Irga er 15 år. Hun er gravid, og rømmer hjemmefra. På ski fra Finland til Sovjetunionen. Året er 1937. Elskeren hennes har lovet gull og grønne skoger hos kommunistene. Irga blir skuffet. Hun havner på et tog til en Gulag-leir i stedet. Heldigvis møter hun Elna fra marifolket. De to blir søstre, men de har hemmeligheter de ikke vil dele.
I 2015 kommer Verna til Lavra i Russland. Hit har Vernas far, Henrik, bedt henne om å komme. Han rekker å dø før hun kommer. Nå er det opp til henne å finne ut av familiehemmelighetene, men marifolket er vant til å tie med det de vet.
Russland og Finlands nære historie, rulles opp. Det er råskap, kjærlighet, sorg, makt, og maktesløshet. Historien som fortelles er full av mørke og brutalitet, men det finnes lyspunkter, selv om de ikke alltid er lette å få øye på.
Hanne Midtsund som svar til tuhamre :
14:36, 15. januar 2022 Diskusjon: Lesesirkel av 2021 - Forslag til Nn13
Utrolig bra serie! Jeg har lest de tre som er gitt ut og venter utålmodig på neste. Przewalskis hest er minst like god som de andre to. Godt forslag!
tuhamre som svar til Torill Revheim :
14:03, 15. januar 2022 Diskusjon: Lesesirkel av 2021 - Forslag til Nn13
Jeg kunne tenke meg å lese en roman som tar for seg det problemet som utvilsomt er det største i vår tid, nemlig klima/miljøspørsmålet. En norsk forfatter som har skrevet mye om dette, er Maja Lunde. De to første bøkene (Bienes historie og Blå) har jeg allerede lest, men den tredje, Przewalskis hest har jeg foreløpig til gode. Nå ser det ut til at dette deler jeg med flere. Derfor foreslår jeg Przewalskis hest av Maja Lunde som neste bok.
Hanne Midtsund som svar til Readninggirl30 :
13:34, 15. januar 2022 Diskusjon: Lesehelgen 14-16 januar 2022
Denne hælja leser jeg i to ganske ulike bøker. Jeg leser Murakami sin Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping. Murakami er en favorittforfatter. Tror jeg snart har lest alt som
er utgitt på norsk. Selv om dette er sakprosa, så er det en god bok og man «hører» Murakami sln stemme sjøl om han vanligvis skriver helt andre ting. Har igjen ca 70 sider, så denne blir jeg nok ferdig med i hælja.
Den andre boka begynte jeg på i dag, og det er fantasy/science-fiction-boka Dune av Frank Herbert. Jeg leser den på engelsk. Den er kommet i en ny filmatisering nå, men jeg har veldig lyst å lese boka før jeg ser filmen.
God lesehælj til dere alle!
Romanen Den siste overlevende er død av Mattis Øybø er den andre romanen jeg leser av de seks nominerte til P2 lytternes romanpris 2021.
Etter å ha lest romanen til Mattis Øybø som jeg synes var en god bok, er jeg særdeles spent på juryens diskusjoner av romanen.
Den siste overlevende er død er fordelt på fem forskjellige historier (kapitler) der vi møter mennesker i nåtid. Menneskene som vi møter har kun en ting felles, de bor i Oslo og på ulike måter er de, eller blir berørt, av deler av livshistorien til Isak Meyer.
I det første kapitlet får vi et innblikk i livet til Jonathan – kapitlet starter slik:
«Han fikk beskjeden i begynnelsen av desember. Da hadde Jakob Meyer vært død i en uke allerede. Legen beklaget, og forklarte at de hadde hatt noen tekniske utfordringer. Av en eller annen grunn var henvendelsen til de nærmeste pårørende sendt feil, noe som var blitt oppdaget først torsdag. Det handlet om overgangen til et nytt datasystem. I tillegg hadde mange i administrasjonen på sykehuset tatt seg fri fredagen, grunnet et stort idrettsarrangement i Århus idrettspark. De skulle nå se nærmere på rutinene.
— Men hva døde han av?
— Å, unnskyld, sa legen, mens det spraket i telefonen. – Det var leveren. Den klarte ikke mer.»
