Bokelskere.no

Artig at noen har lignende opplevelse fra barndommens bibliotek som meg.

"Meråpent" høres ut som en flott ordning! Jeg sannelig sjekke om det er noen mulighet for at denne ordningen kan settes i gang ved mitt bibliotek også.

Ser ut som det bare gjelder min pc.

Det går an å legge boka i boksamlingen jeg har, men når jeg skal legge den i en bokhylle med navn får jeg denne meldingen: Ooops!
×
Klarte ikke lagre bokhylleplassering.
Det oppsto en feil på vår side.
It-avdelingen vår skal få svi for dette.

Tilfelle 1)

Jeg får bare en melding om at IT-avdelingen skal få svi for dette når jeg prøver å legge inn bøkene i bokhyllene. Er det virkelig ingen som har noe å si om det?

Jeg tok med meg hjem denne boka fra biblioteket og ga den til min mann for at han skulle lese den. Hans tanker etter å ha lest boka er nesten helt lik slik du oppsummerer det.

Jeg elsket Katitzi bøkene og Secret Diary of Adrian Mole. Når jeg var litt yngre leste jeg serien om den vesle vampyren av Angela Sommer-Bodenburg

Og selvsagt Anne Cath. Vestli sine bøker om mormor og de åtte ungene.

Jeg var stamgjest på biblioteket som barn og ble godt kjent med biblotekkarene. Og fikk etterhvert låne gamle bøker fra arkivet som egentlig ikke var til utlån lengre. Mener å huske at jeg ikke fikk ta dem med hjem, og måtte sitte på biblioteket og lese dem. Det var vemodig å forlate barne- og ungdomsavdelingens trygge havn og begi seg over i voksenavdelingen. Men etterhvert spennende å få utforske alle bøkene som er der. Er klar over at jeg er langt inne i en digresjon :) men avslutter den med å si at jeg savner det å ha uendelig god tid når jeg er på biblioteket. Å vandre rundt på oppdagelsesferd, plukke bøker ut av hyllene etter innfallsmetoden og plukke med seg de som virker lovende og på den måten oppdage nye forfattere. Det er liksom ikke helt samme sjarmen over dagens metode. Å oppdage bøker her inne, i avisen eller på mail fra bokklubbene - bestille de på hjemmesiden og så hente de på ventehylla.

Eller er det bare meg som opplever det?

Tilleggingen av bøker er i uorden. Når blir den i orden?

Litt beskjemmet må jeg innrømme at en stor forfatter som Doris Lessing er et ubeskrevet blad for undertegnede, til tross for at hun er genierklært og visstnok mottok nobelprisen i litteratur i 2007, - seks år før sin død.
Boka er på 153 sider, - lettlest, selv om jeg synes starten var litt uryddig og pratsomt hoppende. Det er snart glemt, for la meg røpe det med en gang; dette er en liten perle av en roman!

I de løsslupne 60 åra, finner Harriet og David sammen. Helt i strid med tidens trender om fri kjærlighet, bestemmer de seg for at de skal dyrke de tradisjonelle familieverdiene og ha mange barn. De ønsker å fylle det store, dyre huset de kjøper seg til randen med barnelatter og kos, og Harriet får etterhvert fire barn ganske tett på hverandre. Det er familiesammenkomster og festlig lag, og livet smiler til Harriet og David. Davids mor og far trer støttende til, både når det gjelder økonomiske ytelser og pass av barn.
Livet tar imidlertid en krapp sving, når Harriet ved et uhell, (egentlig ønsket de en pause i barnelagingen) blir gravid. Svangerskapet blir strevsomt og svært annerledes enn det hun har opplevd tidligere, og allerede nå opplever hun antipatier mot barnet hun bærer på.
Det femte barnet både ser ut og oppfører seg også veldig forskjellig fra de andre barna, og Harriet må bestyrtet innrømme for seg selv at han ser ut som en ondskapsfull gnom, eller nisse, som skremmer dem rundt seg, og skaper rifter og store sår i familieidyllen.

Mer ønsker jeg ikke å røpe om handlingen. Lessing skriver enkelt, men jeg er imponert over hvor mye hun får sagt mellom linjene. Dette er stor skrivekunst, selv om romanen er både ubehagelig og ekkel, - det hele er så rått.
Hva skal en mor gjøre når barnet hennes er så annerledes, og hva når det skaper problemer for de andre i familien? Er morskjærligheten sterk nok, hva med de andre barna? Hva med David og ekteskapet? Og hva er det egentlig med det femte barnet, Ben?
Dette er ei bok jeg kommer til å tenke lenge på, Doris Lessing. Du skriver som en gudinne. Fred over minnet ditt, verden har i sannhet mistet en sann ordkunstner som jeg håper mange flere enn meg får øynene opp for .
På en regntung, høstlignende dag i de midtre delene av vårt land triller terningen inn på en soleklar sekser!

