Bokelskere.no

For dagens unge må et kjærlighetsliv uten prevensjon, og skammen ved å få et barn uten å være gift, synes uvirkelig. Men først etter at biskop Gunnar Stålsett viet kronprins Haakon og alenemoren Mette-Marit sluttet en fremstående politiker som Carl I. Hagen (Frp.) å offentlig mobbe alenemødre. Stålsett har fortalt at han etter sin tale fikk takkebrev fra kvinner over hele landet, han hadde befridd dem fra skammen ved å ha fått barn utenfor ekteskap. Dette er bare vel tyve år siden.

Denne bokens Kristin Krogstad fødte sin sønn, 16 år gammel, i 1953. I dypeste hemmelighet; «det måtte ikke snakkes», og ga han fra seg.

Jeg er imponert over hvordan Johan B. Mjønes lever seg inn i den 87 år gamle kvinnens situasjon og formidler den. Jeg kjenner i hele meg hvordan den bortadopterte sønnen har preget Kristins liv i alle år. Hun har hatt et godt liv, en snill og trygg ektemann, barn som greier seg bra, og barnebarn. Men noe har hele tiden ligget under. Et savn, en sorg, en lengsel etter barnet hun ikke fikk være mor for, bare fikk føde med en klut over øynene. «Hun måtte ikke se. Det kom til å bli så mye verre etterpå, om hun fikk se.» Bare barnets første, spede skrik et kort øyeblikk var det hun fikk med seg, og en stemme som hvisket: «Det er over nå, en velskapt gutt».

Idet Kristins mann, Trygve dør, løsner noe i henne; hun skal finne barnet sitt. I første omgang tar hun et av barnebarna til hjelp. Det sier sitt at Kristin aldri har sagt ett ord om barnet før hun 87 år gammel forteller om det til sitt 18 år gamle barnebarn. Mjønes må ha god innsikt i hvordan systemet omkring adopsjon fungerer. «Jakten» er spennende og møtene med ulike offentlige instanser realistiske. I parallell foregår forberedelsene til Trygves gravferd.

Kristin lever i en slags dobbelttilværelse i de få dagene boken spenner over, fra Trygves død tirsdag, til dagen etter begravelsen neste torsdag. Hun gjenopplever sin ungdoms store kjærlighet, graviditeten, den strenge, drikkfeldige faren, hvordan moren arrangerer oppholdet hos en jordmor som tar imot svangre og ordner adopsjon, i dypeste hemmelighet, fødselen og tiden etterpå. Det er lett å tro at Kristin er i ferd med å bli dement. Men hun er samtidig klar og besluttsom. Hun vet hva hun vil og hva hun gjør, og gir seg ikke. Gjennom hele denne prosessen utvikler hun også en større innsikt i seg selv og sitt eget liv, og en større forståelse for hvorfor forholdet til hennes eldste barn, datteren hun fikk være mor for, alltid har vært preget av en usagt distanse.

Mjønes er en stor menneskekjenner og en meget god forfatter. Hans skildring av Kristin, av familiemedlemmene og forholdene dem imellom er svært god og troverdig. Det er til å gråte over at slike historier har vært reelle for mange unge kvinner.

I dag 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, er dagen for en sterk anbefaling av «Spuria».

Jeg har en stund vært på utkikk etter ferielitteratur. Det begynner å haste, og det meste av det jeg har lyst på, er det venteliste på, på biblioteket. Nå har jeg bestilt "Havets stjerne" : -)
Hjertelig takk, TanteMamie!
Ser at flere bokelskere skriver varmt om denne boken.

Et folk i landflyktighet

Midtøstens litteratur er på mange vis fremmedartet for oss, en annen kultur, en annen måte å uttrykke seg på. Jeg begynte på denne boken med en intensjon om å lese ett dikt om dagen, og å slå opp alle ukjente ord og referanser. Og jeg fulgte denne strategien - en stund. Men diktene grep meg, og jeg leste dem mer fortløpende og sammenhengende. Og jeg fikk en helt annen opplevelse av stemningen, rytmen og meningen i samlingen. En gjennomgående tone av lengsel, sårhet og av kjærlighet til husene («Han kjente nøkkelen like godt som sine egne lemmer, og fattet håp.»), jorden, dyrene. Et folk i landflyktighet trådde frem.

