Hadde, uten å vite at den skulle lanseres som felleslesning, tatt den fram for lesning. Ble jo inspirert av tråden din, Lillevi. For øvrig kom jeg opp i "The pearl" i engelsk muntlig for veldig mange år siden. Denne felleslesningen vil jeg delta i. Egentlig lå Alice Munro øverst i bunken men jeg foretar gjerne en omprioritering. Gleder meg.

Er temmelig enig med din beskrivelse. Det blir for mye etter hvert. Ble litt sliten av å irritere meg over hovedpersonene, men ideen til boka er ikke dum.

Nå er jeg endelig klar for Alice Munro og hennes "beste noveller i utvalg." Da hun fikk Nobelprisen i litteratur tidligere i år, måtte jeg dessverre erkjenne at jeg ikke hadde lest noe av henne. Det har jeg derfor bestemt meg for å gjøre noe med. Gleder meg. God helg til alle bokvenner her på siden...Lykke til med flyttingen, Vibeke. Veldig slitsomt men nyttig på den måten at en får god oversikt over hva man skal beholde og hva man kan kaste med god samvittighet.

Les min anmeldelse av "Hanegal" her: (ekstern lenke)

Min anmeldelse av Felicia forsvant finner dere her: (ekstern lenke)

Jeg har sjekket litt rundt og heldigvis er ikke denne finalen, i følge forfatteren. For meg så ble denne boken et nødvendig mellomspill. Finalen blir nok mere storslått.

Denne boken ønsket jeg å lese p.g.a alt medieoppstyret. Har erfart tidligere at media kan lage storm i et vannglass. Bestilte den som E bok og i løpet av sekunder var den lastet ned på mitt lesebrett. Og jeg leste hele boken i går kveld. Drøye 200 sider gikk unna. Hadde ventet meg noe helt annet. Andre dokumentarer/sakprosa jeg har lest har vært mye mer kompromiterende og utleverende enn denne. Egentlig en ganske interessant bok som fremstiller moren mer positivt enn hva media har gjort, og ikke minst hva ABB selv har gjort. Kun 2-3 episoder i boken fikk meg til å "undre meg" noe. Hvis WBB hadde levd og lest boken tror jeg faktisk hun hadde akseptert det aller meste av innholdet. Jeg leste boken med "et åpent sinn". Hvis forfattereren er ærlig gjennom hele boken, synes jeg hun har vist respekt for moren samtidig som hun beskriver henne som en noe spesiell person som det kunne være vanskelig å forholde seg til, vinglete og konfliktsky. Hun klarer å gi leseren en godt innblikk i hennes personlighet og psyke. Dette er ikke ment som en bokanmeldelse, men et generelt inntrykk av boken. Og da med et utgangspunkt i all kritikken av boken før og etter utgivelsen. Kanskje er jeg tykkhudet og ikke av typen som lar seg vippe lett av pinnen. Vel, jeg har i hvertfall levd en stund, har sett, lest og erfart en del. Uansett klarte jeg verken å irritere meg, bli overrasket eller sjokkert, følelsesmessig frustrert eller overveldet av denne boken. En lettlest, ikke spesielt litterær, en ganske interessant bok om en mor som har opplevd det verst tenkelige. Boken har kjedelige partier. Forfatteren forsøker å sette boken inn i et historisk perspektiv uten og lykkes nevneverdig. Greit som "fyllstoff" for å unngå en altfor tynn bok. "Moren" er, slik jeg vurderer det, en ufarlig bok. Hvis noen blir "utlevert" i boken er det faren til ABB som blir fremstilt som en svært vanskelig person. Når det gjelder WBB sitter jeg igjen med et inntrykk av en ganske naiv og godtroende person som var opptatt av hus og hjem, systemer, klær og pent utseendet, og hun var helt avhengig av kontroll over eget liv. Kunne prate uanstrengt om personlige og intime detaljer. Tror flere kvinner ligner på henne uten at de dermed har en sønn som er terrorist. Med utgangspunkt i hennes vanskelige oppvekstvilkår er det ganske imponerende at hun klarte seg bra som hun gjorde i lange perioder. "Moren" er ingen stor bok men ganske interessant. terningkast 3.

Takk for svar. Jeg river og slites litt begge veier. Første halvdel der en introduseres for karakterene er sterk synes jeg, men samtidig øker hastigheten i siste halvdel og det er noe jeg klarte å sette pris på, Kanskje spesielt siden jeg satt med en "uredigert utgave" som fremstod som noe ugjevn.

Forøvrig kom jeg over et sitat av Stephen King i går på Twitter fra @bokdama, hvor han skriver at "To write is human, to edit is devine". Da er det litt snodig å gi ut uredigerte versjoner av bøkene sine. Og da er jeg også glad for at han ikke forfulgte gjenoppbygginge av samfunnet i enda større grad, for det kunne blitt langdrygt.

Jeg registrerte ikke at det var feil i tittelen for jeg la inn min bok her sammen med din. Har nå byttet over til den "nye" med rett tittel.
Du burde kopier de fine sitatene du har lagt inn hvis det går an.
Jeg har enda ikke begynt på boka men gleder meg til å starte på denne litt ukjente boka.

