Bokelskere.no

Kjøpte også på impuls under Mammut, denne har gått under radaren tidligere. Kjekt å bli positivt overrasket. Håper du liker den!

Midt på treet bok som startet veldig bra, men synes historien spriket og ble litt usammenhengende

Det finnes ingen grenser for gult er en helt grei bok om vennskapet mellom Sigrid og den eldre kvinnen Marika. Sistnevnte er kunstner mens Sigrid jobber på et kontor,men har egentlig mest lyst til å skrive dikt. Eller har hun egentlig det? For meg virker det mer som en flukt fra hverdagen enn et genuint ønske om faktisk å skrive.
Vi får underveis et lite glimt av hvordan eldreomsorgen fungerer her i Norge,eller kanskje hvordan den ikke gjør det.
Fra før av har forfatteren skrevet bøker for barn og ungdom, noe som skinner gjennom teksten for den fremstår noe barnslig til tider. En grei "her og nå" bok som ikke kommer til å sitte i så veldig lenge, men skriver forfatteren en ny bok for voksne gir jeg det gjerne en sjanse.

Beatles - Lars Saabye Christensen

Nei, man må ikke det. Jeg klarte fint å få med meg handlingen. Det ga meg mulig lyst til å lese Jane Eyre senere. Og vet jo at den var mer feministisk i sin tid. =) Ønsker ikke å diskutere boka videre for er veldig ferdig med den for øyeblikket. =)

Wide Sargasso Sea er nok en bok jeg vanligvis ikke ville ha lest, hvis det ikke hadde vært for samlesing. Som tidligere student i allmenn litteraturvitenskap, burde jeg ha brydd meg mer om klassisk litteratur, og har jo lest noen. Noen romaner, men mest klassiske horror bøker.

Selv om jeg ikke har lest Jane Eyre, så kjenner jeg jo til historien siden boka blir ofte nevnt i ulike sammenheng. Man trenger heller ikke å lese Jane Eyre først, fordi synes at Wide Sargasso Sea står fint på egne ben.

Derfor velger jeg å ikke sammenligne Wide Sargasso Sea og Jane Eyre i denne anmeldelsen siden jeg ikke har lest Jane Eyre, og liker ikke å si så mye om bøker jeg ikke har lest selv. Synes at det blir litt feil.

En slags Jane Eyre fanfiction
Wide Sargasso Sea ble utgitt i 1966, og tar for seg forskjellige temaer som rasisme, mental helse, psykisk vold og klasseskille. Man møter Antoinette Cosway som har hatt en hard oppvekst. Hun har for det meste levd et isolert liv, og familien hennes er ikke spesielt populære, da faren hennes har vært tidligere eier av slaver. Livet blir heller ikke enklere for Antoinette i voksen alder. Hun er gift og det er et arrangert ekteskap med Mr. Rochester som man aldri får vite fornavnet på. Det er ikke et lykkelig ekteskap og det fører til at Antoinette blir mindre og mindre lik seg selv. Hun blir som kjent, kvinnen på loftet.

Wide Sargasso Sea er en svært kort bok. Selve handlingen er på bare 124 sider. Før det består boka av en lang introduksjon og sidene etterpå er forskjellige notater og informasjon. Utgaven jeg leste er fra Penguin Classics og de utgavene har jeg et noe anstrengt forhold til, siden bøkene deres ofte er fulle av fotnoter. Jeg liker fakta og slikt om bøkene jeg leser, men liker ikke bruken av fotnoter fordi de minner meg altfor mye om pensum og det forstyrrer leseflyten noe. Men det var den utgaven for meg som var enklest å få tak i.

Småtørr fortellerstemme
Dessverre ble jeg ikke helt fan av boka. Jeg likte deler av den, noen av temaene og stemningen, men for det meste ble det hele noe ensformig og ikke så veldig engasjerende. Rhys fortellerstemme ble noe tørr i lengden og karakterene ble altfor flate. Derfor brukte jeg noe tid på denne boka. Det kunne gå dager uten at jeg åpnet den, for det var andre bøker som fristet mer.

Likevel er jeg glad for å ha lest den for boka var ikke dårlig, og det er viktig å utvide horisonten som leser i stedet for å lese fra favorittsjangrene sine, hele tiden. Det var også spennende å lese om en annen tid.

Det morsomme med Wide Sargasso Sea er at den er som nevnt "forløperen" til Jane Eyre og i disse dager leser jeg The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, hvor Jane Eyre også blir nevnt. Er det på tide å skjønne hintet at jeg bør lese den, eller? Jeg har litt lyst, men samtidig ikke siden det er feministisk litteratur, og feminisme har jeg aldri interessert meg for, noe jeg selvfølgelig burde. Har bare latt andre ta seg av det.

På norsk finnes boka i to utgivelser: Kreolerinnen på Thornfield Hall og Vide Sargasso.

