Bokelskere.no

Jeg er nettopp tilbake fra Røros. Hvis du ikke har vært i det nye biblioteket, vil jeg på det varmeste anbefale et besøk (Peder Hiortgata 1a). Det er så innbydende, rolig og med bøkene i sentrum. En egen, fin Falkberget-avdeling. Nå uttaler jeg meg på sviktende grunnlag, men jeg vil likevel påstå at dette lille biblioteket må være et av Norges aller fineste. Imponerende hva de har fått til på den plassen de har fått til rådighet, og med restriksjonene knyttet til det at det ligger i et vernet verdensarvområde.

God tur!

PS: "Christianus Sextus" er etter mitt syn kanskje Falkbergets beste.

The river cannot go back

It is said that before entering the sea
a river trembles with fear.
She looks back at the path she has traveled,
from the peaks of the mountains,
the long winding road crossing forests and villages.
And in front of her,
she sees an ocean so vast,
that to enter
there seems nothing more than to disappear forever.

But there is no other way.
The river can not go back.
Nobody can go back.
To go back is impossible in existence.
The river needs to take the risk
of entering the ocean
because only then will fear disappear,
because that’s where the river will know
it’s not about disappearing into the ocean,
but of becoming the ocean.

Khalil Gibran

Takk for din fine og utfyllende tilbakemelding, Bjørg. Sårt og rørende å høre om din barndomsvenninne og høytlesningen for den eldre kvinnen (en fint ting av deg å gjøre). Det kommer stadig tilbake til meg at dette ikke er lengre tilbake i tid enn 1970-årene. Nesten utrolig.

Jeg har lest «Heim» av Johan Mjønes, en bok som har mange av de samme kvalitetene som «Spuria». «Orkanger» synes jeg ikke høres like fristende, men kanskje jeg må revurdere mitt syn.

Jeg hadde tenkt å la denne debatten ligge og ta en pause. Men siden nettstedet betyr mye for meg, og dette dreier seg om et mer prinsipielt spørsmål enn først kan synes, klarer jeg det ikke. Spørsmålet er: Hva er et «politisk sitat» og hvordan trekke grensene mellom politiske og ikke-politiske sitater. Jeg har to ganger spurt Kirsten Lund om dette, uten å få konkrete svar.

Hva som er politikk er ikke uten videre et enkelt spørsmål. (Jf. for eksempel diskusjonene rundt Melodi Grand Prix og Russlands og Israels deltakelse). Er det å holde seg passiv i kontroversiell sak, upolitisk? Er det å ta stilling politisk? For å belyse mine spørsmål siterer jeg igjen biskop Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Og i kjølvannet av det: Er biskopens utsagn politisk?

Slik jeg oppfatter Kirsten Lund er det trådstarteren (i dette tilfellet, henne selv) som har definisjonsmakten her. Trådstarteren eller «eieren av tråden» bestemmer. Dermed er risikoen stor for at trådstarterens politiske syn eller livssyn blir førende for hvilke sitater hun/han aksepterer i en tråd for «ikke politiske sitater». I så fall er vi på ville veier.

(Laila, det er litt tilfeldig at dette innlegget kommer under ditt, det kunne like gjerne ha stått et annet sted.)

Takk for en fyldig og god tilbakemelding Ava og flott at du kom i mål! Og takk til deg Stig T for en fin omtale (hva med å legge den ut som en egen bokomtale?)
Amerikansk litteraturhistorie kjenner jeg lite til. Dette var to interessante og lærerike innlegg, som utfyller hverandre.

Et litt pussig sammentreff; jeg holder fortsatt på med gjenlesningen av «Tatt av vinden» fra 1936. «Med blikket vendt mot Gud» kom i 1937. Bøkenes kvinnelige hovedpersoner representerer to vidt forskjellige personligheter, og to sider av det amerikanske samfunnet. Og begge kvinnene var gift tre ganger!

I førstnevnte er handlingen lagt til den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) og tiden etter. Scarlett O’Hara er datter av velstående plantasje- og slaveeier i Georgia, og vi møter datidens syn på frigivelsen av «negrene».

I 1930-årene kjemper den afroamerikanske Janie Crawford, fortsatt for selvstendighet, anerkjennelse og respekt. Mens Janie utvikler seg gjennom sitt liv og sine ekteskap, ser Scarlett ut til å stå på stedet hvil.

