Som mange andre kanskje har nevnt før meg, skulle denne boka egentlig ikke være til, for Egeland påsto for noen år siden at det ikke ville bli mer Beltø, men så er det blitt både bok nummer ni og ti. Kan det bli en bok elleve? We'll see. Uansett så er jeg med, for har sansen for Beltøs selvironi.
Et storfunn?
I bok nummer ti er det Odin som er i fokus. Et skjelett på 210 cm er blitt funnet med en valknute, også kalt Odinsknute. Kan det være restene av Odin som er blitt funnet? Da noe skjer med en av kollegaene til Beltø, og et viktig objekt forsvinner fra arbeidsplassen, legger Beltø igjen på nye eventyr, og denne gang reiser han ikke alene, men med en viktig person som har dukket opp i livet hans.
En noe vag beskrivelse av boka, men som i andre Beltø bøker, er det flere mysterier inn i hverandre, og det ene etter det andre skjer, og man vil ikke avsløre noe. Man blir med Beltø som en slags usynlig medpassasjer.
Spennende yrke og god selvironi
Jeg liker å lese om Beltø for synes selv at arkeologi er spennende og også mysterier, det er en fin kombinasjon når man i perioder blir lei av standard politikrim. Liker også at ikke hele handlingen foregår i Norge. Liker også Beltøs tørrvittige humor og han er ikke så heldig i kjærligheten. Han har en lei tendens til å få følelser ganske raskt. Enten blir det bare en kort affære, eller det ikke blir noe av. Noe som er synd da han virker som en grei fyr. Syntes også mystikken var god og fengslende. En av de bedre i serien, synes jeg.
Egeland skriver med glød og sjarm, og det er lett å bli hekta på historien til tross for noen tørre partier her og der. Men likevel kjedet jeg meg ikke, og jeg var også spent på båndet mellom Beltø og hans nye person som dukket opp i livet hans. Så jeg leser gjerne mer om Beltø og de rare mysteriene som alltid dukker opp.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Bonnier Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
En slukebok! Fra første kapittel er man fanget. Owen forsvinner sporløst. Og Hannah sitter igjen med den 16år gamle datteren hans, en sekk med penger og den kryptiske beskjeden "beskytt henne". En spenningsbok med utrolig godt driv. Det er akkurat som å se en film. Vi blir like engasjerte i å finne ut hva som har skjedd som Hannah, og det er en fornøyelse å følge sporene sammen med henne. Kommer ikke på noen readalike, men det skal jeg finne! Vil lese mer som dette.
Beathe Solberg som svar til Henning Sviland :
18:42, 30. august 2022 Diskusjon: Henning Sviland om Natteløperen roman av Karin Fossum av Karin Fossum
Helt enig i din bedømmelse av boken! Det ble for mange gjentagelser og for lite spennende underveis.
Året er 1930. Stedet - den russiske landsbygda. Her bor Zulejkha med ektemannen og svigermoren. Zulejkha er tatar, og hennes oppgave i livet er å gjøre ektemannen til lags. Hun har født fire døtre, men alle døde som nesten nyfødte.
Svigermoren, som Zulejkha kaller Gammelheksa, er misfornøyd med henne. I følge henne klarer ikke Zulejkha å gjøre selv den minste ting riktig.
Ektemannen forguder moren, og krever umenneskelige ting av Zulejkha.
Da kommunistene kommer, nekter Zulejkhas ektemann å etterkomme kravene til å dele avlingen sin, og det blir gjort kort prosess. Etter ektemannens død, sendes Zulejkha til Sibir. Svigermoren etterlates alene. Hun er nesten hundre, og døv og blind.
Reisen til Sibir blir dramatisk, og gir et godt innblikk i det som faktisk foregikk på den tiden det er snakk om.
Interessant og lærerik.
«Etter to—tre dager er jeg kommet helt iorden. Jeg har riktignok ikke satt ut båten, flommen er for stri. Først igår begynte vannet å synke, men da sto også den øverste målepinnen tett ved gamlebua. — Linerlen og fjellmusen er vel fornøyd, de lever av havregryn; røyskatten har ikke vist seg mer.
Og nå må jeg ha matfisk. Fersk fisk i fjellet, det går liksom ikke rett til uten det. Noe av det som dro meg inn hit, var også historiene om junifisket på Vidda; de kaller det vårbeita — en usannsynlig fiskefest.
Vårbeita skal komme den dagen dvergbjerken og vieren spretter, og når gresset grønnes på setervollene. Kanskje først om en uke, for idag er bare brisken grønn; men vierkjerrene har knopper som lodne, store mandler. Jeg går høyt i hallet, der bærer breene best og bekkene har minst vannføring. Alle vannsig og småstryk har lokk av sne og is, det bobler og syder i vårvann som glor på en gjennom svarte ylehull.»
Sitatet over er fra Alene med vidda av Peder W. Cappelen, som ble utgitt første gang i 1964. Utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2018. Jeg husker ikke om den ble omtalt i dette radioprogrammet Les Walden og gå ut i skogen! Men den ble trukket frem i Einar Duenger Bøhns filosofipod: Henry Thoreau: Walden Livet i skogene.
Jeg har lest og omtalt Thoreaus bok her: Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene. Derfor var det interessant å høre boken til Walden bli omtalt. Jeg har også vært på fjelltur i det området der steinbua til Cappelen var (er?), i området Lågaros på Hardangervidda. Boken til Cappelen er en klassiker som det var verdt å lese.
Forlaget omtaler Alene med vidda slik:
«Alene med vidda har inspirert og begeistret forfattere og lesere i over femti år. Peder W. Cappelen tilbringer noen måneder i en liten steinbu langt inne på Hardangervidda. Her jakter og fisker han, mens vinteren går over til vår og alt i naturen fødes på ny. Bokas storhet kommer til uttrykk gjennom en særegen sensibilitet overfor naturen. Cappelen har en egen evne til nærmest å lytte frem naturen rundt seg.»
En vakker og vemodig bok om sorg og kjærlighet, og hvordan kjempe seg tilbake til det gode livet. Lavmælt og lettlest.
Dette var topp underholdning, en skikkelig pageturner.
Ok underholdning og det ble til at jeg faktisk googlet for å finne bilder av hovedpersonene. Men synes det var den tammeste av bøkene jeg har lest av denne forfatteren.
Første lydboken jeg har hørt på mange år og den ga mersmak! Gull å kombinere med en frisk spasertur!
Besarta, eller Arta som hun kalles, bor sammen med mor, far og en bror, begynner i første klasse på vgs og driver EA-films på insta sammen med Elise og alt er bare fint og gøy. Men plutselig spør Johanne og Helene om de også kan få bli med i EA-films og Elise sier ja og det skjer noe med Artas mor som er så vanskelig at Arta ikke klarer å tenke på det en gang.
Om vennskap, sosiale medier, følelser og en tenårings hverdag. En kort og lettlest bok, men veldig fin og kan meget gjerne anbefales for ungdsomstrinnet. Jeg likte den veldig godt!
Rufsetufsa som svar til canis :
18:56, 25. august 2022 Diskusjon: Rufsetufsa om Win av Harlan Coben av Harlan Coben
Godt å høre at vi er enige. =) Selv har jeg lest bare noen få Myron bøker, og synes ikke det gjør noe at man ikke har lest den serien før man leser Win. Synes Myron var en noe kjedelig karakter.
Denne var spennende, til tider heseblesende. Litt eplekjekt språk som det tok litt tid å fordøye, men tror det må bli en sekser gitt.
Godt skrevet, interessant historie, men den ble litt vel dyster for min smak.
Sist sett
