Jeg har likt de to andre bøkene av forfatteren bedre enn denne, men romanen er helt grei
Kjedelige greier
Anne Berit Grønbech om Elli & Enter og den store planteplanen av Vaar Bothner:
14:59, 19. oktober 2023
Elli og pappa bor i et høyt hus i en by, en veldig, veldig grå by. En dag finner Elli en liten fugl, hun har aldri sett en fugl på ordentlig før, men fuglen er skadet og Elli tar den med hjem. Hun har en potteplante som fugler setter seg i og da kommer det flere fugler som vil bo i potteplanten - så mange at planten knekker!
Pappa sier at fuglene trenger større trær som de kan bygge reder i og fange insekter til mat. Elli ser et stort tre langt borte og drar dit og kommer akkurat for sent, treet er i ferd med å felles - av pappa! "Vi trenger hus til alle menneskene!" sier pappa, "Når du blir stor, vil du nok forstå hvordan ting henger sammen, Elli."
Det ender selvfølgelig godt, men tegner i utgangspunktet bilde av en svært trist og grå verden hvor mennesker har tatt seg alt for mye til rette og forvist naturen bort.
Det er mulig jeg har veldig barnslig humor, men denne lo jeg godt av! Litt julete og bittelitt småskummel for de minste, men også morsom og litt forutsigbar.
Anne Berit Grønbech om Sallys pappa gidder ikke å være voksen av Thomas Brunstrøm:
14:45, 19. oktober 2023
Jeg digger Sallys pappa! Når Sally sier:"Hvis vi bare kunne bytte. Sånn at jeg var den voksne. Så kunne du vært barnet." "Ja, men det kan vi vel gjøre", sier Sallys pappa. "Vi starter i morgen!" Og det gjør de... Det blir ikke helt som Sally har sett for seg, men veldig morsomt for oss som leser!
Jeg digger Sallys pappa! Hos oss står boken på barn, jeg synes heller den skulle stått på billedbok, men det er nå så. Morsom for både store og små er den uansett!
En nydelig biografi og skildring av en oppvekst som funksjonshemmet og homofil på 80- og 90-tallet i området rundt Mjøsa. Bakteppet er en biltur rundt Mjøsa med mor og vi får høre om familiehistorie, områdene rundt Mjøsa, når Gjøvik var en storby der damer gikk i flotte kåper og store øredobber. Vi får også et innblikk i hvordan det var å vokse opp som funksjonshemmet og hvordan skolen velmenende lot ham få en egen, kortere skiløype på skidagen, noe som endte med at han virkelig følte seg utenfor alle de andre.
Sårt, vakkert og til ettertanke og selv om jeg ikke har noe som helst forhold til Mjøstraktene så gikk boka rett i hjertet på meg og jeg anbefaler den varmt til alle.
Tone H om Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander av Hiromi Kawakami:
16:45, 18. oktober 2023*
I forbindelse at jeg skrev om Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami, skrev jeg at jeg ønsket meg flere bøker som Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Filmen Lost translation har jeg sett om igjen flere ganger etter dette. Merkelig vær i Tokyo har jeg ikke lest om igjen. Jeg fant romanen Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander tilfeldig på biblioteket. Romanen ble utgitt i 2005 og på norsk i 2019. Ut ifra tilstanden til eksemplaret jeg har lest er det neppe mange som har lånt boken.
Under lesingen ble jeg igjen ble jeg satt inn i en egen stemning ved å lese om hverdagslivet til Hitomi, herr Nakano, Takeo og Masayo når de møtes i bruktforretningen i Tokyo. Samtalene dem imellom er herlig lesning. Hitomi er fortellerstemmen og romanen starter slik:
«Herr Nakano begynte nesten alle setninger med: «Men asså». Øyeblikket tidligere hadde han for eksempel overrasket meg med følgende utsagn:
«Men asså, kan du ikke sende soyasausen?»
Vi var tre som var ute for å spise en tidlig lunsj. Herr Nakano bestilte stekt svinekjøtt i ingefær- og soyasausmarinade, Takeo bestilte fisk kokt i kraft og soyasaus, og jeg bestilte ris med curry. Både svinekjøttet og fisken kom med det samme. Herr Nakano og Takeo nappet til seg hvert sitt par spisepinner fra boksen på bordet, knekte dem fra hverandre og hogg innpå. Takeo mumlet riktignok et knapt hørbart «bare begynner, jeg», men herr Nakano kastet seg over maten uten et ord.»
Selv om det ikke er ofte at de er ute og spiser lunsj sammen, er det ofte beskrivelse av hva som spises.