Jeg vil minne om at dette rotet startet med at du Kirsten Lund, ville bestemme hva som var lov å skrive i «Din tråd», dvs. tråder åpnet av deg. Dette begrunnet du med: «Mitt ønske. Min tråd». (Diverse Dikt og sitater, tråd 6) . At trådstarter skal ha kontroll over alle innleggene i tråden ble møtt med kritikk av undertegnete og noen få til.

Tonen ble kanskje vel krass etter hvert, men det gjør deg likevel ikke til et mobbeoffer, utsatt for en «rettsak». Det må kunne gå an å diskutere hvordan vi ønsker dette nettstedet skal fungere.

For meg må du gjerne legge ut både sitater og Ord for dagen, men det må være fritt for andre å komme med sine innspill, også i disse trådene.

Den tråden du slettet etter at Ava hadde sitert Kåre Willoch, het opprinnelig «Diverse norske dikt & sitater». Deretter opprettet du samme tråd, men med halen «ikke politiske».

Du har ennå ikke svart på mitt spørsmål om hvordan du vil skille mellom politiske og ikke-politiske utsagn. Jeg brukte et sitat av biskop Desmond Tutu som eksempel:
Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.

Ville dette sitatet fått plass i «din tråd»?

Eller Nordal Griegs Til ungdommen, som ga trøst og håp til mange mennesker etter de høyreekstreme terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Ville du akseptert den?

Jeg ligger et stykke bak deg (leser sakte) i min gjenlesing. Jeg er enig i mye av det du skriver, men i motsetning til deg, finner jeg Scarlett O’Hara langt mer fascinerende enn usympatisk. Bak alle hennes usympatiske trekk, ser jeg en kvinne som er både opprørsk og sårbar. En ikke enkel kombinasjon å leve med. At hun er en dårlig menneskekjenner og mangler sosial intelligens er jeg uenig i. Er det ikke nettopp disse egenskapene som gjør henne i stand til å manøvrere som hun gjør, og oppnå resultater? Hun tar plass i mennenes verden, tjener egne penger og bryter normer for kvinnelig oppførsel. (Må ta forbehold om at jeg har i underkant av 1/3 av igjen og har glemt mye.)

Det er for øvrig påfallende hvor tilbakeliggende synet på kvinner var i Amerika. En arv de engelske innvandrerne brakte med seg. Vi er tross alt i 1860-årene. I Norge hadde Camilla Collett (1813–1895) skrevet «Amtmandens Døttre», som tar et oppgjør med datidens underdanige kvinneideal. Scarlett hadde irsk blod i årene.

Du skriver at romanen er altfor omfangsrik. Lettlest er den i hvert fall. Og jeg lurer på om senere utgaver, med sine omkring tusen sider, er noe forkortet. Min utgave fra 1937 (ett år etter originalen) er på 1283 sider, fordelt på tre bind. Ser frem til fortsettelsen!

Det åpnes mange forskjellige tråder i dette forumet, og ikke alltid tar de den retningen trådstarteren kanskje hadde tenkt seg. At trådstarter skal ha kontroll over alle innleggene i "sin" tråd, oppfatter jeg som noe nytt og etter mitt syn uønsket. Jeg ønsker et åpent forum der det skal være høyt under taket.

Et annet spørsmål er hvordan du vil skille mellom politiske og ikke-politiske innlegg. Vil du for eksempel utelukke biskop Desmond Tutus kloke ord fra "din tråd"?

Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.

(PS: siden du selv siterer en tysker, regner jeg med at det er greit at jeg siterer en sørafrikaner i tråden for norske dikt og sitater.)

Takket være Åsmund Ådnøy, og påfølgende diskusjon, er jeg i gang med gjenlesning av Tatt av vinden av Margret Mitchell. Jeg har en utgave i tre bind fra 1937 og er godt i gang med bind 1.

