Bokelskere.no

En bok man husker lenge, engasjerende og godt skrevet.

Det er på New Zealand det skjer, og året er 1866. Gullgraving er en trend, og Walter Moody har planer om å bli rik. Han har reist helt fra England, så han bør lykkes. Byen han havner i er Hokitika, og på hotellet hans holdes et møte. Uforvarende havner han midt i en diskusjon mellom tolv menn. Det er et hemmelig møte, og tingene de diskuterer er obskure og oppsiktsvekkende. En dranker har falt for alkoholens grep, og i huset hans finnes en formue i gull. Anna, en av byens horer, har visstnok prøvd å ta livet sitt, men hvorfor? Byens rikeste gullgraver er sporløst forsvunnet. Alt dette får Moody greie på sin første dag i det nye landet, og han prøver etter beste evne å nøste trådene sammen.

En gedigen bok, og man må ha tunga rett i munnen, for det er et intrikat mysterium som rulles opp.
Vinner av Bookerprisen.

For mellomtrinnet og ungdomsskolen. Bok nr. 2 om Ben og Siv, om en skattejakt som en sommeraktivitet i regi av kommunen og en annen skattejakt på en ordentlig skatt som er tusen år gammel... Det blir dramatikk, innbrudd, tyveri, mord og greier! Spennende og actionfylt i lange baner!

skriv lenkebeskrivelse her

skriv lenkebeskrivelse her

Kanskje jeg håpte på noe annet med denne romanen? det ble litt mye romantisk kjærlighetsdrama, og litt lite samfunn når muren brast. Flere fantastiske topper veide ikke opp for de tamme passasjene

BOKOMTALE: Fra Blokka av Jonas T. Bengtsson. Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Danny sitter i fengsel pga vold. Dette er sjette året, men plutselig får han en uventet prøveløslatelse. Han oppsøker vennene, fra den gang de vokste opp i samme blokk i et dårlig område i København. Christian har nå blitt politi, men Malik er sporløst forsvunnet. Danny gjør alt han kan for å finne ham.

Denne boka måtte jeg "smake" litt på. Resultatet ble at jeg likte den. Slutten kom dessuten som en stor overraskelse, og det liker jeg godt!

Les hele omtalen her

skriv lenkebeskrivelse her

Er det en bok jeg har hørt mye om både i fjor og videre i år, er det Midnattsbiblioteket.

Tematikk som forfatter bryr seg om
Matt Haig har selv slitt med med depresjon og har tidligere utgitt boka Reasons to Stay Alive. Grunnen til at jeg nevner det, er at Midnattsbiblioteket også handler om depresjon og mørke tanker. Å kalle denne boka for feelgood, som jeg har sett boka har blitt kalt av en del boklesere, er jeg ikke enig i. Har selv lest feelgood som er mørke, men synes ikke at denne boka passer inn i den sjangeren. For meg er det en roman. Men sjangre er ikke så lett for tiden, spesielt med tanke på at det er også mange undersjangere.

I Midnattsbiblioteket blir man kjent med Nora Seed som er alt annet enn fornøyd med seg selv og livet sitt. Hun sliter, og orker ikke mer. Hun velger å gjøre noe med det, men i stedet for å dø med en gang, havner hun i en slags mellomstasjon som heter Midnattsbiblioteket. Der møter hun en gammel kjenning, nemlig Mrs. Elm som var hennes skolebibilotekar. Gjennom bøkene Nora velger, får hun gjenoppleve valg hun angrer på, men hvis hun ikke føler seg tilpass med sine nye valg, ting hun vil gjøre om på, havner hun tilbake til Midnattsbiblioteket. Hun blir også testet om hun virkelig vil dø eller ikke.

