Bokelskere.no

Deon Meyer leses for øyeblikket. Ikke helt inne i den enda, men han har fine beskrivelser. So far so good!

Mære er allerede notert som en forfatter jeg må se nærmere på. :)

Så enig, så enig. For øvrig var det nettopp mitt poeng at den "eneste" boka jeg virkelig likte av Fossum, var en bok utenfor krimgenren.

Selvsagt er det spennende å følge en forbrytersk hjerne, både i forhold til menneskelig forståelse og empati, men også for å få innsikt i hvordan menneskesinnet kan fungere og hva som evt. påvirker mennesker til å handle som de gjør. Dette sammen med realistiske skildringer av samfunnets skyggesider skaper som regel god krim.

Men altså, for at jeg skal kose meg med en krimbok, må etterforskeren være i sentrum. Av og til fokuserer psykologiske thrillere mer på forbryteren enn på den som er satt til å rydde opp. Det gjelder blant annet Fossum. Jeg klarer som regel å få godt grep om karakterskildringen av den som står bak ugjerningene, mens Sejer er og forblir litt i skyggen for meg. Jeg får ikke helt tak på ham. Dette gjelder både Den som elsker noe annet, men i enda større grad i Varsleren.

Takk for gode innspill, Norah. Selv kan jeg altså styre min begeistring for Fossum som krimforfatter. På den andre siden var De gales hus en flott leseropplevelse for meg. Jeg vet ikke hva det er med hennes krim, men jeg opplever de bøkene jeg har lest som i overkant forutsigbare og langdryge.

Psykologiske thrillere kan være utmerket lesning, men det er ingen ting som slår etterforskeren som systematisk arbeider seg ned i grumset og bruker sin teft og sitt intellekt for å løse gåten. For meg da. Dessuten liker jeg elementet av samfunnskritikk i krim. At det skal være tillatt å skrape litt i lakken på vårt velferdssamfunn samtidig som man serverer en god fortelling.

OK. Jeg er ikke den som er fordomsfull! :)

En sjelden gang i blant kan det være nyttig å vite at et innlegg har blitt endret etter at det har fått stjerner av noen og etter at noen har svart på det.

Jeg føler i ikke selv ubehag av at det viser at et innlegg jeg har skrevet er redigert. Det er i alle fall ikke meningen å stigmatisere folk som redigerer et innlegg.

Skammarserien er også fin, fantasyserie med kvinnelig hovedperson.

Kan det være Ingelin Røsslands serie om Engel Winge?

Takk for tips!

aHA!

Nei, den er nesten usynlig, og inspirert av http://reddit.com som bruker en liten asterisk etter innleggets alder om det er redigert.

Kan ikke si at jeg ser redigeringen, nei ... :)

Godt poeng. Jeg har nå lagt inn en subtil markering av dette, som blir synlig på innlegg i framtida. (Det blir med tiden også synlig på eldre innlegg, når de oppfriskes i cache-serveren.)

Denne meldingen er redigert, forøvrig. Klarer du se det?

Annette Münch skriver visstnok flott om tøffe jenter, men ingen motorsykler tror jeg ... :)

Hei! Vanskelig å si hvem som er best... Har selv kun lest de tre første bøkene i lista. De er steampunk blandet med vampyrer og varulver. Så hvis du liker det er denne serien veldig god. Ellers vet jeg ikke så veldig mye om de andre bøkene - er jo på en måte ønske-/huskelista mi det her ;) Men det finns steampunk helt uten vampyrer og den slags. Boneshaker er en av de bøkene jeg nok kommer til å skaffe meg snart.

For meg ble dette en god opplevelse på flere plan, slik god litteratur skal røre ved både følelser og intellekt. Kjenner meg godt igjen i litteraturbesettelsen og behovet for å komme seg vekk til et sted der naturen råder og kulturen er tilnærmet ikke-eksisterende.