Siden 13 åringen slukte denne boka i sommer, måtte jo mor i huset også gi seg lesingen i vold. Snedig tittel, og et pseudonym som skjuler intet mindre enn selveste mammaen til Harry Potter, - J.K Rowling.
So far, so good, som vi sier på norsk. 13 åringen har fulgt lesingen med argusøyne, og kommentarer som "Hvordan synes du boka er , mamma?" Og det vantro: "Har du ikke kommet lenger??!" gav skyldsfølelsene vind i seilene. I den grad at jeg i dag bestemte meg for at NÅ, skal du lese den boka ferdig.
Før jeg la den fra meg første gang var jeg kommet til side 50 omtrent. Og dit kom jeg på pur viljestyrke, og for å vise tenåringen at mor i huset er helt med, hun også.
Men så har jeg vridd og vendt på meg der borte i lesekroken og blir liksom ikke fanget. For ulikt alle andre synes jeg ikke stemmen i boka harmonerer med sjangeren og historien som fortelles. Det er for mye dialog, for mye uutalt humor og sorgmunterhet over det hele til at jeg klarer å ta karakterene på alvor. Jeg blir bare irritert over sånn utbrodering, - beklager J.K Rowling. Du kan jo absolutt skrive, språket er flott det, men det er bare det at det er litt for mye av.... alt... synes jeg....
På side 214 må jeg bare klappe boka sammen, og lettere fortvilet kjenner jeg ikke snev av spenning, eller at jeg ønsker å lese mer, slik andre som har lest den før meg ekstatisk har meddelt i diverse fora. Gruer meg til å fortelle 13 åringen at mammaen hennes virkelig suger når det gjelder å lese J. K Rowling..... Får skynde meg å skryte av Harry Potter filmene, da, - dem har jeg sett opptil flere ganger med forutnevnte pode, og de var jo kjempebra!
Om jeg skal trille terning på nesten halve boka, så viser den to triste øyne....

Veldig enig med deg, - boka var en stor skuffelse!

Det var med en stor dose skepsis denne boka ble med meg hjem fra ARK bokhandelen før ferien. Jeg var på jakt etter sånn passe god og spennende strandlektyre, og en norsk voksenbokdebutant har dessverre (må jeg beskjemmet innrømme) ikke særlig gode odds her i gården.
Okke som, forsiden på bokomslaget, der det ligger en død, eller ganske så sliten bie, fanget oppmerksomheten og .... hjerterota. Derfor ble den med meg hjem og fant plassen sin blant bikinier og lette strandplagg.
Til lyden av middelhavets bølgeslag gav jeg meg i kast med historien om Tao, William og George. Førstnevnte lever i en fremtidsvisjon av Kina i 2098, der biene er borte og menneskene har overtatt deres oppgave som pollinerere for å sikre matproduksjon. Etter en utflukt ved skogen blir Taos sønn akutt syk og døden nær.
William på sin side, er frøhandler i 1850-tallets England. Han våkner opp fra en depresjon og finner inspirasjon i å studere biene og måten kubene deres fungerer på, for om mulig å komme opp med en ny og forbedret versjon. William har også en sønn, som han har problemer med å forstå og omgås.
Birøkter Georges historie utspinner seg i USA etter 2007 og tar for seg den stadig økende kollapsen av biesamfunn som skjer over hele verden. Også George har vansker i sin relasjon til sønnen Tom.
Forfatteren fordeler historien om disse menneskene i relativt korte, overkommelige kapitler, som gir fortellingen driv og spenning. Vi tvinges til å lese videre, om Taos leting etter sønnen som befinner seg på et eller annet sykehus, og hva som forårsaket denne akutte sykdommen etter den koselige familieutflukten surrer og går i hjernebarken etterhvert som sidene slukes.
Videre hungrer vi også etter å få vite mer om Williams begredelige liv, som farges av håp, fremtidsvisjoner og tap. Ikke desto mindre vil vi også vite fortsettelsen om George som får livsgrunnlaget revet bort.
Det hele er ulidelig spennende, samtidig som Lunde gir en grundig og imponerende leksjon i birøkterfaget. Hun har helt tydelig gjort grundig research. Teksten er lettlest, men har dybde for den som tar seg tid til å tolke. Når historiene utover i boka i tillegg nennsomt flettes inn i hverandre, er jeg fortapt, solgt og ikke minst mektig imponert over forfatteren og fortellingen som males utover.
Som leser opplever jeg at boka har så mange lag. Dette går utover fremtidsvisjoner, historien om bier, pollinering og birøkterfag. Jeg tolker teksten dithen at vi mennesker på en måte også er bier, som lever i samfunn, helt avhengige av hverandre. Som nevnt i boka kollapser bifolket om de ikke står samlet, blir utsatt for gifter eller ikke fordeler oppgavene i kuben seg i mellom.
Det får meg til å tenke på vår egen jord, vår egen "kube" og hva vi er i ferd med å gjøre med oss selv og relasjonene til hverandre på makronivå , - akkurat som Tao, William og George må i sin samhandling med sine nære og kjære på sitt mikronivå. Etter mitt syn tar boka også for seg forholdet mellom generasjoner, store verdensproblemer og kommunikasjon, - og alt dette med klangbunn i bifolket og deres verden. Mesterlig!
Kjære Maja Lunde, - hvor i all verden har du vært i hele mitt liv? Det er første gang jeg hører om deg, og leser noe du har skrevet, og jeg vil lese mer, - NÅ!
På en stillferdig sommerkveld ruller terningen inn på en stødig sekser, - boka anbefales på det varmeste til alle!

