Ofte kjøper jeg bøker i matbutikker og noen ganger har de en plukk og mix kampanje der man kan kjøpe to bøker for 149. Man kan ikke bare gå forbi, da. Noen ganger vil man ha lett underholding, og noen ganger blir man overrasket over slike bøker, og andre ganger skuffet. Denne gangen ble jeg skuffet.

Kan leses som frittstående
Fiona Barton er ikke et ukjent navn. Jeg har bare ikke lest noe av henne før og dette er andre bok om journalist Kate Waters. Denne kan fint leses som frittstående, for boka dreier seg veldig lite om familielivet hennes, og mest om saken. Det eneste man får vite om familien hennes er at hennes mann Steve er irritert, sønnen hennes vil avbryte studiene og heller reise, mens Kate selv er nesten aldri hjemme. Det er alltid noen hun må intervjue eller undersøke et eller annet.

Saken hun er interessert i er om et spedbarn som er blitt funnet på en byggeplass, og det skal ha vært begravet der i flere tiår. Hvem er barnet og hvordan havnet det der? I tillegg må hun samarbeide med Joe, noe hun ikke er begeistret for siden han er under opplæring. Vil de gå overens?

Falske intervjuobjekter?
I handlingen blir man kjent med karakterer som har en slags forbindelse til dette mystiske barnet, men hvor mye av det er troverdig? Kate som er journalist er vant til å sortere mennesker om de er oppriktig ærlige, elle om de gjør alt de kan for å bli synlig i media.

Kapitlene er svært korte, hopper litt i nåtid og fortid, men handlingen foregår i det meste fra 2012 til 2013. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg har sansen for da det gjør en handling mer realistisk. Man blir godt kjent med karakterene på godt og vondt, men ikke alle var like spennende å bli kjent med. Det som ødela for meg, er at det var noe damete krim. Det er både kvinner og menn med i boka, selvfølgelig, men det blir for mye om følelser. Noe som er forståelig med tanke på saken, men selv foretrekker jeg mer hardbarket krim. Synes også at slutten og prosessen ble alt for forutsigbart og da blir det noe kjedelig, spesielt når boka er på over fire hundre sider.

Interessante perspektiv underveis og tidssprang, men bortsett fra det var det for monotont for min del. Hadde heller ikke spesielt sansen for Kate Waters som fremsto som kald. Skjønner at hun er journalist, men likevel ... Så hiver meg ikke over andre bøker om Kate Waters med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla

Diktet

Diktet
lever
sitt korte liv
lyser
vonar
går under
står opp frå dei døde
(kanskje)
ved tredje blikk
sit i ei open hand
og kjem alltid att
til dei levande

Åse-Marie Nesse, Til ord skal du bli / Dikt i samling, 1973 / 1999

Hurra! Jeg mottok Dikt i samling på fredag av Åse-Marie Nesse. Diktsamlingen inneholder:

Av hav er du komen 1970
Til ord skal du bli 1973
Solstein 1976
Nomadesongar 1978
Vinterhuset 1981/1991
Eg tenner eit fyrlys 1984
Lysår 1985
Men du synger, Irina 1986
Levande tid 1989
Vandrestjerner 1992
For bare livet 1997

Hogne Hongset skrev denne boka i 2016.
Den er helt rå og avslørende når det gjelder kraftbransjens manipulerende lobbyvirksomhet. Vi merker de sørgelige virkningene av denne kyniske lobbyvirksomheten i dag, med de høye strømprisene vi nå har fått.
Det har gått akkurat slik som han beskriver det, etter at kraftmafiaen har fått det som de ville, de lurte politikerne trill rundt med strømkrisemaksimeringen, med påstander om de "nødvendige" utenlandskablene,
som nettopp har ført til mye høyere strømpriser i Norge, for det er vi strømkundene her i landet som betaler dyrt for dette gildet ...
Det viktigste med denne boka er nettopp de avsløringene av kraftbransjen, alle løgnene og fortielsene om nødvendigheten/utførelsen/resultatene av kabelutbyggingen og vindkraften, politikernes udugelighet og den samfunnskritikken som boka egentlig handler om.