Jeg har ingen problemer med å se hvorfor jeg elsket denne boken som ungpike. En ny og fremmed verden åpnet seg for meg (vi er på 1960-tallet). Og jeg morer meg med gjensynet etter omkring seksti år. Ja, boken er rasistisk, og den romantiserer rasismen. «Negerslavene» fremstilles nærmest som velvillige familiemedlemmer. Den egenrådige Scarlett O’Hara fascinerer meg i dag som hun gjorde den gang. Kanskje var jeg rett og slett litt misunnelig på hennes viljestyrke, frittalenhet og mot. Men Scarlett har også sine sårbare sider, og jeg kan ikke unngå å få en slags godhet for denne (ufordragelige?) ungpiken.

Lange partier av boken kommer tilbake til meg mens jeg leser, andre har jeg fullstendig glemt eller husket feil. Tusen takk til deg, Åsmund, som gjennom din ramsalte kritikk provoserte meg til å ta bøkene frem igjen. Kanskje handler det om å lese verket på dets egne premisser? Kommer tilbake med mer når jeg ser hvordan dette utvikler seg.

Jeg ønsker dere alle en fin 17. mai!

Du stiller et interessant, men svært omfattende spørsmål som det er krevende å gi et godt svar på. Det er grunnen til at jeg ikke har svart, og det vil jeg tro gjelder flere. Jeg har, som mange her, lest begge bøkene.

Rent generelt vil jeg si at Lev Tolstoj er en forfatter av et helt annet format enn Margret Mitchell.

Jeg kan gå med på at Scarlett O’Hara kan kalles en foregangskvinne. Men hvis du setter likhetstegn mellom foregangskvinne og feminist, er vi uenige. Feminisme er en politisk teori eller bevegelse. Jeg viser til tankesmien Cevitas politiske ordbok:

«Feminisme er teorien om politisk, sosial, økonomisk likhet mellom kjønnene. Det er en ideologisk tankeretning som legger til grunn at menn og kvinner skal ha like rettigheter og bli anerkjente som likeverdige individer.»

Jeg tar mitt eget fagfelt, sykepleien, som et eksempel. Fra gammelt av ble pleie av syke ansett som et simpelt arbeid, overlatt til fattige kvinner uten noen form for utdannelse. Diakonissene i Kaiserswerth (Tyskland), britiske Florence Nightingale og norske Cathinka Guldberg kjempet frem sykepleien til et respektabelt yrke, som krevde en yrkesutdannelse. På veien brøt de mange tabuer og konvensjoner. De utvidet kvinnerollen («kvinners handlingsrom») ved å skape et av de tidligste yrker kvinner kunne inneha. Disse sterke og modige kvinnene var alle foregangskvinner innen sitt felt. Men jeg har ennå til gode å høre dem omtalt som feminister. Hvilket de da heller ikke var.

Etter å ha tenkt og tenkt, må jeg bare spørre (spørsmålet går både til deg og Marit og andre); hva er en feminist?

Scarlett O’Hara husker jeg som bortskjemt, egoistisk, lite snill og utrolig fascinerende. En feminist har jeg oppfattet som en som kjemper for kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene. Nå er det riktignok nærmere seksti år siden jeg leste «Tatt av vinden», men jeg kan ikke huske annet enn at Scarlett kjempet, med alle slags knep, utelukkende for seg selv og sitt eget velbefinnende. Og ga seg ikke før hun fikk den mannen hun ville ha.
Gjør dette henne til en feminist?

«Tatt av vinden» elsket jeg som ungpike! Også filmen. Kjærlighetshistorien mellom Scarlett O’Hara og Rhett Butler overskygget alt. Rasismen så jeg ikke. Dette var riktignok før Martin Luther Kings «I have i dream», og den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen var lite kjent i Norge.

Opp gjennom årene har jeg flere ganger tenkt å lese boken på nytt. Men aldri tatt sjansen. Min første reaksjon etter din grausame salbe var at den skal få forbli et romantisk minne. Ved ettertanke - er det kanskje som du sier, noe å lære om dagens Amerika av boken.

Du får en stjerne for å ha skrevet en ordentlig omtale. Innholdet klarer jeg ikke helt å forholde meg til. Var den virkelig så ille??

Dette var trist. Kjell K (Kikasen) har betydd mye både for meg personlig og Bokelskere.no. Hans stødige ledelse av lesesirkelen, hans kunnskap og inspirerende spørsmål har bidratt til gode, tankevekkende og lærerike diskusjoner og god lesing gjennom mange år. Jeg minnes Kjell i takknemlighet.
Og takk til deg, Marit for informasjonen.

