Ekte gjenferd er en fin innføring for barn som vil ha noe skummelt å lese, og som kanskje vil bedre kjent med norske spøkelser?
Faktabok om kjente gjenferd
Hva man tror på eller ikke, er ikke så nøye. Selv leser jeg slike bøker fordi det er fascinerende. Ofte leser jeg slike bøke for moro skyld og for å lære mer om temaet. Det er jo en kjent sak at Norge består av mange overnaturlige myter, og dette er en samling av de mest kjente. Denne samlingen består av sytten myter/fenomener. og de er kjente for oss fleste. Selv kjente jeg til alle. Boka er på ingen måte skummel, heller ikke for unge lesere, tror jeg, da tonen er ganske saklig. Boka er beregnet som en slags faktabok for unge lesere fremfor at det skal være skummelt og uhyggelig. Noe Camilla Otterleigjør på en fin måte. Tekstene er passe lange, saklige og forståelige. De kan kanskje bli en smule monotone, hvis man leser flere av historiene i samme slengen.
Illustrasjonene er laget av Tiril Valeur og de passer godt til målgruppen og historiene, men for min del ble det litt barnslig. Jeg liker fargebruken og stemningen de får frem, men stilen minner meg noe om manga som jeg av en eller annen grunn ikke er så glad i. Kunne ha tenkt meg mer creepy illustrasjoner, men så er ikke boka beregnet for voksne, noe man må huske på.
Kom gjerne med tips til lignende bøker
Bakerst i boka er det med kilderegistrering, og det er synd at de fleste er fra forskjellige nettsider i stedet for kilder til bøker. Grunnen til at jeg etterlyser dette, er at jeg selv kunne ha tenkt meg å ha lest flere lignende bøker, samme om det er på norsk eller engelsk. Synes det er vanskeligere å finne spøkelseshistorier/fakta om gjengerd i bøker nå enn det var før i tiden. Synes det er både spennende og uskyldig moro.
De mytene jeg likte best å lese om var Dødens budbringer, Den hevnlystne hustrua og Den grusomme nazisten, og savnet flere historier og fra større deler av landet, men alt i alt en fin innføring for unge lesere som vil lese om det overnaturlige og myter generelt. En god bok å få med seg en rolig sommerkveld. Terningkast fire til handling og terningkast to til illustrasjonene.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Anders de la Motte sin årstidskvartett er veldig bra (det er ikke serie med de samme personene). Det begynner med boka Sensommer.
Til tross for at dette regnes som en av de største romanene gjennom tidene, klarer jeg ikke å gi den en sekser. Ja, - den er finurlig bygget opp, er godt skrevet og har mangefasetterte personer, men jeg klarer ikke å bli positivt berørt av den. Jeg klarer ikke å se boken som den kjærlighetshistorien den blir omtalt som, - jeg blir bare grundig lei og kvalm av psykopaten Heathcliff som blir mer og mer ondskapsfull! Det jeg likte best og som fascinerte meg, var de detaljerte skildringene av livet, naturen og menneskene i Yorkshire for rundt to hundre år siden, - dette er samtidige skildringer av en tid som er borte. Og jeg bøyer meg i støvet for Emily Brontë som har klart å skildre dette og dikte opp historien, disse personene og deres relasjoner, men altså,- jeg ble så lei av all ondskapen!
Ikke ferie her, men nyter allikevel sol og sommer og svensk skjærgård denne helgen :) Jeg har akkurat startet å lese Å vanne blomster om kvelden, av Valerie Perrin. Nydelig språk og nydelig stil så langt. Ønsker alle en fin helg!
Jeg skal ikke høre stemmen hennes lenger. Det var hun, og ordene hennes, hendene, bevegelsene, måten hun lo og gikk på, som forente kvinnen jeg er, med barnet jeg har vært. Jeg har mistet den siste forbindelsen til verdenen jeg kommer fra.
Mor, som var født inn i et undertrykt miljø hun ville ut av, måtte bli historie for at jeg skulle føle meg mindre alene og tilgjort i ordenes og ideenes dominerende verden, som jeg, etter hennes ønske, trådte inn i.
Igjen snakket vi til hverandre i den særegne tonen preget av irritasjon og evig bebreidelse som alltid, feilaktig, ga inntrykk av at vi kranglet, og som jeg vil kunne gjenkjenne mellom mødre og døtre på et hvilket som helst språk.
