Her er min omtale av Karma (ekstern lenke)

Så bra og så interessant annelingua. Jeg tror jammen jeg må bestille den boka. Har nå lest en del av Bojers rike og gode forfatterskap, og det med glede, men denne har jeg ikke hørt om.
Det var som den gangen jeg kom over denne utgave av Johan Bojers bok Den Franske fane En herlig liten bok.

Jeg befinner meg for tiden i Frankrike og er nettopp ferdig med boka Svøm med dem som drukner av Lars Mytting.
Ei fabelaktig god bok som kan anbefales. Det er nesten farlig å ha med seg slike medrivende bøker som denne når en er på tur. Skog og trær er også sentralt i denne boka, men ikke på samme måte som i Hel Ved.
Boka som jeg så vidt har begynt på nå er Mikkelfanten av Arthur Omre. Han er en av norske forfattere som jeg ikke har lest før. Har lest biografien om Omre og derfor har jeg nå begynt på denne. Ønsker også etter hvert å ta for meg Smuglere og Flukten som delvis er selvopplevd, ettersom jeg har forstått.

Om hvordan andres sorg kan vekke egne gamle sorger ...

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har tidligere utgitt to romaner; "Vekk meg hvis jeg sovner" (2009) og "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" (2012). På Wikipedia kan man dessuten lese at Evjemo opprinnelig debuterte med et bidrag til antologien "Signaler" (2009), som i likhet med hans romaner ble utgitt på Cappelen Damm.

I år er Evjemo aktuell med romanen "Velkommen til oss". Boka har allerede rukket å få en del oppmerksomhet, og bare for å ha sagt det først som sist: det er velfortjent! Jeg skal komme nærmere inn på hvorfor jeg mener dette senere i mitt innlegg. For øvrig kan det være verdt å merke seg at Evjemo ikke er den eneste norske forfatteren som har 22. juli som et slags bakteppe i romanen sin. Brit Bildøen er også aktuell med en roman om sorg (som 22. juli jo nettopp handler om) i høst - i "Sju dagar i august". Den boka har jeg selvsagt skaffet meg.

Innledningsvis i boka møter vi ekteparet som er bokas hovedpersoner; Sella og Arild. Vi skriver 29. juli 2011, og det er med andre ord bare en uke siden den fatale hendelsen den 22. juli. Den hendelsen som førte til at mange foreldre mistet sitt barn - kanskje det eneste de hadde ...

Sella og Arild har mistet et barn, men ikke i forbindelse med 22. juli. Dette ligger nemlig mye lenger tilbake i tid. Noen naboer av dem har imidlertid mistet datteren sin. Hun ble drept på Utøya. Sella går slik opp i deres sorg - riktignok på avstand - at man nesten får en følelse av at det egentlig handler om henne.

Sella og Arilds naboer - de forblir navnløse - blir voldsomt eksponert i media, og Sella synes veldig synd på dem. Hun ønsker så veldig å kunne bidra med noe som kan være til trøst. F.eks. noen hjemmebakte boller. Men hun opplever i stedet at jo mer "kjendispreg" naboene får, jo mer uoverstigelig blir det i det hele tatt å nærme seg dem. I stedet betrakter hun deres sorg på avstand, der de kjører rundt i lokalmiljøet som to mimikkløse objekter, ute av stand til å overvinne muren som bygger seg opp rundt dem.

I et radiointervju uttaler faren som har mistet sin datter følgende:

"Sorg er som en tungrodd båt", sier faren, "man må ro og ause samtidig. Det viktigste er kanskje å dyrke samarbeidet, eller som en venn skrev på et lerret han gav oss: Du har ikke kommet hit for å være alene. Det har vi rammet inn og hengt opp på kjøkkenet slik at vi alltid skal bli påminnet om dette. Det har blitt et slags familiemotto. For det har blitt viktigere enn noen gang, å være nærværende for hverandre. Blir man sittende for mye alene, kan tungsinnet fort slå inn. En annen ting vi har innsett er misforholdet mellom den man tror man er og den man egentlig er, hvordan man hele tiden tenker at man har duelig kontroll over livet sitt, og at man har en rimelig klar forestilling om hvordan man kommer til å håndtere en krise. Men det stemmer ikke. Man vet ingen verdens ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, ro deg ned, pust inn og ut, uten at det hjelper noe som helst, for hjertet slår jo like hardt likevel." Pause. (side 29)

Gjennom hele boka går vi frem og tilbake i tid, og slik speiles et før og etter i Sella og Arilds liv. I sin tid et lykkelig par som etter hvert har stivnet for hverandre. En gang et barnløst par som adopterte et barn fra Asia. Et barn med helt klare problemer med tilknytning, og som de derfor aldri opplevde å komme helt nær. Så mistet de også ham ... Ekteparet snakker aldri om dette, men minnene lever videre i Sellas hode og kropp. Egentlig er det sorgen etter dette tapet Sella gjenopplever etter 22. juli, og kanskje oppfører hun seg slik hun den gang ønsket at andre skulle ha trøstet henne? For hun baker og hun baker, den ene gjærbaksten etter den andre. Det meste går i fryseren med tanke på påkomne behov. Midt oppi alt dør også fryseren ... Som om den blir et symbol på all den uforløste sorgen ...

