Mennesket er ikke skapt til å leve alene. All verdens rikdom kan aldri måles opp mot den verdien et kjærlighetsfullt forhold mellom to elskede.
Tore Renberg (f. 1972) har utgitt i alt 10 romaner før denne siste; "Vi ses i morgen". Jeg har tidligere omtalt seks av hans romaner på denne bloggen - i tillegg til foredragsrekken "På fest med litteraturen". Og dessuten et par filmer basert på Jarle Klepp-bøkene ...
"Vi ses i morgen" er den første romanen Tore Renberg har skrevet etter de i alt fem Jarle Klepp-bøkene, som jeg ikke tar munnen for full ved å si at hele det litteraturelskende Norge har trykket til sitt bryst. I "Vi ses i morgen" dukker et par gamle kjenninger opp - nemlig Videogutten fra "Videogutten" - her materialisert gjennom den horror-film-elskende Jan Inge, også kalt Jani - og dessuten Pål.
I løpet av tre dager i slutten av september - året angis ikke, men vi skjønner at vi befinner oss i nær fortid - møter vi flere mennesker som skal få en betydelig og til dels uheldig innvirkning på hverandre. I første rekke møter vi den vakre gutten Daniel William Moi, som er barnehjemsbarn og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Nå er han klar for (enda) et nytt fosterhjem - denne gangen hos døve Victoria og moren hennes. Daniels flotte utseende og kule væremåte gjør at de fleste faller for ham og gjerne vil gjøre alt for ham - i alle fall damene på hans egen alder. Slik klarer han å forføre den kristne ungjenta Sandra, som nesten går til grunne i sin kjærlighet til ham. Da også Victoria forelsker seg hodestups i ham, og skjærer opp hele ansiktet sitt i fortvilet kjærlighet, settes Daniel i et skikkelig dilemma. For han er begeistret for dem begge og klarer ikke å velge ..
I Stavangers underverden lever Jan Inge, søsteren Cecilie - også kalt Chessi - og kjæresten Rudi. Rudi hvis største forbilde er David Toska, og som er så full av ubehandlet ADHD at han nesten ikke er nedpå. Det han mangler av empati tar han igjen gjennom en nærmest umettelig sexlyst. Det som er igjen av huset Jan Inge og Cecilie overtok etter faren, som sviktet dem og dro til USA da Jan Inge var 13 og Cecilie knapt var 10 år, er intet mindre enn ei rønne. Noen år før faren forlot dem, drakk for øvrig moren deres seg ihjel. Vi får høre historien om hvordan Jan Inge leide ut søsterens seksuelle tjenester mot betaling, og i dag er det stort sett det Chessi kan - å pule - for hun har aldri hatt noen ordentlig jobb og har vel aldri vært noe annet enn kjæresten til Rudi - etter at alle de andre ble borte. I dag lever disse tre offisielt av et flyttebyrå - men de store pengene gjør guttene på kriminelle handlinger som innbrudd og torpedooppdrag.
I disse dager venter de på at vietnameseren Tong skal slippe ut fra fengsel etter noen års soning. Og er Rudi lite empatisk - vel så mangler Tong det meste, for han kan har knapt følelser i det hele tatt. Rudi er i det minste full av selvmedlidenhet ...
Så dukker plutselig Pål opp. Han er kontorisk og alenepappa til to tenåringsjenter, etter at hans kone forlot dem for et par år siden for å gjøre karriere. I mellomtiden har han skaffet seg hund - Sita - og en formidabel spillegjeld etter at han drevet med gambling på nettet. Han er spilleavhengig, og klarer ikke å slutte selv om det fører til at han ikke har penger til mat til jentene sine. Nå ser det for alvor ut til å gå ad dundas med økonomien, og han trenger penger raskt. Mye penger! Og hva er vel mer nærliggende enn å ta kontakt med Jani, gutten han en gang kjente i tenårene som "Videogutten" og som i mellomtiden har blitt en 120 kg tung leder for den fryktede Hillevåg-gjengen? Kanskje de kan skaffe ham en million kroner, slik at han kan håndtere spillegjelden sin? Det skal vise seg at Jani og Rudi er mer enn villig til å hjelpe ham ... Som leser skjønner vi at prisen for denne "hjelpen" kan komme til å bli vel høy ...
Tore Renberg har virkelig klart det igjen! "Vi ses i morgen" er hans beste roman frem til nå - og dette mener jeg selv om jeg i sin tid sa det samme om "Kompani Orheim". Jeg valgte å høre "Vi ses i morgen" som lydbok, hvor forfatteren selv leser, og dermed tilførte han personene i boka deres rette dialekt - nemlig stavangersk - samtidig som han gjennom stemmebruken bidro til å dramatisere handlingen og sette farge på persongalleriet. Det ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg.
