Bokelskere.no

Mye moro med «Telefonkiosken»! På min lille øy har vi ikke mindre enn tre steder for å få gratis/bytte bøker. Forleden dag hentet jeg følgende i «Telefonkiosken»:
Kvinnen skapt av mannen av Hulda Garborg.
Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske av Bjørn Godøy.
Vampyr av Steffen Kverneland.

«Kvinnen skapt av mannen» er et slags tilsvar på verket «Geschlecht und Character» av østerrikeren Dr. Otto Weininger (1880–1903). Det blir omtalt som et seksualfilosofert verk, og vakte stor oppsikt i sin samtid. Weiningers teori er gjennomsyret av et hat mot «Quinden»; hun må utryddes som Kvinne. Jeg må medgi at jeg har vansker med å fatte teorien, men ikke så Hulda Garborg. Hun skriver en grundig, dels ironisk innledning. Det er interessant å se hvordan hennes hovedperson, Eva gjør opp sitt liv med «den forferdelige Weininger» eller «den unge, ulykkelige Weininger» som et slags bakteppe. Kvinnekampen er da kommet et stykke videre på disse vel hundre årene. Da boken ble utgitt 1904, «ble den en stor bestselger, og den var omstridt både for sitt kvinnepolitiske innhold og sitt selvbiografiske preg.»
Ellers har jeg inntrykk av at Hulda for tiden er mer i vinden enn hennes berømte ektemann Arne.

Jeg er interessert i medisinsk historie, og tilbake på hytta, oppdaget jeg at jeg allerede hadde «Ti tusen skygger» på ønskelisten. Jeg har tidligere besøkt Lepramuseet i Bergen, og ser frem til å lese Godøys bok etter hvert.

Kvernelands bok om Edvard Munch er til en av døtrene.

Da gjenstår det å finne to–tre bøker å levere til kiosken, slik reglene er. Dessuten har jeg et forsett om å redusere boksamlingene; én bok inn, minst to ut.

Så fortsetter jeg, sakte, men sikkert, med de palestinske diktene Tunga mi protesterer mot døden. Én ting som slår meg, diktene er en påminnelsene om de utallige krigene Palestina, spesielt Gaza, har vært utsatt for.

Jeg har nå fulgt din anbefaling, Rolf. Tusen takk for en interessevekkende og god omtale av en meget god bok. I den polariserte og farlige verdenen vi nå lever i, sitter jeg igjen med den følelse av at den igjen kan ha blitt aktuell. Om disse førkrigsårene ikke er direkte overførbare til dagens situasjon, vekket de i hvert fall noen ubehagelige tanker.

Takk for gjensynet med Henrietta Lacks! Jeg har faktisk lest Henrietta Lacks’ udødelige liv av Rebecca Skloot, en bok bygget helt og holdent på de reelle forholdene. Dessverre husker jeg ikke boken så nøye, annet enn at det var sjokkerende og interessant lesing.

Så måtte jeg slå opp «Scanning the Century». Hvilken bok-idé – å utforske det tyvende århundre gjennom poesien (om jeg har forstått det rett).

Tusen takk for en artig idé! Vi bruker å tre de tomme eggene (med hull i begge ender) på en blomsterpinne mens de maler. Etter hvert som de blir ferdige, skjærer jeg til en tynn fyrstikkflis festet til et nylonsnøre, putter flisen et av hullene – og henger eggene på kvister. Jentene er blitt kjempeflinke! Kanskje skal vi også utforske din idé?
Men alltid uforutsigbart på småttinger; en søster syk, og dermed også den andre. Heldigvis har vi fortsatt tid til påske.

Spent på å høre hva du synes om Hva skal det bli av gutten?
(PS: fungerer ikke å lange lenke)

Jeg leser antologien med den litt fremmedartete tittelen Tunga mi protesterer mot døden. Dette er relativt nye dikt, i hovedsak skrevet av unge, palestinske poeter. Fedreland, krig, død og liv er gjennomgangstemaer. Jeg finner det givende og viktig å prøve å sette seg inn i dette hardt prøvede folkets kultur. Boken kom til etter en opplesningsserie i Oslo i 2023 og 2024.

Så har jeg hentet Hva skal det bli av gutten? Eller: Et eller annet med bøker av Heinrich Böll på biblioteket. Det er TanteMamie som har videreformidlet Rolf Ingemundsens anbefaling. Takk til dere begge. Jeg har lenge hatt lyst til å lese mer av tyske forfattere, som har en tendens til å komme i skyggen av engelskspråklige. Jf. listen Bokelskeres tyske favoritter.