Det er sønnen til Jacob Meyer, Jonathan, som får dødsbudskapet. En far han ikke har hatt kontakt med. Når han forteller moren om at faren er død sier hun at Jacob Meyer døde som han levde, og at Jonathan ikke skal være sentimental, stefaren er Jonathans far. For Jonathan har Isak Meyer frem til dette vært fylliken. Det er også det han blir kalt når Jonathan forteller broren Simon om dødsfallet; en jævla fyllik kaller Simon faren sin.
«Asken ble sendt rekommandert. To uker senere sto han med pakken i hendene foran postskranken i andre etasje av kjøpesenteret, like ved den store dagligvarehandelen. Over høyttalerne ble det spilt julesanger mens folk hastet frem og tilbake med fulle handleposer. Han satte seg på en benk utenfor bokhandelen og la esken i fanget. Tjue centimeter lang og syv centi meter høy minnet den mest om byggesettene han hadde fått som barn, de avlange Airfix-eskene med bildet av britiske og tyske jagerfly, som han med stor nennsomhet hadde satt sammen og hengt opp i taket på soverommet, med en tynn tråd fra Einars syskrin.
— Er den til meg?
Foran ham sto Eva, og det tok et øyeblikk før han kom på at det jo var her de skulle møtes. De hadde begge tatt ettermiddagen fri for å handle julegaver. Han la pakken under armen, reiste seg og omfavnet henne. — Hvordan er formen din? sa han.
— Jeg kastet opp før morgenmøtet, men ingen merket noe, tror jeg.
Han lo kort, og hun slo ham lekende i skulderen.
— Bare en uke igjen nå, så kan vi fortelle det, sa hun.
— En julegave, rett og slett, sa han. — Ja, en julegave til oss alle.»
I løpet av julen forsøker Jonathan å finne ut mer om hvem faren Jacob Meyer var. Fra fragmenter av det moren har fortalt tidligere, og i samtaler med henne og broren Simon, kommer navnet til Isak Meyer opp, farfaren som måtte flykte til Sverige under 2. verdenskrig fordi han var jøde.
Isak Meyer er bindeleddet til de fire andre historiene i romanen. Romanen som forsøker å fortelle hvordan historien, i dette tilfellet deler av livet til et menneske, påvirker livet til ulike mennesker.
Historien rundt disse menneskene kunne, slik jeg ser det, like gjerne vært grunnlag for en roman hver for seg så interessant var de og så mange tema er handlingen innom, og boken er derfor mer en novellesamling for meg. For meg er historien Den jødiske studenten den beste. Knallgod der tema er virkelighetslitteraturen.
Jeg har virkelig kost meg med denne serien, og jeg anbefaler deg å lese dem alle sammen. Men denne var ikke den beste av dem. Boken er spennende og historien intrekat og full av fart og spenning. Men den er også full av lange dialoger. Lagergren, en av hans venner ved British Museum og Oskar diskuterer kortene, funnene de gjør underveis og historien de etterhvert finner ut av til det kjedsommelige. Hver gang fordi de får nye opplysninger, og hver gang fordi det avdekkes mer av hva som skjedde på 1200-tallet. Eller fordi de har funnet ut mer av legenden rundt denne tavlen. Men det blir litt i meste laget. Jeg bruker lese krim på sengen hver kveld, og det var kanskje ikke det beste å lese denne boken når en er trett, på grunn av dialogene. Men jeg synes med fordel forfatteren kunne kuttet i den delen.
Selv historien og mysteriet er interessant og forfatteren sitter med store kunnskaper om religionshistorie. (Han har studert filologi og religionsvitenskap) Og klarer skape en skikkelig spennende mytisk virkelighet med fremvekst i Europa. En finner ikke feil i historien selv om den er kompleks og innviklet. Den er virkelig intens og det er interessant hvordan den høres sann og ekte ut. Men, det er et men der. Jeg mister tråden iblant når Lagergren og vennen hans doserer over historiske personer eller hendelse fra gammelt av. Eller kanskje mest når de skal finne ut av hva denne tavlen egentlig er og hvor mye av historiene rundt den man egentlig skal tro på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Boka bak den berømte filmen, kalt "Ondskapens hotell" på norsk.
