Bokelskere.no

Har du lyst å lese en roman med masse følelser, både av den romantiske typen, og den mellom foreldre og barn (og barnebarn og naboer og kolleger), da er dette et godt valg. Det er en "bobler i glasset og sol på terrassen-bok" så det er bare til å lene seg tilbake og nyte turen

Niende bok om familien Winther fra Trondheim.

Etter at Christian har kommet tilbake fra de døde, blir Fredrik overflødig i hjembyen. Han flytter til Kristiania, og hans gravide kone, Gitte, skal komme etter når barnet er født.
Også Emma rømmer sørover, og hun og Fredrik møtes tilfeldig. De to har fremdeles følelser for hverandre, men Fredrik er ikke lenger fri og frank.
Å gå inn i et forhold nå er galskap, og ikke minst umulig.

Lettlest underholdning, hvor handlingen nå foregår for det meste i hovedstaden.

Denne ble slukt på en dag, like spennende som tidligere bøker. Bare å vente på neste.

Minier er kanskje ikke original, men hans mørke og dystre krimbøker fascinerer.

Er det noen som skriver mørkt, så er det ham. Ikke at det sjokkerer for har lest en del mørke bøker og sett en del mørke filmer, så det skal mye til for å sjokkere, men liker at han prøver. Har ennå ikke fått med meg de to første bøkene i serien: Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, men føler ikke at jeg misser noe, og det spørs jo hvor nøye man er. Selv er jeg ikke så nøye når det gjelder krimserier, for det er lett å få med seg bakgrunnen til hovedkarakterene uansett. Har lyst til å få med meg Hvis helvete var av is siden jeg allerede har den i samlingen.

Bøkene blir bare bedre og bedre
Dalen er sjette bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, og som vanlig er han i hardt vær. Han er for tiden suspendert og venter et viktig møte om noen uker. Et møte som kan gjøre resten av karrieren hans. Samtidig har han sønnen Gustav å tenke på. Ikke nok med det. Midt på natten får han en telefon fra noen han ikke har hørt fra på åtte år. Personen det gjelder er en han kjent godt en gang i tiden. Personen trenger hjelp, og ved hjelp av noen stikkord, tror Servaz han skjønner hvilken sted personen som ringer mener på. Han drar dit i håp om å finne den som ringte ham, før det er for sent. Men stedet han har dratt til består av mye fjell og skog. Det er et kloster i nærheten og et småsted. Det er bare en vei som fører inn og ut av småstedet. Et bestialsk drap skal ha skjedd i nærheten, og av den grunn møter Servaz en gammel venn. På grunn av noe som skjer, er Servaz nødt til å bli der lenger enn planlagt. Folk blir nervøse da enda et drap skjer ... Klarer Servaz å holde seg unna, med tanke på at han er suspendert?

Det er ikke bare Bernard Minier jeg liker bedre og bedre, men også Martin Servaz. Han er jo en typisk antihelt. Det er ikke derfor jeg liker ham, men fordi han kjører sitt eget løp samme hva det måtte være, og følger instinktene sine. Samtidig tar han vare på de rundt seg.

Gjennomsiktig sak, men veldig medrivende
Syntes saken i seg selv var noe lett å gjette seg frem til på grunn av et hint, men følte ikke at det ødela spenningen, for Minier er som Slaughter og kan å skrive på en medrivende måte. Karakterene føles ekte og realistiske, også de man ikke liker, og hele tiden må man lese litt videre. Kapitlene er korte og det er alltid noe som skjer. Likte også at handlingen foregikk i et isolert småsted. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke leste denne da det var høst, men kunne ikke vente. Hvordan han klarer å skrive store bøker på kort tid, er for meg en gåte, men jeg klager ikke.