De fleste personene i boka er dysfunksjonelle, og dette gjelder i særdeleshet medlemmene av Hillevåg-gjengen og barnehjemsbarnet Daniel. Men det gjelder også Pål, som ikke klarer å håndtere sine vanskelige følelser etter et samlivsbrudd og som begynner med nettgambling og blir gjeldsslave. Samtidig blir personene i boka et slags bilde på oljeeventyrets bakside i Norges mest velstående by. Kanskje er det Renbergs varsomme og nærmest respektfulle tilnærming til hovedpersonene - uansett deres utilstrekkelighet - som gjør sterkest inntrykk? For han klarer faktisk å få meg som leser til å synes synd på disse taperne, som alle har det til felles at de har vært utsatt for grov omsorgssvikt av foreldrene som skulle ha vært der, men som altså var totalt fraværende.
Renberg graver dypt inn i sitt persongalleri, men inn dit hvor selv ikke hovedpersonene klarer å gå - dit kommer heller ikke vi lesere. Dermed er vi - som i det virkelige liv - henvist til å gjette, tolke og analysere. Renberg gjør selv psykopaten Tong smakelig i små sekvenser. Aller mest fantastisk er likevel Rudi - grenseløs i sin tro på egen fortreffelighet, og uendelig sårbar i sin kjærlighet til Chessi, jenta han elsker nesten like høyt som seg selv. Akkurat hvor raus han faktisk er når det kommer til stykket, er rørende beskrevet ... Der de fleste andre ville ha stoppet opp, finner han frem ved hjelp av sin egen uslåelige logikk. For han gir alt - absolutt alt - for sin elskede Chessi ... Han kan til og med drepe for hennes skyld.
Miljøskildringene i boka er svært autentiske, og det er lett å skjønne at det ligger formidabelt mye research bak denne romanen, som favner vidt og på tvers av mange ulike miljøer i oljebyen. Uansett hvem eller hva han skriver om, virker det som om han har førstehånds kjennskap til hvordan det er - enten det handler om å være tenåringsjente og dypt forelsket i kjekkas-drittsekk nr. 1, hvordan det er å lide av spilleavhengighet og være desperat etter penger, hvordan det er å være far og se sin egen tenåringsdatter komme trekkende med en looser-kjæreste, hvordan det er å være dysfunksjonelle barn av udugelige og svikefulle foreldre, hvordan det er å være relativt oppegående og likevel ikke helt ha bakkekontakt ... Og kanskje aller mest fantastisk er Rudis beskrivelse av sin egen Chessi, der han løfter henne frem som noe av det vakreste han vet om, men som av alle andre blir oppfattet som et skrint narkovrak. Med rikelige preferanser til musikk og historie 10-20 år tilbake i tid, tegner han et bilde av et miljø på siden av det veletablerte, der kun det ufullkomne har sin plass. Jeg ble dypt grepet av romanen, og i perioder gikk det faktisk ut over ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg ikke klarte å rive meg løs fra lydboka. En stor leseopplevelse av en roman med mange bunner!
Slutten av boka oppfatter jeg ikke som noe annet enn en cliffhanger, og dette kan ikke bety annet enn at det må komme en fortsettelse!
Jeg gir toppkarakter til denne boka!
Leste en "directors cut", dvs versjonen som ble sendt til forlaget før redigering. Og det merkes, for tempoet i historien varierer, spesielt mot slutten av de 1300 sidene virker det som om Stephen King går litt lei og setter opp farten. Det er første boken av han jeg leser, det er bedre enn forventet. Gode karakterer og selv er jeg svak for katastrofehistorier. Stephen får en Godt + som snuser på en Meget - for denne godsaken.
Min bok i oktober er Papa Hemingway av Hotchner. Har slite med halvgode bøker den siste tiden, men så las jeg denne og fikk meg en god opplevelse. Så denne kan jeg anbefale dere.
Etter det jeg har hørt til nå om innholdet sier jeg nei takk til en bok som denne.
Som ung journalist ble Hotchner kjent med Ernest Hemingway, og traff han for første gang på Cuba i 1948. Det utviklet seg et proffesjonell, og ikke minst et personlig vennskap mellom de helt fram til Hemingways død 2 juli 1961, og det er dette Hochner skriver om i denne boka.
"Frem av boken stiger et varmt, levende menneske, mannen Hemingway, skildret med respekt og ærbødig beundring" skriver bl.a. Ebba Haslund.
Det skal være visst den gjør, det har vært en fornøyelse å lese boka, og Hotchner var en av de som fikk lov til å kalle han "Papa Hemingway.