Så filmen for første gang i fjor, og det var muligens noen tiår for sent. Ikke veldig skremmende, og rimelig oppskrytt, bortsett fra Jack Nicholsons innsats.
Boka derimot, er meget interessant og velskrevet. Her kommer man godt inn i psyken til karakterene, og historien får mer kjøtt på beinet enn det filmen klarer å formidle.
Familien Torrance, bestående av Jack, Wendy og 5 år gamle Danny, skal altså tilbringe vinteren på Overlook hotell. Jack skal fungere som vaktmester på det stengte hotellet. Hver vinter blir det isolert. Brøytebilen klarer ikke de bratte bakkene. Danny har mareritt om stedet før de ankommer, og Wendy har også betenkeligheter. Jack er optimistisk, og nå får han endelig tid og ro til å skrive ferdig manuset sitt, men ingenting blir som han har tenkt.
Man kommer inn i hodet på alle tre, og Dannys observasjoner, drømmer og syn, er noe av det beste. Humor og gru i uskjønn forening...
Alt som ble borte er stemplet som en thriller, men den kan også fint leses som en roman. Grunnen er at den har ikke den samme intensiteten som thrillere pleier å ha, men likevel var den svært så engasjerende. Selv om det ikke føltes som noen thriller, hadde boka et godt driv som holder leseren fanget. Det gjorde ikke noe at det ikke føltes som å lese en thriller, for andre gode faktorer spilte inn som gjorde denne boka til en sjelden vare.
Julia Phillips har hittil vært en ukjent forfatter for min del. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere for å få litt variasjon, og det fikk jeg med denne.
Fenglsende fra begynnelse til slutt
Bakgrunnsteppe i denne korte boka er om to søstre som forsvinner mens de er på vandringstur. De går ofte meningsløst rundt omkring, og de befinner seg på Kamtsjatkahalvøya. De er ofte alene sammen om dagene mens moren deres er på jobb. Det siste noen ser til dem er at de blir med en mann i en svart SUV. Grunnen til at øyevitnet husker de,t er for at bilen hans var skinnende ren. Etter mye leting, har ikke politiet mye å hjelpe seg med. I mellomtiden leser vi skildringen til forskjellige kvinners dagligdagse liv som observerer det hele gjennom media, eller som nevner det til hverandre. De fleste kapitlene er oppdelt etter måned eller begivenheter og det skiftes perspektiv. Perspektivene er fra kvinner.
Svært gode karakterskildringer
Det Phillips er god på, er karakterbeskrivelser, både når det gjelder de gamle og de unge, og omgivelsene deres. Selv om boka ikke akkurat oppfattes som en thriller, hadde den en annen type driv. Grunnen var nok at det var fengslende å lese om et sted man kjenner så lite til, og at karakterene var svært forskjellige. Det var spennende å få et innlibkk i deres dagligdagse liv både midt i leteaksjonen og når det hele begynner å trappe ned. Har politiet gitt opp håpet om å finne jentene i live?
Dette ble kanskje en kort anmeldelse fra meg enn det som er "normalt", men dette er en bok man bør oppleve i stedet for å lese om. Det er derfor jeg ikke vil gå nærmere inn i handlingen, fordi jeg ikke vil si for mye. Alt som ble borte var en fengslende bok på mange måter, og da er det ekstra kjekt å komme over ukjente bøker som denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
BOKOMTALE: Jordskjelv av Dag Otto Lauritzen og Frode Eie Larsen. Leseeksemplar fra forfatterne
Hannah er datter av selveste politisjefen, og en ivrig syklist. Hun får med seg vennene på sykkeltur. Der havner de midt oppi et mysterium. Hun kontakter faren sin. Likevel klarer ikke Hannah og vennene og holde seg helt borte, og de starter sin egen etterforskning.
Fin bok hvor handlingen er spennende, og historien er lettlest med stor skrifttype. Dette er en veldig fin serie for både barn og ungdom, og som høytlesingsbok.