(Jeg har en annen utgave)

Fra min blogg: I Bokhylla

Kom litt tilfeldig over denne boken som viste seg å være både engasjerende, spennende og rørende.

"«Til tross for at jeg bodde i Chelsea — det vil si, jeg hadde leiet møblert her i tre måneder — følte jeg meg fullstendig som fremmed. Jeg skulle skrive en bok om gammel indisk arkitektur og kunne for den saks skyld like gjerne ha søkt tilflukt i Hampstead eller Bloomsbury eller Streatham som i Chelsea. Omgivelsene var meg ganske likegyldig, jeg levde i min egen verden.
Men akkurat denne kvelden var jeg blitt grepet av akutt —sky for mitt skrivearbeid, en erfaring visstnok alle forfattere Rundom gjør.»

I romanen Den fjerde rytter utgitt i 1961 har Agatha Christie flyttet seg til mer urbane strøk og verken Poirot eller Miss Marple har rolle i fortellingen. Fortellerstemmen er gitt til forfatteren Mark Easterbrook, og vi møter han første gang på en kaffebar i Chelsea:

«Kaffebaren var sparsomt opplyst, men så vidt jeg kunne se var nesten alle gjestene helt unge mennesker, mer eller mindre verdige betegnelsen beatnik. Pikene så ustelte ut — som alle unge piker nå til dags, tenkte jeg — og måtte være altfor varmt kledd. Jeg mintes den tyve år gamle piken jeg hadde hatt til bords da jeg var ute med noen venner et par uker tidligere. Det var riktig varmt i restauranten, men hun hadde hatt på seg en tykk, gul ullgenser, sort skjørt og sorte ullstrømper, og svetten rant nedover ansiktet hennes under hele måltidet. Lukten av svettedampende ull hadde nesten utkonkurrert lukten av det uvaskede håret. Ifølge mine venner vasset hun i lengtende tilbedere. Ufattelig. Hos meg hadde hun iallfall ikke vekket annet enn en jevnt voksende lengsel etter å hive henne i et varmt bad eller aller helst en vaskemaskin. Men dette viste antagelig bare i hvilken grad jeg var uten kontakt med tiden. Det kom kanskje av at jeg hadde bodd så meget i utlandet. Jeg tenkte med vemod på kvinnene i India med sitt vakkert oppsatte, kullsorte hår, sarier i kraftige farger og svøpt i grasiøse folder, rytmen i kroppen når de gikk .»*

Romanen Den fjerde rytter er den niende av ti bøker mitt Agatha Christie-prosjekt. Jeg synes boken er god og forskjellig fra andre bøker jeg har lest av Agatha Christie.
Janet Morgan skriver dette i sin biografi om Agatha Christie:

«I august 1961 opplyste UNESCO at Agatha var den mestselgende engelsk-språklige forfatter i verden. Hennes bøker ble solgt i 102 land, dobbelt så mange som for nestemann, Graham Greene. Den uavbrutte flommen av brev til hennes agenter Hughes Massie og Harold Ober Associates gjorde dette lett å forstå. Beundrere var skuffet over ikke å kunne bli mottatt av Agatha, over at hun ikke fortsatte lange brevvekslinger med dem, 0g over at hun ikke ville redigere manuskripter for dem og gi dem råd om skriving. De tenkte ikke på at hun var travelt opptatt med sitt eget liv og arbeid, og at slike henvendelser nå løp opp i flere dusin hver uke. En afrikaner som hadde valgt Agatha som sin mor foreslo at han skulle komme og hente henne. En italiener spurte om hvor han kunne få tak i Lapsang Souchong. Et fransk magasin ville ha artikler om «les grands sujets féminins» («lntet jeg hatet mer!»). Hun ble bedt om å bidra til å redde templene i Nubia (hun sendte en sjekk) og en sololieprodusent anla injuriesak fordi hun hadde nevnt merket i Death in the Air (Døden i luften). «Det var bare en spøk blant folk, ikke noen hentydning til et bestemt merke!» forklarte hun Cork i desperasjon: «Ta deg av det vedlagte ved å si at jeg er i utlandet!"
Skiermet på Winterbrook slet Agatha med boken CoIlins skulle utgi i 1961, en bisarr beretning der hun mintes farmasøyten som hadde gitt henne den første praktiske opplæringen. Tittelen var hentet fra Johannes' åpenbaring: «Og jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hans navn var døden, og dødsriket fulgte med ham.» The Pale Horse (Den fjerde rytter) kombinerte to ideer. Den første, med arbeidstittelen «Thallium-mysteriet», tenkte hun å «starte på en eller annen måte med en navneliste. alle døde». Den andre trakk inn igjen Agathas tidligere tanker om «voodoo etc., hvite haner, arsenikk? Barnslige greier — virker på sinnet og hva kan loven gjøre med deg? Elskovsdrikker og dødsdrikker — afrodisiakum og koppen med gift. I dag vet vi bedre — suggesion.»