Etter Miniers sjette bok, kjeder han meg fremdeles ikke, og jeg venter allerede på hans neste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Fin påminnelse om boken jeg leste om her tidligere i år «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!» Nå skal den leses :)

BOKOMTALE: Isbryter av Kristina Ohlsson. Leseeksemplar fra Gyldendal

Dette er andre bok i serien om August Strindberg. Han har flyttet til det lille stedet Kungshamn, hvor han driver en bruktbutikk i et gammel begravelsesbyrå. Brukthandelen, Strindbergs second hand, er populær og mange leverer inn varer. Axel er en av dem. August blir imidlertid veldig overrasket over det han får. En natt står sjøboden til August i brann, og det gjør også boden til Axel. Politietterforsker Maria er på saken, og det avdekkes godt bevoktede hemmeligheter, så hemmelige at noen må dø.

Jeg elsker denne serien. Historien er interessant og spennende, og språket er enkelt og lettlest. Boka kan leses frittstående, men jeg anbefaler deg å begynne med den første; Stormvakt.

Les hele omtalen min her

Dystopisk sci-fi, ikke hverdagskost men dette var god underholdning

Den svakeste boken i serien og greit at det nå ble satt endelig punktum. Innimellom fenget det og jeg var tilbake i "Byens Spor", men det skled stadig ut og ble litt kjedelig.

Jo, naturligvis. Mye av triviallitteraturen handler nettopp om disse to tingene. Men jeg ønsker meg noe mer av en bok.

Fjerde bok i «Halve kongeriket».

Det er unge kronprins Karl Johan/Kalle som er bokas hovedperson denne gangen. Han og resten av gjengen har fått kongelig tillatelse til å reise en uke til Lofoten. Formålet er å få med Ingrid tilbake til Oslo. Ingrid som har forlovet seg med surferen Falk. Kalle er fast bestemt på å fikse dette. I tillegg skal han vinne tilbake Lena, som har slått opp, selv om de fortsatt er venner. Alt går ikke etter planen. De lokale heltene stjeler både jentene og stoltheten til Norges kronprins.

Sjarmerende kjærlighetshistorie om å være seg selv, knuste hjerter, sjokk, og håp.

Pandemien er et faktum, og Norge stenges ned. Hanne Wilhelmsen stortrives. Om nettene kjører hun rundt i rullestolen i en folketom hovedstad. I alle hemmelighet har hun skrevet bok, og skremt vannet av forlagets ferske redaktør, ved å nekte henne å redigere noe som helst. Hanne er i sitt ess!
Hannes beundrer og familievenn, politibetjent Henrik Holme, kommer til henne med en drapssak. Kvinnen har fått ansiktet maltraktert til det ugjenkjennelige, og ingen har meldt henne savnet. Politiet har ingen spor i saken, og de kjenner ikke identiteten til offeret. I desperasjon, håper Henrik at Hanne kan hjelpe.
Også i Hannes forlag Storkhøj, skjer det dramatiske ting. En av deres stjerneforfattere, Kate Howe, har levert sitt ellevte manus. Som vanlig i papirform, som vanlig uten kopi. Nå er manuset sporløst forsvunnet, og den ferske redaktøren, Ebba Braut, må hanskes med en enda verre forfatter enn Hanne Wilhelmsen.

Det et godt driv, og interessante personligheter i Anne Holts seneste utgivelse. Bakteppet er pandemien vi alle har følt på kroppen, og det knyttes stor spenning til hvordan det hele henger sammen. Godt å ha Hanne Wilhelmsen tilbake!

Men er det ikke forelskelse og slekters gang som er selve livet og dermed også et tema som er naturlig å skrive om?

Jeg syns den var kjempebra! Ble en favorittbok! Den er ganske svulstig i måten ting beskrives, men jeg lot meg falle for det. Jeg har beskrevet hvorfor, i egen kommentar. Hva legger du i platt? Tenker du at den er intetsigende på et vis?

skriv lenkebeskrivelse her

Like godt de to første bøkene i denne trilogien, men synes bok 3 ble litt for springende i tid, selv om det muligens var nødvendig for å få hele historien frem. Synes det ble mye det samme i siste halvdel av boka så den når ikke like høyt opp som de to første hos meg.