Urealistiske valg og livsstil?
Dette høres kanskje dystert ut, og det er det også, men boka inneholder også snev av humor. Kanskje ikke vanlig humor, men mørk humor hvis man har sansen for det som meg. Jeg hadde sansen for tematikken og konseptet, men ikke karakterene eller sidehistoriene, altså de valgene Nora tar. Syntes de var noe urealistiske og virkelighetsfjernt. Den eneste delen jeg likte å lese om, bortsett fra når hun er i Midnattsbiblioteket, var den lille biten om Svalbard.

Møter man flere som Nora i boka, eller er det bare hun som sliter med mørke tanker, og som får prøve seg i forskjellige liv, nesten som en statist?

Haig beviser at han er en kreativ forfatter som kommer med artige påfunn, men med denne klarte han ikke å holde på oppmerksomheten lenge av gangen, dessverre. Det var ikke mye som fenget og jeg brydde meg ikke så mye om karakterene. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med dem. Det er ingen dårlig bok, men den ble ikke så alvorlig eller realistisk som jeg kunne foretrekke at den var. Derfor ble denne noe seig for meg.

Interessant forsøk, men jeg liker Det ligger i blodet av samme forfatter, mye bedre. Husker den som en humoristisk og sær vampyrroman. Det føles ikke som om det er samme forfatter som har skrevet begge bøkene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Noterte meg også boken På gyngende grunn, samtaler med Odd Børretzen. Mange bøker han har skrevet jeg kunne tenkt meg å lese.

Mulig du hadde som meg fått et noe annet inntrykk. Andre halvdel var betraktelig bedre og jeg følte at jeg fikk lønn for strevet.

Isak er adoptert av Karen og Johnny og har nettopp blitt myndig. Historien kommer litt i sprang fra da han var liten, til han ble mobbet på ungdomsskolen og på vgs hvor han også måtte gå med en halo rundt hodet for å prøve å rekonstruere hodeskallen etter en fryktelig ulykke da han var liten. Men ting er ikke alltid slik man tror...

Jeg synes boken var litt langdryg i begynnelse, men etter å ha fått den veldig anbefalt så hadde jeg bestemt meg for å lese den ferdig uansett. Dette er en krimroman jeg ikke klarer helt å bestemme meg for hva jeg synes om... Har forfatteren dermed gjort en genistrek? Kanskje.

Joda, nr. 4 i serien står ikke noe tilbake for de 3 første synes jeg. Kjærlighet, sjalusi, vennskap...

Når den du saknar mest er deg sjøl - 24 råd om å eige livet og finne din indre rebell.

Dette er ei personlig sjølvhjelpsbok som mange vil kunne kjenne seg att i. Kanskje særleg småbarnsmødre!

Malene fortel utan filter om den indre kritikaren, om prestasjonspress og dårleg samvit for å ikkje strekka til på alle livets fronter. Som besøksven for den livsglade pensjonisten Astrid får Malene nye tankar og idear om kva som skal til for å ha det godt i livet. Det er starten på ei utforsking av 24 livsforsett.

Jeg vart veldig engasjert av å lese denne boka. Den vekka mange kjensler hjå meg, eg har ledd, grått og reflektert over liknande sider i mitt liv. Eg kjem til å ta med meg råda til @malenevilnes i søken etter min indre rebell!

Bokhylla begynner å fylles opp med bøker om det å skrive. Ikke fordi jeg planlegger å skrive bok selv, men fordi jeg ønsker å bli en bedre leser. Jeg skriver mye i jobbsammenheng, og selv om det jeg skriver i den forbindelse er i et strengt formelt språk, håper jeg at også boken jeg nå har lest kan få meg til å skrive bedre. Det er alltid rom for forbedringer.

Den største bonusen med bøker som Skrivekunstens hemmeligheter Lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden utgitt i 2021, er at jeg får lesetips. I boken skriver han også om hva andre forfattere har sagt og skrevet om det å skrive, og bakerst i boken er det en liste over bøker han har referert til. Ikke bare bøker om å skrive, men også bøker med andre tema som f eks biografier. En god del av bøkene har jeg i bokhylla fra før. Hans Olav Brenners bok Om å skrive og James Woods bok Slik virker litteraturen er to av bøkene jeg har lest og som står i bokhylla. Krimforfatteren Elizabeth Georges bok om å skrive var en av bøkene jeg ikke kjente til, og som jeg har notert meg.

