Bokelskere.no

Takk for tips om bøkene Byens spor. De er satt på leselista :)

Denne boka har jeg lest om. Spent å høre hva du synes om den etterhvert :)

Nytt fra Dr. John Campbell vedrørende covid-19. COVID-19 and Zinc. Zink er et mineral som man lett kan få for lite av eller har underskudd av. Hjelper mot betennelse/immunbeskyttelse
i kroppen. Hjelper t lymfocytter = *

Lymfocytter er effektorcellene i det ervervede immunforsvaret. Cellene
dannes i benmarg og sirkulerer i kroppen eller befinner seg i
lymfeknuter eller diffust lymfatisk vev, slik som peyerske plakk i
tarmen. De inndeles i T-celler (eller T-lymfocytter), B-celler (eller
B-lymfocytter) og NK-celler. T- og B-celler har som funksjon å
beskytte kroppen mot mikroorganismer som bakterier og virus og er
ansvarlige for det ervervede immunforsvar (også kalt adaptive
immunforsvar). Cellene benytter en tilfeldig sammensetning av
gensegmenter (såkalt rearrangering av DNA) til å danne en
T-cellereseptor og B-cellereseptor.

*) kroppen. Selv har jeg tatt tilskudd av zink pga revmatisme for flere år, så nå er den ikke så aggressiv lengre.

Lenke til Skår av Tommi Kinnunen

Har lest noen debutbøker i år, og en del gode også. Tro meg når jeg lyver er en av dem.

Tro meg når jeg lyver har en av høstens mest mystiske bokomslag, og kanskje høstens underligste tittel, og det var derfor jeg ville lese den. Leser mest horror, men er også svak for krim og thrillere, så derfor måtte denne bli med i lesebunken. Å holde seg unna mørk lesestoff, er umulig.

I denne krimboka blir man kjent med Lars Lukassen som har mye å stri med, både på jobb og hjemme. På jobb får han mer jobb siden lederen deres må trekke seg for en stund på grunn av sykdom i familien, og Lars må steppe inn bare midlertidig. Det faller ikke i god jord for alle. Hjemme krangler han med ekskona om foreldreomsorgen. Han vil ha datteren deres på åtte år mer hjemme hos seg, men ekskona mener han jobber for mye for å få det til.

Mer å stri med
Det viser seg at jobben i ny, midlertidig stilling blir alt annet et rolig. En tidligere klassekamerat av ham blir funnet død og sammen med kollegaene prøver han å finne ut hva som kan ha skjedd, og det betyr at han kan støte på noen av fortidens spøkelser. Det nevnes også noe om barn som har sett noen ved trærne nær skoleområdet, som lokker dem til seg og forteller dem usammenhengende historier de ikke helt forstår. Og Lars sliter også med humørsvingningene til datteren. Hun har en tendens til å slå seg vrang når hun skal på skolen. Har hun seperasjonsangst, eller er det noe hun ikke forteller?Attpåtil er det en ny lærervikar som skal begynne på datterens skole. Hun heter Johanna, har en hund og er veldig hemmelighetsfull. Er hun beskjeden eller har hun mye å skjule? Og lærervikaret går alt annet enn planlagt. Har alt dette noen sammenheng i det hele tatt, eller er det bare mye som skjer på en gang?

Skulle tro dette var en tykk bok med alt som skjer, men boka har normal bokstørrelse og man rekker ikke å kjede seg. Til debutant å være, er Ellen G. Simensen god på å få frem karakterene, både deres gode og dårlige sider, frykten de bærer på, som at de er redde for at det skal skje noe med barna deres eller med noen de er glade i. Det i det hele tatt å miste noen. Hun har også en fin evne til å få frem den idylliske bakgrunnen, som naturen og forandre det til et slags mareritt. Dette er en krimbok med mye atmosfære, ondskap og merkelige relasjoner.

Tar heldigvis ikke for mye oppmerksomhet
Det eneste som trekker litt ned, er følelser som oppstår mellom noen som jeg ikke vil avsløre. Jeg har ikke noe i mot bøker med kjærlighet og følelser. Men er ikke helt fan av karakterer som får følelser for noen nesten med en gang. Det har man lest mange ganger før. Det skjer jo også ofte i krimsjangeren. Men synes at denne boka var såpass god og spennende, at for min del ble den delen noe malplassert og unødvendig. Boka hadde mange andre spenningsfaktorer, som jeg heller ville lese mer om. Noen synes begjær er spennende å lese om, men ikke jeg. Heldigvis stjal det ikke for stor oppmerksomhet fra resten av handlingen og aspektene.