Siden så få har sagt sin mening om boka, får jeg gå i gang med å gjøre det. Denne boka vil jeg karakterisere som triviallitteratur. Den er til en viss grad underholdende, men ikke noe mer. Det høytidelige og noe oppstyltede språket er gammeldags (sannsynlig allerede i 1930-årene). Overhodet ikke noe nyskapende her. Og hva med innholdet? Det handler først og fremst om slekters gang. Ellers er det gitt stor plass til en forelskelse, uttværet til et nesten latterlige. Spørsmålet om påpasselighet eller barmhjertighet i pengespørsmål kommer også opp, Her knytter det seg til striden mellom Bjørndal og Borgland (noe som sannsynligvis utdypes videre i de neste bøkene). I det hele synes jeg at innholdet er ganske platt, men kom gjerne med innvendinger.

Jeg er langt på vei enig med deg. Men synes du ikke at selve boka er litt platt?

Lest ferdig!
Denne boka gikk rett inn som en favorittbok hos meg og jeg har gitt den terningkast 6. Hva som gjorde den så bra? Det må være en blanding av naturbeskrivelser, men også beskrivelser av mennesker. Boka trykka nok på noen nasjonalromantiske knapper hos meg, det melankolske ved den norske levemåten den gangen. Har ikke alle nordmenn noe av dette ved seg den dag i dag?
Forfatteren beskriver både natur og mennesker så detaljert, at man blir raskt kjent med både området og folka han skriver om. Selv bor jeg i de dype skoger (Elverum), og liker svært godt de beskrivelsene han har av skogen, naturen og dyrelivet. Biter meg merke i at dyrelivet var mer rikt den gangen. Likte også veldig godt beskrivelsene av husene og hvordan krokene inne ble mørke når kvelden falt på. Glomdalsmuseet ligger i Elverum. Jeg går mye tur rundt disse gamle bygningene som er fra blant annet den tia som beskrives i boka. Har kikka inn i mange av disse og så det veldig levende for meg mens jeg leste.
Særlig to begivenheter var ekstra flott å lese. Den første var da de for første gang på mange år skulle til kirka på juledagen. Den turen med hest og slede og bjeller og fakler; jeg hadde høy puls og var blank i øya mens jeg leste! Fantastisk! Den andre var også sledetur, og det var da majoren og datteren skulle fra byen til Bjørndal for å feire jul. Utrolig flott. Bare beskrivelsen av hestene var jo nok til å få høy puls. Så mye kraft og tydeligvis også spesielt store og flotte hester fra Bjørndal.
Artig å lese om hvor overtroiske de var den gangen også. Både ift tusser og troll i skogen, men også nissen som mata favoritthesten.
Skrivestilen og ordbruken er nok også noe av det som gjør at dette er en favorittbok. Feks «han var elghøy og litenmjuk og dyremjå..». Og «skranglesjuk». Koste meg virkelig da jeg leste disse uttrykka!

Jeg skjønner hva du mener. Likevel opplevde jeg det ikke som en forherligelse. Det var flere personer som ble beskrevet positivt, særlig kvinner. Til og med slemme Elisabeth ble beskrevet som vakker. (Men det er jo nesten det eneste positive med henne som ble beskrevet også.) Jeg tenker kanskje det har noe med den beskrivende måten forfatteren forteller på. Han beskriver både natur og mennesker voldsomt detaljert. At de på Bjørndal beskrives så flott, er kanskje for at vi som leser skal forstå at det er de vi skal like/holde med? Og at vi skal forstå at de som blir sett ned på der oppe i Nord, egentlig er en flott familie bestående av gode mennesker. Bare noen tanker.

En utrolig sterk historie, modig, nært og reflektert. Hvem skulle trodd at vellykkede Abid Raja har gjennomgått en så tøff og vond barndom og ungdomstid. En viktig historie om flerkulturell oppvekst.