Men jeg skriver ikke om henne, jeg føler heller at jeg lever sammen med henne i en tid, på steder der hun er i live.
For mitt vedkommende har ikke mor noen historie. Hun har alltid vært der.
Visste dere at den har kommet som filmserie?
Avbrøyt boka etter ca 90-100 sider. Blei for dyster og grotesk for meg, med kannibalisme og lovlause gjengar. Men eg likte godt skrivestilen til McCarthy, han er/var dyktig. Og eg synest dei to hovudpersonane blir skildra fint.
Men no lurar eg på om eg skal ta ein pause frå dystopilesninga for ein periode. Vil lesa meir non-fiction. Held på med ei "dystopisk" bok frå virkeligheten om Putin-Russland...!
Denne helgen leser jeg Far; En kvinne, av Annie Ernaux. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, så det blir spennende å se hva jeg synes når jeg får lest litt mer. Det går ikke så raskt med lesing av bøker for tiden, men det er et jevnt, lite sig :) Ønsker alle en riktig fin første helg i juli (allerede)!
Jeg aksepterer at ikke alle mennesker er egnet til å være forelder,sa hun mer enn en gang. Det jeg ikke kan tilgi, og aldri vil forstå, er hvordan noen kan få seg til å skade sine egne barn.
Skiftende årstid, et annet århundre, andre regler og strengt regime, er bare noen få beskrivelser av The Coffin Path av Katherine Clements, og boka har mer å gi enn det man kanskje tror på forhånd.
Ensformig liv?
Det er 1674 og man blir kjent med Booth familien. Bartram Booth eier stedet, og han bor der med sin voksne datter Mercy og en hjelper som heter Agnes, men de behandler henne som et familiemedlem. Noe som sikkert var uvanlig på den tiden. Han vil at datteren skal gifte seg og skape seg et helt annet liv, mens hun mener hun ikke er en kvinne man vil gifte seg med. Hun vil heller være igjen i huset Scarcross Hall. Huset og området rundt, er det eneste stedet hun kjenner til, og det er heller ikke et annet sted hun vil være. Siden faren hennes er eldre, tar hun større ansvar for sauene og mye annet.
En dag kommer Ellis og håper at han kan få en jobb hos dem. Til tross for at Mercy er noe skeptisk, får han jobb, og det tar av og til tid for Mercy å bli vant til nye folk. Men med tiden blir de kjent med hverandre og tillit settes på prøve gjennom hverdagen.
Det Mercy ikke sier, er at hun opplever rare ting. Hun merker ofte at hun blir iaktatt av noe eller noen, opplever merkelige ting og noen mynter fra farens samling er blitt borte. Faren hennes har sine hemmeligheter, han også. Han vil selge eiendommen, slik at Mercy kan skape seg et bedre liv i et annet sted og for å beskytte henne. Beskytte henne for hvem, eller hva?
Gotisk horror og historisk roman er en interessant kombinasjon
The Coffin Path er en blanding av gotisk horror og historisk roman. To sjangre som er kjent for å være trege i handling, noe som også skjer i The Coffin Path. Den tar seg god tid til å bygge opp stemning, bli kjent med karakterene, og det lunefulle landskapet. Clements er god på å beskrive værendringene gjennom årstidene, isolasjonen og hvor ensformig et liv kan føles, spesielt for Mercy som ikke har vært andre steder, og ser omtrent de samme folkene hver dag. Boka beskriver også god arbeidsmoral, harde kår og klare seg med det man har.
Boka består av familiehemmeligheter, noen overnaturlige elementer, og man blir kjent med en gammeldags ensomhet. En tid da man ikke var oppslukt i teknologiens verden. Til tross for at dette er en spøkelseshistorie, ble det ikke brukt for mange overnaturlige hendelser, og forvent ikke mye action, for her tar forfatteren seg god tid gjennom handlingen. Noe jeg setter pris på. Jeg får mer stemning ut av en bok som tar seg god tid fremfor de som inneholder mye action.
Grunnen til at jeg også kaller boka for en historisk roman, er fordi Storming of Bolton blir så vidt nevnt i handlingen, også kalt Bolton Massacre, som skjedde den 28.mai 1644. Men bortsett fra det er karakterer, og hendelser ellers i boka, fiksjon.