Jeg synes diktene, hver for seg, er relativt krevende og leser fortsatt flere av dem flere ganger (med dypere forståelse). Tekstene strekker seg over lange avstander og gjennom store tidssprang, og fra myter til moderne fenomener. De inneholder en egenartet, uvant bildebruk («Krigen har gått på kafé for å slappe av …» (s. 72) og referanser ukjente for de fleste av oss. Men det er ikke nødvendig å forstå alle formuleringene og referansene. Dette er en bok der helheten formidler budskapet. Diktsamlingen under ett skaper vakre og sterke bilder, gode og vonde, knytter urgammel tid opp mot nåtiden. Og ikke minst; den bringer håp og forsoning. Denne lille, store diktsamlingen er verdt å bruke tid på.

Mahmoud Darwish (1942–2008) og hans familie flyktet fra det nordlige Palestina til Libanon da Israel inntok landsbyen deres i 1948. Etter den tid har hans tilværelse vært preget av rotløshet. Darwish regnes som den fremste av de palestinske dikterne og en av de største arabiske poetene. Han er oversatt til flere språk. Likevel er han påfallende lite kjent i Norge (i Vesten?). Boken kom i 1994, første gang oversatt til norsk i 2002. Jeg hadde aldri hørt om den, før jeg tilfeldig kom over den hos Alquds (Palestinabutikken i Oslo). Jeg gjorde for moro skyld et lite regnestykke. Av bokelskere.no’s nærmere 50 000 medlemmer, er det 0,01 promille som følger «Hvorfor lot du hesten bli igjen alene».

Mitt ønske er at flere vil få øynene opp for det palestinske folkets kultur generelt og Mahmoud Darwishs spesielle stemme.

«Legg navnet ditt i min hånd og skriv
for å få vite hvem jeg er, og gå som skyer
på horisonten ...
Så jeg skrev: Den som skriver sin historie arver
ordenes jord, og besitter betydningen helt og fullt!»
(s. 63)

Det palestinske folket trenger all den støtte og oppmerksomhet det kan få, så tusen takk for innspillet ditt, Ava. Da det så ut som det ikke kunne bli verre, ble det det. Nå (februar 2025) diskuterer Israels og USAs makthavere for ramme alvor å fordrive omkring to millioner palestinere fra Gaza. En gjentakelse av Al-Nakba (den etniske rensingen av omkring 750 000 palestinere i 1948).

Jeg fører opp bøkene på listen.

Fortsatt samme feil hos meg. Ellers takk for innsatsen. Har sendt en epost til André.

Tusen takk - og det samme til deg!
Jeg holder fortsatt på med "Gudfaren" om Trygve Lie, arbeiderpartimannen som ble FNs første generalsekretær og hadde mange svin på skogen. Den er interessant, men relativt tørr. Ingen pageturner akkurat :-)
Fernando Pessoa gjemmer jeg til vi skal på ferie om ikke så altfor lenge.

Du får en stjerne for å lagt ut dette diktet, men jeg har ikke lest det! Jeg får mitt eksemplar av samlingen søndag (et barnebarn henter den for meg) og vil møte den med friske øyne :-)

Så fint at du fikk tak i den. Jeg lot meg også friste og har bestilt den samme diktsamlingen hos Alquds, Palestinabutikken.

Jeg har lest mye fra Palestina og Midtøsten det siste året. Med noen nødvendige avbrekk. Men etter å ha fått inn mange gode forslag på listen over bøker om Palestina, er det flere som frister. I første omgang har jeg begynt på Gudfaren, Trygve Lie, Generalsekretæren som sviktet FN av Odd Karsten Tveit, som jeg allerede har.

Så har jeg bestilt Det er ikke meg jeg forestiller av Fernando Pessoa, etter anbefaling fra Beathe Solberg. Gleder meg til et gjensyn med Pessoa!

