Bokelskere.no

Har lest ca 110 sider. Må dele et utsnitt fra side 105, Bokklubbens utgivelse 1966. Dette måtte jeg lese flere ganger, og jeg måtte ta en pause og bare stirre ut i lufta. Det tok nesten pusten fra meg og jeg forstår hvorfor Hamsun ble/er så stor.

"Menneskene mindtes længe dette uveir, en jevndøgnsgalskap som ristet jorden og forfærdet sjælene. Det begyndte med en usedvanlig stilhet: det blev dødt omkring, selv sjøfuglene tidde, verden syntes å ligge i reiv. Denne tunge urørlighet var næsten det værste , det var intet andet end den, en tilstand uten mening for mennesket. I tolv timer stod verden fast i en uorden, en feiltagelse som kunde være nok til å gjøre sindene fordrukne - så dirrer et fattig græsstrå på rorbodtaket, så puster en vind, stilheten er sprunget læk, sjøen lever igjen, et sted langt borte kommer noget - kommer noget som et slæp, et væld av hørlighet, det kommer og kommer, det sætter en pipe ind, det hviner og sætter flere piper ind, det sætter basuner ind, orgler, brøl og raseri ind. Havet blev på et par timer det hvite vanvid."

Fantastisk!

The Toll House av Carly Reagon er horror som ble utgitt i fjor. Det er ikke en av horror bøkene som er blitt mest markedsført, derfor er det deilig å komme over noen anynome bøker også noen ganger. Synes det er mer spennende når man kommer over noe mer tilfeldig.

Hus med mørk bakgrunnshistorie
I denne boka møter man mor og sønn, Kelda og Dylan. De har nettopp flyttet til et rolig sted, og skal flytte inn i et hus, som er noe lite, men som har mye bakgrunnshistorie. Det tar noe tid for begge to å tilpasse seg i en ny tilværelse, men de gjør så godt de kan.

Den nye starten virker rolig helt til Kelda finner en dødsmaske, og det skaper en uro i det særegne huset. Hun opplever mystiske ting som gjør henne nervøs og Dylan påstår at han ser en kvinne i huset.

I mellomtiden blir vi kjent med Joseph fra tidsperioden 1863 og 1864. Han mister sin hustru og er fra seg av sorg. Disse karakterene har også tilknytning til huset Kelda og Dylan bor i.

The Toll House er på ingen måte en gyselig horror som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Det er en handling som tar seg god tid for å bli kjent med karakterene, og de forskjellige tidsperiodene boka beskriver. Til gjengjeld fikk man mye beskrivelse av huset og mye atmosfære.

Unødvendig kjærlighetsdel
Skjønner at singelværelsen som alenemamma kan være tung og ensom, og at Kelda kanskje lengter etter noen å dele hverdagen med, og i som mange andre horror bøker og bøker ellers, er det med en liten kjærlighetsdel. Skulle tro det var obligatorisk i bøker. Skjønner at det er naturlig av og til å for karakteren å finne noen å dele livet med, eller at lesere synes det er spennende å lese om følelser mellom to karakterer, men ofte synes jeg det blir noe malplassert og tvungent, som jeg opplevde med denne boka. Den delen av boka føltes ikke naturlig i det hele tatt og brydde meg ikke så mye om akkurat den delen.

Personlig syntes jeg at det var mest fengende å lese om tidslinjen 1863 og 1864. Syntes karakterene fra den perioden i The Toll House var mer interessante å bli kjent med, og det var bare synd at de kapitlene var mye kortere enn de fra nåtiden. Men likte at til tross av at dette ikke var gotisk horror, var det en liten snev av det, og The Toll House var fengende lesing.

Fra min blogg: I Bokhylla

Helt grei krim, men kunne godt ha vært strammet inn. Hele plottet ble litt tamt.

Boken er ferdig lest - og denne likte jeg godt.
Historien om August og Edevart og deres tildels vidløftige eskapader var særs underholdende.