Etterordet bakerst i boka er egentlig den viktigste teksten i hele boka, og den vil jeg ta med her, til ettertanke,
sitat:

Energi er en fundamental forutsetning for moderne samfunn. God tilgang på energi, og også prisen på energi, er helt avgjørende for et lands konkurransekraft. All næringsvirksomhet er avhengig av energi, ikke minst industrien. Og en velfungerende industri er et lands sikreste basis for verdiskapning og utvikling av arbeidsplasser.
Vannkraften vår er evigvarende, kanskje også den enkeltfaktoren som har vært mest avgjørende for at vårt land er utviklet til et verlferdssamfunn.

I 1990 ble norsk energipolitikk lagt drastisk om. Men hvordan begynte det hele? Og når? I et historisk perspektiv er det ikke veldig lenge siden.
Det første kommersielle vannkraftverket i Norge ble bygd i 1885. Hundre år senere var elektrisk energi en selvsagt del av hverdagen for alle, hjemme og på jobb. Ble strømmen borte, stoppet alt. Det ble kaldt og mørkt, radioen ble taus og TV-skjermen svart.
De siste tre tiårene har så forbrukerelektronikken tatt oss for alvor. I dag er det selvsagt at PC-en, lesebrettet og smarttelefonen fungerer, internett gir oss tilgang til verdens kunnskap og at vi kan strømme og laste ned musikk og filmer. Men PC-en kom ikke før i 1985, internett i 1995 og Steve Jobs første iPhone kom i 2007.
Uten elektrisiteten ville vår tilværelse vært svært annerledes.

Det begynte i Skien. Og det begynte med Gunnar Knudsen, den senere legendariske statsminister Gunnar Knudsen. I 1885 etablerte han et vannkraftverk på Laugstol Brug, som han hadde vært med på å starte året i forveien. Som statsmninister i to perioder (1908-10 og 1913-20) ble Gunnar Knudsen den viktigste pådriveren til å sikre offentlig eierskap til vannkraftressursene, gjennom konsesjonslovene. Disse lovene sikret at samfunnet overtok eiendomsretten til kraftverkene gjennom hjemfallsordningen. Det innebærer at kraftverk som ble bygd av private aktører, blir overtatt vederlagsfritt av staten etter konsesjonsperiodens utløp. Denne perioden var opprinnelig 50 år, er senere utvidet til 60, og i 2007 til 75 år. Slik ble fellesskapets eierskap til vannkraften sikret. Bakgrunnen for konsesjonslovene var at utlendinger, først og fremst tyske interesser, tidlig hadde startet oppkjøp av norske fallrettigheter i stor skala. Under siste krig fulgte naziregimet opp arbeidet med å få norsk vannkraft til Tyskland, for å bidra til den tyske krigsindustrien. Rikskommisær Josef Terboven var en ivrig forkjemper for dette. Så arbeidet med å sende norsk vannkraft ut av landet, har lange tradisjoner.

Kraftbransjen har i løpet av 25 år tatt godt vare på de mulighetene energiloven av 1990 åpnet opp for bransjen. Erling Diesen sier det treffende på slutten av kapittel 55:

"-Vannkraften var fram til 1990 et fundamentalt fellesgode for folk flest i dette landet. Med Kvarmes energilov ble vannkraften over natten en kommersiell handelsvare, på linje med pizza, sydenturer, poteter og biler."

La meg her takke Erling Diesen. Han er en særdeles velorientert 84-årig pensjonist, tidligere direktør i Buskerud Energiverk og mangeårig NVE-sjef. Siden han forlot NTH som fersk sivilingeniør i 1956, det er 60 år siden(!), har han samlet mer kunnskap enn de aller fleste om norsk vannkrafts utvikling, fram til det den er i dag. Han har gjennom flere samtaler gitt mer førstehånds innsikt i det som skjedde da energiloven ble vedtatt. Han har selvsagt lest gjennom og har godkjent det han er sitert på i denne boken. Så takk til deg, Diesen! Så er det riktig å legge til følgende: I vår samtale sa ikke Erling Diesen Kvarmes energilov, han brukte det reelle navnet på den energiministeren som fikk loven vedtatt.

Det er utrolig kortsiktig av oss som nasjon, dersom vi lar kraftbransjen skusle bort den åpenbare konkurransefordelen rimelig vannkraft er. For det er det som vil skje, om vi bygger flere utenlandsforbindelser enn nødvendig for å sikre oss tilstrekkelig energi i tørrår. Til dette formålet har vi allerede lenge hatt langt mer utvekslingskapasitet enn det som trengs.
Når kraftbransjen vil ha flere kabler til utlandet, er det dessverre en kynisk strategi for at vi skal importere høyere strømpriser. Forslaget til endring av energiloven som Tord Lien la fram 15.april 2016, skal åpne for nettopp det. For det er her i landet bortimot all el-kraft selges. Når kraftselskapene er spesielt ivrige etter å få bygge kabler til Storbritannia, er det fordi prisene er betydelig høyere enn både her og på kontinentet. De prisene vil kraftselskapene importere.

Stortinget arrangerte en åpen høring om regjeringens forslag fredag 10.juni 2016. I denne høringen opptrådte blant andre administrerende direktør i Energi Norge, Oluf Ulseth. Han uttalte blant annet at regjeringens lovforslag

"- - legger til rette for å utvikle verdiskapingspotensialet i den regulerbare norske vannkraften, og er til fordel for konsumentene i Norge i forhold til forsyningssikkerhet".

Det han ikke sa, er at den økte verdiskapningen han snakket om, ikke vil komme fra økt krafteksport, men i all hovedsak fordi flere kabler vil presse strømprisene opp, i Norge. For deg, meg og alle andre private forbrukere. Og for all næringsvirksomhet. Det som blir eksportert i de nye kablene, vil først og fremst være konkuransekraft og arbeidsplasser.
Ulseths påstand om at nye kabler er en fordel med hensyn til forsyningssikkerhet, er godt over grensen til manipulerende bruk av fakta. Selv uten de to kablene som er under prosjektering/bygging, har vi allerede mer enn tilstrekkelig utvekslingskapasitet for å sikre oss strøm nok i tørrår. At vi skulle trenge flere kabler av hensyn til forsyningssikkerhet, er faktisk en ren løgn.
Ulseth og andre som ønsker seg flere kabler, påpeker ofte at nye kabler har en positiv miljøeffekt, fordi vi bidrar med ren energi inn i fossilbasert energimarked. Dette er også en høyst tvilsom påstand. For det første har vi ikke mye overskudd å eksportere. Økt produksjon av fornybar energi i Norge betyr også i praksis i all hovedsak mer vindkraft. Denne kraftproduksjonen er dessuten svært kostbar, og det er snorme kostnader forbundet med å frakte den til for eksempel Tyskland. En stor del av energien tapes underveis. Og hvis det trengs mer vindkraft i Tyskland, hvorfor skal de vindmøllene bygges i Norge?

Samme dag som høringen om lovendringen fant sted i Stortinget, hadde konsernsjefen i Agder Energi, Tom Nysted, en artikkel i Dagens Næringsliv. Der formante han Stortinget om at adgangen til å bygge private kabler må åpnes så raskt som overhodet mulig. (Agder Energi er sammen med Lyse Energi klar med søknad om konsesjon!) Også Nysted brukte miljøargumentet for alt det er verdt. Hans hovedargument er at våre vannmagasiner kan bli back up for utlandets vind- og solkraft, vi kan bli Europas "grønne batteri". For å få til dette vil Nysted ha mange flere kabler, og han vil ha det fort.
Våre vannmagasiner er riktignok store i vår lokale målestokk, men som balansekraft i europeisk energisammenheng betyr de svært lite. Dette vet Nysted, men nevner det ikke. At flere kabler primært vil drive strømprisene opp for alle her i landet, nevner han selvsagt heller ikke. Nærmere direkte løgn er det vanskelig å komme.

I tillegg til kraftselskapenes politiske råkjør for å få presset strømprisene opp her i landet, går det en parallell prosess. Den er også interessant å følge. I arbeidet med Høyres valgprogram for neste fireårsperiode, har Nikolai Astrup foreslått at det skal programfestes å åpne for delprivatisering av Statkraft, som i dag er helstatlig. Regjeringens plan har altså to ledd. Nye kabler til utlandet skal få kraftprisene opp. I neste runde skal så kapitalsterke private aktører, i og utenfor Stortinget, få anledning til å forsyne seg av de økte inntektene.
En delprivatisering av Statkraft vil dessuten i realiteten redusere den offentlige kontrollen av kraftbransjen, slik den tilsvarende prosessen i Statoil har svekket myndighetenes kontroll med oljebransjen.

Gunnar Knudsen var venstremann, og en politiker vi alle bør prise oss lykkelige for at landet fostret i en avgjørende tid. Vi står nå overfor et nytt, og like avgjørende valg på energiområdet. Hvis regjeringen skal få flertall for å åpne for private kabler til utlandet, og for å la private aktører få forsyne seg av vårt felles arvesølv, må den få flertall ved hjelp av minst ett av støttepartiene i Stortinget. Det blir spennende å se om dagens venstreleder, Trine Skei Grande, skal gi regjeringen flertall for å rive ned det Gunnar Knudsen sto i spissen for å bygge opp.
August 2016
forfatteren

Her er det ikke ferietid nå, selv om sommeren vel kan sies å ha kommet :) Jeg pleier å reise mer om våren og høsten, og nyter sommeren hjemme i Norge - og litt i Sverige.

Denne helgen leser jeg Det vokser et tre i Brooklyn, av Betty Smith. Boka utkom i 1943, og følger livet til den fattige familien Nolan. Det er en bok som er solgt over hele verden, og som har fått gode kritikker.

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/lGAkL/bokanmeldelse-betty-smith-det-vokser-et-tre-i-brooklyn

Jeg har også såvidt begynt å lese Økonomi forklart for min datter - en rask innføring i kapitalismens historie, av Yanis Varoufakis, og gleder meg til å lese mer i den.

Ønsker alle en god helg!

Poem og dikt,
vers,
versemål,
lyrikk,
verselinjer,
ordlek,
ordgleder,

Forfatter R.R. Kile.

Falskt vitne er min sjette bok av Karin Slaughter, og det er definitivt ikke min siste.
Bøker med trøkk i

I 2017 begynte jeg å utforske hennes forfatterskap etter å ha vært nysgjerrig på hennes navn en stund, og den første boka jeg leste av henne var Pretty Girls. Det ga mersmak. Det er ikke alle som liker å lese om vold i bøker og traumatiske ting, men jeg synes at det på en måte hører med i thrillere. Det er en del vold i Falskt vitne også, men ikke så mye som i de andre bøkene jeg har lest av henne. Som i mange andre bøker, skriver hun om hjembyen Atlanta og liker at fortellerstemmen hennes føles ekte.

I Falskt vitne møter man søstre med et helt spesielt bånd. De stiller alltid opp for hverandre og rydder opp i hverandres rot. Det er vel heller Leigh som rydder opp etter Callies rot. De er også veldig forskjellige. Leigh, som egentlig heter Harleigh, er sterk, snartenkt og har livet på stell, bortsett fra at hun er midt i en skilsmisseprosess. Hun er også forsvarsdadvokat. Callie lider av kroppslige smerter og har vært narkoman i mange år. Det kan gå år før de kommer i kontakt med hverandre igjen.

Leigh føler livet er over da hun møter sin nye klient. Noe skjedde da Callie var barnevakt og Leigh kom til unnsetning for mer enn tjue år siden, og de har holdt tett om det siden. Men det virker som den nye klienten hennes vet nøyaktig hva som skjedde, og han leker med henne ved å sette henne på prøve. Hvor lenge kan hun og søsteren Callie holde hemmeligheten skjult og får de vite hvordan han vet om hendelsen?