«Takeo og jeg jobbet i herr Nakanos butikk. Han hadde drevet brukthandel i en studentbydel ute på vestkanten av Tokyo i 25 år. Før det hadde han visstnok hatt jobb hos en middels stor matvareprodusent, men rakk knapt å begynne i stillingen før han gikk lei hele kontortilværelsen og sa opp. Alle drømte jo om å bryte ut av rotteracet på den tiden, men jeg slutta jo før jeg engang hadde begynt, så jeg følte meg ikke akkurat stolt den gangen, fortalte herr Nakano slepende i en ledig stund på jobben en gang.
«Det du må skjønne, er at vi ikke driver med antikviteter her. Vi driver med avlagte gjenstander,» hadde han sagt under jobbintervjuet.»
Mer om butikken: «Butikken hans, som altså slett ikke drev med antikviteter, men avlagte gjenstander, var nær bokstavelig talt begravd i sistnevnte. Fra sammenleggbare stuebord og slitte bordvifter til klimaanlegg og dekketøy — hele gulvet var fylt opp fra vegg til vegg med alle mulige slags husholdningsartikler fra 50-tallet og framover. Hver formiddag åpnet herr Nakano rullegitteret foran inngangen og gikk fram og tilbake med en røyk i munnviken mens han satte fram «lokkevarene» — stilige keramikkskåler, retrolamper, to brevpresser i imitert onyks formet som en skilpadde og en kanin, og noen gamle skrivemaskiner — som han stilte kunstferdig opp på trebenken utenfor. Om han sølte tobbakksaske på skilpadda, tørket han det skjødesløst bort med fliken av det svarte forkleet han alltid gikk i.»
Om ettermiddagen etter lunsj er Nakano og Takeo ofte ute på henting, og som oftest er det restene etter et dødsbo som de henter til butikken.
«Takeo begynte en liten stund før meg, som henteassistent. På mindre oppdrag ble han ofte sendt på egen hånd.
«Men hvor mye skal jeg tilby, lissom?» spurte han engstelig første gang herr Nakano sendte ham ut på henting alene.
«Men asså, bare bestem en pris. Du veit jo omtrent hvor jeg legger lista.»
På det tidspunktet hadde Takeo vært ansatt i tre måneder og følte overhodet ikke at han hadde noen oversikt, i hvert fall ikke over hvor «lista» burde ligge. Men selv om herr Nakanos utsagn slo ham som i overkant skjødesløst, gikk butikken godt, så Takeo måtte bare anta at denne skjødesløsheten ikke styrte alt herr Nakano gjorde. Han la i vei, relativt skjelven i beina da han dro, men sitt vanlige jeg igjen da han kom tilbake.
«Var jo lett som en plett, da,» sa han eplekjekt og fortalte at han gitt 3500 yen for hele lasset. Herr Nakano nikket først mildt anerkjennende, men da han fikk se hva lasten inneholdt, gjorde han store øyne.
«3500 for alt dette, Takeo? Noen ganger lønner det seg å ikke vite hva man driver med!» sa han og lo.
Bare en av krukkene på lasset ble solgt for 300 000 yen, fortalte Takeo meg.»
Masayo er Nakanos søster:
«Frøken Masayo var midt i femtiårene og singel. Nakanoene hadde fra gammelt av vært en velstående familie som eide flere gårder i denne bydelen, og selv om lykken hadde snudd nokså drastisk i forrige generasjon, genererte eiendommene fortsatt inntekter nok til å brødfø frøken Masayo. «Hun er en kunstnersjel, skjønner du,» pleide herr Nakano spøkefullt å si, uten at han av den grunn mislikte sin kunstnerbesjelede søster. Nå skulle frøken Masayo åpne en ny utstilling i et lite galleri i annen etasje over kafé Pozy ved stasjonen. Temaet denne gangen var «Dukker som uttrykksform».
Jeg får vite akkurat nok om de fire hovedpersonene til at jeg får klare bilder av hendelsene som jeg får ta del i og personlighetene deres. Å lese Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander ble en god av leseopplevelse.
"Etterpå er vi alle kloke" av Jan Mehlum
– Leseeksemplar fra Gyldendal
Forrige bok sluttet svært dramatisk for Svend Foyn. At han overlevde er ingen stor hemmelighet når det i høst kom en ny bok om Tønsbergadvokaten. Nå er han på sporet i en gammel foreldet sak, som kan ha vært et justismord – og politiarbeidet var ikke det ganske dårlig?
Boka har alt en krimbok skal ha, men det er muligens ikke Mehlums beste bok. Godt språk, og en skrivestil som minner om Gunnar Staalesen.
Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Trygt hotell?
Spesiell vinterhelg
Venninnene Benni, Sarah og Vanja tilbringer en helg i et høyfjellshotell som faren til Benni har kjøpt. Hotellet er tomt og det er heller ingen ansatte der, så jentene må klare seg selv alene og isolert denne januarhelga sammen. De er dog ikke helt alene da det er folk i vaktmesterboligen, der vaktmesteren som er kvinne bor sammen med datteren Anne. Faren døde i en drukningsulykke for tolv år siden, og Anne føler seg ofte ensom, spesielt siden moren hennes er svært streng og dagene deres består av som regel religion og hardt arbeid. Anne liker jenter og da hun oppdager de nye gjestene på hotellet, synes hun at den ene er svært pen.