Under fanen min side og kategorien oppdateringer er det en veldig lang ventetid for å komme inn på siden. Mens på alle andre funksjoner på bokelskere er det ikke sånn.

Det går an å legge til bøker selv hvis den ikke er lagret på bokelskere.no, men går det an å legge til bøker andre har lagt til selv eller må man legge til de bøkene selv også etterpå?

På forhånd takk!

Enig med deg, og heldigvis for oss kommer Anne B. med en oppfølger til denne boka i høst :-)

"Et helt halvt år" var en bra bok, det er ikke det, men jeg var likevel ikke helt bergtatt, til tross for en svært sjarmerende Lou og viktige spørsmål omkring dødshjelp og retten til å avslutte sitt eget liv. At jeg gav meg i kast med oppfølgeren skyldes derfor mer nysgjerrighet, enn et brennende ønske om å vite hva som skjedde videre.
Jojo Mojes skriver med en detaljrikdom som etter min mening passer bedre for et filmmanus enn som frittstående bok. Alle Lous opplevelser blir nøye saumfart og beskrevet i denne boka,- til det kjedsommelige. Høydepunktet er sjokket om at Will Traynor har en høyst levende hemmelighet, mer skal jeg ikke røpe. Men dette skjer tidlig i boka, og resten av den er rett og slett dårlig litterær kvalitet. Det finnes ingenting mellom linjene for leseren å ruge på, bare en relativt overfladisk historie, som heldigvis innimellom har passasjer som gjør at jeg drar litt på smilebåndet.
Beklager Jojo Moyes, - dette ble for enkelt for meg, og terningen står og skjelver skuffet mellom to eller tre prikker.

Undertegnede ble rent lykksalig da det skulle vise seg at forfatter Roy Jacobsen etterkom manges ønske om en oppfølger til "De usynlige".
Mens andre verdenskrig fremdeles raser møter vi Ingrid igjen i året 1944/1945, tilsynelatende helt alene, siden resten av Barrøyfolket har landet livene sine ulike steder i omegnen. Blant annet har Lars etterhvert funnet en livsledsagerske, og Barbro er på sykehus.

Minnene fra barndommens øy er sterke, og trekker Ingrid tilbake, lik kraftige havstrømmer. Forfatteren bygger mesterlig opp spenningen, idet både Ingrid og leseren blir klare over at noe forferdelig har skjedd på det lille stedet, med rot i krigsherjingene der ute i verden.
På grunn av disse hendelsene redder hun et liv og finner kjærlighet.
Ingrid fremstår som handlekraftig og oppfinnsom i sin livskamp, både for å redde seg selv og mannen hun elsker.
Noen vil kanskje innvende at hun beskrives som "for sterk". Dette er jeg ikke enig i, da mennesket har et utrolig overlevelsesinstinkt når det gjelder, som gjør at man i ekstreme tilfeller eksempelvis kan løfte en bil bort fra barnet sitt. Mange er umenneskelig sterke i truede situasjoner, og får etterreaksjoner når "bølgene" har lagt seg. Også Ingrid, som i bokas andre del havner på asyl, og man som leser tvinges til å lese videre, da vi lurer på: "Hvorfor?" "Hva skjedde, egentlig?" "Reiser hun tilbake?" "Hva med mannen?"
Roy Jacobsen fletter historien om Ingrid sammen med verdenshendelsene og evakueringen av Finnmark like solid som tauverket på ei fiskeskøyte. Liker svært godt språket i boka, og bruken av metaforer. I løpet av lesningen har jeg følt at jeg står ved siden av Ingrid, og kan både lukte og se det hun ser.
Etter min mening har også "Hvitt hav" flere lag enn bare historien om Ingrid og hennes vei tilbake til barndomsøya, og opplevelsene rundt kjærligheten til et annet menneske. Hver og en av oss kan oppleve "hvitt hav" innimellom, der bølgene er så krappe og store at blåfargen blir borte og bare frådende skumtopper skimtes. Hver og en av oss har også ulike strategier for å takle det hvite havet.
Evakueringen av Finnmark og de nye som søker ly blant fremmede lenger sør, kan henspeile på verdens flyktningesituasjon, og hvordan disse blir tatt i mot i ulike samfunn, tenker jeg.
Er slettes ikke enig i dem som kritiserer Jacobsen for svak litterær kvalitet, hverken i den første boka om øyfolket, eller denne. Det gjelder å lese mellom linjene!
Takk Roy Jacobsen for at jeg fikk møte Ingrid igjen, og at du lot henne få oppleve andre stormer enn bare vinterstormer. Denne gangen ble det en følelsesstorm, noe som beviser at du kan spille på flere strenger i forfatterskapet ditt. Hvor du enn er på ferie, - når den er ferdig; kom deg hjem og skriv mer mann, skriv mer! Tør jeg spørre deg om enda en oppfølger?
Terningkast: en solid femmer, intet mindre på en solfylt dag i Trøndelag.