Oppi alt så opplever jeg at Hamsun også diskuterer om all denne omflakkingen er det beste, eller om en heller skal være flinkere til å sette pris på det man har.
Når Lorensen og Karel diskuterer utvandring til Amerika, så framholder Lorensen at menneskene lever bedre i Amerika, hvorpå Karel spør: Hvordan bedre, er de friskere og gladere? Lever de lengre? Lorensen svarer at har bedre mat og klær. Karel svarer da: Det er ikke sikkert de blir lykkeligere av å ete søtere mat

På slutten diskuterer også Joakim med Edevart, og framholder at "Vi har forandret oss".
Han framholder at foreldrene var fattigere, men levde fredelig og klagde aldri. De hadde det godt i sin fattigdom, mente han. Mens han selv og hans generasjon vil alltid ha mer: flere kyr, større fjøs, mere jord. Han sier: "Vi blir ikke lykkeligere innvendig av at vi gjør det fetere for oss". Mye moral der altså, Edevart er jo heller ikke særlig lykkelig på denne tiden.

Joakim diskuterer også dette med å reise omkring, han sier: "Hører vi best til der vi får mere mat, bedre klær, mer penger? ... Jeg tror ikke vi har godt av å flakke rundt, vi skal være der vi hører til"

Synspunkter?

En lettlest og fin krim, med to artige karakterer i hovedrollene. Pluss for den intense slutten og naturskildringene på Senja. Det ble for mye korona, og alt for mye hund, men det er min personlige smak. Plottet er godt snekret sammen - absolutt en krim jeg vil anbefale

En handlingsdrevet roman med nerve og god utvikling. Her settes søkelys på hvordan politikere unnlater å ta avgjørelser til det beste for alle. Holdningen til de fattigste er skremmende lesning, men absolutt troverdig - denne må du lese!

Dette er bok nummer to av Frøydis Lilledalen. I fjor leste jeg Paradis av henne som jeg ikke var helt begeistret for. Likte jeg Mødrenes synder bedre, eller krever jeg annen type krim?

Sammensatte sykdommer
I Mødrenes synder tar forfatteren opp et tema som rammer ganske mange som kanskje ikke blir hørt, nemlig de som plages av sammensatte lidelser, og som er vanskelig å utrede. I boka er en gutt plaget av utmattelse og klarer så vidt å gjøre noe selv. Derfor blir han lagt inn hos Fugl Fønix, som tar seg av pasienter som nettopp er vanskelig å utrede. Metodene de bruker kan være både provoserende og uforståelige, både de som er utenfor Fugl Fønix og blant pasientene.

Etterforskningsteamet slår seg i lag med psykolog Petra, da en pasient og en av behandlerne forsvinner. Har de forsvunnet sammen, eller ligger det noe mer bak? De må finne dem før det er for sent, og i kjent stil, er det mange mistenkte som dukker opp underveis i etterforskningen. Attpåtil sliter Petra med sin ektemann. Etter en hendelse i forrige bok, har han blitt mer dyster og han tyr til drikking, selv om de har et lite barn sammen. Hvordan skal hun få ham til å føle seg bedre igjen, og fungere som familie?

Lite dynamikk
En god oppfølger i grunn, men som i forrige bok sliter jeg litt med dynamikken til etterforskningsteamet. Føler jeg ikke er helt med, for synes teamet blir noe blasse, også når de jobber med Petra. Savner mer energi og styrke som et et team.

Jeg likte denne et hakk bedre enn Paradis, men personlig krever jeg nok annen type krim, noe som er mer hardbarket og noe mer dystert. Det er ikke et snilt tema i denne boka heller, det er ikke det jeg mener. Men forlanger vel noe mer av krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

«En turist kom aldri alene, men opptrådte alltid som del av en gruppe. Mange år senere oppdaget jeg at det fantes to slags grupper: realistene og drømmerne. Drømmerne kom fra ytterliggående marxist-leninistgrupper. De fleste var fra Skandinavia og var rasende over det sosiale makkverket som gikk under navnet sosialdemokrati. De hadde med seg søtsaker som de tilbød lokalbefolkningen, som sjelden tok imot. De tilba landet vårt som det eneste i verden som hadde klart å bygge et prinsippfast, kompromissløst sosialistisk samfunn. De beundret alt ved oss: de tydelige slagordene, ordenen i fabrikkene, barnas renhet, disiplinen til hestene som trakk vognene våre, og overbevisningene til bøndene som reiste i dem. Til og med myggen vår hadde noe unikt og heroisk over seg — måten de sugde blod på, der ingen ble spart, heller ikke turistene selv. Disse turistgruppene var de internasjonale kameratene våre. De var interessert i hvordan vår modell kunne eksporteres. De vinket og smilte bestandig, også på avstand. De trodde på verdensrevolusjonen.»