Jeg har ikke lest eller hørt om Niels Christian Geelmuyden tidligere. Utrolig nok. Niels Christian Geelmuyden er en forfatter med mange tidligere utgivelser bak seg. Cappelen Damm presenterer han slik:

«Niels Chr. Geelmuyden (f. 1960) er statsviter med tillegg i historie og psykologi, journalist og forfatter. Han er særlig kjent for sine portrettintervjuer og for sin serie kritikerroste bøker om mat, drikke, legemidler, aldring og fallende fruktbarhet, for eksempel bestselgerne Sannheten på bordet – om mat og matproduksjon, og Pillebefinnende – om legemiddelbransjen og medisinene vi tar. Hans bok om det skremmende aktuelle temaet fallende fruktbarhet, Spermageddon, er solgt til flere land, både i og utenfor Europa.
Niels Chr. Geelmuyden var gjennom en årrekke kåsør i radioen og foreleser ved journalistutdanningen, tillegg til å være tekstforfatter og lærer ved ulike skrivekurs. Han har holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i flere riksaviser og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende. Geelmuyden har også skrevet for Morgenbladet og ulike magasiner. I de siste årene har han deltatt i en rekke debatter og reist landet rundt og holdt foredrag knyttet til bøkene sine.
Geelmuyden har utgitt nærmere 40 bøker i ulike sjangere: portrettsamlinger, biografier, essays, kåserisamlinger, reisebeskrivelser, anekdoter, barnedikt og samfunnskritiske bøker. I boka Skrivekunstens hemmeligheter deler han sine beste skriveråd.»

Om formålet med boken – fra forordet:

«Det er ganske lett å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Utfordringen er å gjøre det på en slik måte at interessen blir fanget og teksten tar bolig i leseren. Da må det merkverdige inntreffe at de livløse tegnene reiser seg og inntar hodet til en eller flere vilt fremmede personer. Det forutsetter som regel at leseren blir berørt, engasjert, nysgjerrig og gjerne lærer noe nytt.
For stadig flere yrkesgrupper er det viktig å kunne formulere seg skriftlig på en levende, enkel og forståelig måte. Denne boken har som mål å hjelpe og inspirere alle i så måte. Det pussige er at jeg aldri selv har lært å skrive ved noen institusjon. Møysommelig har jeg, etter å ha ramlet i nær sagt alle de fallgruver som finnes, på egen hånd lært meg mange av skrivekunstens hemmeligheter. De tilhører heldigvis ikke den type hemmeligheter som det er straff forbundet med å fortelle andre. For meg har det tvert om vært en gave av de sjeldne å få lære bort hvordan man tilfører språket mest mulig liv. Som gjesteforeleser ved Norsk Journalisthøgskole/journalistutdanningen underviste jeg gjennom 18 år i sjangeren portrettintervju. Samtidig har jeg i årenes løp holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i de fleste av Norges ledende riksaviser, og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende.»

Boken er oppdelt i 5 deler: Skrivingens drivkrefter, Teksten som kjøretøy, Sjekkpunkter, Fallgruver og Finansiering. Til slutt Etterord, Kilder og Litteratur. Geelmuyden viser også til skrivekurs han har holdt, bl a i Marrakech, og senere i boken siterer han fra tekster som deltakere på kursene har svart på oppgaver.

Om det å skrive biografier:

«Ved å skrive portrettintervjuer og biografier, som jeg har hatt gleden av å gjøre store deler av livet, får man lov til å formidle andre menneskers erfaringer og kunnskap. Ved å gjenskape liv og rammer som en gang var, trylles formende krefter i fortiden frem. Vi får nesten anledning til å leve et annet menneskes liv, og forstå valgene det har bestått av. I sum får vi gjennom møte og arbeid med slike tekster en utvidet forestilling om hva det vil si å leve.»

