En grei historie som veksler mellom fortid og nåtid. Leser gjerne flere bøker av samme forfatter.
Bok nr. 5 om arkeologen Ruth Galloway. I blant blir det litt mye utenomsnakk og tendenser til småkjedelig, men så tar det av igjen og blir riktig spennende.
Ubarbert, ringer i ørene, skinnarmbånd rundt håndleddene og en tatovering som bukter seg oppover halsen. Sitter så skrevende at man skulle tro han dyrket kaktus i skrittet.
Ikke engang nordavinden
Som liten smågutt
skreiv jeg ofte i snøen
bokstaver ho mor hadde lært meg.
Og selv om det fauk og blåste
slik at runene ble slettet ut
etter hvert som den frøsne pekefingeren
møysommelig risset dem ned,
så satt ei blankøygd lykke inne i meg
og smilte trassig i gråværet:
Dette kan ingen ta fra deg!
Ikke en gang nordavinden…
Selv om handlingen var ganske forutsigbar ble dette et hyggelig bekjentskap. Gode miljøskildringer og velskrevet historie fra Sverige like før krigen. Minner litt om bøkene til Ellen Vahr. Jeg ser at det er utgitt ytterligere to bøker i serien og ser frem til at de kommer på norsk.
«Verdenshistorie. Med fortiden som speil undersøker overgripende og store temaer som opptar mange, og som i en globalisert verden er blitt en del av alles historie. Jeg håper den kan styrke evnen til å plassere samfunnet og samtiden inn i en større historisk og global sammenheng, og bidra til refleksjon over verdens fortid og nåtid. I urolige tider — som vår samtid definitivt er — blir det tydelig at uten forsøk på å forstå og skaffe seg oversikt over det som har skjedd før, blir nåtiden ikke bare kaotisk, men konfus og ubegripelig. For det er definitivt slik: Uten kunnskap om hva som var, er man dømt til å misforstå det som er.»
Terje Tvedt er både populær og omstridt. Sitatet over er fra forordet i boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil ble utgitt i 2020. Boken er interessant og lærerik. Selv om boken er lettlest, vil jeg vil gjerne tenke gjennom det jeg leser underveis. Derfor har det tatt sin tid å lese den. Det var også godt å oppleve at jeg gjenkjente det jeg leste i Tvedts bok Nilen, som jeg leste i 2021, når jeg leste Del IV Europeisk kolonialisme.
Her er hvordan forfatteren omtaler boken i forordet:
«Med Verdenshistorie. Med fortiden som speil søker jeg å gi en motvekt til både historieløsheten og historiens politisering. Jeg gjør dette ved å identifisere og diskutere noen av historiens lange linjer, fra de første oldtidssivilisasjonene i Midtøsten og Asia for 5000 år siden til «Det strålende dynastiet» i Kina og det svære osmansk-islamske imperiet rundt år 1500; fra den moderne verdens fremvekst og Vestens triumf på 1800-tallet til analyser om den europeiske og britiske kolonialismens rolle. Boken avsluttes med USAs århundre og Kinas fremvekst som en global stormakt på 2000-tallet, og med hvordan klimakrisen og diskusjonen om den kan bli forstått i et historisk perspektiv. I tillegg er jeg opptatt av å beskrive og diskutere hvordan historien er blitt fortolket. Å lære om historien uten å lære om fortolkningstradisjonene om den, er omtrent som å se på fotball uten å kunne reglene. Underholdende kanskje, og i korte øyeblikk, men vanskelig å forstå. Målet er å bidra til mer refleksjon og større bevissthet om hvordan overleverte verdensbilder og selvbilder har skapt forenklinger og stereotypier av både historien og verden, for det er en forutsetning for selvstendighet i møte med hva som er tidens evige strøm.»
Terje Tvedt er en populær foredragsholder. Her i dette tre timers møtet fra 2021 er temaet boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil
Store høydepunkter, men Fosse-stilen utfordrer meg fremdeles. En roman som river i sjelen.
Årets første bok ble en skuffelse, alt for mye vold og ekkel stemning. Så ekkel at jeg har fått overdose av denne typen krim for en stund.
Jeg likte boka veldig godt, det eneste negative jeg har å si om den er i grunnen det fysiske formatet. Den er så tykk at den rett og slett er litt ubehagelig å holde i over litt lengre tid for meg som har små hender og i tillegg plages med smerter i fingrene til tider. Men innholdsmessig var den veldig god!
To søstre og en mor flytter, uvillig, fra Østlandet til et ørlite sted i nærheten av Åndalsnes. Faren blir igjen østpå, men skal visstnok flytte etter. Det er uvant å komme fra et urbant miljø til et sted der alle kjenner alle. Diddi og Hedda har ingen mulighet for å gli ubemerket inn i mengden, for det er ingen mengde å snakke om. Hedda dras etterhvert mot guttene når hun litt etter litt blir fryst ut av jentene. Diddis problemer tårner seg opp ettersom ukene går.