Sosialistene på drømmereiser, jeg lurer på om de observerte køene som Lea Ypi skriver om i kapitlet Colabokser, køene for å få kjøpt mat:

«Det var alltid kø. Den dannet seg bestandig før det skulle komme en lastebil med leveranser. Det var alltid forventet at du stilte deg i kø, med mindre du var venner med butikkinnehaveren. Dette var hovedregelen. Men så fantes det også smutthull. Alle hadde lov til å gå ut av køen, så lenge de fant en egnet gjenstand som kunne erstatte dem under fraværet. Det kunne være en gammel handleveske, en boks, en murstein eller en stein. Det var også en annen regel som alle sluttet seg bredt til og håndhevet ivrig, nemlig at så snart varene kom, mistet gjenstanden som representerte deg, umiddelbart sin representative funksjon. Det hadde ingenting å si om du etterlot en veske, boks, murstein eller stein i ditt sted. Vesken var bare en veske. Den kunne ikke lenger være deg.
Køene var av to slag: de der ingenting hendte, og de der i alltid pågikk et eller annet. I de første kunne opprettholdelsen av orden delegeres til gjenstander. De andre var livlige, urolige og støyende. Ingen kunne forlate stedet, og alle lemmer var i bevegelse mens folk forsøkte å få øye på disken, se hvor mye det var igjen av det som nettopp hadde kommet, og mens butikkeieren så seg rundt etter venner i køen som skulle prioriteres.»

Boken til Lea Yppi Fri En oppvekst ved historiens ende burde vært innkjøpt og delt ut til de som tror at løsningene på samfunnsproblemene er at Norge drives etter partiprogrammet til Rødt. Som drømmer om at Norge skal bli et sosialistisk fyrtårn.

Boken er ikke dyster, tvert imot. Selv om det ligger et alvor i bunn, er det lenge siden jeg har lest en faktabok med så mye humor.

«Fem år etter sosialismens fall hadde episoder fra livet vårt den gangen blitt en del av repertoaret med underholdende familieanekdoter. Det hadde ingenting å si om minnene var absurde, latterlige eller vonde, eller alt på én gang. Vi moret oss over dem under måltidene, som fulle sjømenn som hadde overlevd et forlis og nøt å vise hverandre arrene. Faren min spøkte mer enn alle andre. Han vitset hele tiden, så mye at det ofte var vanskelig å utlede fra tonefallet i spørsmålene hans om de var på alvor, eller om han bare ville få oss til å le. En gang i livet hadde han funnet ut at ironi var mer enn et retorisk verktøy, det var en overlevelsesmetode. Han benyttet seg av den i rikt monn og ble vanligvis fornøyd når broren min og jeg prøvde å etterape ham.»

Boken som Lea Ypi har skrevet er like god som jeg hadde forventet etter å ha lest anmeldelsene av den. Men da jeg startet lesingen jeg fant ut at min kunnskap om Albania var på nullpunktet, og måtte derfor lese om Albania her på Store Norske Leksikon. For «onkel Enver» er ikke onkelen til Lea Ypi, men Enver Hoxha som var generalsekretær i det albanske kommunistpartiet og Albanias statsleder fra 1943 til sin død i 1985. Mer om Enver Hoxha her.

Omtalen er fra dette blogginnlegget

Grei krim, uten den store spenningen.

Uten noe mer sammenligning forøvrig men der hvor danske Helle Helle pakker handlingen inn i trivielle huslige gjøremål gjør den svenske Karolina Ramqvist noe av det samme når mat og matlagning står sentralt i handlingen. Til tider i så stor grad at den nærmest opptrer som selve hovedpersonen i romanen.
Brød og melk er en sterk og vond roman om en jentes oppvekst.

Hele omtalen kan leses her.

Nydelig oppvekstskildring fra Danmark i vår nære fortid

Simon og Sanne skal på hytta sammen med mamma og pappa i påska. På den gamle hytta de har arvet etter onkel Gunnar som bare forsvant.
Heldigvis pleier fjellstua å være åpen i påska så det er folk i nærheten for Simon synes det er ganske skummelt å være der. Men da de kommer frem er det mørkt i alle hyttene og på fjellstua, men hvorfor blinker det i lys i ett av rommene der? Simon og Sanne møter to barn, Øystein og Marie, men hvorfor oppfører de seg så merkelig...?

Skummel påskekrim for 3-6. trinn - denne var skikkelig ekkel!

Lest ca 70 sider inn! Ikke les lenger om du ikke har kommet så langt.

