjon og kritikk og hører ikke hjemme i et land med ytringsfrihet.