"Velkommen hjem" er en bok som virkelig grep meg, selv om det er en stillferdig bok uten veldig mye ytre handling. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og boka ble derfor lest ut i løpet av en dag. Nå skal man selvsagt være litt forsiktig med å overforbruke begrepet "sirkle inn" i disse dager, særlig når man snakker om trønderske forfattere - for ikke å risikere at også dét blir en klisjé til slutt ... Jeg tror likevel det handler noe om dét - at historien sirkles inn, og at man kommer mer og mer inn til kjernen av hva som er bokas egentlige tema, nemlig i første rekke Sellas ubearbeidede sorg over alt som ikke ble slik hun hadde ønsket. Det dreier seg om barnløshet, om barnet som ikke ble slik hun hadde ønsket, om å miste også dette - og alt dette kommer opp til overflaten "takket være" naboenes sorg etter 22. juli. Alt belyses gjennom episode etter episode som ligger mange år tilbake. Likevel kan man på et vis si at Sellas sorg drukner i dramaet som utspant seg den 22. juli. Hennes sorg blir jo aldri som en landesorg, og hun evnet aldri å si så mange av "de riktige tingene" som naboene, hver gang de opptrer i media.

Evjemo fanger det paradoksale i den landesorgen vi alle uten videre tok del i, og det vanskelige i å nærme seg enkeltpersonene som ble rammet personlig. Sorg er og blir et tabubelagt tema, og vi blir alle så hjelpeløse når vi møter andres sorg. Hvordan skal vi forholde oss, uten å virke påtrengende? Mens andre kulturer har sine ritualer etter et dødsfall, har vi i Vesten egentlig ingen. At menneskene rundt en unngår å ta kontakt fordi man har en opplevelse av å måtte la den sørgende få fred, gjør vel bare sorgen verre? For da kommer ensomheten på toppen av det hele ...

Eller som forfatteren har uttrykt i et intervju i Dagsavisen tidligere i sommer:

"Slår sprekker

Evjemo mener at retorikken rundt den felles bearbeidingen av sorgen begynner å slå sprekker. Han påpeker at det ikke finnes en enhetlig 22. juli-sorg lenger, men et virvar av følelser, interesser og krav som ikke blir møtt.

– Jeg tror 22. juli-sorgen er komplisert. Alle har mista sin sønn eller datter, de føler ikke at de har mista et AUF-barn. I starten var retorikken kanskje litt mer preget av at vi alle i Norge har mista våre barn, men vi som ikke var direkte involvert går jo bare videre i livene våre. De som mista noen har det fremdeles like vanskelig."

Men bare for å ha presisert det: Dette er ikke egentlig en 22. juli-bok! 22. juli benyttes egentlig "bare" som et bakteppe for det som skjer spesielt med Sella, men også i hennes forhold til ektemannen Arild.

Evjemo skriver godt, og uten store fakter klarer han å formidle både stemninger og følelser på en moden og tankevekkende måte. Det er det vare og nesten ikke uttalte som tok tak i meg, som grep meg og som gjorde det umulig å legge boka fra meg.

Min interesse for å lese Evjemos øvrige bøker er for alvor vekket. Kanskje jeg skal starte med en bok jeg har hatt stående i egne bokhyller det siste året - "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"?

Synes det er helt greit at du deler det med oss jeg. Ærlighet varer lengst, og det er sant! Det er greit for andre å høre om at livet arter seg forskjellig og rosa skyer som gjenspeiles i media og facebook osv vet vel de fleste av oss at egentlig ikke finnes, men jeg synes også livet mitt var dritt for et år siden, men det går ann å snu det med tiden og at selvfølgelig de opplagte problemene dine som svimmelheten og tåkesyn opphører. Ikke rart du synes "life stinks "akkurat nå.Jeg må bare innrømme at jeg trodde ikke at jeg skulle bli så bra som jeg er nå, trodde det var noe jeg måtte leve med og at jeg fikk bare "venne meg til det", men det har jammen gått seg til. Vil bare at du skal vite det, selv om du ikke klarer å se det nå, kjenner også den følelsen veeeldig godt.

Synes også det er trist å lese om hverdagen din, føler med deg, vet hvordan du har det. Har lagt et tøft år bak meg med psykiske utfordringer, men greide heldigvis å få meg hjelp. Det bør du også tenke på, det finnes hjelp å få. Du virker som du har god selvinnsikt og er klar over dine feil og dine sterke sider, du virker ærlig og legger ikke skjul på noe. Det er tøft gjort. Det viser at du har tæl. Håper det løser seg på et eller annet vis for deg. Jeg skaffet meg også hund som grethe 87 og det har hjulpet meg enormt, får fokus bort fra meg og det jeg sleit med og sliter med,og den ubetingede kjærligheten og hengivenheten hun viser meg har gjort noe med meg og det er bare positivt! Elsker henne for det hun har gjort med meg som menneske.Er selvfølgelig en forutsetning at du liker dyr da.Lykke til, og klem til deg.

Eksistensielt om kjærlighet og smerte

Assia Djebar (pseudonym for hennes egentlige navn Fatima-Zohra Imalayen) ble født i Algerie i 1936. Hun er både forfatter, oversetter og filmskaper, og har i løpet av sin karriere utgitt 17 bøker og laget to filmer. Djebar nevnes stadig som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris, og det har vært knyttet stor spenning til om hun skulle få den i år. Det begynner å bli noen år siden hun utga sin siste bok (2008), og siden hun nærmer seg 80 år, begynner det å haste dersom det er meningen at hun skal få denne prisen. Nobelprisen gis nemlig ikke posthumt.

