En stund siden igjen jeg har lest svensk krim, noe vår nabo er veldig god på.
Ny serie fra Sverige
Rovhjerte er debutkrim av Ulrika Rolfsdotter og er en begynnelse på en serie. Rovhjerte gjør det gjodt som førstebok, spesielt hvis man liker krim som tar seg god tid til å beskrive karakterer og omgivelser. Jeg likte den fordi den inneholdt småsted, kulde, isolasjon .og hemmeligheter.
Man blir kjent med Annie Ljung som har forlatt Lockne på grunn av for mye smerte og hemmeligheter. Hun er også lei av bygdesnakk. Derfor bosatte hun seg i Stockholm hvor hun jobber som sosionom. Noe hendte på tedet hun forlot, og hun er redd folk snakker om det og ser ned på henne etter alle årene.
Får man vite mer om Annies hemmeligheter?
Noe har skjedd som tvinger henne tilbake til Lockne. Moren hennes har rømt fra sykehjemmet og ut i kulda. Noe som kunne ha tatt livet av henne. Annie drar for å besøke henen for å se om hun har det bra, og at hun får den omsorgen hun trenger. Heldigvis har hun slektninger i nærområdet som hun har kontakt med. Hun har tenkt å bli værende i bare noen dager, men noen trenger hennes hjelp da hennes tremenning, Saga som er 17, forsvinner. Hun har aldri rømt hjemmefra før og foreldrene er sikre på at det har skjedd henne noe. Flere ting skjer som gjør til at Annie starter sin egen etterforskning. Samtidig får hun "gleden" av å møte noen av fortidens spøkelser. Får man vite som leser hva som skjedde med henne for mange år siden?
Denne gang var det ikke selve krimsaken som var spennende, men karakterene og hvorfor Annie er så hemmelighetsfull. Hvorfor hun tar avstand til folk som ble igjen i Lockne, og hvordan hun fikk arret som ofte dukker opp i teksten.
Krim som tar seg god tid
Rovhjerte inneholder ikke mye action eller tempo. Den er mer karakterdrevet og man blir godt kjent med stedet som består av forskjellige personligheter. Man blir nysgjerrig på Annies fortid og hvorfor hun er en smule forhåndsdømmende. Men likte at forfatteren tok seg god tid med handlingen og beskrev hverdagen til karakterene på en troverdig måte. Man kommer da nærmere på det som skjer.
Hadde likt boka bedre hvis avslutningen var noe annerledes. Den ble for åpenbar og klarte heller ikke å ta avslutningen helt seriøst. Det passet ikke inn i alvoret som handlingen ellers bar preg av. Men likevel vil jeg gjerne få med meg neste bok i serien da jeg fikk sansen for Rolfsdotters fortellerstemme.
Fra min blogg. I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Den myteomspunne Peer Gynt. Lystløgner på linje med Münchausen. Det hele er kaotisk og galimatias. Skjønner at de fleste nok ikke har lest Ibsens dikt, men heller sett det spilt på scenen. Det er nok det det gjør seg best også?
Mange gode sitater.
Greit å følge handlingen om Geryon, men jeg kjenner at det er mye som går meg hus forbi. En bok jeg gjerne vil eie og lese på nytt, så jeg plukker den gjerne opp fra et mammutsalg en gang :)
Fengende krimbok, med mange karakterer. Savnet enn bedre forklaring på slutten.
Demens er en forferdelig sykdom som rammer mange mennesker. Både pasienten og pårørende. Senest i går var det et innslag her på Dagsrevyen om en norsk skuespiller som i alder av 56 år fikk diagnosen Alzheimers sykdom, som er en kronisk hjernesykdom, og den vanligste årsaken til demens. Den 18. mai var det her i NRK radio sitt program Ekko et innslag om at:
«Hjernevæsken er viktigere enn vi har visst. Man trodde lenge at hjernevæsken eksisterte uten å påvirke hjernen. Men nå har forskere funnet ut at de 1,5 desiliterne betyr mye for hjernehelsen vår, og at det ligger behandlingsmuligheter der som man ikke har ant om - før nå.»