Bortsett fra det, og uten å virke som en surpump, anbefaler jeg Tro meg når jeg lyver videre til andre krimlesere. Dette er en stødig, drivende, og selv om slutten ikke overrasket, god krimbok, som leker med mørket. Jeg leser gjerne hennes neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er den første romanen i serien om Barrøy-folket. Jeg har lest både De usynlige og de neste to bøkene (Hvitt hav og Rigels øyne). Alle tre bøkene er kjempebra. Blir gjerne med på en felleslesing av De usynlige

Nå venter jeg på bok nummer fire: Bare en mor.

Mitt forslag denne gangen er:

Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo.

Jeg har en god del av Wassmos bøker i hylla (bl.a bøkene om Tora og bøkene om Dina), men det har ikke blitt til at jeg har lest noe av henne. Det eneste er halvparten av Dinas bok (Norges nasjonallitteratur).

Under Hamsundagene for noen år siden ble Wassmo bokbadet av Nils Magne Knutsen (prof. emeritus og Hamsun-kjenner). Der snakket de bl.a. om Disse øyeblikk.

Kanskje en felleslesing av denne romanen (som visstnok er ganske selvbiografisk) gir mersmak.

August-trilogien er veldig bra, og er vel tre av Hamsuns mest humørfylte romaner.
Og som vanlig er det en god del kritikk av det moderne (datidens) samfunn også her.

Dersom du likte Landstrykere, vil du nok også like Benoni og Rosa, som begge ble utgitt i 1908. Tror NRK-serien ligger på NRK TV.

Den romanen som av mange blir regnet som mesterens mesterverk er Pan (1894).

God lesing! :-))

Spennende ny serie med forskjellige forfattere.

Jonny og Linda møtes tilfeldig etter mange år uten å ha sett hverandre, og gamle følelser blusser opp. Linda går fast til en menighet hvor Isaksen er predikant. Noe motvillig blir Jonny dit med henne en dag. Han er vant til å være for seg selv, siden han bor i skogen som en enstøing. Han har et sted der hvor han tilbringer dagene alene. Helt til Linda flytter inn. Jonny er kjent i strøket for at han havner på villspor av og til.

Ujevn forhold
Forholdet deres har sine oppturer og nedturer som i alle forhold, men Jonny føler seg ofte rastløs og minstenksom, da Linda bruker mye av tiden sin på å være i byen, men sier ikke hvor hun har vært, eller hva hun har gjort. Det gjør Jonny en smule paranoid. Er det noe mellom henne og denne Isaksen, eller gjør hun noe ulovlig? Kommer han til å følge etter henne, eller lære seg å stole på henne? Vil dette forholdet overleve, siden det består av mistenksomhet, hemmelighetsskremmerier og avstand, selv om de bor i samme hus?

Dette er en bok som det ikke er så mye å si om, siden det er en bok på bare 146 sider. Det er første bok i en serie som er inspirert av De ti bud. De to neste bøkene som jeg vet om i skrivende stund er, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum. Det skal bli spennende å se hvem andre som bidrar i denne serien. Andre guder av Jørgen Brekke er første bok ut med godt førsteuttrykk. Har lest noen få bøker av Brekke tidligere: Alle kan drepe og Avgrunnsblikk, og jeg liker denne best av ham så langt. Til tross for at dette er en kort bok, får han frem karakterene bedre i denne, stemningen og historien hadde også noe kryptisk over seg. Selv om slutten var forutsigbar, ødela det ikke spenningen og fortellerstemmen hadde noe Roald Dahl lignende i seg. Man venter det verste mens man leser, samtidig var dette en "gøy" bok å lese. Gøy er ikke akkurat det riktige ordet å bruke, men man blir underholdt. Det er bare det jeg mener og man blir godt kjent med karakterene, noe som er godt gjort med tanke på at historien også er litt begrenset.