Sterk persongalleri
I forhold til de andre bøkene jeg har lest av Slaughter, har Falskt vitne kanskje mindre tempo, og er heller en karakdrevet thriller fremfor en thriller med mye action. Det gjorde ikke noe da karakterene i seg selv hadde mye personlighet og som var veldig interessante å bli kjent med, også de man ikke likte så godt. Grunnen til mindre tempo i denne boka, tror jeg er av at Slaughter blir litt for opphengt i pandemien. Skjønner at hun vil skrive realistisk, men når hun skriver hvem som har på seg munnbind og ikke, om den er helt på eller henger på det ene øret, og bruk av antibac på nesten hver tredje eller fjerde side, faller man da litt ut av konseptet. Blir ikke stresset av å lese om covid-19, men det ble noe drepende og masete. Heldigvis ble det mindre om det i de siste sidene og det ble bedre flyt i handlingen. Man skjønner at handlingen er midt i en pandemi, men det hadde holdt med at hun nevnte det i begynnelsen.

Men hun skal ha pluss for at hun skriver like realistisk som hun alltid har gjort, og det er lett å leve seg inn i handlingen. De første seksit sidene er noe seige å komme seg gjennom, men etter det går lesingen lett som en lek. Er nysgjerrig på hva hun finner på i neste bok!

Slaughter skriver både frittstende thriller og serier. Falskt vitne er en av hennes frittstående thrillere.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra HarperCollins, mot en ærlig anmeldelse)

Kan du legge ut noen her?

Gratulerer

To må man være om
livet skal lykkes,
to når vårt kjærlighets
tempel skal bygges.
To når det stormer
og to i det stille,
to for å kunne
og to for å ville.

To må man være for
livet å fatte,
to for dets lys og
dets gleder å skatte,
to for å nyte
og to for å gavne,
to for å elske
og to for å favne.

To må man være
når verden vil true,
to for i stillhet,
mot himlen å skue,
to for å leve i
ungdom og sommer
to for å dø når
dødstimen kommer.

Ukjent (et meget gammelt dikt)

Jeg søkte under Diskusjoner (hele nede på siden) på Åse-Marie Nesse. Du skrev et dikt av henne for 11 år siden.

Jeg har nå fått tak i Dikt i samling av Åse-Marie Nesse på Nynorsk Antikvariat AS / Antikvariat.net.
Boken inneholder Åse-Marie Nesse's 10 diktsamlinger (1970-1997). NOK 150 + frakt.
Kan nesten ikke vente til å dukke ned i henne diktverden. :)

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på Åse-Marie Nesse. Jeg likte hennes dikt som jeg fant på nettet og vil se nærmere på hennes diktsamling. Fikk jo en oversikt da jeg var innom Wikipedia.

En stund siden igjen jeg har lest svensk krim, noe vår nabo er veldig god på.

Ny serie fra Sverige
Rovhjerte er debutkrim av Ulrika Rolfsdotter og er en begynnelse på en serie. Rovhjerte gjør det gjodt som førstebok, spesielt hvis man liker krim som tar seg god tid til å beskrive karakterer og omgivelser. Jeg likte den fordi den inneholdt småsted, kulde, isolasjon .og hemmeligheter.

Man blir kjent med Annie Ljung som har forlatt Lockne på grunn av for mye smerte og hemmeligheter. Hun er også lei av bygdesnakk. Derfor bosatte hun seg i Stockholm hvor hun jobber som sosionom. Noe hendte på tedet hun forlot, og hun er redd folk snakker om det og ser ned på henne etter alle årene.

Får man vite mer om Annies hemmeligheter?
Noe har skjedd som tvinger henne tilbake til Lockne. Moren hennes har rømt fra sykehjemmet og ut i kulda. Noe som kunne ha tatt livet av henne. Annie drar for å besøke henen for å se om hun har det bra, og at hun får den omsorgen hun trenger. Heldigvis har hun slektninger i nærområdet som hun har kontakt med. Hun har tenkt å bli værende i bare noen dager, men noen trenger hennes hjelp da hennes tremenning, Saga som er 17, forsvinner. Hun har aldri rømt hjemmefra før og foreldrene er sikre på at det har skjedd henne noe. Flere ting skjer som gjør til at Annie starter sin egen etterforskning. Samtidig får hun "gleden" av å møte noen av fortidens spøkelser. Får man vite som leser hva som skjedde med henne for mange år siden?

Denne gang var det ikke selve krimsaken som var spennende, men karakterene og hvorfor Annie er så hemmelighetsfull. Hvorfor hun tar avstand til folk som ble igjen i Lockne, og hvordan hun fikk arret som ofte dukker opp i teksten.