Nydelig vær her . Tid for planting og såing – og å male påskeegg med barnebarna.

God helg!

Å, Gazas rakkerunger

Å, Gazas rakkerunger,
dere som stadig forstyrret meg med hyl utenfor vinduet,
dere som fylte hver morgen med styr og kaos,
dere som knuste vasen min og stjal den ensomme
blomsten på balkongen,
kom tilbake --
og skrik så mye dere vil,
og knus alle vasene,
stjel alle blomstene,
kom tilbake,
bare kom til tilbake …

Av Khaled Juma 2014
Gjendiktet av Sarah Zahid
Fra Tunga mi protesterer mot døden, Palestinske dikt, Anne Kleiva og Bendik Vada (red.)

Nettopp slik er det med denne tråden! Rolf Ingemundsen, og du TanteMamie, har gitt meg mange gode tips. Og vips er Hva skal det bli av gutten? av Heinrich Böll bestilt på biblioteket. (For øvrig pussig at et stort bibliotek som Nordre Follo kun har to titler av en forfatter som Böll, og de på tysk).

Skal Lesehelg-tråden fortsatt fungere som en slik tipsbank, må vel også vi som (nesten) bare nyter godt av den, begynne å fylle på litt mer. Jeg har ingen spesiell helgelitteratur, men det er ingenting i veien for å si noe om: «Hva leser du nå?»

Lykke til til Lesehelg-tråden!

Jeg er blant dem som sjelden tar til orde i denne helgetråden. Men jeg leser i den ganske ofte, og takker for mange gode tips. Håper tråden består og takk for ditt initiativ, Kirsten.

Denne helgen har jeg lest Det er ikke meg jeg forestiller av Fernando Pessoa (har skrevet en omtale).
Når jeg kommer hjem, ligger Tunga mi protesterer mot døden, en antologi over palestinske dikt, og venter i "Post i butikk".

God helg!

Såpeboblene som dette barnet

Såpeboblene som dette barnet
Blåser gjennom et strå av siv
Er gjennomskinnelige som en hel filosofi.
Klare, formålsløse og flyktige som Naturen,
Likesom tingene venner av øynene;
De er hva de er
Med en avrundet og sfærisk presisjon,
Og ingen, ikke engang barnet som blåser,
Later som om de er mer enn de ser ut som.

Enkelte kan nesten ikke sees i den lyse luften.
De er lik vinden som drar forbi og knapt nok rører blomstene
Og som vi bare vet drar forbi
Fordi vi kjenner noe ta til vingene i oss
Og godtar allting klarere.

Fra "Poemer" av Alberto Caiero/
Fernando Pessoa
Det er ikke meg jeg forestiller

Tusen takk!
og på spansk også, da :-)

Hvem er jeg?

Denne tynne flisen av en bok åpner for en dypere forståelse ikke bare av portugisiske Fernando Pessoa (1888–1935), men også av hans landsmann José Saramago (1922–2018), en av mine yndlingsforfattere. Pessoa opererer med en rekke heteronymer, dvs. personer han har fantasert frem, ikledd kjøtt og blod, gitt en livshistorie som om var de reelle mennesker. I denne boken kommer de mest kjente og velutviklete til orde; Alberto Caeiro, Álvaro de Campos, Richardo Reis og Fernando Pessoa. Gjendikter Henning Kramer Dahl understreker i sitt etterord at «Det er viktig å inkludere Pessoa «selv» i oppregningen, for han er likestilt med de øvrige, han er ikke mere egentlig enn dem.» (En til er regnskapsassisten Bernardo Soares som fører Uroens bok i pennen.) Heteronymene har sin egen personlighet og stemme; Caeiro skriver poemer, de Campos poesier, Reis oder og Pessoa dikt. Etter noe leting fant jeg nyanseforskjellene mellom poemer, poesier, oder og dikt (under tvil).

I Pessoas univers møtes disse personene, diskuterer og omtaler hverandres verker. Her er lag på lag. Denne måten å skrive på, må ha krevd stor dyktighet.

Jeg oppfatter spørsmål knyttet til identitet som bokens sentrale tema, jf. tittelen: «Det er ikke meg jeg forestiller». Men den favner også naturen, jorden, universet, ja hele vår eksistens. De fire «forfatterne» angriper spørsmålene fra hvert sitt hold; tankevekkende, fascinerende, originalt og ikke uten humor. Og de reflekterer over sitt erverv, det å skrive, som Alberto Caeiro her:

Jeg har hverken ambisjoner eller behov.
Å være dikter er ikke en ambisjon for meg.
Det er min måte å være alene på.