Kryptisk stemning
Det jeg likte best med denne lille boka, er oppbygningen som vandrer litt frem og tilbake, og alt består av bruddstykker. Det føles litt sånn. Siden boka er begrenset, får man jo ikke mye bakgrunnshistorier som i de større bøkene, men likevel kommer karakterene skikkelig frem, og likte også vekslingen mellom Jonny og Lindas perspektiv, slik at man får sett ting fra forskjellige vinkler, og gjør det hele mer ekte. En alvorlig og litt annerledes bok om sjalusi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nå som vi går i møte med høst og vinter må man ta alle forhåndstiltak mot covid-19. Det er ikke nok med å vaske hender, holde avstand mm. Inntak av D vitamin er et "must". D vitamin operer på 40 forskjellige nivåer og blir ikke bare lagret i kroppen, Sammen med A vitamin beskyttes lungene mot væskeopphopning (korona). Sikrer utlufting av H2O & O2. D vitamin hormonet har reseptorer i alle organer. Sjekk blodverdiene for D vitamin hormonet (D3) i disse dager bør det ligge i øvre grense av normalverdiene i blodet.
Siste nytt fra Dr Campbell - Vitamin D news and science.
Langtidskonsekvenser av convid-19 - Long-term Health Consequences of COVID-19

I dystopisk lesesirkel pøser regnet ned i Helbrederen av Antti Tuomainen. Det er rart å lese om Helsinki uten kulde rundt juletider. For ikke å lese den ferdig for fort fant jeg fram Livets lenker og det angrer jeg ikke på. Den står på 1001 bøker å lese før du dør-listen og i motsetning til mange andre titler jeg har hentet der er jeg enig i at den bør stå der. Det er kvalitet i hver setning (hvis man overser litt dårlig oversettelse her og der), tørrvittig humor, alvor og gode karakterer. Jeg spør meg selv om hvorfor jeg ikke har lest Somerset Maugham før, den har stått i hylla i åresvis. Heldigvis er historien laang.
På lydbok surrer krim av Lee Child. Jeg er på bok 3 i serien om Jack Reacher og har 12 til på vent. Helt greit å høre på som akkompagnement til husarbeid og andre sysler.

Selv om jeg sjelden skriver på helgetråden setter jeg stor pris på den og leser den hver uke. Får mange tips om bøker og noen havner på leselisten. Håper dere fortsetter med den om enn tilbakemeldingene blir litt få i perioder :)

Husker godt Elenor Oliphant sin bok. Den er fin! Jeg leser Charlotte Brontë sin bok, Jane Eyre akkurat nå. Tror det er ca 30 år siden sist jeg leste den, så det blir litt som å lese den på nytt. Ellers har jeg vært innom biblioteket og hentet Kentuki, av Samantha Schweblin. Boka handler om datakjæledyr, av alle ting. Har funnet fram til den i forbindelse med Popsugar sin leseutfordring. Litt ekstra moro at boka sto anbefalt i lokalavisen i dag.

Dette var en fascinerende bok som ofte traff meg med stor gjenkjennelig kraft. Ernaux er opptatt av tid og minner, og hun har her begitt seg ut på det vanskelige prosjektet å skrive en bok som skal fange henne selv og hennes utvikling sammenkoblet med erindringene om og endringene i de nære omgivelsene og de tilsvarende i den store verden. Boken skulle derved bli en slags personlig, kollektiv minnebok, og det synes jeg hun har lykkes godt med.

Den ble gitt ut da hun var 67 år og dekker årene 1941-2008, og for meg, som bare er litt yngre enn henne, er den gjenkjennelig på mange måter. Først og fremst gjelder det selve det mer overordnete emnet: opplevelsen av tiden som går og alle minnene som er nesten fysisk lagret i oss. Hun opplever det som om hun er en palimpsest, et dokument der eldre skrift er fjernet og som blir brukt om igjen. Selv forestiller jeg meg det med et bilde fra arkeologien, hvordan minnene ligger stratigrafisk lagret i oss, slik vi kan se det i en profil i feltet. Det er jo noe av samme opplevelse, og det som er fascinerende, er at med alderen kan minner langt nedefra bryte opp til overflaten, slik at man kan få følelsen av å bli ett med den man var i yngre dager.