Det å skrive er en oppdagelsesreise den indre, men også den ytre verden:

«Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene.»

Det ble noen smakebiter fra boken som jeg tror flere enn meg vil ha interesse av å lese.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Ikke hennes beste synes jeg, den ble litt oppstykket ettersom det er flere jeg-personer i boka. Første halvdel synes jeg var litt treg også, men det tok seg opp mot slutten. Denne gangen gjettet jeg faktisk rett på hvem som var morderen en god stund før siste side også!

Det er pride-måned og i den forbindelse leser jeg litt "skeiv" -litteratur, og Tonje F Garviks bok er noe av det aller beste jeg har lest i år uansett sjanger. Med klokskap,innsikt, nærhet og klokskap forteller hun sin egen historie om hvordan det er å være lesbisk. Jeg vil påstå at den er så god at den burde være pensum på skolen.

Les gjerne omtalen min her.

Elsker den! Jada, den er litt suppete og søt, men den handler om en bokhandel og en kvinne og et ekteskap som går i oppløsning og en liten jente som blir forlatt... Og om kjærlighet og vennskap og minner. Og ja, jeg grein som en stukken gris mot slutten! Minnet meg om "Den siste kjolen fra Paris" av Jade Beer, men jeg elsket den også så det går helt fint!

Ofte kjøper jeg bøker i matbutikker og noen ganger har de en plukk og mix kampanje der man kan kjøpe to bøker for 149. Man kan ikke bare gå forbi, da. Noen ganger vil man ha lett underholding, og noen ganger blir man overrasket over slike bøker, og andre ganger skuffet. Denne gangen ble jeg skuffet.

Kan leses som frittstående
Fiona Barton er ikke et ukjent navn. Jeg har bare ikke lest noe av henne før og dette er andre bok om journalist Kate Waters. Denne kan fint leses som frittstående, for boka dreier seg veldig lite om familielivet hennes, og mest om saken. Det eneste man får vite om familien hennes er at hennes mann Steve er irritert, sønnen hennes vil avbryte studiene og heller reise, mens Kate selv er nesten aldri hjemme. Det er alltid noen hun må intervjue eller undersøke et eller annet.

Saken hun er interessert i er om et spedbarn som er blitt funnet på en byggeplass, og det skal ha vært begravet der i flere tiår. Hvem er barnet og hvordan havnet det der? I tillegg må hun samarbeide med Joe, noe hun ikke er begeistret for siden han er under opplæring. Vil de gå overens?

Falske intervjuobjekter?
I handlingen blir man kjent med karakterer som har en slags forbindelse til dette mystiske barnet, men hvor mye av det er troverdig? Kate som er journalist er vant til å sortere mennesker om de er oppriktig ærlige, elle om de gjør alt de kan for å bli synlig i media.

Kapitlene er svært korte, hopper litt i nåtid og fortid, men handlingen foregår i det meste fra 2012 til 2013. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg har sansen for da det gjør en handling mer realistisk. Man blir godt kjent med karakterene på godt og vondt, men ikke alle var like spennende å bli kjent med. Det som ødela for meg, er at det var noe damete krim. Det er både kvinner og menn med i boka, selvfølgelig, men det blir for mye om følelser. Noe som er forståelig med tanke på saken, men selv foretrekker jeg mer hardbarket krim. Synes også at slutten og prosessen ble alt for forutsigbart og da blir det noe kjedelig, spesielt når boka er på over fire hundre sider.

Interessante perspektiv underveis og tidssprang, men bortsett fra det var det for monotont for min del. Hadde heller ikke spesielt sansen for Kate Waters som fremsto som kald. Skjønner at hun er journalist, men likevel ... Så hiver meg ikke over andre bøker om Kate Waters med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla