Bokelskere.no

Jeg kjøpte Nygårdshaug Chimera, da den på en forunderlig måte gikk fra hard cover til rimelig pocket på rekordtid. Her er hva jeg mener om boka:

La meg først si at jeg er en stor fan av Nygårdshaug og av hans livsprosjekt å promotere forskning som vår sivilisasjons redningsplanke, samt å gjøre oss alle mer oppmerksomme på viktige miljøpolitiske merkesaker. Og dette gjør han elegant i mange av sine bøker, blant annet i den såkalte Mino-trilogien og i de glimrende satirene Dverghesten, Nullpluss og Klokkemakeren. Selv 10-bindserien om Fredric Drum inneholder en rekke tankevekkende og bevisstgjørende kunnskap om Moder Jord.

Derfor ble jeg så inderlig skuffet over Chimera. Det starter bra. Innledningen, som er skrevet i 2ndre person, er etter min mening noe av det beste forfatteren har prestert. Her kjenner vi lukta av forråtnelse og vi føler miljødestruksjonen på kroppen.

Men så starter historien. Eller det er vel egentlig det som ikke skjer. For det som starter for meg som leser er et politisk manifest. Og det er kjedelig å lese. Gjentagende kunstige monologer og dialoger om forskning, miljøkatastrofer og reduksjon i vårt biologiske mangfold blir kjedelig i lengden. I hvert fall når de strekker seg over 400 sider.

Nei, herr Nygårdshaug. Jeg har lest 19 av Deres bøker, men dette er langt fra den beste. Jeg vet ikke om det er forlaget som har gitt boka genrebetegnelsen Miljø-Thriller, men dette var langt fra noen thriller. Den ble et langt gjesp. Nei, gå tilbake til start og lag en spennende fortelling der polemikken kommer naturlig fram gjennom plottet, ikke der et relativt uinteressant plot blir en bakgrunn for et miljøpolitisk manifest.

Jan Kjærstads Vaffelhjertene gjør at du får skikkelig lyst på vafler, men er først og fremst en herlig skildring av barn på oppdagelsesferd til alle de ulike menneskene som bor i en drabantbyblokk.

Ja, nå har jeg lest meg gjennom de ulike kommentarene til denne boka. De fleste er jo positive.

La meg først si at jeg er en stor fan av Nygårdshaug og av hans livsprosjekt å promotere forskning som vår sivilisasjons redningsplanke, samt å gjøre oss alle mer oppmerksomme på viktige miljøpolitiske merkesaker. Og dette gjør han elegant i mange av sine bøker, blant annet i den såkalte Mino-trilogien og i de glimrende satirene Dverghesten, Nullpluss og Klokkemakeren. Selv 10-bindserien om Fredric Drum inneholder en rekke tankevekkende og bevisstgjørende kunnskap om Moder Jord.

Derfor ble jeg så inderlig skuffet over Chimera. Det starter bra. Innledningen, som genialt er skrevet i 2ndre person, er etter min mening noe av det beste forfatteren har prestert. Her kjenner vi lukta av forråtnelse og vi føler miljødestruksjonen på kroppen.

Men så starter historien. Eller det er vel egentlig det som ikke skjer. For det som starter for meg som leser er et politisk manifest. Og det er kjedelig å lese. Gjentagende kunstige monologer og dialoger om forskning, miljøkatastrofer og reduksjon i vår biodiversivitet blir kjedelig i lengden. I hvert fall når de strekker seg over 400 sider.

Nei, herr Nygårdshaug. Jeg har lest 19 av Deres bøker, men dette er langt fra den beste. Jeg vet ikke om det er forlaget som har gitt boka genrebetegnelsen Miljø-Thriller, men dette var langt fra noen thriller. Den ble et langt gjesp. Nei, gå tilbake til start og lag en spennende fortelling der polemikken kommer naturlig fram gjennom plottet, ikke der et relativt uinteressant plot blir en bakgrunn for et miljøpolitisk manifest.

Ja, slik: http://bokelskere.no/tekst/178424/?sorter=nyeste

Mørkt, realistisk, vondt og vakkert er noen av de adjektivene jeg vil bruke til å beskrive "Sammen skal vi holde himmelen", debutromanen til Ellen Fjestad. Boken handler om en 17 åring og en 19 åring som forelsker seg, hodestups.

Mitt sammendrag av historien Luka og Gard føres sammen av en motorsykkelulykke. I tiden etterpå tilbringer de mye tid sammen, Luka og Gard har begge hatt en vanskelig oppvekst og de evner begge å se hva den andre virkelig er god for. Det er intenst på godt og vondt, det utvikler seg følelser mellom de to, men hvor mye lykke kan et hjerte egentlig tåle?

Ekte Jeg tenker Romeo og Juliet, jeg tenker Brittany og Alex, jeg tenker West-Side Story og allikevel ikke, Luka og Gard er noe helt for seg selv! De er ekte tenåringer, de er representative for alle de som engang har følt seg litt utenfor, de som ikke har trodd på seg selv.