Jeg har kommet i gang med "Nathalie Sarraute-prosjektet" mitt og har lest debutboken hennes som inneholder 24 kortprosatekster hvor det utspiller seg mye dramatikk men også mye hverdagsrealisme.
I omtalen min skriver jeg blant annet dette:
"For hun var ikke så opptatt av å skrive frem en ytre handling slik de fleste av oss er vant med når vi leser skjønnlitteratur men i stedet fokuserte hun på hvordan «karakterene» reagerte på en eller annen form for ytre påvirkning. Det sies at hun var påvirket av den såkalte stream of consciousness og det var hun nok men jeg har nesten lyst til å si at hun tok stream of consciousness til et helt nytt nivå når hun gjennom hele sitt forfatterskap jaktet på tropismebevegelsene som vi alle mennsker har i oss. Disse ørsmå sinnsbevegelsene som blir utløst av en ytre stimuli, det kan være en lyd, en lukt, eller en annen person som plutselig befinner seg i vårt nærvær. Disse nærmest udefinerbare bevegelser som glir ved grensen til bevissheten vår og er opphavet til ordene, handlingene og følelsene våre. Og alt dette utgjør den usynlige veven i alt mellommenneskelig samspill for å stjele litt av bokens baksidetekst."
Tropismer er uten tvil en meget spesiell bok skrevet av en forfatter som uten tvil hadde en særegen stemme.
Jeg anbefaler boken på det sterkeste!
Les gjerne hele omtalen min her.
Dette var fornøyelig lesning synes jeg. Artig å dissekere en bok sammen med Elling og ha hans stemme i hodet.
Jeg skal forsøke å lese så mange som mulig av romanene som er nominert til prisen jeg omtalte i dette innlegget før juryen begynner å diskutere: P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte
Den første romanen jeg har lest som er nominert er Kvar dag skal vi vere så modige av Brynjulf Jung Tjønn. Ikke mange sider, 173, men den inneholder en sterk historie. Den handler om Isak på 10 år som opplever omsorgssvikt, og historien er fortalt ut fra Isaks synsvinkel:
«For ikkje så lenge sidan var det ei dame som ringde på, og mamma kviskra at det var Jehovas vitne. Vi huka oss ned under kjøkenvindauga, og eg var så redd for å røpe oss at eg heldt pusten. Eg hadde sett bilen hennar stanse ute på tunet. Det var ein gammal bil som bråka mykje, og eg fekk eit glimt av henne før ho kom bort til ytterdøra vår. Håret hennar var lyst og krøllete, det var noko kjent med henne, men mamma drog meg bort frå vindauga, kviskra at det var Jehovas vitne. Etter kvart høyrde vi stega hennar utanfor, og plutseleg kvapp vi til då ho banka på vindauga. Hadde ho sett oss? Ho ropte også eit eller anna, og eg tenkte at dette hadde ikkje Jehovas vitne gjort før. Etter ei stund gjekk ho, og eg såg ho sette seg i bilen. Det var så vidt eg torde å kike ut gjennom den vesle sprekken i gardinene i stuevindauget. Ho køyrde den raude bilen ut av tunet, men då ho svinga ut på vegen, stoppa bilen. Som om ho stod der og såg bort på huset vårt. Eg dukka ned igjen og heldt pusten, sjølv om ho var eit stykke unna, sjølv om ho sat i bilen. Har ho køyrt? spurde mamma.
Eg rista på hovudet. Mamma sat framleis på kjøkenet, på den same plassen. Så ringde telefonen og vi kvapp igjen. Mamma såg mot telefonen, men Iét han berre ringe.
Kven er det som ringer? kviskra eg.
Ingen, svara mamma. Eg kika ut igjen gjennom glipa i gardina og bilen stod der framleis. Og eg fekk plutseleg ei kjensle av at det var dama i bilen som ringde. At ho stod der borte på vegen og såg bort på huset vårt og ringde. Kva var det med Jehovas vitne? tenkte eg. Dei hadde kome så ofte hit den siste tida.»"