Kun fire av Assia Djebars bøker er så langt oversatt til norsk. Jeg for min del har kun lest "Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie" (på norsk i 2010) tidligere. Det var en bok som gjorde et sterkt inntrykk. Mens jeg leste "Stort er fengselet" (en samproduksjon mellom Agora Publishing og Forlaget Press, utgitt på norsk i 2010), løp jeg for øvrig av gårde og kjøpte "Ingen steder i mitt fars hus" (på norsk 2011). Djebar regnes som en av Nord-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. Hun skriver på fransk. Du kan lese mer om forfatteren her.

Agora Publishing skriver på sine nettsider følgende om "Stort er fengselet":

"Stort er fengselet er en blanding av selvbiografi og fiksjon, det er en poetisk historie om en moderne kvinne som vokser opp på 60-tallet under krigen i Algerie. Hennes ekteskap faller sammen, i et samfunn som er intolerant mot kvinner, men der det samtidig finnes et sterkt kvinnefellesskap."

Man burde vel legge til at boka i tillegg har sterke elementer av å være en dokumentar.

Forlaget Press skriver følgende på sine nettsider:

"Hun ser tilbake på sitt eget, morens og mormorens liv og innser hvor uløselig knyttet de er til Algeries århundregamle historie preget av krig, kolonialisme og undertrykkelse. Landet er et fengsel, ikke bare for kvinnene, men også for mennene - et fengsel skapt av patriarkalsk tradisjon."

"Stort er fengselet" handler altså om Assia Djebars liv, selv om grensene mellom det selvbiografiske og fiksjonen ikke er enkel å trekke for andre enn dem som besitter en dyp kjenneskap til hennes liv og levned. Måten hun skriver på får henne på et vis til å fremstå mer som et symbol på kvinners situasjon i Algerie generelt, enn at hun nødvendigvis utleverer sin egen livshistorie. Dette merkes spesielt når hun trekker frem minner fra barndom og ungdom, som samtidig er beskrivende for hvordan kvinner hadde det, der de på mange måter var innestengt i hjemmene sine - som et slags fengsel. Dette kom ytterligere på spissen fordi landet tidligere var kolonisert av Frankrike, og hvor befolkningen levde i spennet mellom tradisjonene og det moderne samfunnet som trengte seg på. Hva var viktig å videreføre og hva skulle man ta avstand fra når kampen mot kolonimaktene verserte på det verste på 1960-tallet?

Som en slags ytre rammehistorie introduseres vi for bokas jeg-person, en kvinne i førtiårene, hvis ekteskap er i ferd med å havarere. Parallellene til forfatterens eget liv er her tydelig, for også hun skilte seg fra sin første mann.

Selv om kvinnen opprinnelig giftet seg av kjærlighet, var det ikke helt enkelt å slippe fri da kjærligheten tok slutt. I bokas første del - "Utradert i hjertet" - skildres en forelskelse så sterk at hun er villig til å sette ekteskapet på spill. Hva som til slutt fører til at hun går - de sterke følelsene til den andre eller ektemannens raseri og voldelighet - er ikke godt å si.

"Han slo, og jeg kunne ikke søke tilflukt innerst i rommet, som om den åpne verandadøren hadde en egen dragning; med de kraftige armene, en voksen manns veltrente armer, ville han blindt ta tak i meg og hive meg gjennom luften slik at jeg ble knust der ute. Han slo, og jeg segnet om på gulvet, en uvanlig skjerpet sans for fare våknet straks i meg og vurderte hva som var minst risikabelt.

Først skjelte han meg ut. Så slo han. Jeg må skjerme øynene. For hans vannvidd var av et forunderlig slag: Han var ute etter å blinde meg.

"Din utro kjerring!" snerret han, og i hånden hadde han whiskyflasken, knekt i to. Jeg tenkte bare på øynene mine, og trusselen fra den vidåpne verandadøren." (side 82-83)

Så viser det seg at den nye vidunderlige mannen ikke er så mye mann når det kommer til stykket. Han står ikke opp for henne, men vender henne ryggen. Hun forstår at det hun trodde var kjærlighet, er et falsum. Ingen mann ofrer sin ære for en kvinne ...

" ... fordi jeg ikke har opplevd denne aller siste kjærligheten, denne lidenskapen inntil døden som jeg higer etter - for det finnes ingen Isolde i islam, der finnes bare nytelsen i stunden, i det flyktige nuet, for den muslimske døden er, hva man enn sier, maskulin. For å dø, som bestemor, som så mange andre kvinner, som instinktivt, gjennom kamp og kvaler, visste hva en mann er, en "som man aldri ser ryggen til", alle disse kvinnene, de eneste som er levende helt til sin død, blir i islam - en ensformig forvandling som jeg begynner å beklage på det smerteligste - blir, når de dør, til menn!" (side 104)

Bokas andre del - "Utradert på stein" - inneholder en rekke historier om Algerie helt tilbake til 15-1600-tallet. Historiene fortelles ikke kronologisk, og underveis ble jeg sittende og lure litt på hvordan dette egentlig hørte sammen med til resten. Jeg ønsket å høre mer om jeg-personens kjærlighetsliv fra bokas første del, men ble i stedet presentert for en rekke korte historier, som alle har det til felles at de handler om Algerie. Det handler om erobringer, om slaveri, om gammel visdom, om Kartagos ødeleggelse m.m. - før vi atter får høre mer om jeg-personens familie. Nærmere bestemt om bestemoren, barnebruden, og om alle hennes ofre som ble tålt uten at hun protesterte eller led høylytt. Samtidig foregår det filminnspillinger, hvor Algeries kvinneskjebner står i fokus - under kapitteloverskrifter som "Kvinne under plogen". Noe forvirrende til tider, men like fullt interessant. Pasjoner og lidenskap på den ene siden - plikt og ære på den andre. Som når filmregissøren knekker sammen over nyheten av at Pasolini - den kjente italienske (homofile) filmregissøren) - er død.

I bokas tredje del - "Et stumt begjær" - møter vi atter jeg-personen (og Assia Djebar selv?). Vi får høre om kvinner som pynter seg til fest, selv om de må holde seg for seg selv, strengt avstengt fra mennene. Det var både til glede og sorg. Til glede fordi de da var friere til å være seg selv - til sorg fordi det hvor som helst var øyne som betraktet dem og som kunne fortelle videre om kvinnene og kanskje særlig de unge ugifte kvinnene, oppførte seg ærbart. Sladderen og snakket - aldri helt fri. Dessuten fordi selve atskillelsen fra mennene var nok et uttrykk for det fengselet de levde i.

"Jeg danser. Flere andre danser også, modne kvinner. Litt etter litt, nesten mot sin vilje, danser de ut sin sorg og sin trang til å slippe ut, til å styrte ut i de fjerneste rom, i den brennende solen, og jeg ... jeg som snurret rundt med lukkede øyne (jeg begynner å bli svimmel), hvilket bilde har jeg å vise disse innesperrede kvinnene, de som har krøpet sammen der og allerede er innstilt på å fornekte meg? " (side 265)

I fjortenårsalderen bestemmer hun seg for å skrive dagbok. Kanskje var det der de første spirene til hennes forfatterskap dukket opp? Og enda hadde det ikke slått henne hvor urettferdig det var at kvinnene i familien hennes skulle holdes innesperret ... (side 279)

Boka inneholder et vell av nydelige og presise setninger med høy sitatfaktor. Selv uten å være i nærheten av virkelig å kunne forstå forfatterens bakgrunn, evner hun å formidle sin smerte på en slik måte at den rammet meg hardt og brutalt som leser. Selv kjærligheten, som er så vanskelig å beskrive uten at den fremstår både banal og klisjéfylt, klarer hun å formidle på en så sterk måte at den blir eksistensiell. Som om det handler om retten til å puste, retten til å leve eller dø ...

"Jeg skriker ikke, jeg er skriket. Hele den veien som har åpnet seg, omslutter gårsdagens ville krigsdans, dagens uutsigelige redsler. Så sent som i går, da min fryd over solen brøt løs, ble det straks krysset klinger over hodet på meg, støv fra stjerneskudd i den uminnelige natten ...

Jeg skriker ikke, jeg er skriket, tøyd ut i en rungende og blind flukt; det hvite toget av gjenferdsbestemødre bak meg blir til en hør som driver meg videre; ord fra det vaklende, tapte språket stiger til værs, mens mennene lengst der fremme geberder seg på dødens - eller dens maskers slagmark." (side 326)

Jeg håper at jeg gjennom denne bokomtalen har vekket interessen for Assia Djebar og hennes forfatterskap - enten hun nå får Nobelprisen eller ikke i neste uke. For det første skriver hun svært poetisk om mange viktige og ekstistensielle spørsmål, og for det andre er det ikke så mange muslimske kvinnelige forfattere som er oversatt til norsk, og som holder den kvaliteten som Assia Djebar står for. Bøkene hennes krever litt av leseren, men er samtidig såpass tilgjengelige at man ikke har noe å frykte ved å prøve. "Stort er fengselet" er rett og slett en fengslende roman/biografi/dokumentar!

Humoristisk om høyst hverdagslige situasjoner

Tidligere i høst lovet jeg at det skulle blåse en Ravatn-vind over bloggen min i nær fremtid, og for å si det sånn - jeg jobber med saken! Jeg har blant annet sikret meg så og si hele hennes forfatterskap. Fem titler så langt, og en sjette - "Ikkje" - er på vei fra Bokklubben i disse dager. Som riktignok ikke er den samme som "Ikkje til hjemlån", som kom ut i 2008, en bok som ikke er å få tak i lenger ... Men det kan kanskje forlaget etter hvert gjøre noe med? Alt for fansen, altså!?

I alle fall - Agnes Ravatn (f. 1983) har i følge Wikipedia utgitt seks bøker (men hvor kommer egentlig "Ikkje" inn i bildet?), og jeg har så langt lest tre av dem; "Fugletribunalet" (2013), "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og nå sist "Stillstand" (2009).

Forlaget har i sin presentasjon av boka blant annet uttalt følgende:

"Forfattar, journalist og fanzinemakar Agnes Ravatn samlar no essaya frå Dag og Tid-serien Stillstand i bokform. I denne serien oppsøkjer Ravatn situasjonar der ingenting skjer.

På slentrande vis, iblanda mild sosial angst tek ho oss med til stader i det norske samfunnet som vanlegvis ikkje blir kommenterte, som tingretten, klosteret og talarstolen på 17. mai.

Ravatn er frekk, lur, observant og morosam, og har på kort tid fått ein trufast fanskare."

Og den fanskaren tilhører jeg allerede, for å si det mildt! For Ravatn tar alt så til de grader på kornet, og fordi hun skriver om de tingene man aldri kan si direkte til de involverte, men kommenterer fra sidelinjen, kan hun tillate seg å gå svært langt og lenger enn langt.

