Her er min anmeldelse av Englefjær (ekstern lenke)

Den forrige boka av forfatteren "Mi briljante venninne" gav meg en følelse av å være lovt et glass sprudlende champagne, som forvandlet seg til en sterk, men endog god saft så fort jeg tok noen slurker. Forventningene denne gangen var dermed skrudd ned på et fornuftig nivå, hvilket viste seg å være en fornuftig tilnærming til mursteinen "Historia om det nye namnet" på 574 sider.
Boka fortsetter der den forrige slapp, bryllupet til Lila med Stefano, hvetebrødsdagene, livet som gift kvinne i en mannsdominert verden og hvordan Elena forholder seg til alt det Lila gjør og ikke gjør.
Vennskapet deres er et sammensurium av følelser, et slags hat-elsk forhold som skildres godt gjennom Elenas øyne. Uten å avsløre for mye, - Lila svikter Elena grovt i denne boka, men kanskje svikter hun seg selv aller mest, før hun fortvilet forsøker å plukke opp de knuste bitene.
Ferrante er svært god på å beskrive den menneskelige psyke, spesielt godt beskriver hun Lilas ektemann, Stefano. Hun gir videre en interessant beskrivelse av 60-tallets Italia, og de politiske strømningene. Strømninger som skal vise seg å forandre Elena, og hennes retning i livet.
Et ankepunkt er lengden på denne boka, - den er altfor lang, selv for Ferrantes nydelige skriving. Enkelte hendelser dveles det altfor lenge ved, og jeg tok meg i å hoppe over noen sider rett som det var, av ren kjedsomhet, uten å gå glipp av noe.
Ettertanken som melder seg etter å ha lest boka er derimot verdifull og vedvarende; hvilke valg har vi som mennesker og er vi så frie som vi gjerne liker å tro? En sentral problemstilling for tidskoloritten i boka, der kvaliteten på kvinners liv i stor grad avgjøres av menn.
Vi er alle avhengige av systemet som omgir oss, - politikk, kultur og kjønn, som begrenser eller gjør at liv og drømmer får blomstre. Videre fabulerer jeg over evner og talenter som skusles bort på grunn av dårlige vekstvilkår, enten det er oppvekst, omgivelser og skjebnens tilfeldige spill.
Elena Ferrante du skriver så nydelig, men jeg savner overraskelsene, de absurde vendingene som gjør at jeg blir provosert eller glad. I motsetning til anmelderne synes jeg at boka har litt for lav hvilepuls, og kan bli litt for forutsigbar. Du får en firer av meg fordi avslutningen er spennende og jeg tvinges på en måte til å lese videre.

Hyggelig å høre Monica. Denne boka bør ut til flere for det fortjener den. Mitt første møte med forfatteren, det blir trolig ikke siste.

Nei, denne kom ikke i nærheten av et helt halvt år. Måtte bare lese den for å se, men dette var veldig skuffende, har du ikke lest denne så bruk heller pengene på noe annet lesestoff.

Må bare si det med en gang, den boka falt i smak. En litt underlig beretning om en gutt som blir født i en grotte på Sicilia under landgangen i 1943. Han får navnet Candido som sin berømte navnebror Voltaires Candide.
Merkelige og uvanlige hendelser kommer på løpende bånd, for denne lille gutten fremstår ikke helt som andre. Hushjelpen Concetta mener han er "litt treg av seg, en reddhare, han er et lite uhyre, han har noe djevelsk over seg". foreldre og andre er enige.
Etter hvert kommer han i kontakt med en prest som han tilbringer mye tid hos og som blir en del av romanen.
Jeg må si dette er en liten perle av en bok, og jeg vil ikke røpe så mye mer av handlingen.

Foran i boka står det: Med inspirasjon fra Candide har Leonardo Sciascia skrevet en vittig og underfundig roman om troskyldighetens møte med menneskelig dårskap og griskhet

Boka har et nyttig og forklarende etterord på dansk ved Lone Klem.
Les den og du får en god og interessant opplevelse.

En varm og ærlig historie om et liv som funksjonshemmet

Arne Schrøder Kvalvik (31 år) kom for få uker siden ut med boka "Min fetter Ola og meg", som handler om hans funksjonshemmede fetter Ola Schrøder Røyset og deres relasjon. Forfatteren har selv en fortid som musiker i bandet 120 Days, og han har vunnet to Spellemannspriser. I dag bor han på Nesodden, og han og samboeren Ida har datteren Alva Sofie på tre år. Akkurat dette siste er faktisk viktig i boka, fordi det skinner godt gjennom at det er farskapet som har brakt ham nærmere fetteren sin (og kanskje også seg selv?), som han først i godt voksen alder har tatt kontakt med "på ordentlig".