Enkelt språk Språket Ellen Fjestad benytter i romanen er enkelt, her pyntes det ikke på noe. Det er kanskje også derfor det er så slagkraftig? Fjestad mesterer å skape vakre og dype setninger uten å bruke store, svulstige ord. Her er det setninger som man virkelig kjenner langt ned i magen. Skal jeg klage på noe må det bli det kan bli litt vel mange korte setninger til tider, men det virker som dette er et veldig bevisst valgt språkligvirkemiddel fra forfatterens side.

Et sjokk Mot slutten av romanen sjokkerer Ellen Fjestad, her har hun lagt inn en skarp sving i veien som jeg virkelig aldri så komme. En stund lurte jeg veldig på om jeg taklet å lese videre, dette var jo bare helt uvirkelig, galskap fra ende til annen. Jeg tenkte umiddelbart til diverse religiøse sekter, lurer på om flere vil dra det dithen? Men så kan jo også forelskede tenåringer(eller voksne for den saksskyld bli blendet av kjærligheten). Jeg la fra meg tvilen og fortsatte, heldigvis. Historien var så god, gripende.

Slutten Samboeren min snakket til meg da jeg var på siste side, jeg svarte "Ikke snakk til meg nå, jeg er på siste side og nå MÅ jeg gråte litt". Da siden var lest satt jeg igjen som et spørsmålstegn, ikke fordi slutten var vanskelig å forstå, men fordi jeg tok meg i å undre om det var noe jeg hadde gått glipp av mellom linjene i historien. Jeg fikk lyst til å spole tilbake og studere historien mer inngående, jeg må lese boken om igjen og lete etter spor som støtter opp om min tolkning av de siste siden. Det kan hende min oppfatning av historien vil være anderledes nå som jeg vet hvordan det hele ender.

Nå er jeg utrolig spent på hvor Ellen Fjestad velger å ta Luka-trilogien videre. Veien ligger åpen og det er mange stier man kan velge å følge herfra.

Anbefales!

Boken får nesten full pott på min karakterskala.

Kjersti Scheens ungdomsroman Emma3 og ThoreHund er meget lettlest. Dette er en søt historie som passer godt for de som har behov for lesetrening eller som rett og slett vil ha en bok som ikke byr på det helt store utfordringene. Emma3 og ThoreHund er en fin historie å hygge seg med hvis man har noen ledige timer.

15 år gamle Emma er ensom, hun lengter etter en venn. I lang tid har hun vært medlem på nettstedet Hei!, men hun har aldri tatt kontakt med noen der inne. En bruker på nettstedet kaller seg ToreHund, han virker utrolig kul, og en dag tar Emma mot til seg og legger igjen en melding på profilen hans.

Emma og ToreHund får god kontakt på nettet, men mye av det Emma skriver til ToreHund er ikke helt sant. Så vil ToreHund treffe Emma og det er da problemene oppstår.

Mine tanker om boken: Emma3 og ToreHund er en lettlest ungdomsbok, den egner seg kanskje spesielt godt til jenter som enten ikke er så glad i å lese eller som sliter litt med lesing. Historien kan tolkes på flere forskjellige måter; mange vil kanskje fokusere på nettvett i og med at hovedpersonen Emma går med på å møte en totalt ukjent, en hun har truffet på nettet. Det kan virke vel naivt, heldigvis er mange klar over at ikke er noen spesielt god idé, men en viktig ting kan ikke gjentas for ofte. Boken kan også tolkes fra en annen innfallsvinkel da som en fin og rørende historie om en ensom jente som lengter etter vennskap og kjærlighet.

Bokomslaget: Ved første blikk føler jeg at det ser litt ut som om det har gått ut på dato, men etter at jeg leste boken likte jeg det bedre da det har med elementer fra historien.

Svenske bloggere, norske bloggere, krim, fantasy, bøker for ungdom, bøker for voksne alt dette er ingredienser i dagens "En smakebit på søndag". Titt gjerne innom Flukten fra virkeligheten

Slutter meg på det sterkeste til anbefalingen av The Color Purple. Har ikke lest den norske oversettelsen (Fargen bortenfor), men vet at den regnes for å være bra og at oversetteren har løst dialektutfordringene på en god måte.

Ja dette er jo veldig kjent, må le litt for meg selv her nå :)

Hvis du tenker blant bøkene som er utgitt i 2012 må jeg si(i tilfeldig rekkefølge):

• Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad.
• Inn i elden av Aina Basso.
• Cinder av Marissa Meyer.

Flukten fra virkeligheten fylte 4 år i begynnelsen av juli. Det feires ved å gi bort bøker og det tenkte jeg kanskje noen på Bokelskere.no kunne være interessert i :) Alt man behøver å gjøre for å delta er å legge igjen en kommentar på blogginnlegget.

Jeg syntes det er godt vi er uenige, personlig hadde jeg ikke lest en bok på flere måneder som jeg lot meg hekte av på denne måten :)

Barnslig er jeg veldig uenig i at det er, kanskje aller mest fordi jeg syntes det er en del fine realistiske skildringer av unge menneskers liv i boka.

Jeg er helt enig med deg i det. The Host hadde vel en annen målgruppe enn Twilight, men produsentene ønsker sikkert å sikre seg et yngre publikum(eller det er min teori).