Forsettet om ikke å kjøpe flere bøker, glipper litt 😊

Ja absolutt! Tusen takk, Ava. Boken er lagt til listen. Fint at du har tatt med så mye fra introduksjonen.

Inspirert av deg la jeg også inn diktsamlingene "Tunga mi protesterer mot døden" og "Hvorfor lot du hesten bli igjen alene". Har du lest noen av dem? I så fall, noen anbefalinger?

Oi hvilken skrekkblandet fryd - å bli portrettert av en så observant og presis forfatter 😊

Takk for fin tilbakemelding! Jeg liker også svært godt denne typen bøker med humor og alvor. Dessverre er det nokså langt mellom dem.
Og fotpleien har det ennå ikke blitt noe av ...

Det vet jeg ikke. Jeg lånte den på biblioteket.

Tusen takk til deg for responsen og to gode forslag! Jeg har ikke lest noen av dem. Boken om muren har jeg lagt til listen og også min egen ønskeliste. Hils til kona og takk så mye!

Når det gjelder boken til Hilde Henriksen Waage, er jeg litt usikker. Synes det ser ut som den favner svært bredt og dermed faller litt utenfor rammene til denne listen, der fokus skal være på Palestina og palestinernes liv. Hva synes du?
På den annen side, når jeg ser på de bøkene jeg selv har inn, kan nok det samme sies om flere av dem.

Tusen takk, Harald, også for gode forslag. Jeg har ikke lest noen av dem. «When I lived in modern times» har jeg lagt til listen. Med din begrunnelse, håper det er greit.

Christan Borchs bok høres også interessant. Men jeg har et spørsmål: Er hovedfokuset mer på Israel og israeleren Ramis liv enn på Palestina og palestinsk liv?

Tusen takk for forslaget, Marithc! Jeg har lagt «Gjenferdet inn» til på listen over bøker om Palestina og på min egen ønskeliste. Inntrykket av at boken skulle være tung har holdt meg litt tilbake. Men nå gleder jeg meg til å lese den!
Bør man kjenne Hamlet først? :-)

Håper det er greit at jeg sakser fra din omtale, i bokomtalen i listen.

For meg fungerte det i hvert fall godt å lese Uroens bok i små porsjoner. En veldig mettet tekst, som jeg trengte tid til å ta inn og fordøye.
Forsto jeg deg rett i at du hadde prøvd å lese den som digital bok? Det hadde ikke jeg klart, måtte gå tilbake i teksten flere ganger for å få med meg alt/det meste.

«Skriveboken» til Morken Andersen har jeg bare lest sporadisk i. Nå leste jeg utdraget som du gjorde oppmerksom på. Enig – utrolig fint.

Lykke til med Pessoa, Tone!
Jeg ble så inspirert at jeg bestilte Det er ikke meg jeg forestiller.

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag (2011), var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst (2012) gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

Terningkast 6 til Uroens bok! (Vet ikke hvorfor det ikke kommer opp her.)

Takk for omtalen din, Beathe! Den fikk meg til å tenke på "Uroens bok", som jeg leste for mange år siden. Fernando Pessoa er en forunderlig og interessant forfatter; du vet aldri hva som kommer. Etter din omtale fikk jeg lyst til å lese "Det er ikke meg jeg forestiller".

Dette er bøker som gir et bredt bilde av Palestina og det palestinske folket. Mange synes «konflikten» mellom Palestina og Israel er vanskelig å forstå. Mitt håp er at litteraturen kan være til hjelp; spesielt til å se de lange linjene i palestinernes historie.
Listen inneholder både sakprosa, skjønnlitteratur og poesi. Flere forslag mottas med takk.

Noen av bøkene tar utgangspunkt i Israel. Når de likevel er kommet med på listen er det fordi de viser sider ved Israel som har hatt og har avgjørende betydning for palestinerne.

Listen er laget i januar 2025. Gaza ligger i ruiner, hundretusener av palestinere er drept, såret, syke, hjemløse og utmattete. En skjør våpenhvile råder på Gaza, mens Israel går til nye militære angrep på Vestbredden. Donald Trump har nettopp tiltrådd som USAs president, og palestinernes skjebne synes mer fortvilende enn noen gang.