Hemingway tjenestegjorde som ambulansesjåfør, og ble alvorlig såret ved fronten i Italia under 1. verdenskrig, og han tilbrakte også lengre tid i Spania under borgerkrigen. Han ble også alvorlig kvestet i en flyulykke i Afrika og i en krattbrann. Sine skader slet han med hele livet ut.
Hotchner var med på mange av hans reiser og til hans bosteder bl.a på Cuba og steder i USA og på reiser i Europa. Han ble tatt med på tyrefekting som var en av lidenskapene til Papa, ja de opplevde mye og mangt sammen. Papa var en gavmild og gjestfri, og hadde mange gode venner i mange land. Slutten på livet ble vanskelig for Papa, men her var også Hochner en av de som var nær ham helt fram til hans bortgang.
Han ble tildelt Nobel-prisen i litteratur i 1954 for "Den gamle mannen og havet", men valgte å ikke reise for å hente prisen.
Ble virkelig inspirert til å lese flere av bøkene til Ernest Hemingway.
En gang ringte han fordi han var redd for at TV-kommentatorens artikkel som nettopp var blitt offentliggjort i Esquire, kanskje kunne få redaktøren av Life til å tro at han (Ernest) hadde gitt fra seg stoff som rettelig tilkom Life. Han sa at siden han hadde fått ti tusen dollar i forskudd, hadde de rett til å vente at han ville beskytte deres stoff, og han bad meg ringe redaktøren i Life, og forklare at kommentatoren var en av disse typene som kommer til lunch og stapper lommene sin med vertens tanker og idèer i stedet for med hans sølvtøy.
Det er menneskelig å sørge. Men du er for voksen til å bruke sorgen din som unnskyldning for å være kald mot andre. Du er ikke den eneste som har msistet noen. Du er ikke den eneste som lider. Det vet du.
Ernest reiste ikke til Stockholm for å ta imot Nobelprisen personlig. Han gav som grunn at han ikke var frisk nok til det etter skadene han hadde pådratt seg under flyulykken og krattbrannen i Afrika. Men selv om han hadde vært frisk som en fisk, tviler jeg på at han ville reist. Ernest hadde opptrådt for offentligheten bare noen få ganger i sitt liv. Han var sjenert, og han var full av hat og forakt for slike klesplagg som kjole og hvitt og smoking. "Jeg kunne kanskje strekke meg til å gå med undertøy", betrodde han meg en gang - men så vidt jeg vet, gjorde han aldri det.
Enig med mye av det du skriver. Denne er nok et mellomspill til den store finalen.
Her er min anmeldelse av Skyggejakten (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Åtseldyr: (ekstern lenke)
Tja til dette innlegget. Jeg synes det sto en del i boken om hva man kunne gjøre.
Er nå den heldige eier av boka "Jeg vil hem att". Ser fram til å lese min første bok av henne.
Jeg ble anbefalt denne boka her inne for en god stund siden. En sjarmerende bok av Helene Hanff - "84 Charing Cross Road" på 99 sider
Ja, er det ikke snodig Marit, og takk for tilbakemeldingen. Ikke det at jeg syntes boka var dårlig, den fikk tross alt en firer av meg, men den satt liksom ikke, hehe.
Jeg må si jeg ble litt skuffet over boka. Personene og historien fenget heller ikke meg noe særlig. Det er liksom ingen spesiell/drivende historie, ingen markert "rød tråd" i fortellingen, den fortsatte liksom bare av seg selv.
Hist og her er det flere gode og beskrivende setninger, og siste halvdel av boka var best, uten tvil. Har lest bedre bøker av Petterson tidligere.
"Da jeg ble sperret inne på cellen, knuste jeg i en fart sytten ruter," skrev hun siden til en venninne. "Så dyttet de meg inn i en celle hvor alt satt fast. Da begynte det på alvor. Jeg fastet i 124 timer, så ble jeg løslatt. Jeg tok av 9 kilo. Jeg antar at du er i Sveits nå? Send meg noen prospektkort." På veggen i cellen hadde hun risset: "Opprør mot tyrannene er lydighet mot Gud. Emily"
Europa
En reise gjennom det 20. århundret
Geert Mak
Jeg anbefaler sterkt "Silke" av Alessandro Baricco. Eva Joly sier "Det boken egentlig sier er at drømmen om kjærligheten er viktigere enn kjærligheten selv". Det var hennes anbefaling av boken som gjorde at jeg leste den. Jeg har lest den 2 ganger. En perle av en bok på 126 sider.
Jeg tror hun vil elske "Formødrenes stemmer" en bok utgitt i forbindelse med 100 års markeringen for kvinnenes stemmerett i Norge. Min mor på 84 år storkoste seg med disse sanne historiene av kvinner som levde for100 år siden. Har lest den selv også og klarte nesten ikke å legge den fra meg. Tror denne boken vil bli en suksess. Lykke til.