Bokelskere.no

Den kreative tanken må ha frihet. Den må vandre i sin egen takt og i sitt eget mønster.

Sally husket sin barnlige iver etter å bli voksen, hvordan hun utålmodig hadde ventet på at det skulle skje, hvordan hun hadde bedt voksenlivet om å kreve henne[...]

[...]Ingenting i de tusenvis av bøkene hun hadde lest, ingenting av det hun hadde forestilt seg, drømt om eller skrevet om ,kunne ha forberedt Juniper Blythe på møtet med Thomas Cavill ved bassenget.

Hvordan har jeg klart å kjempe videre? Det er nesten ikke til å fatte. Det er som å klatre et nærmest ubestigelig fjell, under de verste forhold. Storm, snø, kulde, oksygenmangel, total utmattelse og sykdom. Smerten og utmattelsen har vært fysisk, slik at jeg nesten ikke har kunnet klare å flytte føtene, gjør dagligdagse ting som å lage mat. Jeg har måtte bruke mine mentale krefter til å overvinne utmattelsen og karre meg gjennom gjøremålene. Og sorgen har vært psykisk, slik at jeg nesten ikke hadde mentale krefter til å presse meg videre. Men jeg har kommet meg gjennon snart fire, år og enkelte dager kan jeg tenke: snart er jeg der. På toppen igjen. Selv om jeg allerede neste dag kan ha falt femti meter ned i vonde tanker, uten å vite nøyaktig hvorfor det skjedde akkurat da.

Maia setter seg rolig ved pianoet. Forsiktig spiller hun en og en tone i de dypeste klangene. Sart ogvemodig. Det lyder som fallende tårer som treffer hånden min. I flere minutter sitter hun der rolig og spiller de sørgelige tonene før hun går over til andre, varme, dype toner. Fingrene danser over tangentene og gir de gode klangene et lettere tempo. Uten å bryte det melankolske lydbildet. Jeg ser gråten hennes sveve gjennom musikken, sammen med savnet, og de små barneføttene som løper bortover. Enda en gang skifter hun tempo, til en lysere klang. Klangen av engler som bærer ham med seg til himmelen. Hun spiller lyset som strømmer ned over oss og velsigner oss. Tårene som treffer bakken og guttenes glade lek.[...]Hvem spilte du for? Rikard. Det var sorgen for broren min. For jeg elsket han nemlig så høyt. Så høyt at jeg mista lillebroren min og jeg er storesøstera hans. Og Fillip er den eneste lillebroren jeg har igjen siden jeg har mista storebroren min. Rikard var lillebroren din også. Ja, men han var så mye større enn Fillip.

Hver eneste vegg i alle rom er dekket med bøker: gamle bøker, nye bøker, førsteutgaver, signerte eksemplarer og bøker som er kommet i tjuetredje opplag, alle i vidt forskjellige og improviserte bokhyller i en vidunderlig, vital mangel på respekt for bokdisplay.Og likevel var hele boksamlingen katalogisert i hjernen hans, hans helt spesielle referansebibliotek, slik at han har et helt livs leseerfaring i fingertuppene. Å se ham peile seg inn på et objekt er en stor opplevelse: Først rynker han den imponerende pannen idet han registrer spørsmålet, så hever han en eneste finger, delikat og glatt som et stearinlys; dernest halter han uten et ord av sted til en vegg med bøker fra gulv til tak; der får fingeren sveve fritt over ryggene og, som om den er magnetisk , leder den ham til den riktige boken, som han trekker ut fra bokhyllen.

Men uansett var den kvinnen som satt foran henne ikke lenger ung.Percy var heller ikke gammel,og Saffy forsto plutselig - og hun hadde vel visst det før?- at det var noe imellom et eller annet sted. Og at de begge var der. Ikke unge piker lenger, men ennå var de ikke blitt gamle koner

Hun lukket ikke lenger opp medaljongen; hun trengte ikke fotografiet for å se ansiktet hans. Den unge mannen som hun hadde elsket, og som hadde elsket henne. Fremtiden hadde ligget foran dem; alt hadde vært mulig, absolutt alt. Før alt ble tatt fra henne...

[...] men kjærligheten tok ikke hensyn ,ikke etter Percys erfaring. Den brydde seg ikke om sosiale begrensninger, klasseskiller,skikk og bruk eller sunn fornuft.

Brev er spesielle. Samtaler blir borte i det øyeblikk de er over, men det som er skrevet, varer ved. Disse brevene var små tidsbilder. I femti år hadde de ligget tålmodig i esken sin og ventet på at jeg skulle finne dem.

Jeg hadde en følelse av at vi ikke lenger snakket bare om far, og fordi alle tankebaner på den tiden førte meg til Milderhurst, til Juniper Blythe og Thomas Cavill, kunne jeg ikke hjelpe for at jeg undret meg på om mor sørget over en gammel kjærlighetshistorie - et forhold for lenge siden, før hun møtte far, den gang hun var ung og påvirkelig og lett å såre.

Men det er så levende, Edie. Jeg kan se det for meg når du leser. Det er som om jeg ser det skje, som om jeg kjente historien allerede.

Det bildet var et frossent øyeblikk; hele fremtiden deres ligger foran dem, akkurat som den bør. Men samtidig er femtiden i det bildet, i hvert fall en versjon av den. Den er i øynene deres, spesielt i hennes. For fotografen har fanget mer enn to unge mennesker på bryllupsdagen; han viser en terskel de er i ferd med å gå over, en bølge i øyeblikket før den blir skum og kastes mot land. Og den unge kvinnen, min mor, ser mer enn bare den unge mannen hun er forelsket i. Hun ser hele livet deres strekke seg ut foran henne...[...]Vi skaper våre egne historier rundt slike bilder, fotografier som blir ikoner i familien[...]