Renberg på sitt aller, aller beste!

Tore Renberg (f. 1972) har utgitt i alt 10 romaner før denne siste; "Vi ses i morgen". Jeg har tidligere omtalt seks av hans romaner på denne bloggen - i tillegg til foredragsrekken "På fest med litteraturen". Og dessuten et par filmer basert på Jarle Klepp-bøkene ...

"Vi ses i morgen" er den første romanen Tore Renberg har skrevet etter de i alt fem Jarle Klepp-bøkene, som jeg ikke tar munnen for full ved å si at hele det litteraturelskende Norge har trykket til sitt bryst. I "Vi ses i morgen" dukker et par gamle kjenninger opp - nemlig Videogutten fra "Videogutten" - her materialisert gjennom den horror-film-elskende Jan Inge, også kalt Jani - og dessuten Pål.

I løpet av tre dager i slutten av september - året angis ikke, men vi skjønner at vi befinner oss i nær fortid - møter vi flere mennesker som skal få en betydelig og til dels uheldig innvirkning på hverandre. I første rekke møter vi den vakre gutten Daniel William Moi, som er barnehjemsbarn og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Nå er han klar for (enda) et nytt fosterhjem - denne gangen hos døve Victoria og moren hennes. Daniels flotte utseende og kule væremåte gjør at de fleste faller for ham og gjerne vil gjøre alt for ham - i alle fall damene på hans egen alder. Slik klarer han å forføre den kristne ungjenta Sandra, som nesten går til grunne i sin kjærlighet til ham. Da også Victoria forelsker seg hodestups i ham, og skjærer opp hele ansiktet sitt i fortvilet kjærlighet, settes Daniel i et skikkelig dilemma. For han er begeistret for dem begge og klarer ikke å velge ..

I Stavangers underverden lever Jan Inge, søsteren Cecilie - også kalt Chessi - og kjæresten Rudi. Rudi hvis største forbilde er David Toska, og som er så full av ubehandlet ADHD at han nesten ikke er nedpå. Det han mangler av empati tar han igjen gjennom en nærmest umettelig sexlyst. Det som er igjen av huset Jan Inge og Cecilie overtok etter faren, som sviktet dem og dro til USA da Jan Inge var 13 og Cecilie knapt var 10 år, er intet mindre enn ei rønne. Noen år før faren forlot dem, drakk for øvrig moren deres seg ihjel. Vi får høre historien om hvordan Jan Inge leide ut søsterens seksuelle tjenester mot betaling, og i dag er det stort sett det Chessi kan - å pule - for hun har aldri hatt noen ordentlig jobb og har vel aldri vært noe annet enn kjæresten til Rudi - etter at alle de andre ble borte. I dag lever disse tre offisielt av et flyttebyrå - men de store pengene gjør guttene på kriminelle handlinger som innbrudd og torpedooppdrag.

I disse dager venter de på at vietnameseren Tong skal slippe ut fra fengsel etter noen års soning. Og er Rudi lite empatisk - vel så mangler Tong det meste, for han kan har knapt følelser i det hele tatt. Rudi er i det minste full av selvmedlidenhet ...

Så dukker plutselig Pål opp. Han er kontorisk og alenepappa til to tenåringsjenter, etter at hans kone forlot dem for et par år siden for å gjøre karriere. I mellomtiden har han skaffet seg hund - Sita - og en formidabel spillegjeld etter at han drevet med gambling på nettet. Han er spilleavhengig, og klarer ikke å slutte selv om det fører til at han ikke har penger til mat til jentene sine. Nå ser det for alvor ut til å gå ad dundas med økonomien, og han trenger penger raskt. Mye penger! Og hva er vel mer nærliggende enn å ta kontakt med Jani, gutten han en gang kjente i tenårene som "Videogutten" og som i mellomtiden har blitt en 120 kg tung leder for den fryktede Hillevåg-gjengen? Kanskje de kan skaffe ham en million kroner, slik at han kan håndtere spillegjelden sin? Det skal vise seg at Jani og Rudi er mer enn villig til å hjelpe ham ... Som leser skjønner vi at prisen for denne "hjelpen" kan komme til å bli vel høy ...

Tore Renberg har virkelig klart det igjen! "Vi ses i morgen" er hans beste roman frem til nå - og dette mener jeg selv om jeg i sin tid sa det samme om "Kompani Orheim". Jeg valgte å høre "Vi ses i morgen" som lydbok, hvor forfatteren selv leser, og dermed tilførte han personene i boka deres rette dialekt - nemlig stavangersk - samtidig som han gjennom stemmebruken bidro til å dramatisere handlingen og sette farge på persongalleriet. Det ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg.