Krim som tar seg god tid
Rovhjerte inneholder ikke mye action eller tempo. Den er mer karakterdrevet og man blir godt kjent med stedet som består av forskjellige personligheter. Man blir nysgjerrig på Annies fortid og hvorfor hun er en smule forhåndsdømmende. Men likte at forfatteren tok seg god tid med handlingen og beskrev hverdagen til karakterene på en troverdig måte. Man kommer da nærmere på det som skjer.

Hadde likt boka bedre hvis avslutningen var noe annerledes. Den ble for åpenbar og klarte heller ikke å ta avslutningen helt seriøst. Det passet ikke inn i alvoret som handlingen ellers bar preg av. Men likevel vil jeg gjerne få med meg neste bok i serien da jeg fikk sansen for Rolfsdotters fortellerstemme.

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

LEGG IKKJE DITT LIV I MI HAND

Legg ikkje ditt liv i mi hand
om min kjærleik er svar
min kjærleik er også eit rop
i motvind

legg ein blom i mi hand
ein tusenfryd i dag
ein tistel i morgon
og den lækjande urt
som veks av tårer

legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
Kom tilbake når du vil

legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman

men tyng meg ikkje ned
med din kjærleik
legg ikkje ditt liv i mi hand
lev sjølv –

Forfatter: Åse-Marie Nesse, Nomadesongar, utgitt 1978

(Inspirert av Lillevi, for dette var en ukjent person for meg, så jeg tok en dukk på nettet)

Åndenød var en ukjent bok for min del da den dukket opp, men jeg er svak for fjellthrillere, og det passer å lese nå som det er sommer, og kjenne litt ekstra på kontrasten. Den dukket opp på et fint tidspunkt.

Amy McCulloch besteg Manaslu i 2019, og hun bruker et fjell hun kjenner godt til i handlingen. Boka er stemplet som en krim, men jeg synes den heller mer mot psykologisk thriller. Det er også lov å være uenig.

Mer enn bare høyde som truer
Boka er om å utfordre seg selv og bevege seg i ukjent terreng. Journalist og blogger Cecily Wong får erfare nettopp det. Hun har fått et oppdrag og det er å intervjue klatrelegenden Charles McVeigh, men det på en betingelse ... Hun må bestige Manaslu sammen med ham og hans utvalgte team. Hun har ikke mye fjellklatring å skryte på seg og hun har satset absolutt alt på dette intervjuet. Hun og kjæresten har gjort det slutt, og hun har brukt alt av penger på utstyr og reisen. Det kan ikke gå galt og hun er nødt til presse seg til det ytterste, men er det bra nok? I tillegg er hun på team med folk hun ikke kjenner.

Hun blir sjokkert da teamet til Charles velger å fortsette ekspedisjonen da en mann fra et annet team blir funnet død. Hun blir stadig mer skeptisk til hele oppleget da andre dør, og hun lurer på hvor trygt resten av ferden blir. Det virker også som hun er den eneste som oppdager en mann som ikke tilhører noen team, men som sover i telt et sted for seg selv og som plytsrer på en uhyggelig måte. Når hun skal vise teltet hans for andre, er det selvfølgelig borte. Er det bare hun som har høydesyke og hallusinerer, eller er det en morder i fjellet sammen med dem?

Spennende elementer
Er det bøker jeg er svak for er det bøker som inneholder kulde og isojalsjon. Synes det er spennende elementer. sammen Det får meg til å tenke på The Shining med Jack Nicholson. Det påvirker folk på forkjellig måte. Det gjør det også med karakterene i Åndenød. Det var interessant å se hvor ulike de var angående erfaring når det gjaldt fjellklatring og grunner til at de var der, og samtidig lese om hvordan Cecily Wong vokser som person i denne utfordringen.

Oppramsingen og hvordan avslutningen ble gjort, var noe komisk. Men avslutninger på thriller er ofte vanskelige, men det ødela ikke resten av boka. Wong skriver med erfaring, innlevelse og stemning. Leser gjerne mer fjellthrillere og bøker av McCulloch.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)