Fetteren Ola ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi), og han ble spådd et særdeles kortvarig liv av legene. I dag - over 20 år senere - lever han fremdeles, om ikke akkurat i det vi funksjonsfriske forbinder med "beste velgående", så i alle fall med et høyst leveverdig liv! Ved å lese boka om Ola, blir vi godt kjent med ham og hans tanker rundt egne begrensninger og muligheter, tanker om hva som gjør livet verdt å leve og tanker som får ham til å ønske seg selv død, tanker han gjør seg om menneskene rundt ham, tanker om oppveksten og tanker og ikke minst følelser rundt egen seksualitet - bare for å ha nevnt noe. Her spares det ikke på noe. Alt kommer frem! Og akkurat dette er det som gjør boka så interessant!

Jeg pleier å si at alle bøker som får meg til å tenke litt lenger, som åpner meg opp og som fjerner alle de fordommene jeg har på en del områder i livet - nettopp dette er bøker jeg søker etter! "Min fetter Ola og meg" er en slik bok!

Innledningen i boka er sterk. Ola lever som et utgangspunkt helt greit med at han er "en byrde", men ikke at han er "en straff". Han er oppvokst i et kristent miljø, hvor akkurat dette faktisk kom opp fra tid til annen.

"Den mest utbredte holdningen er at "et sykt legeme er likt et sykt sinn". Men det er feil. Etter hvert som jeg mister stemmen får jeg sikkert installert en PC som prater for meg. Men hva hjelper det egentlig, når ingen hører etter?

Å la meg leve er medmenneskelig, men ikke rasjonelt. For det er klart, det er fullstendig idioti å føde en funksjonshemmet unge. Det er rene selvmordet for en familie. Ingen med funksjonshemning burde vært født! Om du ser på tall. Men inkluderer du faktorer som medmenneskelighet, moral og menneskeverd, vil jeg påstå at det er riktig å la meg leve. Problemet er at storsamfunnet ikke har klart å inkludere disse faktorene.

Jeg koster tre millioner i året, og Ålesund kommune kom i år inn på ROBEK-listen, listen over Norges fattigste kommuner. Hadde jeg, og noen få andre som meg, kjøpt enveisbillett til Sveits, da hadde kommuner snudd minus til pluss. Å sitte som politiker i bystyret og vite det, som jeg har gjort, er en stor påkjenning. Det å tenke sånn om meg selv spiser meg opp innvendig. Jeg ligger våken om nettene og veier mitt liv mot tre sykehjemsplasser eller idrettshallen. Og jeg vet så altfor godt at den hallen vil glede tusenvis." (side 21)

Den personen vi blir kjent med i denne boka er et menneske av kjøtt og blod, som bortsett fra sin funksjonshemning, er akkurat som deg og meg. Å være låst til en rullestol, fullstendig avhengig av alle andre, med nøyaktig de samme behovene som et funksjonsfriskt menneske, er tøft. Likevel skjønner vi at han har fått leve et nokså annerledes liv enn det jeg tror blir de fleste i hans situasjon til del, og akkurat dette kan han takke sine fantastiske foreldre for. De har nektet å akseptere at Ola ikke skulle ha de samme mulighetene som alle andre barn, og derfor er han ikke plassert på institusjon. Han bor i dag for seg selv og han studerer. Han har vært kommunepolitiker, og han har dessuten vært svært oppmerksom på hvilken påkjenning det er å ha et funksjonshemmet barn som ham. De fleste ekteskap ryker - ikke fordi foreldrene ikke lenger er glade i hverandre, men på grunn av alt slitet og alle kampene mot systemet. Hvilken annen ungdom ville ha brukt konfirmasjonspengene til å sende foreldrene på ferie, slik at de skulle få være bare kjærester en stakket stund? Det gjorde Ola!

Forfatteren stiller mange interessante spørsmål, også rundt dette med seksualitet. Selv om man har en muskelatrofi og er lenket til en rullestol, forsvinner nemlig ikke ens seksuelle behov. Og fordi det er forbudt å kjøpe seksuelle tjenester i Norge, må en funksjonshemmet som ønsker å føle seg som et verdig menneske også på dette punktet, reise utenlands. De fleste reiser til Danmark. Det gjorde også Ola, og på beundringsverdig vis forteller han om dette i detalj. Håpet hans er at dette skal gjøre det enklere for andre i samme situasjon som ham. Dette er sterk lesning!