Far og sønn, ja. Kanskje jeg startet en trend? (Aldebaran) :))

Har også bare lest de tre første av Gail Carriger :) Heartless ligger og venter på meg i bokhylla, må bare få unna et par andre bøker først ;) Er så mange å velge mellom, så jeg vet ikke helt hvem av bøkene på lista jeg skal begynne på etterpå... Tror kanskje det blir The Greyfriar (Vampire Empire, Book 1) av Clay & Susan Griffith da jeg digger vampyrer ogaå :)

Han har nok lest Knausgård, Randi. Det er vel alle nærmest forpliktet til. Men jeg opplever at disse to samtidsforfatterne står langt fra hverandre litterært. Kjærstad dyrker fiksjonen og hevder direkte og indirekte i flere av bøkene sine at fiksjonen avslører tilværelsen bedre enn noen annen litterær form. Hvis du husker så gikk han også til torgs mot den hyllesten Knausgård fikk av et samlet kritikerkorps etter Min kamp 1. Mener å huske at han kalte dem ukritiske tilbedere og at dette skapte en del debatt også her inne.

Jeg legger meg inn i den første tråden om boka. Det har jo gått inflasjon i å åpne nye innlegg om bøker. Skjerpings, folkens. Det er mye mer oversiktelig om alle legger inn sine kommentarer i samme tråd. Hva er poenget med å starte ørten diskusjoner om samme bok?

Vel, nok om det. Tilbake til Jarle Klepp. Jeg har stått på barikadene tidligere og forsvart det faktum at Renbergs hovedperson, som vi alle elsker, at han naturlig nok forandrer seg, vokser opp, blir pappa, blir eldre, blir familiefar. På samme måte må bøkene til Renberg endre karakter. Likevel ønsker vi oss noe av det samme. Hva er det som gjør Jarle Klepp til en av våre kjæreste romanfigurer? Jo, det at han er så fordømt menneskelig. Han tar feil. Han driter seg ut. Og vi skjemmer oss sammen med ham, for vi kjenner oss så inderlig godt igjen. Derfor likte jeg ikke bare Yngve-boka og Kompani Orheim, men også og like fullt Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo.

Men så ble jeg altså skuffet da jeg tok fatt på Dette er mine gamle dager. Først skjønte jeg ikke en gang at det handlet om Jarle Klepp. Jeg trodde, som enkelte anmeldere har påstått, at Renberg hadde tatt en "Knausgård". Han skriver romanen i første person. Dette er et regelrett brudd i forhold til de tidligere bøken. Og det går faktisk ikke opp for meg at jeg-personen er Jarle Klepp før etter 50-60 sider. Hele den første delen av boka ble for meg en sutring over gamle dager og et godt stykke unna det jeg mener er styrken ved de tidligere bøkene om Jarle Klepp.

Men så tar det av. Møtet med "jenta fra fortiden" er en høydare. Hvorfor startet du ikke med dette, Renberg? Da hadde du hatt meg som leser i lomma fra side én. Og videre framover koser jeg meg. Jarle skildres utmerket i grenseland mellom det etablerte og lengselen etter noe annet, noe ekstraordinært. Renberg flørter med motsetningen mellom natur og kultur. Vi kjenner oss igjen i alderens fascinasjon over ting vi tidligere ikke la merke til. Og forfatteren stortrives åpenbart i skildringen av Jarles forhold til sine egne barn. Renbergs beskrivelse av de små er noe av det mest levende jeg har lest i nyere norsk litteratur.

Men likevel ble høydepunktet for meg Jarles andre møte med "jenta fra fortiden". Her ble jeg bergtatt. Det er noe Kjell Askildensk over skildringen av dette møtet. Spenningen. Det vi aner. Det vi lurer på. Jarles opplevelse av å være nærme sin egen far gjennom sitt eget begjær. Dette er glimrende fortalt.

Så kjære Tore Renberg, hvorfor måtte du skrive i første person? Og hvorfor måtte du dra meg gjennom side opp og side ned med "Pappa, hvordan kunne du?" når dette likevel faller naturlig på plass som traume og som tydelig nok problemstilling senere i boka? For denne tunge starten på min leseropplevelse ga en ripe i lakken på noe som kunne vært skinnende blankt fra ende til annen.