Det er laget TV-serie av boken som ble vist som påskekrim på TV2 i 2020, filmen omtales her på VG.no. Filmatiseringen, som jeg ikke kan huske å ha sett, avviker mye med handlingen i boken. Det kan jeg lese ut ifra VG-anmeldelsen og traileren. Det synes jeg er synd.

På kaffebaren er Mark Easterbrook vitne til en slåsskamp mellom to jenter. Etter at jentene har forlatt kaffebaren beskriver Luigi, mannen bak disken, en av jentene slik:

«Jøss ja, hu vanker jo her nesten hver kveld. Tuckerton heter’a, Thomasina Tuckerton, for å være korrekt. Men alle her kaller henne bare Tommy Tucker. Svømmer i gryn, gjør hu også. Gammer'n etterlot henne en formue, men hva tru'ru hu gjorde? Slo seg ned her i Chelsea, på et møkkete rom i ei rønne oppe ved Wandsworth Bridge, og driver dank med en gjeng andre av samma sorten. Det er'ke til å forstå, men halv gjengen er rikinger. Kunne ha fått alt de pekte på, og gjerne bodd på Ritz. Men de liker det visst best sånn som de har det nå. Nei, det er'ke til å forstå.»
Jeg spurte hva krangelen hadde dreiet seg om.
«A, Tommy hadde lurka til seg kjærsten til den andre. Jeg kan bare ikke skjønne at han er noe å slåss om.»
Jeg reiste meg for å gå. «Forbitrelsen hos den frastjålne var visst ekte nok.»
«Ja, Lou stakkar, hu er jo så romantisk av seg, hu,» sa Luigi tolerant.
Jeg hadde en annen oppfatning av ordet romantisk, men det sa jeg ikke.

En uke senere finner Mark Easterbrook dødsannonsen til Thomasine Tuckerton i The Times.
Navnet Tuckerton dukker opp på en liste med navn som Fader Gorman skrev etter å snakket med Mrs. Davis på dødsleiet, hun stønner ut av seg om ondskap hun har vært delaktig i. På vei hjem blir presten drept og listen som legen finner i skoen til presten overleveres til politiet. Tilsynelatende er det ikke noe mistenkelig med dødsfallet til Tuckerton eller andre på listen. Men det er når den tidligere puben Den Gule Hest og kvinnene som bor der og som driver med okkultisme blir et tema, at Mark Easterbrook begynner å stille spørsmål ved dødsfallene.

Tvillingene Stella og Desiree, bor i en småby i sørstatene. De nedstammer fra byens grunnlegger, som var veldig opptatt av vakre ting, og lys hud. Mallard, som småbyen heter, er derfor befolket av mennesker med hud som kan tas for hvit, men de er opprinnelig svarte. Stella og Desiree er som erteris, og ønsker å reise fra småbyen til storbyen, New Orleans. Som 15-åringer rømmer de, men alt blir ikke som Desiree trodde på forhånd. En dag forsvinner Stella, og Desiree er for første gang alene.
Fjorten år senere kommer Desiree tilbake til Mallard. Med på slep har hun datteren, Jude. Hun er kullsort i huden, og det er ikke en farge som passer inn i Mallard. Desiree er desperat etter å finne Stella, og får hjelp av en hodejeger i søket, men det er alt annet enn enkelt.
Også Stella har fått en datter, og hun er, i likhet med Jude, nysgjerrig på mødrenes oppvekst i Mallard. Familiehemmeligheter får ikke lenger lov til å ligge gjemt.
Historien starter på 60-tallet, og varer til midt på 80-tallet. Veldig god og rørende bok.

Boka ble kåret til årets beste av Time, er en favoritt av Obama, og filmrettighetene er solgt til HBO.

Hun bygger intrige fra første side, og det var besnærende hvordan hun greide å få hjertet mitt til å banke ganske så overveldende, mens jeg leste. Jeg likte godt det faglige som kom frem, og at det ikke tok over og gikk i veien for spenningskurven som var tydelig gjennom hele boken.

skriv lenkebeskrivelse her

Det finnes ingen grenser for gult er nydelig skrevet, med flotte refleksjoner og små tankevekkere. Boken har et lite men godt utarbeidet persongalleri, og en handling som føltes ganske så spennende i perioder. Jeg lot meg engasjere, og anbefaler den gjerne videre!