"Media evner kun å portrettere funksjonshemmede på to forskjellige måter. Det blir enten lagd en dyster sak om en stakkars skapning som er offer for systemet, eller vi blir presentert for en glad-nyhet om en funksjonshemmet som snakker: "Se, han tenker selv, imponerende!" Da jeg var yngre, kom jeg i Sunnmørsposten gjentatte ganger bare fordi jeg var et funksjonshemmet barn som åpnet munnen. Folk forventer så forbanna lite. Når du ser et sykt legeme, tenker du et sykt sinn, og når du tenker et sykt sinn, har du få forventninger, og når du har få forventninger, skal det særdeles lite til for å bli imponert.

Jeg passer ikke på spesialskole og jeg passer ikke på vanlig skole. Jeg fungerer for godt til å bo på institusjon, men er for hjelpetrengende til å klare meg selv. Jeg er ingen stereotypisk funksjonshemmet, det er få som er det. Men egentlig er jeg et anti-offer og en anti-helt. Jeg er ingen av delene." (side 119)

Ola snakker om ensomheten. Ensomheten han føler selv om han er omgitt av masse mennesker absolutt hele tiden. "Alle er nær meg, men det er ikke nærhet overhodet." (side 131) Dette fikk ham i en periode av livet til å bruke alkohol for å døyve smerten og dempe eget følelsesliv. Som alle andre drømmer han om en kjæreste, samtidig som han vet at han nok aldri kommer til å få oppleve denne dimensjonen av livet. I tillegg til et manglende seksualliv, beskriver han sorgen da han spiste sin siste sjokolade og etterpå fikk all ernæring intravenøst. Svelgemuskulaturen fungerer ikke lenger ...

Det som holder ham oppe, er forholdet til broren Simon. Broren gjør ham normal, mens folk som synes synd på ham gjør ham sykelig. At Ola også beskriver seg selv som en sint unge som råkjørte med rullestolen for å få ut "gørra", var for øvrig fornøyelig lesning!

Historien om Ola har gjort meg både klokere og mer forståelsesfull, og den har tettet en del kunnskapshull og fjernet ikke helt få fordommer. Boka er nydelig skrevet og det er et spennende menneske vi blir kjent med. Forfatteren selv er der i bakgrunnen, og trekker av og til paralleller til egen ungdomstid. Ikke sjelden får også Ola justert en del av sine fordommer om funksjonsfriske mennesker, og når denne synergien mellom de to fetterne oppstår, er det magisk å få lov til å være til stede. Underveis i lesingen følte jeg meg nærmest hudløs, fordi det var så sterkt å få innblikk i hva det vil si å ønske seg de mest selvsagte ting, uten at disse er i nærheten av å være innenfor rekkevidde. De fleste funksjonsfriske mennesker "vet" at "det beste i livet er gratis". Og så er det likevel ikke slik for alle ...

Jeg håper at riktig mange finner frem til denne boka. Den er viktig, og den åpner øynene våre! Å møte andre mennesker med genuin nysgjerrighet og ikke med stereotype og bås-settende holdninger, hever livskvaliteten for oss alle! Både hos avsender og mottaker, uansett hvem dette måtte være!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Fantastisk

Jeg likte denne boken. Den er velskrevet, underholdende og rørende. Den er realistisk og søt, men aldri klissete-romantisk som mange kjærlighetshistorier kan bli. Så hva gjorde den bra? Historien i seg selv er ikke ny eller original: Gutt møter jente, kjærlighet, sex og intriger. Det er heller gjennomførelsen som er ny. For fullstendig anmeldelsen, se: edgeofaword: Sammen

Sarah og Handful, to kvinner, to mennesker og to skjebner flettet inn i hverandre i sørstatene på 1800 tallet. Plantasjeeierens datter og slaven hun får i gave viser seg å være mer like enn man tilsynelatende skulle tro. Sue Monk Kidd har skrevet en bok som er så vakker at du gråter, samtidig som dybden og ettertenksomheten blir så grusom at man hopper av sinne.
Karakterene beskrives med innlevelse og dekoreres med realistiske dialoger og hendelser. Her mangler det ikke på dramatikk i form av kjærlighetssorg, brutte håp og forventninger. Slavenes situasjon beskrives i all sin grusomhet, men historien knekker ikke under håpløshet, men drives fremover av sterke personligheter som viser mot og en standhaftighet som bare må beundres. Det trekker adskillig opp at deler av historien er basert på virkelige hendelser.
En gullklump av en bok som jeg krysser fingrene for blir filmatisert, - det ville blitt en publikumssuksess. I dag kommer vi ikke unna femmeren, Sue Monk Kidd. Bravo!