Forskningsresultatene er også omtalt i denne interessante artikkelen Kan i fremtiden behandle demens gjennom hjernevæsken.
Toril Brekke har skrevet en roman der tema er demens med tittelen Dement diamant. Romanen ble utgitt i 2021 og forlaget omtaler den slik:
"Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.
Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.
Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.
Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter."
Jeg fikk vite om romanen gjennom en bekjent. Nå er den lest. Romanen starter med at Toril Brekke skriver om sin demente mor Bjørg. Om de tette båndene som er mellom dem. En mor som utvikler demens og må flytte inn hos forfatteren. Forfatteren som ikke får arbeidet:
«Så må hun bli boende. Jeg overlater soverommet mitt til henne. Selv ligger jeg i gjestesenga på arbeidsrommet. Men jeg får ikke arbeidet. Jeg holder på med en roman som skal hete Kobrahjerte, men mamma holder meg våken om nettene; hun vandrer omkring fra rom til rom, en mager skikkelse i en hvit, nesten gjennomsiktig nattkjole med blondekanter om halsen og håndleddene. Leter hun etter toalettet? Nei, hun gjør visst ikke det, og jeg leder henne tilbake til soveværelset, men snart er hun på føttene igjen, snart er hun ute i oppgangen; hvorfor det?
Jeg får ikke sovet. Jeg får ikke skrevet. Og ett av bildene jeg kunne funnet frem, viser mamma som sitter ved spisebordet mitt og ser mot spurvene i hekken utenfor. Hun teller dem. Og roper inn til meg hvor mange de er. Plutselig er det dessuten en måke i det lave buskaset. Og to troster. Mamma roper til meg om disse også. Hun er sunket sammen til noe lite. Øynene hennes får meg til å tenke på rosiner, de virker kantete i formen, forvirrede og annerledes en før; for hun aner ikke hvor hun er.»
For å unngå å utlevere seg selv, fortsetter forfatteren romanen med å ta inn en stedfortredere og det blir Mai og datteren Kitty.
Toril Brekke får i romanen frem hvordan demens rammer en familie. Uten at romanen blir depressiv. Den delen som tar for seg oppvekst, ungdom og livet til Mai og Kitty frem til Mai starter med å utvikle demens kunne etter min mening med fordel vært forkortet. Eller gjort mindre flat. Det er nok av livshendelser som kunne vært gjort mer interessant å lese om. Det er greit at det i en roman er noen transportetapper som gir meg lite. Men når denne delen utgjør en stor del av boken, som det gjorde i Dement diamant, blir det kjedelig. Heldigvis valgte jeg å lese videre, for romanen tok seg opp igjen på slutten. Derfor alt i alt en god roman er min konklusjon.
Phil er 40, broren George to år yngre. I 25 år har de drevet ranchen sammen, sovet i det samme rommet. Foreldrene flyttet til Salt Lake City, da brødrene tok over driften.
For Phil er alt som det skal være og alltid har vært. Han liker ikke forandringer. George derimot er mer framsynt, selv om han langt fra overgår Phil i intelligens og kunnskap. George var aldri noe skolelys, men han er stødig og lojal. Snill. Stille. Phil er nesten for geni å regne. Både skolearbeid og jobben på ranchen går som en lek for Phil Burbank. Hendene hans er hans viktigste redskap, og han bruker kun hansker når vinteren er på sitt kaldeste.
Han er også uhøflig, eller ærlig som han selv ville sagt. Renslighet er ikke noe han verdsetter veldig høyt. Der George bader ukentlig, går det i hvert fall 1 måned før Phil vasker seg. Det skjer utendørs.
Da George plutselig gifter seg med Rose, og drar med seg den halvvoksne sønnen, Peter, til ranchen, bryter helvete løs. Phils liv er ødelagt for alltid. Dette kan han ikke tilgi!
Et mørkt melodrama med såre undertoner. Nydelig språk, og interessante karakterer.
Hadde det ikke vært for filmen, hadde jeg aldri hørt om hverken boken, eller forfatteren. Og filmen er også vel verdt å få med seg. Regissør, Jane Campion, har gjort en utmerket jobb, som ga henne Oscar, og rollebesetningen er også fremragende.