Fellesnevneren for alle situasjonene hun skriver om er at hun oppsøker de mest obskure steder, og så sitter hun og observerer ... Forlaget har på sine nettsider presentert boka som "Innholdsrike essay om ingenting", mens det på bokas smussomslag står at Ravatn avslører uvesentlige detaljer om folk du ikke visste at du var interessert i å vite mer om ... Så vet vi det.

Underveis gjør hun blant annet et feltstudium på en kafé i Ålesund, hun oppholder seg på et kloster i noen dager og hun tilbringer litt tid på et treningsstudio. Og det handler om slanking. Som TV Norge-suksessen Tjukkholmen, der deltakerne kan se frem til et liv på salatdiett resten av livet, ellers blir de tjukke igjen på et blunk. Deprimerende! Men det sier selvsagt ingen direkte til deltakerne. Derimot tenker Ravatn høyt det de andre ikke våger å si ... Og det gjør hun på en slik måte at jeg knegget og lo meg gjennom kapittel etter kapittel - selv om, eller på tross av, at jeg noen ganger oppholdt meg i et glasshus selv ... Og når hun trekker frem treningsguruen som NRKs Puls bruker, og som i grunnen ikke har noe mer vettugt å si til folk enn at de må trene MER!, så setter hun dette også i et litt større perspektiv:

"Han når nok likevel ikkje opp til Kari Jaquesson i konkurransen om å vere den mest uspiselige personen i norsk offentligheit. Ho prøver ikkje eingong å skjule korleis ho foraktar normalt usunne menneske med dårlege vanar. Det er så ein skulle ønskje at ho blei utsett for eitt eller anna som gjorde at ho fekk smake - ikkje sin eigen - men nokon heilt andre sin medisin." (side 31-32)

For eksempel at Jaquesson ble ydmyket i full offentlighet med å måtte svare på hvem som er forfatteren av "Don Quijote". Det ville ha vært omtrent like ille som at hun selv ble bedt om å forklare hva renter egentlig er ...

Beskrivelsen av hvordan forsvarer og aktor i en rettssak nærmest gjør narr av tiltalte (som ikke er der akkurat da) opprørte meg faktisk, så dette håper jeg bare er tull. Mens seansen på Rorbua i Tromsø, der Ravatn jakter på Tore Skoglund-humoren uten helt umiddelbart å finne den, fremkalte latteren igjen. Som krigsveteranen som mente at de var tvillingsjeler, mens vi i grunnen bare ventet på at han skulle dælje halvliteren i hodet hennes ... For ikke å snakke om dama i baren som klaget over at det var så trangt at de måtte stå så tett "som troll i eske". "Du skal høre mye. Tett som troll i eske. Det er eit utsegn som gjer meg lykkeleg. Det er vits meir enn god nok for meg, eg seier god natt og forlét Rorbua." (side 53)

"Då eg var lita, innbilte eg meg at eg var svært oppteken av filosofi, men då eg tok konsekvensen av denne innbilte interessa, og begynte å lese filosofi, oppdaga eg at eg ikkje var interessert likevel. Eg ville berre lære å leve rett, ikkje rote meg inn i noko helvetes dualismeproblematikk. Dette har alltid vore ei sorg for meg. Filosofien brukte alltid så lang tid på å komme til poenget, og på vegen hadde eg falle av lasset. Seinare har eg sjølvsagt forstått at det å ikkje komme til poenget er sjølve filosofiens vesen, men dét er det jo ikkje noka trøyst i." (side 56)

Akkurat dette var faktisk noe av det som fikk meg til å le mest underveis i lesingen. Det tørrvittige, sarkastiske, selvironiske islettet som ligger i det meste av det hun skriver om ... det trenger seg frem over alt. Som når hun beskriver hvordan det var å være student ...

"Plutseleg hugsar eg korleis det faktisk var å studere: Ein fylte ingen funksjon i samfunnet, ein var totalt overflødig og dermed fri. Kor mange gonger på veg til lesesalen støytte eg ikkje på ei venninne like lettsindig som meg sjølv, og så gjekk me på føremiddagskino i staden for å lese? Eg gjorde ingenting, og måtte ingenting, og hadde ingenting å leve for, så eg skjøner ikkje kvifor eg i det heile sto opp om morgonen." (side 59)

Eller når hun beskriver oppveksten og ungdomstiden med et forferdelig gruppepress på å ha de riktige klærne, og hvordan hun var dømt til en mindreverdig ungdomstid i simple Cubusklær - helt til "Lagersjefen" kom til stedet og det ble allemannseie å gå med merkeklær. Riktignok merkeklær med fabrikasjonsfeil. Lykken varte helt til noen avslørte det hele ... Noen hver kan få flashback av mindre ...

Men aller, aller morsomst er Ravatn når hun skriver om Litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg aldri vært der selv, men det lille jeg så langt har hørt får meg til å tro at det må være enormt mye gjenkjennelse for de fleste i dette essayet. Om alle kveldene som ender på Haakons Pub for eksempel ... Og hun snakker om all energien som går med til å prøve å skape et inntrykk av å ha et langt rikere indre liv enn det man egentlig har. Dermed går all konsentrasjonen til dette, slik at man ikke får med seg noe som helst av det som skjer rundt en.