De fleste personene i boka er dysfunksjonelle, og dette gjelder i særdeleshet medlemmene av Hillevåg-gjengen og barnehjemsbarnet Daniel. Men det gjelder også Pål, som ikke klarer å håndtere sine vanskelige følelser etter et samlivsbrudd og som begynner med nettgambling og blir gjeldsslave. Samtidig blir personene i boka et slags bilde på oljeeventyrets bakside i Norges mest velstående by. Kanskje er det Renbergs varsomme og nærmest respektfulle tilnærming til hovedpersonene - uansett deres utilstrekkelighet - som gjør sterkest inntrykk? For han klarer faktisk å få meg som leser til å synes synd på disse taperne, som alle har det til felles at de har vært utsatt for grov omsorgssvikt av foreldrene som skulle ha vært der, men som altså var totalt fraværende.

Renberg graver dypt inn i sitt persongalleri, men inn dit hvor selv ikke hovedpersonene klarer å gå - dit kommer heller ikke vi lesere. Dermed er vi - som i det virkelige liv - henvist til å gjette, tolke og analysere. Renberg gjør selv psykopaten Tong smakelig i små sekvenser. Aller mest fantastisk er likevel Rudi - grenseløs i sin tro på egen fortreffelighet, og uendelig sårbar i sin kjærlighet til Chessi, jenta han elsker nesten like høyt som seg selv. Akkurat hvor raus han faktisk er når det kommer til stykket, er rørende beskrevet ... Der de fleste andre ville ha stoppet opp, finner han frem ved hjelp av sin egen uslåelige logikk. For han gir alt - absolutt alt - for sin elskede Chessi ... Han kan til og med drepe for hennes skyld.

Miljøskildringene i boka er svært autentiske, og det er lett å skjønne at det ligger formidabelt mye research bak denne romanen, som favner vidt og på tvers av mange ulike miljøer i oljebyen. Uansett hvem eller hva han skriver om, virker det som om han har førstehånds kjennskap til hvordan det er - enten det handler om å være tenåringsjente og dypt forelsket i kjekkas-drittsekk nr. 1, hvordan det er å lide av spilleavhengighet og være desperat etter penger, hvordan det er å være far og se sin egen tenåringsdatter komme trekkende med en looser-kjæreste, hvordan det er å være dysfunksjonelle barn av udugelige og svikefulle foreldre, hvordan det er å være relativt oppegående og likevel ikke helt ha bakkekontakt ... Og kanskje aller mest fantastisk er Rudis beskrivelse av sin egen Chessi, der han løfter henne frem som noe av det vakreste han vet om, men som av alle andre blir oppfattet som et skrint narkovrak. Med rikelige preferanser til musikk og historie 10-20 år tilbake i tid, tegner han et bilde av et miljø på siden av det veletablerte, der kun det ufullkomne har sin plass. Jeg ble dypt grepet av romanen, og i perioder gikk det faktisk ut over ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg ikke klarte å rive meg løs fra lydboka. En stor leseopplevelse av en roman med mange bunner!

Slutten av boka oppfatter jeg ikke som noe annet enn en cliffhanger, og dette kan ikke bety annet enn at det må komme en fortsettelse!

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

Leste en "directors cut", dvs versjonen som ble sendt til forlaget før redigering. Og det merkes, for tempoet i historien varierer, spesielt mot slutten av de 1300 sidene virker det som om Stephen King går litt lei og setter opp farten. Det er første boken av han jeg leser, det er bedre enn forventet. Gode karakterer og selv er jeg svak for katastrofehistorier. Stephen får en Godt + som snuser på en Meget - for denne godsaken.

Min bok i oktober er Papa Hemingway av Hotchner. Har slite med halvgode bøker den siste tiden, men så las jeg denne og fikk meg en god opplevelse. Så denne kan jeg anbefale dere.

Etter det jeg har hørt til nå om innholdet sier jeg nei takk til en bok som denne.

Som ung journalist ble Hotchner kjent med Ernest Hemingway, og traff han for første gang på Cuba i 1948. Det utviklet seg et proffesjonell, og ikke minst et personlig vennskap mellom de helt fram til Hemingways død 2 juli 1961, og det er dette Hochner skriver om i denne boka.
"Frem av boken stiger et varmt, levende menneske, mannen Hemingway, skildret med respekt og ærbødig beundring" skriver bl.a. Ebba Haslund.
Det skal være visst den gjør, det har vært en fornøyelse å lese boka, og Hotchner var en av de som fikk lov til å kalle han "Papa Hemingway.
Hemingway tjenestegjorde som ambulansesjåfør, og ble alvorlig såret ved fronten i Italia under 1. verdenskrig, og han tilbrakte også lengre tid i Spania under borgerkrigen. Han ble også alvorlig kvestet i en flyulykke i Afrika og i en krattbrann. Sine skader slet han med hele livet ut.
Hotchner var med på mange av hans reiser og til hans bosteder bl.a på Cuba og steder i USA og på reiser i Europa. Han ble tatt med på tyrefekting som var en av lidenskapene til Papa, ja de opplevde mye og mangt sammen. Papa var en gavmild og gjestfri, og hadde mange gode venner i mange land. Slutten på livet ble vanskelig for Papa, men her var også Hochner en av de som var nær ham helt fram til hans bortgang.
Han ble tildelt Nobel-prisen i litteratur i 1954 for "Den gamle mannen og havet", men valgte å ikke reise for å hente prisen.
Ble virkelig inspirert til å lese flere av bøkene til Ernest Hemingway.