Åndenød var en ukjent bok for min del da den dukket opp, men jeg er svak for fjellthrillere, og det passer å lese nå som det er sommer, og kjenne litt ekstra på kontrasten. Den dukket opp på et fint tidspunkt.
Amy McCulloch besteg Manaslu i 2019, og hun bruker et fjell hun kjenner godt til i handlingen. Boka er stemplet som en krim, men jeg synes den heller mer mot psykologisk thriller. Det er også lov å være uenig.
Mer enn bare høyde som truer
Boka er om å utfordre seg selv og bevege seg i ukjent terreng. Journalist og blogger Cecily Wong får erfare nettopp det. Hun har fått et oppdrag og det er å intervjue klatrelegenden Charles McVeigh, men det på en betingelse ... Hun må bestige Manaslu sammen med ham og hans utvalgte team. Hun har ikke mye fjellklatring å skryte på seg og hun har satset absolutt alt på dette intervjuet. Hun og kjæresten har gjort det slutt, og hun har brukt alt av penger på utstyr og reisen. Det kan ikke gå galt og hun er nødt til presse seg til det ytterste, men er det bra nok? I tillegg er hun på team med folk hun ikke kjenner.
Hun blir sjokkert da teamet til Charles velger å fortsette ekspedisjonen da en mann fra et annet team blir funnet død. Hun blir stadig mer skeptisk til hele oppleget da andre dør, og hun lurer på hvor trygt resten av ferden blir. Det virker også som hun er den eneste som oppdager en mann som ikke tilhører noen team, men som sover i telt et sted for seg selv og som plytsrer på en uhyggelig måte. Når hun skal vise teltet hans for andre, er det selvfølgelig borte. Er det bare hun som har høydesyke og hallusinerer, eller er det en morder i fjellet sammen med dem?
Spennende elementer
Er det bøker jeg er svak for er det bøker som inneholder kulde og isojalsjon. Synes det er spennende elementer. sammen Det får meg til å tenke på The Shining med Jack Nicholson. Det påvirker folk på forkjellig måte. Det gjør det også med karakterene i Åndenød. Det var interessant å se hvor ulike de var angående erfaring når det gjaldt fjellklatring og grunner til at de var der, og samtidig lese om hvordan Cecily Wong vokser som person i denne utfordringen.
Oppramsingen og hvordan avslutningen ble gjort, var noe komisk. Men avslutninger på thriller er ofte vanskelige, men det ødela ikke resten av boka. Wong skriver med erfaring, innlevelse og stemning. Leser gjerne mer fjellthrillere og bøker av McCulloch.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Hanne Midtsund som svar til Harald K :
00:14, 10. juni 2022 Diskusjon: Diskusjonstråd/Felleslesing av ""Og bakom synger skogene" - Lesesirkelen (En13)
Flott og utdypende innlegg!
Nei, vi får vel ingen forklaring på hvorfor Bjørndal-folket er harde og inneslutta. Jeg ser vel for meg at andre i bygda også er det pga tiden de levde i og strevet det var med å brødfø familien. Samtidig får man gjennom teksten inntrykk av at de på Bjørndal kanskje er litt ekstra «harde». Likevel er inntrykket at de er ganske mjuke inni. Kanskje det var det disse kvinnene som kom dit så.
Er det flere som har lytta til Henrettelsespodden? Gjennom historiene der, lærer man også mye om den tiden de levde i på 1700-1800- tallet. Og mye tyder på at det var harde tider. Lite mat, kaldt på vintrene, fattigslige hjem, lopper og lus.. Mye drikking og støtt og stadig knivdrap eller slossing som endte med døden.
Kan være Gulbranssen var ganske treffende, selv om dette muligens ikke var det han ønsket å oppnå å formidle med denne boka.
Det handler om Ukraina. Fra 80-tallet og fram til 2014. Man får innblikk i en oppvekst både før og etter Sovjets fall. Det er et puslespill med brikker på vidvanke, og ikke alt er like lett å forstå seg på. Allikevel er det sterkt å lese om, nå da mange stedsnavn er kjente, også for oss i Vesten; Luhansk, Donetsk, Kharkiv.