" ... ein vil jo ikkje bli kjend som den personen som sat utanfor med eit glas under kvart einaste arrangement. Men det er ein iallefall ikkje åleine om. Alt er fåfengd, og jag etter vin. Litteratur og rus er som hand og hanske, har det sikkert ein gong blitt hevda, og med rete. Litteraturfestival og tømming av minibaren er kanskje då som fot og hose. Avsluttar kvelden på Haakons Pub." (side 97)

Og så har vi kunsten da ... Ravatn gjør selvsagt et feltstudium på Nationalgalleriet også, og bestemmer seg for å sitte i timesvis foran Hans Gudes maleri "Hvile ved bekken". For øvrig tilfeldigvis det samme bildet som hang som reproduksjon på veggen i min oppvekst, bare for å ha nevnt det ... Skjer det noe uventet etter noen timer foran dette i og for seg banale maleriet? Over hode ikke!

"Problemet med kunst, når ein ikkje synest ein får noko ut av den aktuelle kunsten, er at ein blir tvinga til å tenkje: Er det eg som kjem til kort her, eller er det kunsten? Mykje talar for at det er eg. For når kunsten no heng her, etter å ha gått gjennom eit utal kvalitetsfilter, av personar med ypparste kompetanse på feltet - så bør ein nok stole på dei. Og då har eg altså berre meg sjølv å takke når eg ikkje kjenner noko spesielt verken i den eine eller andre retninga. Det er pinleg å ikkje ha stort utbyte av kunst. Det er sikkert det siste eg burde tilstå her i verda." (side 105)

Med dette har jeg lest nok en hylende morsom essay-samling fra Agnes Ravatns hånd. Jeg håper virkelig det kommer flere slike samlinger! Essayene hennes blir morsomme nettopp fordi hun byr på seg selv, og ikke sitter på sin høye hest og deler ut "dommer" i hytt og pine. Det hele handler om et slags "oss", og dermes skapes en allianse mellom henne som forfatter og oss som lesere. Vi er i samme båt og det er egentlig oss selv vi ler av. Dermed blir den frekke humoren mest av alt godlynt, og ikke ondskapsfull i det hele tatt. Dette er nøkkelen til hennes suksess, verken mer eller mindre, er min påstand! Dersom du ønsker å bli fornøyet og moret - løp og kjøp, sier jeg! Og ikke gjør som meg, som kastet meg grådig over boka og leste den ut i et eneste jafs. Spar på essayene, spre dem utover - så får du glede av boka leeeenge!

Ja, Rolf den boka vil du helt sikkert ha glede av å lese for det e.n meget god bok

Mitt forslag denne gangen er boka Ukjent soldat av Väinö Linna. Han fikk sitt gjennombrudd med denne boka. Her står det litt om forfatteren i Store Norske Leksikon.

Gled deg, fantastisk bra krim!

Nei dessverre, orka ikke lese den ferdig , skjønner deg godt, men lykke til!

Her er min anmeldelse av Det niende prinsipp (ekstern lenke)

Det jeg kanskje lurer på er hvilke bøker av Enquist som anbefales?

Ebok.no har bursdag. Ikke vanskelig å se når en logger seg inn her. Noe dere anbefaler? Jeg har vert lysten en stund på å sjekke ut Helga Flatland, som har alle sine bøker sterkt rabattert.

En av høstens store høydepunkter!

Det er ikke så ofte det kommer belgiske bøker på det norske bokmarkedet. Ja, når leste jeg egentlig sist en belgisk bok? Saken er at jeg ikke kommer på en eneste en, og det er jo temmelig nedslående ... (Da har jeg vært innom nettsteder som Wikipedia, som har listet opp en rekke berømte belgiske forfattere på en side, og en annen liste med bortimot 200 visstnok kjente belgiske forfattere ... ) Desto mer interessant når det først kommer noen i alle fall!

Stefan Hertmans (f. 1951) er en flamsk belgisk forfatter som skriver på nederlandsk. Fra debuten i 1981 og frem til i dag har han i følge Wikipedia utgitt intet mindre enn 37 bøker; aller mest innenfor genrene poesi, essay og drama, men også skjønnlitteratur. "Krig og terpentin" ("Oorlog en terpentijn" på originalspråket) utkom på norsk i 2014, et år etter at originalen utkom i Amsterdam.

Forlaget har på sine nettsider opplyst at forfatteren fikk overrakt to gamle notatbøker fra sin morfar i 1980.Hertmans lot være å åpne disse bøkene i nesten 30 år, hovedsaklig fordi han trodde at han visste hva han ville finne. Det dukket imidlertid opp så mye, mye mer - bl.a. gamle familiehemmeligheter som det har vært smertefullt å grave frem. I "Krig og terpentin" forteller han i alle fall med egne ord hvordan morfarens liv fortonet seg gjennom en hel del år. I første rekke i årene før 1. verdenskrig, hvor de fleste av verdens mennesker levde i dyp fattigdom og hvor et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Dernest om hans år som soldat i skyttergravene under første verdenskrig, og til slutt om kjærligheten - eller aller helst fraværet av den ... og livet frem til hans død.

Forfatteren har studert notatbøkene etter morfaren og dessuten bildene han etterlot seg. Hertmans har også en hel del egne erindringer om morfaren, som er flettet inn i boka og som selvsagt preger hans tolkning av det han fant ut i forbindelse med sin research.

"Krig og terpentin" har ifølge forlaget fått strålende mottakelse i både Belgia og Nederland, og den regnes som et nytt gjennombrudd i Hertmans´forfatterskap. "Hertmans ble nylig tildelt Flemish Culture Award, og romanen er også nominert til de prestisjefulle prisene Den gyldne bokuglen og LIbris Literatuurprijs. Den er så langt solgt for utgivelse i 10 land, inkludert USA, England, Danmark og England."