En sår historie om en barndom der voksne sviktet på flere områder. Leseren får også et innblikk i nåtiden hvor gamle sår får en mulighet til og leges, men er det i det hele tatt mulig?
En av de bedre psykologiske thrillerne jeg leste i fjor, selv om den ikke var nyskapende.
Men likte måten hvordan handlingen ble gjennomført på. Det var det som var fengslende, og seriemordere er jo alltid fascinerende å lese om, både de i bøkenes verden og de i virkeligheten.
Å leve med en seriemorder
Den er om "Rachel" som blir tvunget til å late som hun heter det av Aidan, som har kidnappet henne og holder henne fanget. Hun må gjøre som han sier, hvis ikke vet hun hva som vil skje. I begynnelsen bodde hun i et skur i hagen, men siden Aidan og datteren skal flytte og leier et hus, får Rachel få bo i huset sammen med dem. Datteren Cecilia på tretten år vet ikke at faren er en seriemorder, og hun får vite at Rachel er en venn som trenger litt hjelp og støtte gjennom en tung tid. Det er derfor hun må bo hos dem. Grunnen til at Aidan og datteren flytter, er fordi Aidans kone døde av kreft og de må se etter et nytt sted. De får leie huset av en dommer. Ironisk nok ...
Det er ingen som mistenker at Aidan er en seriemorder, fordi han er en vanlig mann som er svært godt likt av alle i nærområdet. I følge dem er han en fantastisk bra fyr, og den fasaden har han tenkt å holde på så lenge som mulig. Samtidig blir man kjent med Emily som er restauranteier. Adain er stamgjest, og hun er svært betatt av ham. Hun vet heller ingenting om kvinnen han holder fanget i huset.
Spørsmålet er bare hvor lenge Aidan kan holde fasaden skjult mens han lar sitt nyeste offer få bo i selve huset. Klarer hun å rømme, eller er hun for redd og manipulert til å prøve?
Interessant fortellerstemme
Clémence Michallon er fransk, men hun skrev boka på engelsk. Som nevnt er ikke boka spesielt original, men fortellerstemmen gjorde hele handlingen mer interessant. Vi får lese fra offerets perspektiv, tidligere offere, Emilys perspektiv og datterens. Man ser på Aidan gjennom andres øyne. Noe som var litt spesielt for gjennom offerets perspektiv blir man kjent med Aidan som en seriemorder, kontrollfreak og et monster, mens fra andres perspektiv blir man kjent med ham som en god og vanlig mann. Det var en vedig splittet leseopplevelse.
Det høres kanskje utrolig ut noen lever som en seriemorder og samtidig som familiemann, men det har skjedd i virkeligheten at seriemordere har vært gift og hatt vanlige familieliv, uten at de hjemme visste noe om hva som foregikk. Bare se på John Wayne Gacy (The Killer Clown), Dennis Rader (BTK killer), Gary Ridgway (The Green River Killer), og Joseph James D'Angelo (Golden State Killer), og flere også. Men tenkte å nevne de mest kjente som var gifte mens de var aktive seriemordere.
Det var også interessant å lese fra offerets perspektiv som hele tiden tenker på å overleve uansett hva som skjer, og som må være svært tålmodig på å vente til rette øyeblikk for eventuelt komme seg unna - hvis mulig. Man følte sympati med henne uten at hun ble stakkarslig, men heller betraktet som en sterk person.
Den stille leieboeren var for en gangs skyld en fascinerende psykologisk thriller som var passe mørk, og som heller ikke ble kjedelig. Kapitlene er korte, det skiftet hele tiden perspektiv, og selv om man aner slutten, må man finne ut hvordan det skjer, og om man har rett. Det var kjekt å lese en psykologisk thriller som ikke var kjedelig, og seriemordere er alltid fascinerende og grusomt å lese om.
Boka er stemplet som psykologisk krim, men synes det heller er en psykologisk thriller.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.
Takk, tror jeg trenger det. Har selvfølgelig hørt om Tollak til Ingeborg, men tror ikke det er en bok for meg. Men skal selvfølgelig få med meg Stormfulle høyder i år. Det virker som om nesten alle har lest den bortsett fra meg. Hyggelig at du koste deg med Tollak til Ingeborg.=)
Boken ble innkjøpt etter at jeg hørte forfatteren ble intervjuet i Drivkraft 4.12.23. Selv om intervjuet omhandler mer enn denne boken, var det han fortalte om boken og dens tilblivelse så overbevisende at jeg gleder meg veldig til å lese den. Vetle Lid Larsen snakker på innpust og utpust, ordene kommer ut som på en mitraljøse.
Horror er min sjanger, men liker å lese andre sjangere innimellom, også. Stormfulle høyder og Jane Eyre er to veldig kjente bøker, og må si at Stormfulle høyder frister mer, da jeg har hørt den skal være noe mørk og stemningsfull. Pluss at jeg liker gotisk litteratur. Så takk for tips. Skal prøve å få med meg den i år. =)