For siste del av boka omhandler det som er kjent - de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina våren 2014.
Rå og særpreget. Likte siste delen best.
Dette er Louise Glücks trettende diktsamling og den aller første hun har skrevet etter at hun fikk nobelprisen i litteratur i 2020 og det er ingenting som tyder på at forfatterskapet har tapt seg etter hun mottok prisen for dette var veldig bra.
Nydelige og vare dikt som handler om en kvinne som møter alderdommen og hennes vei inn i glemselen når hun blir dement. Tapet av en søster og det som har vært og som ikke lenger er...
Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne, en nydelig samling som tok sin tid å komme gjennom selv om det er en forholdvis kort samling. Tilsynelatende enkeltstående dikt som står fint alene men som likevel hører sammen med andre dikt i samlingen for en mer helhet.
Les gjerne hele omtalen min her.
Hanne Midtsund som svar til Harald K :
11:38, 8. juni 2022 Diskusjon: Diskusjonstråd/Felleslesing av ""Og bakom synger skogene" - Lesesirkelen (En13)
Ut fra det du skriver så er det bylivet og utviklingen i samfunnet det er en «hyllest» til, er det det du tenker? Kan i grunn se hva du mener med det, sjøl om jeg ikke tenkte det underveis i lesinga. Boka er forsåvidt skrevet slik at man stort sett får positivt inntrykk av byen, men jeg var nok litt for oppslukt i beskrivelsene av bygda og naturen til at jeg tenkte over det.
Kan det være at disse på bygda er så innesluttede fordi de lever et hardt liv? Vil tro livet på den tia bar preg av hardt arbeid fra morgen til kveld for å sikre seg mat og ved og vedlikehold av gårdsdrift og jord generelt. Positive skildringer av kvinner fra byen ja! De kommer og piffer opp på gården og i livet til disse karene.
Løytnant Aksel Størmer er i unåde, og under etterforskning. Han har intet ønske om å ta den midlertidige stillingen han blir bydd ved Porsangermoen. I stedet søker han om forflytning til militærleiren i Messingdalen. Aksel var ikke forberedt på å bli leirens siste kommandant. Leiren skal avvikles, og det er Aksels ansvar.
Aksel er en ensom ulv med tung bagasje, og det uventede vennskapet med et vanskjøttet barn er ikke videre ideelt. At alle i bygda kjenner til Aksels disiplinærsak, gjør oppholdet i Messingdalen til litt av en prøvelse; såvel fysisk som mentalt. Bygda skjuler mørke hemmeligheter som muligens ikke tåler dagens lys.
Mytting vet å trollbinde sine lesere! En mørk historie med glimt av lys og håp som fascinerer.
Dessverre hadde jeg alt for dårlig tid på denne pga innleveringsfrist på biblioteket så det ble litt skumlesing for å bli ferdig, men for en bok! Aldeles nydelig! Lucille får i oppdrag av bestemor Sylvie å dra fra London til Paris for å hente hjem en Diorkjole. Bestemor har aldri snakket om noen Diorkjole, selv om hun har bodd i Paris, men Lucille gjør som bestemor ber henne om. Og opplever ting hun aldri kunne forestilt seg!
Romantisk, hjerteskjærende, vakker, trist, nydelig og godt skrevet! Jeg elsket den!
Journalist Lene, møter Naturmannen i 2009. Han vil hun dele livet med, og ikke minst, ha barn med. Forholdet ble mer komplisert enn Lene hadde sett for seg. Romantikk og høye hæler er det bare å glemme. Her er det komfort og praktiske løsninger som rår. Å få liggeunderlag og skismøring i gaver, var ikke akkurat på Lenes ønskeliste i utganspunktet. I tillegg var det alle turene i skog og mark. Flere av dem var fast i Naturmannens kalender, og utelukket henne. Det var andre turkompiser som var inlemmet i disse faste innslagene. Dessuten klarte ikke Lene alltid å følge Naturmannens tempo. Resultatet ble at han frøs. Hvordan i all verden skulle det kunne bli plass til et barn oppi alt dette?
Humoristisk og rørende om et par som så og si lever på hver sin planet, ja nesten i hvert sitt solsystem!
Sist sett