Dette er en godt skrevet og utrolig spennende roman, og ikke et øyeblikk er den kjedelig. Du trenger ikke å være en hardbarka science fiction-fan for å like den, dette er en thriller og en spenningsroman med en tvist av sci-fi. For fullstendig anmeldelse, se: edgeofaword: The Girl With all the Gifts

Dette er en rå bok. Følelsene ligger som svarte, blødende sår rett bak ordene fra første side. Dette er ikke en bok du sitter med ved bassengkanten på sydenferie. Denne leses alene i sofakroken under et pledd med tente stearinlys på bordet og med en bunke lommetørklær i fanget. edgeofaword: blomstenes hemmelige språk

Det tror jeg forøvrig er første gang jeg har brukt ordet "fjetrende" uironisk.

Slenger ut en anbefalning til BokPod, som gis ut av Cappelen Damm. Også tilgjengelig på iTunes.

https://www.cappelendamm.no/cappelendamm/podcast/bokpod/index.action

Det kan forøvrig være i tidligste laget å komme med en anbefalning, da jeg bare har hørt ett program, men intervjuet med Kim Leine var aldeles strålende. Når en kommer over den litt nølende, men akk så sjarmerende dialekten, så er historiefortellingen til Leine fjetrende.

Bakteppet gir grunnlag for en storslått historie. Den byr på utrolig mye variasjon og flere spenningsmomenter. Dessverre kunne jeg ikke fordra noen av karakterene. Å lese en bok hvor man håper at de fleste karakterene skal dø så fort som mulig er ikke helt min greie. For full anmeldelsen, se: edgeofaword - Sukkerplantasjen på Puerto Rico

Synes ikke den nådde helt opp til den første boka hans, den siste pilgrimmen, som var bare heeelt fantastisk, men bra denne også. Det virker vel som Sveen skal fortsette denne historien, her henger historien og enig med deg, liker ikke at han ikke avslutter historien,,,,,

Skyhøye forventninger som innfris i løpet av de 100 første sidene i boka. Minuttene går fort der borte i sofakroken, det bites negler mens man av og til gløtter ut gjennom en mørk verandadør der bjørketrærne rasler hemmelighetsfullt i vinden. Er det ikke et ansikt eller noe der ute...?
Alt ligger til rette for et grøss av en leseopplevelse, og så detter jeg rett og slett av.
Intensiteten fra Hypnotisøren er borte, og jeg er avspist med nitide, groteske skildringer av blod, død og sex. Hva i all verden skjedde, Lars Kepler?? Eller rettere sagt; Alexander og Alexandra, - dette ekteparet som står bak pseudonymet Lars Kepler. Hadde dere kranglet og kom liksom ikke videre med historien? Jeg må innrømme at resten av boka bare ble skumlest, dette gadd jeg ikke å bruke mer tid på, jeg ble ikke overbevist og terningen lar jeg skuffet og harmdirrende lande på en toer. Beklager, dere får ta det på kammerset....

Hvordan blir vi oss selv egentlig, og hva kan vi gjøre med ballasten vi alle bærer med oss i en sekk på ryggen? Er det så enkelt at fortida farger framtida, eller går det an å slutte fred med indre demoner? Mange slike spørsmål melder seg etter å ha lest historien om Sebastian, som blir familiens svarte får, - en misforstått, uelsket og irriterende flekk på et slektstre som kan skilte med fine fasader og hemmelige historier.
Forfatter Kjell Erik Ullmann Øie skriver rått og realistisk om Sebastians eskapader som prostituert, til tider nesten litt ubehagelig. Dette kunne etter min mening vært tonet ned, og heller med fordel løftet fram de flotte passasjene med beskrivelser av menneskers indre liv mer. Forfatteren viser i disse avsnittene treffende beskrivelser av den menneskelige psyke, med troverdige handlinger og dialoger. Uten å røpe for mye av handlingen er det en fryd å lese om Sebastians mormor på sykehjemmet, og hvordan de to knytter bånd og samtidig vikler ut hele familiens historie i løpet av noen nattetimer. Rystende og forfriskende på samme tid.
Man kan også humre godt over byborgernes fordomsfulle beskrivelse av folkene som lever i bygda på Byneset. Det vil alltid være sånn at byfolk karakteriserer bygda som en samling raringer, og omvendt.
Helhetlig sett er dette en flott debut. Historien som utspiller seg kan fremkalle ettertenksom tankevirksomhet og gjenkjennelse for de fleste som er ærlige nok i å granske sitt eget slektstre med realisme istedenfor romantisk hyllest av fine fasader. En firer får du av meg, Kjell Erik Ullmann Øie, dette lover bra for senere utgivelser.