Blodmåne av Tor Arve Røssland ble utgitt i 2023 og han er kjent for sine grøssere for både barn og ungdom. Denne byr på noen gode stunder, men Blodmåne er ikke hans sterkeste. Likte at handligen var lagt isolert til og det kalde været, men resten ble veldig typisk, men så er jo boka tross alt rettet mot en yngre målgruppe.
Forholdet mellom moren og Anne var mest spennende å lese om enn selve venninnegjengen, som ble vel typiske. Så hadde ikke hatt noe i mot å lese mer om Anne og moren hennes som har et gammeldags syn på ting, spesielt moren hennes. Å lese om selve jentegjengen ble noe masete og slitsom, for noen av dem var et hakk stereotypiske.
King inspirert
Røssland er god på å beskrive ensomheten og isolasjonen. Det å føle seg langt unna resten av verden, hverdagen. Men resten av handlingen tar seg aldri opp, selv om potensialet var der. Det er som man sitter og venter på noe mens man leser, men så skjer det aldri. Det manglet det lille ekstra. Men morsomt at han er inspirert av to bøker av Stephen King. Carrie og The Shining. Carrie på grunn av mor og datter forholdet. Legg også merke til hotellnavnet som minner veldig mye om The Shining.
Boka ble fort forusigbar for min del og mulig for oss som er godt voksne, men boka kan være småspennende for unge lesere nå som det nærmer seg Halloween, og som er nysgjerrig på denne sjangeren. Eller ungdom som er for gamle til å være med på knask eller knep runden. Skjønner ikke at det heter knask eller knep på norsk, da det er omvendt på engelsk. Men det er en annen sak ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Adam gleder seg til jul, til late fridager og LAN med gutta til langt på natt. Men så dør morfar like før jul og mamma, lillesøster Mia og Adam må reise til det gudsforlatte fiskeværet Skarøyvær der onkel Halgrim og mormor som er dement bor.
Romjula blir alt annet enn hva Adam har sett for seg - hvem er egentlig Mias fantasivenn Esther? Og hvem er Noah som har det med å dukke opp akkurat når Adam trenger han som mest? Og hvor kommer dukken Dukke fra og hvorfor kommer hun stadig tilbake selv om Adam prøver å kvitte seg med henne?
Om noen trodde at Christoffer Lamøys forrige bok, "Hjemsøkt" var skummel så vil de garantert miste nattesøvnen av denne! Denne er ti ganger verre - minst! For ungdomsskolen, tror ikke jeg ville gitt den til mellomtrinnet faktisk for denne er definitivt ikke for sarte sjeler!
Denne nådde nok ikke helt opp, det ble litt for ulogisk selv om deler av historien fenget.
Tittelen er ganske grotesk, og det er deler av innholdet også. Etter kun et titalls sider, ønsket jeg denne morens død velkommen!
Boka er forfatterens egen historie, fra hun som seksåring ble skuespiller og fram til hun sluttet to tiår senere. Det var moren til Jennette som ønsket at datteren skulle bli skuespiller. Hun fikk kreft i fjerde stadium da datteren var to år, men overlevde mot alle odds. Det såkalte «kreftkortet» blir brukt i tide og utide, mest det siste. Jennette elsker moren over alt på jord og gjør alt for at hun skal være glad og fornøyd. At dette koster henne barne-og ungdomsårene, blir hun oppmerksom på når det er for sent. Spiseforstyrrelser og alkoholisme er bare noen av problemene som oppstår i kjølvannet av det usunne forholdet mellom mor og datter.
En dypt opprørende bok. Anbefales på det sterkeste!
Jeg har likt alle bøkene til Kristin Harmel, og denne føyde seg pent inn i rekken. Her er drama, menneskelige relasjoner og historien drives godt fremover uten å bli kjedelig. Jeg gir den en femmer fordi det var veldig forutsigbart og dramaet på slutten ble litt i overkant.
Mina Lystad kommer med en real grøss for mellomtrinnet og ungdomsskolen! Sofie er med pappa og tømmer et dødsbo og der finner hun en gammel dagbok. Av en uforklarlig grunn føler hun at hun bare MÅ ta den med seg og begynner å lese i den. Dagboken er skrevet av Dagny som har mistet sin lillesøster Klara i sykdom. Snart begynner Sofie å våkne kl. 4:12 hver natt...
Nabojenta Miriam er sanndrømt og drømmer stadig oftere om to jenter og det virker som om de vil henne noe, men hva?!
Det blir mer og mer skummelt og intenst! Ikke for sarte sjeler dette her altså!
Sist sett