En lang og stemningsfull bok som tar seg god tid til å bli kjent med karakterene, miljøet, utfordringene og kampen for tilværelsen. Jeg ville ha likt The Coffin Path enda bedre hvis de første hundre sidene ikke var så monotone, for det tok litt tid før man kom seg ordentlig inn i handlingen og hendelsene. Men Clements skriver godt og har lyst til å lese mer av henne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Tusen takk og hyggelig å høre. Det er lov å være uenig også, altså. God sommer. =)
NB - FERDIG LEST!
Jeg leste denne i fjor, og her er det jeg skrev etterpå:
"Før jeg startet på denne boken, hadde jeg lest endel om den. Deler av min familie er av kvensk ætt, så jeg hadde gledet meg til å få vite litt mer om både kvener og deres innvandring til Norge. Når jeg nå er ferdig med boka, sitter jeg igjen med en litt bedre oversikt og inntrykk av hva som skjedde for mange generasjoner siden, men ikke så mye som jeg på forhånd hadde trodd. Boka er skrevet i romanform, og er lettlest. Den framstår som litt drømmende i formen, et språklig grep jeg ikke fikk helt tak på. Stor skrift, korte kapitler og mye luft gir inntrykk av at boka kunne vært på adskillig færre sider. Det ble derfor terningkast 4 fra meg, og jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese de neste to bøkene i trilogien."
C.J. Tudor har i de siste årene vært svært synlig i thrillersjangeren. Brennende jenter ble utgitt på norsk i fjor, og handler om nykomlinger i et lite sted der alle kjenner til alle, og man bør vite hvem som egentlig sitter med makta.
Alltid bedre med en ny start?
Jack Brooks, som er kvinne og pastor, tar med seg tenåringsdatteren Flo til et svært øde og kjedelig sted, på grunn av jobben hennes. Huset de bor i når de flytter dit, er nedslitt og det gjør til at Flo har mindre lyst til å være der, men skjønner at hun ikke har noe valg. I tillegg til å være ny i et fremmed sted, må hun passe seg for visse folk på hennes egen alder, da de virkelig er noen bøller. Noe skjedde i Jacks forrige kirke, og hun og datteren er klar for en ny start. Men er det trygt for dem å være der?
Det er ikke bare Jack som har sine hemmeligheter, men også Chapel Croft har sine, altså stedet de flyttet til. Hun merker fort hvilken familie man skal passe seg for på grunn av deres makt, og landsbyen har sin egen tradisjon. De hedrer noen martyrer på en spesiell måte, nemlig ved å lage pinnedukker. Disse pinnedukkene symboliserer martyrer som ble brent for fem hundre år siden. På grunn av det blir pinnedukkene blir brent på bålet på selve årsdagen, nettopp for at dagen ikke skal glemmes.
Brennende jenter er min tredje bok av C.J. Tudor. Jeg begynte med The Chalk Man, som jeg ikke likte i det hele tatt, og så leste jeg De andre som var helt ok. Brennende jenter var også en bok jeg syntes var helt grei. Greia med bøkene til C.J. Tudor, er at de har et interessant konsept, men så blir det aldri helt spennende eller fengende. At hun ofte blir sammenlignet med Stephen King, skjønner jeg ikke.
Komplisert mor og datter forhold
Har prøvd å lese bøker av henne både på originalspråket og på norsk, og det har ikke noe med oversettelsene å gjøre. Bøkene til Tudor blir aldri helt fengende for min del. Jeg likte å lese om mor og datter forholdet som kunne være nokså komplisert, pluss at Jack har en jobb utenom det vanlige. Det er kanskje ikke helt vanlig å være pastor i disse dager, og blir derfor satt på prøve i disse moderne tider.
Brennende jenter blir nok min siste bok av henne. Fortellerstemmen hennes blir vel monoton og lite ufordrende. Man vet hva man får. Tidligere i år har hun utgitt novellesamlingen En glipe av mørke og den tror jeg at jeg hopper over, til tross for det kule coveret. Etter tre bøker av henne har jeg gitt bøkene hennes en fair sjanse, og kan bekrefte at det ikke er noe for meg. Bøkene hennes blir for tamme og tar seg aldri opp.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Prøvde på det nå, men fikk ikke til det etter å ha skrevet C. S. Lewis på lister.
Prøvde å finne det ut på linken Finn bøker og deretter omtalte personer, men fikk bare opp at mange har bøker av han i boksamlingen.