Boka er delt i tre deler. Den første delen (side 9 - 135) omhandler årene før første verdenskrig, og her er det forfatteren selv som er bokas jeg-person og forteller. Den andre delen (side 137 - 221) omhandler første verdenskrig - mao. årene 1914 - 1918. Her er det morfaren selv som er fortelleren. I den siste delen (side 223 - 283) er forfatteren igjen fortellerstemmen, og her fortelles historien om alt som skjedde etter at morfaren kom hjem fra krigen.

For ubemidlede mennesker var livet hardt i begynnelsen av det 20. århundret. Man måtte være glad dersom man i det hele tatt hadde arbeid, og det gjaldt å holde ut uten å kny. Verken arbeidsmiljølov eller HMS var oppfunnet, og ble du skadet i arbeid slik at du ble ufør, var det ut med deg og inn med en ny. Mange arbeidsplasser innebar stor fare for liv og helse for de ansatte, og i den konteksten gjør det sterkt inntrykk å lese om 14-åringen som i en av sine første jobber holdt på å få svidd av seg beina da kokende jern kom flytende langs gulvet. Kun snarrådighet fra arbeidskameratene reddet ham fra å få ødelagt beina sine. Han ville i så fall ikke ha vært den første, for å si det sånn. For mange var de som gikk rundt med klumpføtter - føtter som rett og slett hadde smeltet pga. varmen ...

Med utsikter til en snarlig død om man ikke passet seg godt, var det kanskje ikke så rart at han valgte en karriere innenfor militæret etter hvert. Dette skulle bli skjebnesvangert, og hendelsene i skyttergravene skulle komme til å prege resten av hans liv.

"Barndommen min var overgrodd av historiene hans om første verdenskrig, evig og alltid krigen om igjen; ubestemmelige heltedåder på gjørmesletter under skur av bomber, smatrede geværskudd, skrikende skygger i mørket, ordrer brølt på fransk, det hele tolket fra gyngestolen hans, med stor sans for effekter - videre var det evig og alltid piggtråd, granatsplinter suste om ørene på oss, mitraljøser smatret, signallys tegnet en høy bue på det mørke firmamentet, bombekastere og haubitser fyrte løs, tusen bomber og granater, mens tantene satt der, nippet til teen og nikket salig og jeg selv ikke festet meg ved stort mer enn at bestefar måtte ha vært en helt i en tid som befant seg like fjernt fra meg som middelalderen jeg fikk høre om på skolen. Nå ja, en helt var han uansett allerede, han som lærte meg å fekte, slipte lommekniven min, lærte meg å tegne skyer ved å pusse forsiktig med viskelær på figurer man først laget med en bit forkullet ved fra peisen, eller hvordan man gjengir de utallige bladene på et tre uten faktisk i tegne dem alle sammen - kunstens sanne hemmelighet, som han sa." (side 14-15)

Ikke til å undres over at den voksne Stefan Hertmans kviet seg noe for å åpne notatbøkene etter bestefaren ...

Tidlig i august 1914 ble bestefaren - Urbain Joseph Emile Martien - beordret ut i krigen. Han var da 23 år gammel, hadde fått fire års opplæring på militærskolen og hadde tittelen korporal. Å være soldat var en ære, og å dø på "æresmarken" som en helt var noe opphøyet og stort. Lite visste han hvilket helvete det faktisk kom til å bli. Hvor mye død og fordervelse, hvor mye lidelse og lite ærefullt han skulle bli vitne til etter hvert ... Alle dem som ble liggende igjen på den såkalte æresmarken, lidende uten å få noen hjelp, i time etter time før smertene eller blodtapet til slutt tok livet av dem ... Scenene som beskrives i boka er grusomme, levende og autentiske. Hertmans skriver så levende at jeg kunne kjenne luktene og se bildende livaktig foran meg. Det er ikke voksne menn som ligger strødd på æresmarken - det er unge gutter. Det finnes ikke noe hollywoodsk over scenene - bare død, helvete og forråtnelse.

"Vinteren 1917-1918 er det nok en gang gutter som dør av nød, kulde, lungebetennelse, tyfus, sorg, magesyke, syfilis, fortvilelse, raseri og jeg vet ikke hva, men det mest grufulle vi får høre, kommer fra Passendale, i oktober og november det året. Vi sitter nedgravd, ser sykebærerne våre bli innkalt den ene etter den andre. Ordet Passendale er på alles lepper. Offiserene tier og ser i bakken når vi ber om forklaring. Granatilden i det fjerne er voldsommere enn alt vi har hørt noen gang før. Det brukes sennepsgass, historiene som når oss, er så grufulle at vi nesten er takknemlige for at vi får sitte her og råtne i gjørma, utlevert bare til forfrysninger, lumske mitraljøser og militær vilkårlighet. Brannsårene som sennepsgass forårsaker, er visst mer smertefulle enn alt man har sett hittil; det er visst heller ikke noen salve eller medikament tilgjengelig som kan lindre de brølende ofrenes lidelse. Moralen synker lavere enn temperaturen nattestid. Igjen er det skjulte selvmord - gutter som løper rett mot fiendtlig ild og hyler: Skyt da, drittsekker, skyt meg, da. Som regel får de det som de vil. På en eller annen måte havner det også stadig mer sprit i skyttergravene; det hviskes om at den militære ledelsen selv sørger for å få den hit. Skrålende, snøvlende soldater som uler mot stjernene halve natta og sovner utpå morgenkvisten, bedøvet og utmattet, og som tidlig om morgenen, da kulda er aller hissigst til å angripe oss, fryser ihjel." (side 218)

Det som på mange måter berger Urbain - både under og etter krigen - er hans kjærlighet til malerkunsten. Morfarens største bragder er likevel som kopist av andre kjente malere - som blant annet Rembrandt. Hans ultimate arbeid er portrettet Mann med gullhjelm, kopiert fra Rembrandts original. Uten at jeg skal spoile hele boka, kan jeg røpe så pass at kjærligheten og da særlig mangelen på denne, får en sentral plass i morfarens senere liv.