Bokas hovedperson er halvt dansk og halvt tysk. Hennes far ble født under et bombeangrep i Berlin. Hans far satt i fangenskap i nærheten av Hitlers bunker. Denne Opa, er en skremmende figur; hatet av sønnen, fryktet av barnebarnet.
Kvinnens far hater alt som er tysk, og grep første mulighet til å flytte fra Tyskland. Han havner i Danmark, og er meget motvillig til at datteren skal få besøke Opa og Oma i Tyskland. Moren hennes presser på, og hun blir også kjent med de tyske søskenbarna sine.
Som voksen blir hun kontaktet av fetteren fra Tyskland, som har en hemmelighet å dele. Deres Opa var nemlig i Polen under 2. verdenskrig, og var med på å sende polske jøder til leirene.

En lettlest sidevender om familie, angst, rotløshet, og om å være på feil side i en krig.

Billy Pilgrim, bokas hovedperson, ble fanget av tyskerne under 2. verdenskrig. Fra Luxembourg blir han og andre amerikanske krigsfanger, fraktet med tog til en fangeleir. Alle offiserene er engelske. Senere havner han i Dresden under bombingen av byen. Her overlever han i kjelleren på Slaktehus 5.
Flere bisarre historier veves inn i denne satiriske fortellingen, som er et solid spark til krigen og amerikansk besteborgerlighet. Det baserer seg på forfatterens egne krigsopplevelser.

Det er til tider sært, og vanskelig å følge. Hva som er fiksjon, og hva som er virkelighet, balanserer på en knivsegg.

Boka er Vonneguts debut, og havnet på lista over «1001 bøker du må lese før du dør».

En velskrevet tankevekker

"Han sier ikke noe.
Og frykten jeg kjente i stad gjør at hele rommet er blankt av frost. Gulvet har et tynt islag. Og det kommer snøkorn ut av komfyren, ikke gnister. Alt er glassklart.
-Du rører ikke mora mi! hvisker jeg."

Johan er 15år og sykkelbud under krigen. Han oppdager en sabotør i leiligheten. Gradvis blir han viklet inn i et usynlig og komplisert motstandsarbeid. Hvem kan han egentlig stole på? Boken har en mørk og intens stemning. Språket er fullt av særegne beskrivelser og bilder. Vi får virkelig kjenne på Johans usikkerhet og redsel. En utfordrende skildring av motstandsarbeid under krigen.

Kanskje ble jeg litt lykkeligere av å lese denne boken! Den var lettlest, optimistisk og full av gode tips for å gjøre livet litt bedre. Søvn, trening, mat, motivasjon og mye annet. Jeg har lenge hørt på podcasten ingefær, og her virker det som hun har plukket ut godbiter av alt hun har lært gjennom sine mange intervjuer. Det er en fin blanding av personlige anekdoter, forskning, og henvisning til andre bøker om de ulike temaene.

Et fasjonabelt bryllup på en øde øy utenfor kysten av Irland. En storm er på vei, og stemningen er ikke så lett og ledig som den burde være før et bryllup.. Boken veksler mellom flere fortellere. Alle med sine hemmeligheter og tvister med familiemedlemmer og andre gjester. Masse drama! Det er også hopp i tid, før bryllupet, under bryllupet og nåtid. Men alt foregår i løpet av et par dager, og spenningen ligger i å pusle sammen bitene. Vekslingene gir godt driv i fortellingen, det er spenningsmomenter og nye spørsmål ved hvert kapittelskifte. Veldig godt komponert spenningsroman som føles som en film. Minnet meg litt om bøkene til Greer Hendricks og Sara Pekkanan i stemning og oppbygging.

Det handler om en 2000 år gammel skattejakt. Vi skal gjennom folkevandringstiden, mellomkrigstiden, og fram til 2010. Sentralt er to historikere, fra henholdsvis Norge og Sverige. Svenske Staffan, har nemlig kommet nær løsningen på mysteriet med gullmenoraen som ble stjålet i år 70.
Det er en massiv historie som blir fortalt. Kanskje litt for massiv. Staffan forteller sin norske venn det hele, men det er traurig. Sendrektig og altfor mange digresjoner underveis.
Det er synd å si, men det mest spennende er faktisk det som skjer i vår egen tid.
Grunnen til at jeg fullfører denne mastodonten av en bok, er historien om gotere og vandaler, som huslyden er i slekt med. Pluss også på litt nysgjerrighet, så er vi der! Det var absolutt ikke verdt å fullføre…

Islandske krimforfattere altså! Det er ikke så ofte jeg leser en hel bok i ett jafs, men denne klarte jeg bare ikke å legge fra meg!

Benedikt, Dagur, Klara og Alexandra drar på helgetur til en øde øye, Ellidaey, 10 år etter at deres felles venninne Katla ble drept. Under oppholdet på øya blir en av dem funnet død og det blir snart klart at vedkommende har blitt drept. Kan det være en tilfeldighet at det skjer enda en i venneflokken? Hulda Hermannsdottir blir satt på saken og nøster opp en sak som er mye større enn man i utgangspunktet hadde trodd...