Moren til Isak vet selvsagt at det er barnevernet som ønsker å komme i kontakt med henne, mest sannsynlig på grunn av bekymringsmeldinger barnevernet har mottatt. Moren ligger mesteparten av dagen i senga på soverommet bak lukkede gardiner. Når hun kommer ned på kjøkkenet ber hun Isak gå ut fordi hun trenger tid alene:
«Eg går ut av huset, lukkar døra roleg. Mamma likar ikkje at det bråkar, ho får så vondt i musklane av det. Og viss ho får vondt i musklane, så kan ho få hovudpine. Og viss ho får hovudpine, må ho gå på rommet sitt og trekke gardinene for og ligge der i mørket i fleire dagar. Då må det vere heilt stille. Eg må sitte i stua og sjå på tv utan lyd. Men av og til kan det vere greitt at lyden er av. Spesielt når det er skyting og slåsting. Å sjå på skyting og slåsting utan lyd går fint. Det gjer meg ingenting. Heller ikkje at det er mykje blod.»
Noen dager krever moren at han er hjemme fra skolen:
«Eg pakkar skulesekken. Men så høyrer eg steg i trappa. Eg blir ståande ved kjøkenbordet og lytte. Skritta til mamma kjem nærare og nærare, og snart opnar døra inn til kjøkenet seg.
Du må bli heime i dag, seier mamma. Eg føler meg ikkje så bra. Er det greitt, guten min?
Eg slepper taket i sekken og nikkar.
Så fint, guten min. Kan du finne litt mat til meg?
Eg nikkar igjen. Eg hentar fram ein tallerken og går inn på spiskammerset, hentar fram pålegg og mjølk. Mamma set seg ved bordet.
Set deg, du Og, Isak.
Eg gjer det, sjølv om eg allereie har ete.
Mamma smører brødskiva og et utan pålegg. Det glinsar smør av leppene hennar.
Veit du korleis eg helst vil døy? spør mamma plutseleg.
Eg ser på henne og ristar på hovudet.
Aller helst vil eg berre slokne, seier mamma og tygg.
Slokne? spør eg.»
Utenom en klassekamerat, Yardan, Harald på butikken som lar Isak handle mat på krita, og den tause og tilsynelatende ensomme naboen, er det ingen som ser Isak:
«Han kom til bygda for omtrent eit år sidan, då eg gjekk i fjerde klasse, og kvar gong eg ser han, så er han aleine. Han er nesten slik som eg. Eg er også mykje aleine. For mamma vil ikkje ha besøk. Ho vil at det skal vere henne og meg. Det er best slik, seier ho.»
Når læreren spør Isak hvorfor han ikke kom på skolen, svarer han at han måtte hjelpe moren. Læreren sier at hun har forsøkt å ringe moren, men at hun ikke tar telefonen. Hun ber Isak ringe henne.
Kan Line, kjæresten til naboen som dukker opp, utgjøre en forandring for Isak?
Det kan selvfølgelig være, noen ganger. Hun har kommentert i dag at hun ikke har lest, og at hun trenger å vite pga en fagsamtale..
Denne var julelesingen min julen 2021 og jeg storkoste meg med hver eneste side.
Jeg syntes den var litt rar og kjedelig i begynnelsen, men etter hvert som forholdet mellom ni år gamle Jonna og Gorillaen som adopterer henne fra barnehjemmet utvikler seg så blir boken bare bedre og bedre!
Et aldri så lite sleivspark til de som mener at absolutt alt skal og må være så ordentlig som mulig...
Martin og Alexandra bor i et lite, gammelt sommerhus ved sjøen, sammen med 3 år gamle Adam og nyfødte Nellie. En dag forsvinner Adam mens Martin er hjemme med ham og snur ryggen til i noen minutter. Har han druknet i sjøen slik alle tror? Hva med familien som gikk gjennom isen og druknet på samme dato på 60-tallet? Og den lille gutten, Johan, som endte sitt liv på samme vis på samme dato 10 år senere? Kan dette være tilfeldig? Eller kan det ha en naturlig forklaring?
En litt annerledes krim, jeg ble raskt oppslukt og håper også hennes første blir oversatt til norsk! Spennende, godt skrevet, bra tempo gjennom hele boken og en aldri så overraskende slutt! Anbefales!
Sist sett