"Krig og terpentin" er en bemerkelsesverdig roman - fortettet og brutal i sitt uttrykk. Her er det lite eller ingenting som pakkes inn; aller minst krigen, men heller ikke morfarens malerkunst. Som bildet som i årevis har vært stuet bort på loftet, det av den nakne kvinnen som ser inn i et speil, med et ansikt som umiskjennelig ligner morfarens store kjærlighet ... Hvor mange tapte drømmer, hvor mye ikke-levd liv, hvor mye smerte ... Vi kan knapt forestille oss hvordan dette må ha fortonet seg - ikke bare for ham, men også for kvinnen han ble gift med ...

Det som bergtok meg mens jeg leste, var Hertmans evne til å gjøre bestefaren så levende at jeg kjente hans smerte på min egen kropp. Jeg må innrømme at jeg ble aller mest berørt av bokas andre del som omhandler skyttegravskrigen, med all den elendigheten som fulgte i kjølevannet av dette. Dessuten blir jeg alltid andektig når jeg leser om forhold i vår nære fortid, der individets drømmer og ønsker måtte vike for fellesskapets interesser. Rent konkret kostet dette Urbain en karriere som maler, det kostet ham kjærligheten og det kostet ham hans livs lykke. Alle ofrene er imidlertid fraværende når historien om ham fortelles. Ære, moral og plikt står i fokus hele veien, og er avgjørende for de valg som blir tatt.

Selv om jeg opplevde at det tok litt tid før jeg fikk skikkelig flyt i lesingen til å begynne med, kanskje fordi historien ble litt springende i bokas første del, mener jeg at Hertmans har lykkes i å skrive en helstøpt roman. Den blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Dette er en slik bok man med fordel kan lese flere ganger uten at det gjør noe. Det har å gjøre med at det er mange lag i historien, som det tar litt tid å få tak på. Så kan man selvsagt lure på hvor mye av historien som er morfarens egen og hvor mye forfatteren har lagt til for egen regning. I den grad dette handler om smertefulle avsløringer som ellers ville ha blitt liggende dersom morfaren selv hadde vært der og fått bestemme selv, synes jeg virkelig ikke dette gjør noe. Og i den grad dette innebærer at forfatteren har gjort teksten mer litterær, er vel det mest positivt. Det som i alle fall er sikkert er at det har kostet Hertmans mye å skrive denne boka, som ikke på noen måte kan sies å være en ren hyllest til av morfaren. Dette er så langt fra en feelgood-roman man kan komme! Alle detaljene i boka, alle historiene som er flettet inn - alt dette imponerte meg sterkt! Det skrives ikke mange bøker av dette kaliberet lenger, rett og slett. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å lese så mange bøker av dette kaliberet i høst.

Her er min anmeldelse av Den blinde guden (ekstern lenke)

Denne historien er en god skildring av hvordan man virkelig kan suge ut sine kjære, ikke ulikt det som kan skje selv i dagens samfunn. Her skildres komedie og tragedie, kontrasten mellom de to ytterpunktene, og stilen passer som hånd i hanske inn i historiens tema.
Jeg lar meg begeistre over de ulike typene som bor på pensjonatet. Vi får ikke vite så mye om hver enkelt, men nok. For alle har de sin plass og vi får vite deres særegenheter på godt og vondt.
Penger, begjæret etter penger, mer penger, behovet, det er det som driver disse menneskene fra skanse til skanse, alle sammen.
Vi kan saktens kritisere de, undres over adferden, men er vi noe bedre enn datidens mennesker hvis vi skulle se på romanen som realistiske handlinger?
Det er dette som gjør denne romanen så tidløs så genuin i mine øyne. Jeg vet det er flere av dere som ikke faller for fortellingen og det er greit nok det. Men jeg tør vedde på at noen av dere ville huske denne boka ei god stund framover, tror jeg da :) Slik var det i alle fall for meg som har lest den før.
Slutten av boka er fin, for det kunne da ikke gå annerledes, det lå i kortene. Når en blir så bortskjemt som disse døtrene, og selv om «kilden» ligger på det siste, vil det ende slik.
Siden jeg er i Frankrike nå, må jeg fortelle dere en liten episode som skjedde meg i går. Jeg var i samtale med en franskmann, og kom til å si at jeg var med i en lesesirkel på nettet som las «Far Goriot». Mannen spratt opp før jeg nesten hadde fortalt alt, begeistret kysset han meg på begge kinn slik bare franskmenn kan.
Boka fortjener en god og solid 5 fra meg.

Helt enig, synes ikke noe særlig om denne, fenget meg ikke, synes aldri det var et hint av spenning, nei dette var labert som du sier.

Her er min anmeldelse av Linnès dystre lærdom (ekstern lenke)