Jeg så med spesiell forventning frem til Ricardo Reis’ oder. Det skyldes at Saramago, en generasjon yngre enn Pessoa, har tatt tak i Pessoas heteronym Ricardo Reis og gitt han en egen roman, Det året Ricardo Reis døde, utgitt i 1984. I løpet av dette året oppsøker den døde poeten Fernando Pessoa stadig sin «venn», legen Ricardo Reis. Et tilbakevendende tema mellom dem er døden. Nobelprisvinneren Saramagos bok rager høyt på listen over de beste jeg har lest. Ville jeg kjenne igjen «min» Ricardo Reis i «Det er ikke meg jeg forestiller»? Et spørsmål som ikke uten videre er lett å besvare. La meg i hvert fall avslutte med noen linjer av Reis:

La oss gå rolige
Fra livet, uten
Engang å føle anger
Over å ha levet.

Igjen hjertelig takk Beathe Solberg som satte meg på sporet av boken. Jeg håper flere vil/kan bidra med synspunkter som kan belyse Pessoa og hans forfatterskap.

Alle innspill mottas med stor takk!

Ho Lola

Under appelsintreet står ho
med kvitvasken sin.
Grøne er auga hennar,
røysta fiolett.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Vatnet i bekken
rann fullt av sol,
i oliventreet
song det ein sprov.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Sidan, når ho Lola
har brukt opp heile såpa,
kjem dei unge tyrefektarane.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Frederico García Lorca (1898-1936)
Gjengitt i Andalucía frå kjøkkenbenken (side 166).

Å ta med én tykk bok, har jeg brent meg på før :-)))))
Hadde også med Spuria, som jeg sterkt anbefaler (har skrevet en omtale), pluss fant Andalucía frå kjøkkenbenken i leiligheten (en strålende bok jeg anbefaler alle som er interessert i Spania, har også skrevet om den).

Enig, "Havets stjerne" var et godt valg. Takk skal du ha, TanteMamie.

«Denne boka sitt ærend er (…) å utforske landet via maten og det daglege brød, tittelen Andalucía frå kjøkkenbenken skal uttrykke filosofien som ligg bak: At kvardagskjøkkenet reflekterer kultur, historie og daglegliv, og at arven frå kjøkkenet, ofte taus og uskriven kunnskap, formar og nører eit folk på samme måte som litteratur, kunst og teknologi. Og alt dette heng i hop.»

Slik beskriver forfatter Sigrid Bø Grønstøls sitt forsett, som hun lykkes imponerende godt med. «Andalucía frå kjøkkenbenken» sto i leiligheten vi lånte av våre venner, ikke så langt fra Itrabo, der forfatteren og hennes familie er «ferieinnvandare». Vi falt pladask! Boken gir leseren innsiktsfulle og levende bilder av den lille fjellandsbyen, av dens sosiale liv og koder som kan være vanskelige å forstå. Den frittalende Maria er gatens sjef. De kulturelle forskjellene er store, likevel finnes en gjensidig respekt mellom fastboende og feriefolk. Vi får innblikk i Andalucías (og til dels Spanias) kultur og historie, fortsatt preget av vel syv hundre år under maurisk styre (711–1492).

Grønstøl er rik på kunnskaper og erfaringer, som hun generøst deler med sine lesere. Hun fører en medrivende og god penn, til dels poetisk, som her:
«Det er ein vakker monotoni over det gamle olivenlandet, eit drag av livsvilje og stoisk ro, av moderland og slekters gang. Dei svarte greinane står som skulpturer over den tørre jorda, grå, gulgrå, orange, raud; jordfargen skiftar etter kvor du er.» (s. 129)

Eller som her:
«Aubergine, den sensuelle og glatte pæra med den mystiskmørke lillafargen, er en arv frå maurartida. Jødane skal ha dyppet aubergineskiver i sammenpiska egg til frityrsteking, medan maurarane steikte skivene i honning.» (s. 122)

Boken favner brett, og gjennom det hele løper råvarene og maten som en rød tråd. Den er gjennomillustrert av praktfulle og uttrykksfulle fotografier. En ren nytelse. Velplassert mellom teksten, fotografiene og oppskriftene (for dette er også en kokebok) står seks dikt av Andalucías store poet, Frederico García Lorca (1898–1936).

Det er kanskje unødvendig å si at vi straks gikk på jakt, og fant boken hos forlaget Sturnus. Nå er det bare å glede seg til å prøve ut de fristende rettene. Dette er en bok til glede og inspirasjon!

En enkel sak å fjerne terningkastet ditt og sette et nytt :))))