For en flott dronning vi har! Og all ære til øykvinnene.

La meg si det med en gang, dette er en lærerik og interessant bok. Raja Shehadeh er vandrer, advokat og forfatter (f. 1951) bosatt i Ramallah på det som i dag kalles Vestbredden. Han har vandret i dette vakre og varierte landskapet fra 1978 til 2007, nytt den uberørte naturen, kjent frihetsfølelsen. Og han har sett, og følt på kroppen, de uopprettelige skadene den israelske bosettingspolitikken har påført området. Landet er blitt bortimot ufremkommelig, pakkfullt av jødiske boligkomplekser, betongmurer og motorveier forbeholdt jøder. Palestinsk jord er ekspropriert, eller bare tatt, av den israelske staten, kartene tegnet på nytt. I en sterk scene beskriver Shehadeh hvordan han uforvarende har kjørt inn i et slags industriområde og ikke finner veien ut igjen, før etter flere timer med leting og stigende panikk.

Under sine vandringer reflekterer Shehadeh over barndomsminner, reiselitteraturen fra 1800-tallet, sitt liv som advokat og sin kamp for et fritt Palestina. Gjennom egne erfaringer og observasjoner gir han oss et mer helhetlig bilde av den tragiske utviklingen på Vestbredden.

Det er palestinernes væpnete kamp mot okkupanten Israel som har fått mest oppmerksomhet i norske medier. Shehadeh valgte en annen vei. Han har brukt sitt yrkesaktive til å kjempe for Palestina gjennom lovverket og rettsapparatet. Han har ført utallige rettsaker for palestinske grunneiere for å sikre dem deres rettmessige eiendommer. I dag (april 2025) må vi bare slå fast at ingen av metodene så langt har ført frem.

Norske politikere liker å fremheve seg som viktige fredsmeklere i Midtøsten. Ikke så ifølge Shehadeh: «Denne dyrkelsen av gjestfrihet og tillit har iblant slått tilbake på araberne selv. I avgjørende øyeblikk i vår historie har arabiske ledere ikke greid å se forbi mennesket de overøste med vennlighet og til politikken det tjente. Mange av oss falt for sjarmen til dem som kom for å kolonialisere landet vårt, enten de var briter eller sionistiske jøder. I nyere tid var det nordmennene, nykommere på den internasjonale arena, som utnyttet denne svakheten ved å invitere de palestinske forhandlerne til å bo sammen med sine israelske partnere i et hus i Norges skoger, hvor også barna til de norske embetsmennene var med for å lette stemningen. Alt dette i den hensikt å skape tillit mellom partene, som om det utelukkende var mangel på tillit saken dreide seg om, og ikke kolonialiseringen av Palestina! Nordmennene lyktes. Oslo-avtalen ble underskrevet, bosetningene ble ikke fjernet, og den etterlengtete freden ble aldri en realitet.» (s. 125)

Boken gir interessante innblikk i politiske uenigheter innad i det palestinske folket, og motsetninger mellom generasjonene.

Boken er velskrevet, en spesiell blanding av politikk og poetiske naturskildringer. Den vant i 2008 The Orwell Prize, en prestisjetung pris for «to make political writing into an art». Velfortjent!

De traumatiserte barna

Psykolog Katrin Glatz Brubakk skal ha all ære for det arbeidet hun har gjort i Gaza og for å ha løftet frem de traumatiserte barna gjennom denne boken, foredrag og intervjuer. Vi hører mye om dødstallene, mindre om de ti-tusener av foreldre- og familieløse palestinske barna som er ødelagt, sannsynligvis for livet. De som ligger apatisk med bortvendt ansikt og ikke greier å møte hjelpearbeiderens blikk, som knapt puster av angst eller skriker hjerteskjærende når de hører den minste uvante lyd. Dette er bokens viktigste budskap.

Glatz Brubakk fra «Leger uten grenser» ledet et team av hjelpearbeidere i Gaza i august 2024 og boken bygger på hennes dagboksnotater. Den gir oss et innblikk i barnas og deres foreldres skjebner, og i sine arbeidsmetoder, som å la barn blåse såpebobler og dermed få løst opp pusten. Vi får også innblikk i de mangelfulle (for å si det mildt) og dramatiske forholdene hjelpearbeiderne arbeider under. Glatz Brubakk er uten tvil en dyktig og erfaren psykolog.