Jeg kjente meg jo også igjen i mange av både de personlige og de kollektive minnene hennes, alle disse endringene vi har opplevd og vært en del av. Men i og med at hun skildrer et liv i Frankrike, er det jo mye jeg ikke kjenner meg igjen i, - f.eks. mange navn på tv-personligheter og -programmer og dessverre også politikere, og dette trakk leseopplevelsen litt ned, men i det store og hele kjente jeg meg godt igjen, - både i stort og smått. Altså: en fascinerende og tankevekkende bok!

For en flott bok! Hvorfor har jeg ikke lest denne tidligere? Terningkast seks fra meg. En utrolig flott historie, og skildring av studentlivet i Japan.

Noen her som har tips til bøker fra slavetiden?

Jeg lånte boka på biblioteket og leste fort ut kapittelet 2 dager før jul. Jeg liker historien så langt, den er lettlest og beskrivelsen av vær og miljø ellers virker dessverre troverdig. Har hatt noen dagers pause med annen bok, for ikke å bli for fort ferdig.

Coben er en mann jeg har lest mye av, og han har kommet med mye variert. Mye bra og mye "dårlig", men for det meste bra.

Endelig blitt spissere i kantene igjen?
Selv om han er en av mine favorittforfattere, og har lest mye av ham, betyr det ikke at jeg liker alle bøkene han gir ut. Synes han har vært litt slapp de siste årene, også med Den fremmede, som jeg ikke har skrevet om ennå, men det blir. Men her i Datter savnet, er han mer gjenkjennelig i skrivingen. Tempo, avhengigskapende og sær humor. Den Coben jeg liker. Synes at denne er på nesten på samme nivå som The Woods og Hold Tight, som var virkelig medrivende å lese.

Datter savnet er om en familie med sorg. De har ikke sett datteren deres på lenge. Hennes far vil alltid lete etter henne, mens hennes mor vil at hun skal komme hjem av sin egen fri vilje. Søsknene hennes er også bekymret, og livet går sin gang. Sammen bor de i en leilighet i Manhattan, New York. Datteren deres, Paige skal ha forsvunnet under collegetiden, og de frykter noe har hendt på college, men de er ikke sikre. De vet ikke hvor hun oppholder seg eller hvem hun er sammen med. Faren til Paige, Simon, får vite av en annen som bor i samme bygg, at han har sett datteren deres et sted ikke langt unna som gatemusikant. Simon obeserverer det stedet en stund til han ser henne. Når hun er i ferd med å forlate opptreden sin, prøver Simon å snakke med henne, men hun vil ikke. Han prøver å følge etter henne, men får et ublidt møte med en fyr som muligens er hennes kjæreste. Og Simons datter forsvinner igjen. Boka består av et stort persongalleri og det dukker hele tiden opp noen nye, og jeg vil ikke ødelegge moroa for andre av å fortelle for mye.

Heldigvis kommer han med noen vri
Var usikker på om jeg ville like denne boka da baksideteksten virket typisk amerikansk og kanskje en smule oppbrukt, men istedet kommer Coben med et friskt pust, og noen vri og karakterer som ikke blir nevnt på baksiden, dukker opp. Coben er i det lekne hjørne, og det er da jeg liker ham best. Derfor likte jeg boka bedre enn jeg "fryktet" på forhånd. Det jeg liker minst med Coben og noe som gjentas i nesten alle hans bøker, er foreldre som alltid og til stadighet er like forelsket som da de møtte hverandre, og de må alltid understreke det. De kjenner hverandre på en måte ingen andre kan forstå. Det blir noe kjedsommelig over det, men heldigvis var det ikke så masete eller tatt opp så mange ganger i denne boka, som i de mange andre bøkene hans. Skjønner at familie er viktig for Coben og mange andre, og meg også. Det er det som er en av kjennetegnene med bøkene hans og mørke hemmeligheter, men å lese om voksne mennsker som er forelsket i hverandre, er bare ikke interessant. Da hadde jeg heller lest romantikk. Når jeg leser en thriller vil jeg ha en thriller uten mye følelser. Da foretrekker jeg noe hardbarket, og det var denne. Noe bløt, men mest hardbarket.

