Bokelskere.no

Det dreier seg ikke om å skulle oppnå noe, å bli et bedre menneske eller å bli mindre stresset, men om å se hva vi allerede er.

Renset for et utbrent sinne lå jeg og kjente hvordan hennes kjærtegn kalte på en øm lengsel i meg. Lengsel etter å bli tatt på, etter selv å være god, etter å stryke varsomt over varm hud, etter å være ganske nær et annet menneske og kjenne blodet og varmen strømme gjennom det. Etter å finne en felles rytme og smelte sammen til ett.

Den skulle forvirre meg igjen og igjen, den brå skiftingen mellom den resolutte kvinnen og den sky, uskyldige piken.

Livet er en vedvarende distraksjon som ikke engang lar deg komme til besinnelse om hva det er en distraksjon fra.

Mitt liv har jeg tilbragt med å forsvare meg mot lysten til å gjøre en ende på det.

Evighet betyr imidlertid ikke at det timelige står stille.

Ikke alle kan se sannheten, men være den.

Det gjorde han ondt da Hervé Joncour til slutt sa ganske lavt

-Jeg har ikke engang hørt stemmen hennes.

Og litt etter:

-Det er en selsom smerte.

Ganske lavt.

-Å dø av lengsel etter noe du aldri skal få oppleve.

Jeg var utslitt av kjærlighet, sannsynligvis er jeg det fremdeles. Jeg klamrer meg til fremtiden, men vet ikke hvorfor jeg ønsker meg den.

Du svarer ikke. Du ventet til du ikke kunne vente lenger, det er det vi gjør, venter til vi ikke kan mer, håper til vi ikke kan mer.

[...]unødige små sorger som skygger for de større tingene, de som betyr noe, hver dag mister jeg gangsynet på nytt, snubler i småtteriene, bagatellene, en bok jeg skulle hatt ferdig, som om ikke dette landet overdynges av bøker, kanskje burde mer skog fått stå i fred, hvilke ord og setninger finnes det i verden som vi ikke kunne klart oss uten?

Jeg flytter rundt på gjenstander som ingen trenger, og tenker tanker som bare er til overs.

Det er slik menn er skapt. Klossete i kjærlighet og brå i erotikken.

Vann som gled over kroppen, renset meg for all motstand, nei, kjærtegn som gled, som silke, og gjorde meg ny. Jeg var dette som vokste, grodde, jeg var vannet som rislet, gled, nei, han var vannet, regnet jeg trengte. Jeg var jorda som myknet mot ham, full av gåter, av knopper som ingen før hadde sett.

Men dette var første gang at tårene var av glede. Så kjente jeg hånden hans røre ved meg igjen, og jeg tørket tårene bort, jeg skulle gjøre ham våt denne natten, men ikke med tårer, med kyss skulle jeg gjøre han våt, over hele seg, tett som regndråper skulle kyssene kile huden hans, og dette kjærlighetsregnet skulle vise ham at jeg heller aldri før hadde hatt det så fint.

[...] At jeg nekter å betale skatt, skyldes ikke en spesiell post på skatteseddelen. Jeg ønsker simpelthen å nekte lydighet og troskap overfor staten. [...]

Jeg skjærer meg på dette værelse
ditt ansikt
dine ben

noen har fylt
minuttene
med skarpe egger

musikken er åpne
kniver
vendt mot meg

natten kommer med sverdet
pekende på mitt hjerte.

Gunvor Hofmo

To mennesker

Mer enn klærne kaster jeg av
for å møte din nakenhet.
Mer enn din hud
kjenner jeg med mine åpne hender.
Mot deg kan jeg spenne min kraft
og vite det uten ord
at det som du mottar er mer enn meg selv:
Du som jeg elsker er alt
som ikke er meg.

Carl Keilhau