Jeg kvier meg for å kritisere en av dem som faktisk gjør noe i en situasjon der verden synes handlingslammet. Men det er noe som skurrer her, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. En ting er at boken ble skrevet på én måned. Jeg skjønner det var viktig å få den raskt ut, men den hadde antakelig stått seg en grundigere bearbeiding. Mer refleksjon og dybde? Et annet ankepunkt er at Glatz Brubakk skriver som om krigen startet med «Hamas’ grusomme angrep» på Israel den 7. oktober 2023. Mens det finnes en forhistorie med utallige israelske angrep på det palestinske folket. Det som verre er, er at jeg synes Glatz Brubakk har vel mye fokus på «meg» og «mitt team». Ja, hun roser sine kollegaer, men fremhever sin egen innsats og hvor «heldig» hun er som får være med på dette, på en måte jeg ikke har sansen for. Disse ankepunktene hører med til mine tanker om boken.

Uavhengig av dem - «Dagbok fra Gaza» er en viktig bok som bør få mange lesere.

Det hørtes da ikke særlig forlokkende …

Da kan jeg anbefale en meget god bok isteden, Til fots i Palestina av Raja Shehadeh. Shehadeh er advokat og vandrer. Han har vandret i fjellene i det som i dag kalles Vestbredden fra han var unggutt (f. 1951), Han har sett og kjent endringene, fra det vakre og varierte landskapet, friheten, til et nærmest ufremkommelig område pakkfullt av boligkomplekser, betongmurer og motorveier. Shehadeh har arbeidet gjennom lovverket og rettsapparatet for å hindre Israel i å forsynes seg systematisk og uhemmet av palestinske grunneieres eiendommer. Og vi vet hvordan det har gått.

Boken er godt skrevet, en spesiell blanding av politikk og poetiske naturskildringer.

Mye moro med «Telefonkiosken»! På min lille øy har vi ikke mindre enn tre steder for å få gratis/bytte bøker. Forleden dag hentet jeg følgende i «Telefonkiosken»:
Kvinnen skapt av mannen av Hulda Garborg.
Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske av Bjørn Godøy.
Vampyr av Steffen Kverneland.

«Kvinnen skapt av mannen» er et slags tilsvar på verket «Geschlecht und Character» av østerrikeren Dr. Otto Weininger (1880–1903). Det blir omtalt som et seksualfilosofert verk, og vakte stor oppsikt i sin samtid. Weiningers teori er gjennomsyret av et hat mot «Quinden»; hun må utryddes som Kvinne. Jeg må medgi at jeg har vansker med å fatte teorien, men ikke så Hulda Garborg. Hun skriver en grundig, dels ironisk innledning. Det er interessant å se hvordan hennes hovedperson, Eva gjør opp sitt liv med «den forferdelige Weininger» eller «den unge, ulykkelige Weininger» som et slags bakteppe. Kvinnekampen er da kommet et stykke videre på disse vel hundre årene. Da boken ble utgitt 1904, «ble den en stor bestselger, og den var omstridt både for sitt kvinnepolitiske innhold og sitt selvbiografiske preg.»
Ellers har jeg inntrykk av at Hulda for tiden er mer i vinden enn hennes berømte ektemann Arne.

Jeg er interessert i medisinsk historie, og tilbake på hytta, oppdaget jeg at jeg allerede hadde «Ti tusen skygger» på ønskelisten. Jeg har tidligere besøkt Lepramuseet i Bergen, og ser frem til å lese Godøys bok etter hvert.

Kvernelands bok om Edvard Munch er til en av døtrene.

Da gjenstår det å finne to–tre bøker å levere til kiosken, slik reglene er. Dessuten har jeg et forsett om å redusere boksamlingene; én bok inn, minst to ut.

Så fortsetter jeg, sakte, men sikkert, med de palestinske diktene Tunga mi protesterer mot døden. Én ting som slår meg, diktene er en påminnelsene om de utallige krigene Palestina, spesielt Gaza, har vært utsatt for.