Selv om det tok noe tid å lese denne, var den spennende, humoristisk, litt ondskapsfull, og hadde en god del spenst. Det er herlig når noen skriver på en engasjerende måte. Noe forutisgbart, også slutten, men syntes ikke det gjorde noe, da det passet inn i historien og var godt gjennomtenkt. Noen kjedelige partier her og der, noe som ofte skjer i bøker generelt, men følte gnisten til Coben var tilbake, for synes det var noe fraværende med ham de siste årene, og som gjorde at jeg tok en pause fra bøkene hans. Jeg er glad for at den gode fortellerstemmen hans er tilbake igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her hos meg blir det siste bok av Dugoni, og lydbøker på bilturen. Satser på at ungene synes Stompa er gøy:)

Takk takk, det ble en god helg. Den siste til Archer, er jo som det pleier. Utrolig god:)

Kvinnelitteratur er nok ikke det meste jeg har lest, eller noe jeg higer etter, men og grugledet meg til å lese denne, for tenkte at den ble noe tørr. Det var den heldigvis ikke.

Lite forhold til kvinnelitteratur generelt
Jeg er ikke negativ til kvinnelitteratur og synes heller ikke det er en sjanger det er noe "galt" med. Det er bare ikke en sjanger som frister mest når jeg skal lese. Jeg leser mye horror, thrillere og krim, men samtidig ønsker jeg å lese litt variert underveis, og gi meg selv noen utfordringer. Tenkte at Kvinnene jeg tenker på om natten var en utfordring, men en overkommelig utfordring. De fleste kvinnene som ble presentert i denne boka, var ganske interessante å lese om, også.

Denne boka er delvis biografisk og delvis reiselitteratur. Den er om finske Mia Kankimäki, som føler seg utenfor alt sammen. Grunnen er at hun er i førtiårene, er barnløs, og hun har nettopp solgt leiligheten. I boka kaller hun seg M istedet for Mia, og om natta strever hun med å sove. Muligens på grunn av at hun ikke har noe fast i livet å forholde seg til og mens hun er våken, tenker hun på historiske kvinner hun beundrer. Noen av dem er kjente, mens andre forsvinner i tidens glemsel. M føler det som sin jobb å bringe dem til lyset og på en måte bli oppdaget igjen på ny. Hun har valgt kvinner med forskjellige oppnådde mål, bakgrunn, kultur og fra forskjellige tidsepoker. Kvinnene hun skriver om er blant annet forfattere, reiseoppdagende og kunstnere.

Den meste kjente kvinnen i denne samlingen er nok Karen Blixen, som har fått noe drahjelp takket være filmen Mitt Afrika med Meryl Streep og Robert Redford. Jeg kommer ikke til å si så mye om hver enkelt av disse kvinnene i boka, for at anmeldelsen ikke skal bli altfor lang, for boka nevner ti kvinner som har gjort sitt på sin måte, og gjort det bra, også. Det de fleste har til felles er at de har hatt lite hell med kjærligheten, men likevel prøvd å finne sin egen vei i livet uten å tenke på så mye om hva andre synes om det.

Selv om Mia får en mindre del av boka enn de andre kvinnene hun skriver om, var det også spennende å lese om henne, for det var mye å kjenne seg igjen i. Ikke alle har mann og barn. For noen er det å være barnløs selvvalgt, og for andre er det ikke det. Man er forskjellig og ingen har det samme livet. Man bør bare følge sitt eget liv. Kankimäki fant trøst hos disse kvinnene og deres eventyr. Et fint prosjekt som ble forandret til en lærerik bok om kjente og ukjente kvinner som har fulgt sin egen stemme.

Mange sterke kvinner å finne i denne boka:
Barne nevner hvilke kvinner hun nevner i boka: Karen Blixen, Isabella Bird, Ida Pfieffer, Mary Kingley, Alexandria David-Néel, Nellie Bly, Yayoi Kusama, Sofonisba Anguissola, Lavinia Fontana, Artemisia Gentileschi. De som var mest interessante å lese om var Karen Blixen og Sofonisba Anguissola, spesielt sistnevnte. Hun var en av de første kvinnelige profesjonelle malere, og hun fikk også litt opplæring av Michelangelo. Ellers synes jeg mange ble litt like å lese om, og den jeg likte minst å lese om var Isabella Bird, for hun var noe rasistisk. Så det er mange sterke og kanskje litt uvanlige kvinner å bli kjent med her.

Har jeg blitt kvitt skrekken for kvinnelitteratur? Nei, men tror det blir lettere å lese mer av det, hvis jeg kommer over det fremover.

Fra min blogg: I Bokhylla