Altså den myra! Skrekk og gru. Jeg har i alle år siden jeg var tenåring, huska en film vi så på kino med klassen og hvor en mann sank i myra. Jeg husker nesten bare det fra filmen og det har kommet tilbake til meg mang en gang (jeg er 47 år nå). Så leser jeg disse sidene som omhandler det i myra og jeg forstår veldig raskt at her er den samme scenen som jeg husker fra ungdomsskolen! Hadde ikke lyst å lese videre, mtp hvor lenge scena fra filmen har hengt med meg. Men så viste det seg at det i boka ikke varte så veldig lenge.. takk for det.
Mener å huske at vi skal tilbake til den myra…
Nå vet jeg i alle fall hvilken filmatisering jeg har sett!

Grei nok på sett og vis, men definitivt ikke tilpasset den norske fuglefaunaen. Det finnes flere bøker av denne typen med integrert avspiller av fuglerlyder, tilpasset vår fuglefauna, prøv heller en av dem.

Her er det full rulle fra første side! Grusomt, vondt og dessverre alltid aktuelt fra Geir Tangens stadig sikrere og sikrere penn!

Godt å lese en bok uten skrivefeil (jeg la ikke merke til noen i alle fall!), god språkvask her! Herlig! I tillegg har han, som alltid, med noen referanser til noen av sine kriminalforfatter-kolleger, elsker det! Ble lest i to økter, ble faktisk sittende inne i fantastisk vær og lese fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg!

Denne er klassifisert som krim, men krimelementene er bare et bakteppe. En nydelig bok om hvor vanskelig det kan være å vokse opp når familien er dysfunksjonell. En positiv overraskelse av en bok!

Som gammel hestejente som også begynte sin ridekarriere på en shetlandsponni så falt denne boken i smak for AnneBerit 8 år. Den beskriver fint hvordan det er både fint og koselig, men også slitsomt og kjedelig å ha sin egen ponni. LL for småtrinnet.

Lettfattelig og morsomt om kunsthistorie

Min andre bok av henne. Flatland skriver godt, men er nok ikke en storfan av bøkene hennes skriv lenkebeskrivelse hersom mange andre er.

Variert forfatterskap
Et liv forbi og Etterklang er veldig forskjellige bøker, og det viser at Flatland kan å dikte opp forskjellige settinger uten at forfatterskapet hennes blir så ensformig. Denne gang havner blant annet hovedkarakteren hennes opp i Telemark.

Grunnen er at hun hadde et forhold med en av elevene sine som lærer på videregående, og noen har fortalt rektor om forholdet. Hvem det er får man ikke vite. Mathilde tar det hele knusende med ro siden de var to om forholdet. Som unnskyldning til sin mor, later hun som hun tar et lite opphold fra læreryrke for å skrive en bok. Det er midt i den verste pandemiperioden, og Mathilde ønsker å leie et sted likevel for å skrive, og det helst utenfor Oslo. Det ender med at hun blir kjørt av moren for å leie et hus der. Hvor lenge hun blir der eller om det blir noen bok, er uvisst, men hun trives der sammen med folka i nærheten, som eier huset.

Etterklang er en kort bok på bare 286 sider, og den er skrevet på bokmål og nynosk, etter hvert som man bytter perspektiv underveis i handlingen, noe som gjør handlingen mer ekte. Selv foretrekker jeg bokmål, men har blitt flinkere til å godta nynork med tiden. Er ikke så allergisk til å lese det som før.

Småvittig hovedkarakter
Mathilde er en småmorsom karakter å lese om, kall det gjerne ufrivillig morsom. Hun har en artig tankegang og tar det veldig lett når noe skjer. Hun feier lett over det negative, later som ingenting. Samtidig prøver hun å tilpasse seg i en ny tilværelse et helt annet sted, med en annen kultur enn det hun selv er vant til, men hun er et nysgjerrig menneske, og sier ikke nei til å bli kjent med folka som eier huset hun bor i.

Etterklang er en lystig, tragikomisk og sårbar roman om en kvinne som prøver å finne en ny sti i livet etter at hun får sparken, og det var interessant å lese om livet i Telemark.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Mona elsker å danse, ikke bare som om hun liker sjokolademelk, men hun virkelig ELSKER å danse! Benji også, men han elsker fotball like mye.
Cornelia ruler i dansegruppa og sier at Monas måte å danse på ikke er riktig. Mona skal egentlig spille piano på den store skoleforestillingen, men det er mye morsommere å danse...